Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Reisen - Tiden før det var for sent.Skriv ut Utskrift

Handler om tiden før en ulykke. Vinnernovelle i Unge Lovende Forfatteres Forening, hvor innsender nå er medlem.

Karakter: 6 (9. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Det var en solskinnsdag i april. Påsken var kommet, og det betydde ski på fjellet, og masse hygge på hytta. Vi hadde gledet oss skikkelig til klasseturen i påsken, og klarte nesten ikke vente!

 

Det var stor trafikk på veiene opp til Hafjell, for det var mange som benyttet sjansen til å få noen morsomme dager der i ferien. Men for noen av disse var dette den siste dagen i deres liv. Klassen min satt alle glade og fornøyde i bussen, og i en personbil et stykke unna en liten lykkelig liten småbarnsfamilie.

 

En forferdelig ulykke kom snart til å ramme oss begge. Men vi ante ingenting, og kom heller ikke til å få vite noe, før det var for sent…

 

Jeg og bestevenninnen min Mille satt på bussen. Det var en lang kjørtur, og vi hadde allerede kjørt en stund, så det begynte å bli veldig kjedelig. Jeg satt øreproppene til discmanen min i ørene, sånn at jeg slapp å høre på Læreren, en gammel og snål kar, sitte og nynne på de gamle Beatleslåtene.

 

Plutselig kjenner jeg Mille dulte borti meg med albuen, og jeg skrur av musikken. ”Emil prøver å si deg et eller annet”, hvisket hun stille inn i øret mitt!” Jeg kjente det krible i magen, og snudde meg.

 

Da så jeg rett inn i de knallblå øynene til Emil, og han sa: ”Jeg må prate med deg etterpå, Vivild!” sa han, og smilte. Jeg ble helt varm inni meg. Hva kunne det være han skulle si meg? Tankene ble avbrutt av at Mille hvisker: ”Jeg har hørt rykter om at han skal spørre deg! Tvi Tvi!” Sa hun og nusset meg på kinnet. Jeg klarte ikke annet enn å smile... Mille og jeg hadde hengt sammen siden treårsalderen. Jeg hadde aldri fortalt henne om følelsene mine for Emil, men hun kjenner meg så godt, at hun hadde vel skjønt det.

 

Et stykke unna kjører en liten lykkelig småbarnsfamilie. Det er den første ferieturen etter at minstemann Jacob ble født, som nå hadde blitt tre måneder. Siden hele familien var aktive i en liten menighet, skulle de denne helgen ha barnevelsignelse for lille Jacob på et høyfjellshotell. Der skulle hele slekten samles, og også Jacobs kusine Sofie skulle ha barnevelsignelse denne helgen, de hadde valgt å ha det sammen siden det bare var en måneds forskjell.

 

Så nå satt de altså her på vei til hotellet, mamma, pappa, Jacob og Marita. De fire så frem til en fin helg på fjellet og heller ikke de hadde noen som helst anelse om hva som kom til å skje.

 

Jeg begynte å bli temmelig lei av å kjøre buss. Halvparten av klassen sov, og den andre halvdelen var ikke særlig våkne de heller. Vi hadde nå sittet i fire timer på denne bussen. Og det var en drøy time igjen. Hadde vi visst hva som kom til å skje, hadde vi nok brukt tiden på en annen måte.

 

Jeg lente meg bakover, og der,- helt bakerst, satt Emil og noen kamerater og spilte kort. Emil så meg og gjorde tegn på at jeg måtte komme bort til dem, og at jeg kunne være med å spille kort. Jaja, tenkte jeg, Mille sover jo uansett. Jeg så bort på henne, hun åpnet så vidt opp øynene, ga meg et lite smil, og så sov hun videre. Hadde jeg visst at dette var siste gangen jeg kom til å få se den sprudlende jenta, så god, og så full av liv, i live, ville jeg aldri ha blitt med å spille kort. Men jeg visste jo ingenting, før det var for sent.

 

”Bare en halvtime igjen å kjøre nå, jenta mi” sa pappa, til Marita, den lille søte jenta på snart 5 år. De blå øynene, og det lange håret, med de blonde små lokkene, var årsaken til at alle bare kallet henne for ”den lille engelen”. Marita smilte fra øre til øre, hun syntes det var så stas å ha blitt storesøster til Jacob, og hun gledet seg stort til å møte besteforeldrene sine igjen, som hun bare så noen ganger i året.

 

Hele familien savnet de sånn! Men nå var det bare noen minutter igjen til de møttes! Trodde de… De visste jo ikke hva som kom til å skje… De satt nå alle så glade og nynnet til ”Astrid Lindgrens samlecd” som Marita hadde fått til jul. Så koselig de hadde det!

 

Jeg satt der sammen med Emil, Karsten og Jonathan og spilte kort og småpratet om alt mulig. De andre i klassen hadde også begynt å kvikne til, og alle stemte i til en sang de hadde sunget på skolen.

 

Så skjedde det noe som jeg kommer til å huske, Emil tok handa mi, og smilte forsiktig til meg. Jeg kjente sommerfugler i magen, og fikk et ørlite håp om at det kanskje kunne bli han og meg en dag.

 

Han lente seg fremover for å kysse meg… Men det var akkurat da, DA det skjedde!!! Plutselig hører vi et kraftig smell, og jeg ser Emil blir kastet fremover. Jeg så blod, tårer, smerte, og ble helt hysterisk! Jeg løp fremover for å finne Emil og Mille, men klarte ikke mer! Plutselig følte jeg ingenting, akkurat som jeg følte en lammelse i beina, og jeg bare knakk sammen! Jeg hadde ikke fått noen fysisk skade, men den psykiske skaden, var så sterk, at jeg klarte ikke takle det! Fordi, det første jeg hadde fått se da jeg kom lengre opp i bussen var to personer… Mille og Emil…

 

Familien var fortsatt ute og kjørte da de plutselig så noe stort komme inn på venstre side, en stor buss kjører på tvers rett mot den lille bilen. De prøver å kjøre unna, men det var for lite tid.. Bussen treffer bilen i siden, og ramler over på siden… Mamma og pappa skriker, og Jacob gråter. Marita skjønner ingenting, men hun gråter hun også, og skriker. De har fysiske smerter alle sammen…

 

Så blir alt bare svart….

 

Jeg sto og så ut over plassen der ulykken nettopp hadde skjedd… Det er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv! Jeg ser ambulanser, brannbiler, politibiler, og jeg bare gråt og gråt og gråt. Hadde fått et ganske stort kutt i panna, men alt jeg tenkte på nå var: Hvor er bestevenninnen min, og hvor er Emil? Jeg løp rundt, men fant ingen, men plutselig får jeg øye på en liten gråtende jente, som ikke får hjelp. Jeg løp bort til henne, og jeg så at hun hadde blod over hele armen, så rev av hårtørkle jeg hadde i håret, og tvinnet det rundt såret på den lille jenta. Hun ser først vettskremt på meg, men plutselig omfavner hun meg! Vi gråter begge, og hun roper på foreldrene sine og Jacob. Jeg løfter henne opp, og løper bort til nærmeste ambulanse. Der får jeg hjelp til å ta hånd om den lille jenta, jeg nusset henne fort på panna, og sa: ” jeg ser deg siden!”. Jeg løp videre, og der får jeg øye på Mille. Hun ligger på en båre, helt full av blod. Jeg prøvde å komme meg bort til henne, men jeg ble holdt tilbake av to menn fra politiet. Jeg skrek og gråt, og var livredd. ”Jeg er så glad i deg, Mille! Du er min aller beste venn”! Ropte jeg etter henne, men fikk ikke noe svar… Det var da jeg skjønte, akkurat da, at jeg hadde mistet bestevenninnen min, for godt…..

 

For å si alt kort, det var ikke mange som overlevde… I den lille familien døde både Jacob og Mammaen. Pappaen overlevde, men det er tøft for han å leve videre. Han har blitt lagt inn på et sykehus for mennesker med psykiske problemer, og Marita blir tatt hånd om av et vennepar av foreldrene. Jeg besøker henne en gang i blant, fordi jeg trenger å se at noen av de som også var rammet av ulykken, klarte seg. Dessutten gikk møte med denne lille jenta sterkt innpå meg, har blitt veldig glad i henne. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan det kommer til å ende for henne og pappaen hennes. Om de kan klare å leve videre, til tross for alt som har skjedd…..

 

Det har jeg nemlig problemer med… Etter ulykken satt jeg på sykehuset i flere netter, uten å sove nesten noen ting, jeg bare måtte vite, hvordan det gikk med alle de andre… Av 23 elever, var det bare fem av oss som overlevde. Det var nemlig ikke bare bilen vi kræsjet med, men også en fjellvegg.

 

Jeg har mistet både min aller beste venn, Mille, og han som var i ferd med å bli kjæresten min, Emil. Han døde han også. Noe som er utrolig tungt for meg. Hver eneste dag tenker jeg på at det kunne vært meg. Hadde jeg blitt sittende hos Mille i stedet for å spille kort med gutta, hadde jeg antakeligvis ikke vært her i dag.

 

Tenk om det hadde vært jeg som hadde sittet bare noen centimeter lengre bort, der Emil satt, og at det var jeg som hadde blitt kastet fremover i bussen. Jeg tenker også tanker som at ”tenk om Mille hadde vært våken, og blitt med å spille kort, hadde hun levd da?” Det er utallige ganger jeg har spurt meg selv ”tenk om” spørsmål, angående ulykken.

 

Men livet må gå videre! Det har nå gått tre måneder siden det skjedde. Jeg går til psykolog to ganger i uken for å bearbeide det som skjedde. Har også venner og familie som har støttet meg. Hadde ikke klart det uten dem.

 

Jeg mistet både han jeg var nesten sammen med, og bestevenninnen min, som jeg var utrolig glad i begge to. Jeg angrer mye, angrer krangler jeg hadde med Mille, ting jeg kan ha sagt til de som døde før som kanskje har såret dem, som jeg ikke har ment. Angrer også at jeg ikke tok initiativ til å fortelle Emil om følelsene mine, angrer veldig masse. Og skulle ønske jeg kunne ha fått sjansen til å fortelle dem hvor mye de betyr meg.

 

Men jeg kan ikke klandre meg selv. Fordi jeg ante ingenting, ante ingenting om hva som skulle skje. Og du aner heller ingenting om fremtiden! Føll derfor ordtaket: ”Lev hver dag som den var den siste”. Og vær takknemmelig for det du har…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish