Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Reisen til verdensrommetSkriv ut Utskrift
En fortelling om en reise til en nyoppdaget planet i verdensrommet. Hva finnes der?
Bokmål - FortellingForfatter:



"Professor Zack, hva er det?" Spurte en mann som pekte på dataskjermen.

"Ser ut som det har dukket opp en ukjent planet!"

Dataskjermen viste en algegrønn planet med sorte prikker.

"Undersøk planeten nærmere!" Sa professor Zack.

 

Noen uker senere sto det på forsiden i alle aviser: ”Ukjent planet funnet!”

Ei ivrig jente tok avisa med jerngrep. Tydelig at hun var interessert. Hun løp hjem og var andpusten da moren møtte henne på trappen.

"Mamma, en ny planet er funnet!"

"Neimen, Amica, må du rope så høyt at alle i nabolaget hører det? Så er en planet funnet? Det må du fortelle til far!" Sa moren glad.

"Det har jeg selvfølgelig tenkt, forresten, hvor er han?" Amica så seg rundt.

"I arbeidsrommet. Hvor ellers?" Smilte moren.

 

Amica sprang til arbeidsrommet slik at trinnene hennes hørtes ut som det var en gorilla på vei. Faren satt i skrivebordet og holdt på noen bøker om Jupiter.

"Far, se i avisen!" Ba Amica faren sin.

"Nei, det står ingenting." Mumlet faren uinteressant.

"Hør da bare her; `Ukjent planet funnet!`, er det uinteressant?" Amica frydet seg overlegent. Faren slapp alt han hadde i hendene og glodde på avisa. Amica ga avisen raskt til ham.

"Det står også at planeten er i samme størrelse som Jorden, og at det var 80 % mulig for at det er liv der! Tenk om det finnes ufoer der!" Sa Amica drømmende. "Yes!!" Ropte faren så høyt slik at noen på en mil unna kunne høre det.

 

Faren er nemlig en astrolog, han vet nesten alt om universet. Han satt begravd i bøker hver kveld, og elsket å fortelle moren og Amica om planetene. Takket være faren er moren ansatt som lærer i Astrolog folkehøyskole. Amica pleide å snakke om universet på skolen, og det var bare nerder som gadd å høre på. Faren klistret seg fast til mursteinveggen og smilte til vinduet. Moren kom unnskyldende inn i arbeidsrommet og ba faren:

"Kan du hjelpe meg med å handle mat? Vær så snill!" Moren smilte søtt og stirret dypt på faren. Han nikket raskt og sa: "Med glede, min elskende!"

 

Faren og Amica gikk ut til butikken like ved. De skravla om lysårene, det svarte hullet og stjernene. Plutselig kom en travel mann i fart og mistet papirene han hadde i armene, faren til Amica hjalp ham med å plukke opp papirene. Amica gransket på mannen, i hans mørke klær og solbriller lot han til å være en spion. Faren stanset et øyeblikk, blikket hans ble festet fast til noe i arket han plukket opp. Faren s "Regnestykket ditt er feil! Jeg fant ut at det var 51 456 lysår, ikke 51 457 som det står her. Det er fordi at gassen har drevet planeten…"

"Stopp! Jeg vet det, jeg hadde brukt 4 år på å finne ut det! Du klarte det på noen sekunder! Du er et geni! Kunne du tenke deg å hjelpe meg med noe…?"

sa den fremmede mannen og tok av solbrillene.

 Faren og Amica trodde ikke sine egne øyne.

"Riaco Mallesen?!" ropte de overrasket.

 

Riaco er en berømt rakettdesigner og det ryktes at han skal være med i raketten til planeten som nettopp er funnet! Faren til Amica digget ham og hadde lest masse om ham i avisene i det siste. Riaco tilbød faren selvfølgelig å være med i raketten, for faren kunne hjelpe hvis et eller flere problemer dukker opp. Faren kunne umulig takke noe annet enn ja.

 

Neste dag, det var en regnfull maimorgen,

Amica ruslet i det dryppende regnværet.

Amica måtte til skolen, stedet hvor Amica ville ha gjort alt for å få slippe.

Amica møtte Jennifer og Veronica på trappen, og de stirret taust på Amica, som at de skulle ønske at Amica var ikke der.

 

"Vedder på at du har hørt nyheten i går." sa Veronica, og sukket oppgitt.

De var tydeligvis forbedret på at Amica skulle skravle i flere minutter om det.

"Ja, vet dere hva!" sa Amica høyt uten å bry seg om at de er totalt uinteressert i det. "Planeten ligger 16 577 lysår unna. Jeg gleder meg, for pappa og jeg skal til planeten!" Jennifer og Veronica så på hverandre og rullet opp øynene.

"Det tror jeg ikke noe på, Faren din er jo en skrulling! Ikke tale om at din far har sjansen til å dra dit." sa Veronica med et ondt uttrykk.

"Jaha, vet du hva! Jeg gidder ikke å høre det, i nesten 10 år har jeg stått ved siden av deg og fått høre all dritten!" sa Jennifer irritert, og Veronica nikket.

De så en stund på hverandre og så stirret Jennifer foraktfullt på Amica og sa til Veronica: "Hun har sannelig en strålende fremtid som søppeltømmer som hennes eneste utdanningsmulighet!" Veronica lo vilt.

 

Amica bleknet under brunkremen og gikk fra dem i sinne. Amica var altfor opphisset til å sensurere ordene sine i timen, da læreren spurte Amica om hun var ferdig med leksa svarte hun uten å tenke:

"Jada, det skal du faen meg banne på, din syke idiot!"

Læreren ble blodrød i ansiktet og stivstirret ondt på henne slik at Amica fikk frysninger av det. Elevene fniset og gjorde narr av henne og læreren. Veronica og Jennifer stirret på hverandre som de kunne sende tanker til hverandre. Hun kokte av avsky og mismot.

 

Amica dyttet læreren slik at hun falt, hun traff gulvet med et høyt brak. Plutselig fikk Amica kjempedårlig samvittighet. Læreren har ikke gjort Amica noe, men hun lot det dårlige humøret sitt gå over læreren.

"Bare vent, jeg skal snakke med foreldrene dine om det! Du får det du fortjener!" sa læreren rasende.

Amica gikk langsomt nærmere læreren, nikket og sa lavt:

"Da kjenner du ikke mine foreldre."

Veronica utstøtte en liten latter og sa smilende:

"Ja visst, hennes foreldre er ikke opptatt med noe annet enn universet! Faren hennes er sykelig besatt av universet, og moren hennes er en kjedelig kjerring som aldri kjefter på Amica, for hun har bare universet i hodet."

Veronica smilte til Jennifer.

 

Læreren prøvde å le, men hun satte ut en falsk latter. Jeg brant av hat og dro ut kjolen til læreren, trusa hennes kom til syne. Den var rosa med kraftige og røde hjerter. Hele klassen brøt ut den høyeste latteren noensinne. Amica tok sekken sin og smalt døra etter henne. Hun kunne fortsatt høre latteren når hun var omtrent tjue meter unna.

 

Faren var allerede i gang med å pakke klærne til den store reisen da Amica kom hjem, og han brydde ikke seg om at Amica kom svært tidlig hjem. Amica tok kofferten sin og pakket klærne sine i den. I hennes dypeste tankested i hjernen tenkte hun at hun ville bo fast i planeten, og aldri komme tilbake noensinne.

 

Da det ble kveld, sto Amica i vinduet og stirret på månen. Den blinket som en sølvmynt. Hun elsket det sølvaktige lyset fra månen, akkompagnert av myke vindblaff over sjøen. Det er så drømmeaktig, tenkte Amica. Amica gjorde et kjempegjesp, og tok dynen over seg.

 

"Nå er vi mørkets gisler, Amica."

"Hvem sa det?" undret Amica. Hun så ned. Det fantes ikke noe gulv. Ikke noe som hun kunne holde føttene i balanse med. Det var så mørkt. Amica måtte blunke flere ganger fordi hun syntes at hun så en mørk skikkelse som beveget seg.

 

"Amica, du må våkne! Vi drar nå, jenta mi!" ropte faren med en klovnstemme.

"God morgen!" sa moren til Amica, og rakte henne en koffert.

"Hva er egentlig klokka nå?" Amica myste mot klokken.

"Halv fem om morgenen, og vi skal dra NÅ!" jublet faren og gikk ut med sin koffert på samme størrelse som et kjøleskap. Amica gjespet trøtt og trampet ut med sin knøttlille koffert. "Ha det bra! Jeg elsker dere." sa moren tårevått og vinket. Faren og Amica vinket tilbake.

 

Raketten sto synlig, den var større enn Amica ante. Riaco hilste på dem begge, og fortalte at han gledet seg som småunge i en godtebutikk. Faren og Riaco startet en vitenskapssnakk om universet. Amica studerte raketten, den var kjempestor, Amica regnet med at den var minst 90 meter høy. Den var designet av Riaco, den så ut som en samling av luksusbiler.

 

Mange menn i sorte klær gikk inn i raketten, og mange folk var her for å intervjue. Kameramennene filmet Amica, hun måtte bare le på tanken at Jennifer og Veronica kom til å oppdage at hun og faren er der.

"Amica, nå skal vi i raketten! Kom, skynd deg!" ropte faren ivrig.

Faren og Amica gikk inn i raketten, det var luksus der inne. Setene var dekket av ekte skinn, det var som i et ekte kjendishus, faren og Amica fikk sin egen lugar med data og tv!

 

Høyttaleren begynte:

"OPPSKYTNING OM TI SEKUNDER. GJØR DERE KLARE.

10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1, 0!"

Faren og Amica satte seg og festet fast beltene sine. Da de ti sekundene er gått, begynte det å vibrere, Amica var veldig nervøs og satte i gang å skrike da raketten fløy brått oppe til værs. Noen sekunder senere ble det roligere, og Amica ble mektig overrasket over stjernene i nærmere hold. Faren danset en jubeldans. Det så ut som at Riaco angret på at han tok med faren med. Amica ristet hodet og lo en hemmelig latter.

 

Noen timer senere satt Amica og studerte universet gjennom vinduet sammen med faren. Hun så ting som hun aldri kunne se fra bakken i Jorden. Som planeten Jupiter på nært hold for eksempel. Hun kunne se meteoritter fare forbi. Amica synes at det var spennende.

 

"Pappa, pappa! Vi er fremme!" Amica vekket faren sin, og faren sov fortsatt.

"Min elskende, kan vi ta en sengkos nå?" sa faren og våknet endelig.

Han var forvirret da han så Riaco over ham.

"Hva gjør Riaco her i huset mitt så sent om natta?" spurte han Amica.

"Herregud, jeg beklager! Jeg trodde… "

"Nå må du få på deg drakten og ikke si et ord!" sa Riaco alvorlig og gikk ut av lugaren.

 

Faren og Amica gikk ut av raketten. "Så vakkert!" utbrøt Amica.

"For en planet!" jublet faren og tok bilder.

Planeten hadde mange rødfargede dammer, høye S-formet trær som så gulaktige ut, med harde og skarpe kuler som liknet vanlige spåkuler. Riaco og de andre mennene trampet ut med et norsk flagg. Noen av dem filmet. En mann sto foran kameraet og sa:

"Nå er vi i planeten! Som dere ser, er det er rikelig her med vann og trær. Kanskje det er liv her? Kom, vi går litt omkring og ser!"

"De sender direkte, visste du det?" spurte faren Amica.

"Nei, jeg visste det ikke. Skal vi også gå og undersøke litt?"

"Ja, så lenge jeg får bestemme hvor vi skal gå!"

"Jada, du bestemmer!" gryntet Amica lavt.

 

De har gått og sett på mange merkelige planter med annerledes farge enn de er vant til i Jorden. Plutselig hørte de et skrik. Riacos stemme. De løp og fant kameraet liggende i bakken. Blodflekker var overalt.

"Hva kan det være?" hulket Amica.

"Håper ikke d-det jeg t-tror!" stammet faren skjelvende.

"Hva er det du tror?" spurte Amica undrende. "Det d-du også t-tror." Svarte faren.

 

Amica merket plutselig at en mørk skikkelse beveget seg og Amica så seg rundt. Det var mange flere skikkelser.

"Pappa, kom deg inn i raketten!" Skrek Amica, og skikkelsene ble vettskremt av skriket og kom nærmere. De ble tydeligere for hvert skritt de tar.

Faren kom seg inn, men Amica bråstoppet før hun var fremme.

"Kameraet!" ropte Amica. "Nei, kom med en gang!" ba faren.

Amica løpte til kameraet og bar den. Amica merket trinnene kom nærmere. Hun hørte et trinn like foran henne. Amica ville ikke se, hun snudde seg og løp.

 

Da faren og Amica endelig kom seg inn i raketten, låste de døra med en gang. Amica pustet lettet ut, og faren bet neglene og så gjennom vinduet.

"Det er ingen der! Ingen blodflekkene heller!" Sa faren bekymret.

"Merkelig. Men nå må vi heller tenke på å reise hjem! Hvem kan kjøre den da?" spurte Amica. "Ikke jeg. Ikke du heller. Hvordan skal vi få oss hjem," sutret faren ulykkelig. "Jeg som har kone og hus hjemme!"

"Kameraet! Vi kan se hva som har skjedd! Dessuten har det blitt sendt på direkten, ikke sant? Da kan de andre som har sett det hjelpe oss!” sa Amica.

 

Amica prøvde å koble til tv-en, skjermen viste det som skjedde noen timer før; Mannen som sto foran kameraet, snakket om plantene han fant. Plutselig sto noen bak mannen. Utydelig skikkelse, en skygge som beveget seg raskt. Kameraet falt og det kom ut et skrik fra kameramannen, mannen spurte hva som var galt, og så snudde han seg og skrek. Blod rant ut av mennene. En mørk skygge spiste kroppsdelene fra mennene. Og så kom en oransjesvart tofingret hånd som satte på kameraet. Og så sluttet det.

 

Faren var tydelig sjokkert. Han prøvde å si noe, men klarte ikke.

Og så plutselig banket det på døra. "Pappa, se i vinduet!"

Faren krøp nervøst sakte til vinduet. Bankingen fortsatte, det ble sterkere. Faren nådde endelig vinduet, og han så Riaco banke på døra, han var tydelig irritert over at ingen åpnet. "Riaco," sa faren lavt.

Amica nikket og gikk til døra, hun åpnet døra, kom det en annen utydelig vesen. Vesenet var så ubeskrivelig, selv om faren og Amica så det på svært nært hold. De skrek voldsomt, og så ble det stille like etter skriket.

 

En annen rakett landet på planeten dagen etter. Mange menn kom ut av raketten og ble forskrekket da de så blodflekker overalt, og de kunne ikke finne noen liv der. ”Er det noen menneskeliv her?!” ropte en mann i håp om at det fantes liv der. De oppdaget en svak lyd fra raketten hvor faren og Amica oppholdt seg. Idet de kom inn, så de en mørk skygge som forsvant noen sekunder etter.

 

”Hva kan det være?”

 

Slutt




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish