Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Meg - folkets journalistSkriv ut Utskrift
Dette var en oppgave hvor jeg skulle finne en episode i min hverdag hvor jeg lignet på Peer Gynt.
Bokmål - EssayForfatter:



Så er det lørdag igjen. Jeg våkner med et rykk. –Faen, mobilen er fri for strøm så vekkeklokken har ikke ringt! HELVETTE!!

Ja, det er det samme hver helg.; Jeg våkner, kjefter på mobilen min som sikkert er fra det forrige århundret, kaster på meg den gule arbeidsuniformen og løper... til badet. Jeg er nemlig en av de mange som ikke klarer å gå noensteds uten sminke...foundation, mascara, eyeliner, lipgloss, ja hele pakka MÅ på. Vil jo ikke se ut som et takras heller. At en jente på atten år skal begynne arbeidsdagen klokken ti er uansett helt urimelig. Ingen sjef i sitt rette element setter opp en vaktliste sånn. Jeg syns i alle fall det er helt på trynet. Dessuten er det ingenting viktig å gjøre så tidlig på morgenen. Hvorfor være fire stykker på jobb da?

 

Klokken ti står jeg der, på bakrommet med en gammel sjokolade. Kanskje ikke den ideelle frokost, men jeg står der alene og nyter den. Helt til den gamle hurpa kommer.

– June, har du ingenting å gjøre eller?

Hva? Ser hun ikke at jeg spiser? Er ikke det nok da? Med så mange unge ofre for anoreksi og andre lugubre spiseforstyrrelser burde jeg få medalje for hver bit jeg tar av denne kaloribomben. En jente på atten år må jo få lov til å tilføre kroppen næring før hun kan være slave for folket en hel dag, eller hva?

 

Uansett, jeg kaster sjokoladen fra meg og går ut i butikken mens jeg tenker mine groteske tanker om diverse kunder. Hvem i faen er våken klokken ti for å handle potetgull og cola?

 

Jeg setter meg i kassen. Da kan ikke hurpa si noe. Noen må jo sitte her til enhver tid. Spesielt på lørdager. Synes jeg i hvertfall.

 

Så der sitter jeg. Hele dagen gjennom. Smiler når kundene kommer, spør om de har medlemskort og smiler enda mer når de går. Faen, jeg hater denne jobben. Å sitte i kassen på Prix var ikke akkurat det jeg så for meg da jeg ble spurt som liten om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Nei, jeg skulle bli journalist jeg. En sånn som reiste rundt i hele verden og pratet med folk om det de hadde opplevd, skrev gode reportasjer og så skulle jeg bli berømt for det.

 

Nå sitter jeg i Paris på en benk og prater med en gammel mann som var med på masse rampestreker da han var ung. Han har medlemskort og betaler kontant. Han forteller om fattigdom, om lekene han lagde selv og om vannskrekken. Der er først når jeg gir ham kvitteringen at jeg merker hvor jeg egentlig er; i kassen på Prix. Den neste kunden har jeg sett før. Hun var med på idol. Jeg elsker idol!! Og hadde jeg vært journalist nå, så hadde det vært helt naturlig dersom jeg dro frem en penn og en blokk og spurte hvordan opplevelsen hadde vært og om hun ville gjort det igjen... Hun svarer at Idol var kjempegøy, at hun lærte mye om seg selv og at jeg burde bli journalist så nysgjerrig som jeg er. For jeg er jo bare en kassedame. Faen!

 

Der kommer hurpa. Hun går i trange bukser som legger seg rundt valkene og den store rumpa. I tillegg har hun, i løpet av sin karriere på prix, glemt hvordan man smiler. Det er trist...og litt skummelt. Dersom jeg hadde vært journalist skulle jeg ha skrevet en reportasje i et ungdomsblad om hvordan man kan holde humøret oppe selv om man er sliten og lei. Og hvordan man kan se ok ut, selv om man må gå i uniform. Finne rett størrelse og sånt. Tror ikke hurpa vet at det er lov til å personifisere uniformen litt. Man kan gjøre slik som jeg; ha en dongeribukse på, øredobber og sminke, med et stort smil på midten.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish