Et lysglimt skinte over henne

da hun strakte seg frem

og strøk ham forsiktig over

hans varsomme armer som løftet seg samlet,

Høyt, høyt.

 

Stille lot de seg vaie i vinden,

følte hvert et pust som strøk rundt dem

mens de holdte seg fast og

hvisket sine stille melodier.

Søte melodier.

 

Under et teppe av mørk himmel,

blinkende stjerner og

stille natt, snek kulden seg

frem og la seg som et teppe

på de svake skuldrene.

Det var tungt å bære.

Tungt.

 

Hun smilte varmt mens hun trykket seg

sakte inntil ham og ventet.

Ventet på stillheten – roen.

Varmen og natten.

Det klare mørke.

Stille mørke.

 

Under nattens teppe ligger de mykt

på naturens dyne.

Omslynget i hverandre.

Øynene er lukket og de har sovnet.

 

To tulipaner i vente på roen.

Natten er kommet og knoppene

Har trukket seg forsiktig sammen.

 

Sammen vandrer de stille inn til

evighetens mørke.

Det stille mørke.