Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Så da finnes det engler uten vingerSkriv ut Utskrift
Om vold og kjærlighet.
Bokmål - NovelleForfatter:



Det var en mørk, klar og stille høstkveld. Frosten hadde lagt seg rundt hver eneste celle i jorda og gjort den stiv og kald. Hvis man bare hadde stoppet opp et øyeblikk, og lyttet ut i stillheten, ville man hørt den. Så klar og tydelig var denne høstkvelden. På den dypblå himmelen kunne man se milliarder av lysende stjerner, som speilet seg i to fuktige, grønne øyne. Stillheten var så dominerende men likevel bundet av en lyd. Lyden av en jevn og surklende pust. Mirkomakks pust.

 

Mirkomakk satt med beina i kryss og med lukkede øyne. Dette var noe han brukte å gjøre. Han likte å sitte helt stille og bare kjenne den døsige kveldslufta fylle den spinkle kroppen hans. Mirkomakk likte seg best alene. Han hadde aldri følt savnet etter en venn eller kjæreste. Mirkomakk trivdes best foruten slike forpliktelser, trodde han.

 

Mens han satt der med tankene svevende et sted langt, langt borte, kunne han høre en diffus lyd, lyden av skritt som nærmet seg i det fjerne. Raskt skulte han ned på klokka og med ett var det som om tiden stanset. Sakte løftet han hodet og så nedover den grå veien, og der trådte en lys skikkelse fram. Det lange, lyse håret flagret bak henne, og de isblå øynene var ikke til å ta feil av.

 

”Iselin!” En høy, skjærende stemme skar gjennom stillheten. Den ilte gjennom Mirkomakks ører og fikk den magre kroppen hans til å skjelve. ”Vent da Iselin, jeg har noe til deg!” Den lange, slanke skikkelsen snudde seg i en meget elegant og behersket bevegelse. ”Sara..?” De smale, rosa leppene dro litt på navnet. ”Du glemte armbåndet ditt i garderoben.” Jenta med den skjærende stemmen smilte fornøyd mot Iselin. Iselin gjengjelte smilet, men det var ikke engang halvhjertet. ”Må stikke, ting å gjøre” mumlet Iselin fjernt mot den andre jenta. Sara sto helt stille og nikket litt forfjamset mot Iselin. Hun snudde seg brått og lot det lange, blonde håret piske mot Sara.

 

Plutselig kjente Mirkomakk en intens smerte i venstre skulder. Før han rakk å tenke lå han på magen, med den skjøre kroppen utstrakt på den støvete, grå veien.

Det kom et lavt, halvkvalt skrik fra Iselin.   

Da han fikk summet seg, så han to store, svarte skikkelser stå bøyd over ham. Mirkomakks øyne flakket vilt, og han kunne kjenne det såre brystet heve og senke seg i et raskt, ujevnt tempo. Bare sekunder før hadde han befunnet seg trygt gjemt blant det høye, gule kornet i den frostbitte åkeren. Nå hadde de funnet gjemmeplassen hans. De hadde funnet ham, og i en enkelt kraftanstrengelse dyttet ham ut på veien, der han ikke lenger var trygg. Han snudde seg rundt, og ble liggende urørlig på ryggen. Guttene over ham gliste sleipt. ”Så du sitter her og spionerer på Iselin, og tror du kan komme helskinnet fra det!?” De hadde satt opp en tøff tone. ”Nn-nei”, var det eneste Mirkomakk fikk stammet fram. ” Jasså så nå ligger du her og benekter det også?” Han kunne høre at gutten var lett provosert. Som i en refleks, trakk Mirkomakk de opprispete handflatene foran ansiktet. Og da kom sparkene, sinte, harde og nådeløse.

 

Smerten ilte gjennom den redde kroppen. I øynekroken kunne han skimte Iselins fornøyde ansikt, og smale rosa lepper som trakk seg opp i et smil. ”Sånn går det når du spionerer på folk som er bedre enn deg”, halvveis ropte hun mot ham. ”Jeg spionerte ikke, spionerte ikke, spionerte ikke”, var den eneste tanken som gikk gjennom Mirkomakks hode, men munnen hadde sviktet ham og fikk ikke fram en lyd. De mørke skikkelsene over ham slo og sparket, hardere og hardere, mens de skjelte ham ut som best de kunne.

 

Smertene ble sterkere og stemmene hardere, men likevel mer og mer uklare. Han knep igjen øynene. Ville ikke høre, ville ikke se, ville ikke føle. Sparkene hogget seg inn i kroppen, og guttene begynte å le. Den ondskapsfulle latteren ljomet mot ham, og lukten av kald, våt høst presset seg inn i neseborene og fordelte seg som et kaldt gufs rundt om i hele kroppen. En varm tåre møtte et kaldt kinn da den smøg seg ut av øyekroken.

 

”Stopp!” Ordet føltes som en befrielse for Mirkomakk, men styrken i sparkene avtok ikke. ”Stopp, sa jeg! Hører dere ikke, slutt, dere vil vel ikke være her når politiet kommer?” Politi? Mirkomakk øynet et svakt håp. Sparkene sluttet, og guttene la på sprang. Tilbake lå den såre kroppen, full av skrammer, sår og ømme blåmerker. De intense smertene jaget gjennom ham. Alt var så uklart, og nå var de grønne øynene røde og hovne av tårer.

 

Han forsøkte å fokusere. Prøvde gang på gang å knipe øynene sammen for å se hvem denne personen var. Den som hadde reddet ham. Hans reddende engel. Sakte kom synet tilbake til ham. Hun satt på huk over ham, ansiktsuttrykket var trukket sammen i en alvorlig mine. ”Mirkomakk?” Hun så spørrende på ham. ”Er du okey?” ”Sara?” Han kunne ikke la være å smile, han hadde aldri sett henne på denne måten før.

 

Nå jevnet det alvorlige ansiktet hennes seg ut til et smil. Et smil!? Nei dette var ikke et alminnelig smil, det var en åpenbaring. Jenta som satt over ham lyste mot ham. To dype smilehull, en liten rynke over nesen, hvite tenner dandert mellom kirsebærrøde lepper, og to store, brune øyne som skinte og glitret om kapp med stjernene. Mirkomakk hadde aldri kjent en så sterk og svimlende følelse for noen eller noe som helst før, og han greide ikke gi slipp på den overveldende følelsen. Det vakre, mørke håret lå i myke bølger omkring det lysende ansiktet.

 

”Så da finnes det engler uten vinger…” hvisket Mirkomakk kjærlig. Hun smilte og tok hånden hans i sin. Trakk ham mot seg. Han skalv, skalv av lykke.

”Man må lære å elske det man vil elske”. Disse ordene svevde som sommerfugler fra engelens lunger og ut gjennom de kirsebærrøde leppene, de smøg seg gjennom øregangene og slo rot i ham. Stjernene sang og månen danset med dem.

 

Og vinden hvisket stille, at kjærligheten bærer vi alle på, inne i oss selv…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish