Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
KidnapperenSkriv ut Utskrift
Kriminalnovelle hvor en 11 år gammel jente blir kidnappet.
Bokmål - NovelleForfatter:



”Sam! Hit med papirene. Gary, lag kaffe til meg!” Det var en travel dag på kontoret som vanlig. Konstabel Bay Ramora var travelt opptatt med å ta imot telefonsamtaler av folk som enten hadde blitt ”små”-ranet eller av gamle damer som var bekymret over at katten ikke kom seg ned fra treet. Bay savnet èn ting, og det var litt action. Det hadde ikke skjedd noe på stasjonen på over tre år, da hadde vi tatt opp jakten på en bankraner, som slapp unna, med 500 000 KRONER! Du kan tenke deg hvilken kritikk vi fikk i avisen og på Tv-en dagen etter.

 

Telefonen ringte. ”Hallo!” sa Bay. ”Sju hundre tusen kroner legg pengene i en grå koffert og hiv den i båten SeaHorse på kaia kl. 22.00 i kveld, ellers….biip, biip, biip” Den truende stemmen ble etterfulgt av en grøssende pusting. ” Hallo! Hallo!” Bay stod der med røret og skjønte ingenting. Det ringte en gang til. ”Ja!”. ”Slå på nyhetene…biip, biip, biip”, enda en gang. Bay slo umiddelbart på TV-en. ”En 11 år gammel jente ved navnet Rose er trolig blitt kidnappet, og politiet vet ingenting om hvem gjerningsmannen er.” ”Bobby Goodman, hva har du å si til dette?” ”Det er en meget erfaren kriminell vi har med å gjøre. Det er ikke funnet et eneste fingeravtrykk eller noe annet bevis.” ” Vi kommer tilbake til denne sak…” Bay slo av TV-en og gikk sint ut av kontoret. ” Hvorfor har ingen fortalt meg om kidnappingen?”, brølte han til medarbeiderne. ”Ordre fra nestkommanderende Bobby Goodman, Sir!” sa betjent Tanner. ” Han tok også med seg en gruppe for å finne bevis”. Bay dro til åstedet med en gang. ”Bobby! Hvorfor i helsike sa du ikke ifra!?”. ”Jeg tenkte jeg kunne behandle en sak selv, for en gangs skyld, Sir!”. ”Idiot! Jeg skjønner ikke hvordan hun kunne ansette et mehe som deg.”. ”Hun” var den overordnede på stasjonen, selv om hun ikke hadde jobbplassen sin der. ”Hun” het Gwen Hippovihc og var opprinelig fra Russland. Bay fikk jobben sin som konstabel og sjef på stasjonen for 21 år siden, mest fordi han hjalp Gwen med å rømme fra Russland etter et gisseldrama i St. Petersburg. Bay kjørte til Hippovihc og fortalte situasjonen. Det var på nød og neppe at Bay fikk overtalt Gwen til å betale sju hundre tusen kroner, men det gikk.

 

Da Bay kom til kaia den kvelden ringte telefonen igjen: ”Gå langs kaia til neste brygge”. Bay tok langsomme skritt mot brygga. ”Gå helt på enden”. Bay ble kald nedover ryggen. Han gikk forbi mange cabin-cruisere helt til… ”SeaHorse”. ”Hiv pengene i baugen”, sa mannen i telefonen, men så ble Bay mistenksom.

 

”Hvordan vet jeg at jeg får jenta?” ”Se i båten ved siden av deg”, sa han. Der satt hun, bundet fast til en stol med bind over øynene og munnen. Hun var helt blek i ansiktet og hadde en diger kul i pannen. ”Ikke nærm deg båten, da skyter jeg av hodet hennes… og ditt”. Bay snudde seg og så hodet og rifla til en person som lå på en svær lagerbygning. ”Hiv pengene i båten, nå!” Bay gjorde som han sa. ”Faen!” tenkte Bay. Han så at båten ikke var fortøyd og at det måtte være minst to kidnappere fordi det var en i båten som kom til å kjøre vekk med pengene, og en som lå på lager bygningen.

 

”Gå forsiktig fem skritt bakover”. Bay gikk fem skritt bakover. Det skjedde som han tenkte. Motoren på båten startet og kjørte ut mot havet. ”Ha, ha, ha,” så la mannen i telefonen på. Bay snudde seg og så at mannen på taket lå der ennå. Bay hivde seg ned i båten der jenta satt, skar over bindene hennes og la henne ned. Bay ventet på et skudd. Han lå der i minst to minutter før han stakk hodet fram. Han lå der ennå. ”Vent her,” sa Bay. Han senket seg ned i vannet på den andre siden av båten og svømte mellom båtene og klatret forsiktig opp bryggekanten. Han krøp bak noen kasser som stod der og fortsatte videre til lagerbygningen. Han gikk klistret til veggen slik at kidnapperen ikke skulle se ham. Han gikk forsiktig opp en rusten jerntrapp som førte til topps. Da han hadde noen få trinn igjen til toppen, stilte han seg så han fikk pistolen og hodet over kanten.

 

”Slipp geværet!” ”Slipp geværet, sa jeg, NÅ!”. Ingen reaksjon. Bay gikk langsomt opp og bak han som lå der. Han bare lå der, med hjelmen over geværet. Bay skubbet han med foten slik at han rullet rundt. Bay ble kald nedover ryggen igjen, det var ikke en ”han,” det var konstabel Emma Barry fra stasjonen. Hun lå der med ett skudd i venstre fot og tre i magen. Emma var ikke ”bare” en jente, for Bay hadde vært gift med henne. De ble gift allerede etter Bays første år på jobben. Det var forelskelse ved første blikk, men etter to år fant Bay ut at hun hadde vært utro mot han, med Gary Ferrara fra jobben, og de ble senere skilt. Emma slo med en gang opp med Gary for å prøve å vinne tilbake Bay, men Bay var ikke den typen som ville la seg lure to ganger. Nå hadde Bay fått seg en ny kone som ventet barn, hun het Carrol Ramora. Bay gjemte Emmas lik i en kasse han fant på taket, fordi pressen ikke skulle få snusen i det, og komme med enda mer kritikk. Bay gjennomgikk sitt livs mareritt sist, da bankraneren slapp unna. Han torde ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis pressen fant ut at vi hadde med ett drap å gjøre. Bay ringte til politistasjonen for å fortelle at han hadde fått tilbake Rose.

 

Neste dag dro Bay til lagerhuset igjen for å se Emma en siste gang. Bay fant ut at Emma kanskje ble torturert, på grunn av skuddet i foten. ”Hvem kan ha motivet for å gjøre noe sånt?” tenkte Bay. ”Gary så klart!”, tenkte Bay, fordi Emma hadde slått opp på grunn av han. Det var helg, så Bay måtte dra hjem til Gary for å ta ham. Det var ett stykke hjem til Gary, så det ble natt før Bay kom fram. Han parkerte bilen ett stykke unna huset for ikke å bli oppdaget. Bay listet seg langsomt mot inngangsdøren, tok i håndtaket, presset det forsiktig nedover, men nei, det var låst. Han gikk rundt huset og fant ett vindu som stod åpent. Bay klatret inn gjennom vinduet, men da han skulle ta inn den andre foten, datt vinduet ned! ”Au!” hvisket Bay høyt. Stillhet…helt stilt ble det. Bay fikk rykket ut foten, til slutt. Han tok fram pistolen og fortsatte innover gangen, forbi badet, helt til han stod nederst i gangen foran en dør. Han åpnet den forsiktig. Akkurat da han skulle snu seg å gå…”Stopp! Ett skritt til og du kommer til å sove søtere enn Tornerose.” ”Slipp pistolen og snu deg sakte rundt!” Bay gjorde som han sa. ”Bay?” sa Gary. ”Herregud da mann, som du skremte meg! Er du gal eller!” Bay stod der helt forfjamset. ”Hvorfor skyter du ikke meg?” sa Bay. ”Skyte deg! Hvorfor skulle jeg gjøre det?” ”Så det var ikke du som…som…”, ”Som hva da? Tror du jeg drepte Emma?” sa Gary. ” Du var den eneste som hadde motivet”, sa Bay. ”Herregud, tror du ikke jeg har kommet over det der ennå?” ”Det har tydeligvis ikke du ,” sa Gary ekkelt. Bay dro til Gary rett i magen. ”Jeg har en dårlig nyhet til deg Gary… DU HAR SPARKEN!” ”Kom igjen da. Jeg har det faktisk like vondt jeg som deg,” sa Gary mens han lå der og holdt seg på magen. Bay kjørte hjem til seg selv og kona. ”Travel dag?,” spurte Carrol, som også var helt uvitende om drapet. ”Ikke snakk!” Så la de seg.

 

Dagen etter dro Bay til en utekafé hvor han og Gwen spiste lunsj hver dag. Da han kom dit, satt Gwen der allerede og ventet. Bay satte seg ned og sa til Gwen : ”Det er noe jeg må si deg. Bobby Goodman er blitt drept”. ”Bay,” sa Gwen. ”Jeg har noe å vise deg. Følg meg”. Gwen tok han med til ett smug ikke så langt fra kafeen. Bay gikk først. Det var ganske langt inn gjennom smuget. Da de kom til en murvegg helt innerst spurte Bay: ”Hva var det du skulle vise meg?” ”Denne” sa Gwen, og trakk fram en liten, sølvblank pistol med lyddemper. ”Var det… deg?” sa Bay. ”Ja tenk deg det. Det var en nytelse å se Bobby blø i hjel, og nå min kjære Bay, er det din tur” Gwen hevet pistolen…”Men hvorfor Gwen?” spurte Bay. ”Husker du gisseldramaet? Jeg var lederen for den aksjonen. Jeg var skylden i at så mange mennesker ble drept…ha, ha”. ”Du trenger ikke gjøre dette Gwen. Jeg vet det ikke er du som har drept Bobby, for det er ikke han som er død, det er Emma!” Gwen så sint ut. Hun hevet pistolen igjen…PANG! Bay følte ingenting. Han ble kald nedover ryggen. Gwen stod der bare og gapte. Plutselig falt hun ned på knærne og deretter på magen. ”Men…men” sa Bay, og der stod han i egen person, Gary Ferrara. ”Kom Bay!, det er over nå”. ”Åh, se bak deg”, sa Bay. Så lettlurt som han var, snudde han seg. Bay tok pistolen til Gwen og siktet på Gary. Gary snudde seg og sa: ”Hva…hva er det med deg Bay?” ”Jeg satte pris på at du reddet livet mitt, men at du drepte Emma, det er ikke tilgivelig” sa Bay. ”Hvordan fant du ut det?,” spurte Gary. ”Da jeg var på besøk hos deg spurte du om jeg trodde at det var du som hadde drept Emma”. ”Ja, og hva så?,” sa Gary. ”Fordi ingen vet at Emma Barry er død, bortsett fra du, som drepte henne”. ”Vet ingen at hun er død?” sa Gary. ”Jeg gjemte henne i en kasse på taket på lagerbygningen” sa Bay. ”Din smarte djevel, Bay”. Så satte Bay handjern på Gary og førte han til stasjonen.

 

Etter at Gary ble fengslet, kjørte Bay hjem. ”Travel dag?”, spurte Carrol. ”Ikke snakk!” så la de seg. Like før de sovnet sa Carrol: ”Har du noen ideer til hva barnet skal hete?”. ”Jeg tror det”. ”Hva da?”, spurte Carrol. ”Emma”.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish