Leifr het en mann. Moren hans het Edda og var datter til Åsgjerd. Faren til Leifr het Gudmund og var sønn av Njål Olavsson. Leifr Gudmundsson bodde på en gård i Kaupavegur på Island.

Han var en høy og kraftig mann og en god kriger. Med øksa hogg han så kraftig at et kjempestort tre ville falle etter bare noen få slag. Med sverdet var han raskere enn lynet og med pil og bue skjøt han en liten kvist på over 40 fots avstand. Ingen hadde noensinne vært lik han. Han hadde lyst hår og øynene hans var blå og mange sa at de var vakrere enn regnbuen. Mange var misunnelige på ham.

Pen og vakker var han, og det var ingen jenter, som ikke snudde seg for å se på han når han gikk forbi. Han var snill, blid og vennlig mot alle. Han hadde også en søster, hennes navn var Hallgerd. Hun var en god og snill jente som ingen gutter kunne motstå.

Familien til Leifr var ikke rike, men de levde godt. På gården hadde de sauer, noen hester, kyr og to Islandshunder. Leifr måtte stelle dyrene, og to ganger i året måtte han opp i lia for å klippe sauene. Ulla han fikk tok han med seg hjem til søsteren og moren hans, som lagde klær av ulla. Leifr og faren jaktet. De skjøt fugl, tok egg i fjellveggene og var ofte på fiske. Maten fikk de fra kornet de sådde, grønsakene de dyrket og kjøttet de fikk fra dyra. De spiste mange grøtretter, så kjøtt var en god avveksling fra grøtrettene. Leifr dro ofte inn til Reykjavik og andre handelssteder med hest for å bytte, selge og kjøpe varer. Han og faren hans hadde også vært på lange handelsturer til andre land.

En dag Leifr var ute å gikk i heia fikk han plutselig øye på en død mann liggende på bakken. Mannen hadde en pil midt i brystet og pilen var helt lik hans egne piler. Mannen var akkurat drept, for han var fortsatt varm.

”Leifr har drept en mann” var det en dame som sa. Hun gikk sammen med to menn og disse tre løp redde tilbake veien de kom fra. Leifr løp etter for å si sannheten, det var jo ikke han.

Han rakk ikke å ta dem igjen. Da han gikk tilbake var den døde mannen borte. Han gikk hjem og fortalte hva som hadde hendt. Dagen etter kom høvdingen over Kaupavegur og en stor folkemengde bak hjem til Leifr. ”Leifr, jeg har hørt at det er du som skal stå bak dette drapet” sa høvdingen.

”Jeg har ikke gjort det”. ”Uansett hva du sier skal du på Alltinget i tingvellir om to uker.

Leifr var helt fortvilet. Han viste ikke hva han skulle gjøre, han kunne bli fredløs og hva skulle han gjøre da? (Når man er fredløs kan hvem som helst drepe deg uten å få straff).

Allerede uken etter drar han til thingvellir, da det er fire dagsmarsjer fra Kaupavegur til Island. Nå er det over for meg tenkte Leifr. På Alltinget sto alle klare og Leifr var klar for å få sin dom. Lovsigemannen sa: ”Leifr Gudmundsson er skyldig på drapet på Tord Sigurdsson”. ”Har du noe å si imot?”. ”Jeg har ikke gjort det, jeg gikk bare en vanlig tur og fant han liggende, død” sa Leifr. ”Det var en av dine piler som ble brukt og du er den eneste i Kaupavegur som har slike piler. Du er nå dømt fredløs for 6 år” sa Lovsigemannen. Også var det over.

Alle tingmennene og mennene som hadde sett på gikk hjemover å pratet om det som hadde hendt. Leifr dro hjem å pakket, han turte ikke være hjemme, i redsel for å bli drept. Han var lei seg, han sa farvel til vennene og til familien sin å dro. Han hadde allerede planlagt hvor han skulle hvis dette kom til å skje og tidlig neste morgen seilte han ut med et stort skip som skulle til Nidaros, som ligger i Norge.

Året er nå 1033 og i Nidaros har akkurat et stort slag funnet sted. Kong Olav falt i denne kampen og dermed falt også hele hæren. Leifr kom med hell fram til Nidaros etter en forferdelig båttur. Det hadde vært storm og det var så vidt båten klarte seg. Etter ankomst dro han med en gang til en dal for å holde seg skjult. Han skaffet seg god mat av dyr og fugler og klarte seg godt.

Han savnet alle festene med musikk og sang sammen med vennene sine. Han sov i en liten og forlatt tømmerhytte han hadde funnet. En natt kommer en mann i en svart kappe gående mot Leifr, han har en øks hengende i belte. Leifr blir redd og begynner å løpe, men mannen er for rask for han. Leifr stopper opp, han orker ikke mere. Mannen i den svarte kappen griper øksa og hogger til! Leifr våkner av et lyn. Det var en drøm. Det var et forferdelig Tordenvær utenfor. Dette er et varsel fra gudene om at noen er etter meg og skal drepe meg tenkte han.

Neste dag dro han inn til Nidaros for å få kjøpe mat i bytte for en skinnfell fra en bjørn han hadde skutt. Han hadde holdt øynene åpne hele tiden i de to vintrene han nå hadde streifet rundt Nidaros, men denne dagen var han ekstra på vakt etter drømmen. Han var på torget som var fylt med mennesker. ”Leifr Gudmundsson” hørte han noen si bak seg. Han snudde seg sakte og foran han sto en mann i en svart kappe akkurat slik som i drømmen. Leifr grep sverdet, ”ikke prøv deg” sa han. ”Ta det helt med ro” sa mannen og la sverdet sitt ned på bakken. ”Jeg har en beskjed fra Alltinget, de har funnet han som egentlig drepte Tord, du er en fri mann, du er ikke fredløs lenger. Leifr sto helt stille og så på mannen. ”Er det sant”. ”Ja, det er det, kom deg hjem og dra til Alltinget, der får du frihetsbrevet”.

Leifr løp til tømmerhytta og hentet sakene sine. Han tok også med to skinnfeller til som han solgte slik at han fikk penger til hjemreisen. Tre dager senere gikk et skip fra Nidaros til Bjørgvin, og derfra til Island. På reisen var de innom Færøyene og Leifr fikk se de fantastiske fjellene der. Reisen gikk strålende videre og de hadde god vind. Solskinnet strålte opp det store vikingskipet. Leifr måtte ofte hjelpe til med å sette opp seilet og han fikk vidunderlig god mat. Han var lykkelig nå, livet smilte mot Leifr. To uker etter møtet med mannen i den svarte kappen nådde han og skipet endelig Island.

Vel hjemme på Island reiste han raskeste vei til lovsigemannen og fikk den endelige frikjennelse. Lovsigemannen sa: ”Fint du kom Leifr, vi ber om tilgivelse at vi gjorde den feil å gjøre deg fredløs”. ”Vi har funnet han som egentlig drepte Tord, du er ikke fredløs lenger”. ”Takk” svarte Leifr, ”men hvem drepte han og hva skjedde”?

”En mann hadde stjålet en pil fra deg og skutt mannen rett før du kom for å legge skylda på deg”. ”Vi har to vitner som så det, de turte ikke vitne på Alltinget da de var redd for morderen” sa lovsigemannen.

”Tusen takk” sa Leifr og gikk.

Det første Leifr gjorde etter dette var å dra hjem til gården på Kaupavegur. Der møtte han igjen familien og det ble tårer og stor glede. Han fortalte dem hele historien. Etter dette levde han lykkelig på gården sammen med familien. Senere giftet han seg med en vakker jente og de fikk flere barn.

Her ender sagaen om Leifr Gudmundsson.