Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ranet hvor døden kom til følge!Skriv ut Utskrift
Etterforskning av et bankran. En krimnovelle.
Bokmål - NovelleForfatter:



Gaten hadde et grått og uhyggelig utrykk da jeg gikk nedover. Det var sent på kvelden og himmelen var stummørk. Jeg tråkket ned i den ene sølepytten etter den andre og skoene ble bare våtere og våtere. Regnet plasket ned og gjorde lysbokstavene til ”Seven-eleven” butikken helt utydelige der de lyste langt inne i den tette tåken.

 

Mobiltelefonen ringte plutselig, og jeg kjente vibreringen i lomma. Jeg hadde en gammel Nokia 3210 med den kjedeligste ringetonen i hele verden. Assistenten min Sture sa han fikk helt noia hver gang han så eller hørte den. Den var bare helt ute, etter hans begreper.

 

Displayet lyste opp mot meg, og noen bokstaver forma ordene ”ukjent nummer”. Jeg lurte på hvem det kunne være, men svarte kjapt, fordi jeg allerede hadde latt telefonen ringe en stund. I den andre enden hørte jeg en mørk stemme som jeg ikke kunne huske å ha hørt før. Jeg sa hallo, men fikk ikke noe svar. Det ble en lang pause før jeg til slutt trykket på knappen som hadde et merke med en rød telefon. Fingrene mine skalv og jeg greide knapt å skru på tastelåsen. Da vibrerte telefonen på nytt og jeg skvatt til. Paraplyen jeg holdt i venstre hånd gled ut av håndgrepet mitt og traff bakken med et lite smell. Jeg trykket på yes- knappen og klemte telefonen inn til det våte øret.  “Nå må politiet holde fingra av fatet. Politikluss blir det bare døde av!” Jeg stivnet.

 

Bilen foran meg stoppet, og det var som om jeg ville hyle til meg selv. Jeg lente meg ut av bilvinduet og kunne se den lange køen som sto helt stille. Det var det samme hver dag. Fem hundre meter før arbeidsplassen min, politihuset på Grønland, stoppet trafikken helt opp. I dag orket jeg ikke mer. I stedet for å parkere gratis på politiparkeringen, svingte jeg den gamle Golfen min til siden og parkerte på en betalingsparkering. Jeg gikk ut av bilen, låste den og puttet penger på parkometeret. Det var høst og jeg kjente hvordan vinden steg oppover føttene mine. Blader hadde falt fra trærne og lå hulter i bulter på fortauet. Jeg startet å gå bortover gata, mens jeg nøt den friske luften. Øynene mine gled igjen fordi jeg var så trøtt. Etter det som hadde skjedd på vei hjem fra jobb i går, hadde jeg ikke fått sove i det hele tatt i natt. Da jeg kom hjem, hadde jeg ringt vakten på politihuset og varslet om oppringningen. De skulle sjekke hvor oppringningen kom fra og undersøke saken videre.

 

Inne i heisen på politihuset trykket jeg på knappen hvor det stod ”ran- og mordavdelingen”. Døren gikk igjen, og heisen begynte å bevege seg. Blikket mitt rettet seg mot speilet i den ene enden og jeg så meg selv, en nærmere femti år gammel mann med sort og hvitt hår. Jeg var rundt én åtti fra topp til tå og så litt merkelig ut i den nuppete dressen jeg hadde på meg. Nesten ingen på politihuset hadde gjettet at yndlingshobbyen min var friidrett, og det forstod jeg. De fleste trodde jeg var en av de som satte hjemme i godtsolen med en god krim og småkaker med kaffe til. Hesien stoppet i femte etasje og gav fra seg et lite pling. Jeg steg ut av heisen og kom inn i en lang korridor. Jeg fulgte den helt til enden hvor det til venstre stod et skilt med navnet mitt Harald Stryken, etterforsker. Døra til kontoret mitt var ikke låst, så jeg åpnet døren og steg inn. Kontoret var lite, cirka 8 kvadratmeter med gule stygge vegger, og fra taket hang det en ganske moderne lampe. I hjørnet sto en pult med en gammel Applemaskin og papirer som fløt utover. Sliten og trøtt satte jeg fra meg sakene mine og gikk ut i korridoren for å hente en espressokaffe fra kaffemaskinen ved heisen.

 

Tilbake på kontoret kom Sture styrtende inn. Han var andpusten og klamret seg til bokhyllen min, for ikke å falle. “What’s up?” spurte jeg og så spørrende på han. “RAN, R..A..N!” skrek han. Jeg så forskrekket på han og lurte på hva som hadde skjedd. “Væpna ran i Kirkevegen. Ranarane var ikkje raske nok, så vi har omringa banken på alle kantar.” Jeg så rart på han og spurte:” Ok, men hva er det store problemet hvis vi har dem?” Han pustet litt ut før han svarte:” Dei har mange våpen og har tatt gislar, så viss vi stormar, skyt dei folka dei har tatt.” Hjertet mitt slo fortere og jeg kjente svetten i panna. Det var kanskje dette meldingen i går var myntet på. “Kva skal vi gjere, sjef?” spurte han meg. “Vi drar til banken!”

 

Jeg løp bortover fortauet med Sture like bak meg. Han var trettifem år gammel, ti år yngre enn meg, men jeg hadde bedre kondis. Han var dessverre blitt tjukk og ble sliten av de minste joggeturer. En gang var jeg norgesmester på 1000 meter, men jeg innså at den tiden var over. Jeg begynte å få litt for mye tillegg selv her og der.

 

Vi satte oss inn i bilen og jeg startet motoren. Jeg vred rattet helt rundt og trykte gassen ned så bilen gjorde en u-sving ut fra fortauet, mens Sture satte et blålys på taket. Bilen tøffet bortover, mens i motsatt kjøreretning var det kø, kø og kø. Vi tok til venstre, passerte en McDonalds og holdt så rett fram. Klokka var halv ti nå, og det meste av morgenrushet var over. Biler kjørte til siden for å slippe oss forbi, og vi nådde banken på rundt sju minutter. Det var allerede fullt med politibiler på plass, og et stort antall publikum sto langs fortauet på motsatt side av banken. To politimenn stod med megafoner og kommanderte folk hit og dit. Det var også politi på baksiden av banken og i bygningene ved siden av. Tyvene var omringet og kunne aldri slippe unna.

 

Vi gikk ut av bilen og bort til politisjefen som sto og svettet som en gal. Det var rundt tjue gisler inne i banken, hvorav fem var vanlige kunder. Det var usikkert hvor mange ranerne var, men politiet trodde at det var snakk om en fire til sju stykker. Flere politimenn var opptatt med å kommunisere med ranerne, som brukte gislene til å snakke for seg over telefonen. I banken fantes det penger, papirer og gjenstander til en verdi av over to hundre millioner kroner.

 

En av politimennene kom bort til meg og sa at politiet hadde fått en frist på tjuefire timer av ranerne, til å samle inn hundre millioner kroner som de skulle ha. Hvis ikke ville de starte å ta livet av gislene. Jeg ble blek i fjeset og trist inni meg. Det at mennesker kunne drepe andre mennesker på grunn av penger ga meg en forferdelig følelse. For meg var det helt uforståelig.

 

Bak blokadene politiet hadde laget, sto publikum og pårørende. Det var et trist syn å se på familie og venner av de som var inne i banken. Noen gråt, andre var bare engstelige og noen orket ikke å tenke på hva som kunne skje med gislene.

 

Tiden gikk og tidsfristen nærmet seg slutten. Det var blitt kveld og en måne skinte på himmelen. To av de pårørende som fortsatt sto der, var en mamma og en liten gutt. Moren sa at gutten måtte se på den nydelige nymånen. Da svarte gutten:” Men mamma, hvor har det blitt av den gamle månen?” Det gjorde humøret mitt en smule bedre, selv om jeg fortsatt var bekymret for hva som skjedde med gislene inne i banken.

 

Det hadde nå gått tjuefire timer siden meldingen kom fra ranerne. Pengene var samlet i en koffert som en i spesialstyrken skulle overrekke. En av politimennene ringte opp ranerne, men fikk ikke noe svar. Han prøvde flere ganger, men ingen tok telefonen. Hadde ranerne allerede gått i gang med å drepe gislene? Det var en vanskelig situasjon, og man kunne se at politisjefen skalv. Pårørende begynte å spørre om hva som skjedde, men jeg hadde ikke lov å svare. Vi samlet oss rundt sjefen for å høre hva han ville vi skulle gjøre. Med stammende stemme sa han at vi skulle kutte strømmen i bygningen og at spesialstyrken skulle storme stedet.

 

Signalet om at strømmen skulle kuttes og stormingen kunne begynne, skulle gis av sjefen. Han skulle rekke opp hånden istedenfor å rope, for at ikke ranerne skulle skjønne det hele. Det var bare snakk om noen sekunder nå. Alle holdt pusten. Så, i en rask bevegelse, løftet politisjefen hånden og huset ble mørklagt. En spesialstyrke på femten mann løp inn i huset så stille de kunne. Noen sekunder etterpå var det helt stille. Det kom ikke en lyd fra banken. Plutselig hørtes et pistolskudd! Minuttene gikk, og ingen hadde en anelse om hva som pågikk. Det var helt stille inne i huset, og alle pustet så svakt de kunne. Med ett hørtes en helikopterlyd fra taket og folk så opp. Et helikopter kom etter hvert tilsyne i lav høyde. Politiet siktet pistolene sine oppover. Kunne det være ranerne? Det ble helt stille noen sekunder, men så var det en som skrek at de ikke skulle skyte. Det var et helikopter som tilhørte TV2. Man hørte et lettet pust fra forsamlingen, og øynene ble rettet mot bygningen igjen.

 

Litt senere kom en mann fra spesialstyrken fram i vinduet og rakk tommelen…. opp. Strømmen ble skrudd på, og noen av publikum startet å klappe. Spenningsnivået i kroppen min holdt på å eksplodere. Hva hadde skjedd? Vi dannet en gruppe som skulle gå inn i bygningen. To politimenn og jeg ble valgt ut og vi gikk mot døren, men før vi nådde den, kom det en fra spesialstyrken ut. Alle rettet blikket mot han, og det ble helt stille. “En av gislene…..ble drept. De andre har bare blåmerker fra slag,” sa han og fortsatte:” Det skuddet som ble avfyrt etter vi hadde stormet, var fra en av våre menn som trodde han ble angrepet. Det var bare synsbedrag og ingen kom til skade.” Politisjefen pustet lettet ut og spurte om ranerne var lette å ta. “Det var ingen ranere i bygningen da vi stormet den. De er sporløst forsvunnet,” stammet spesialstyrkemannen. Alle fikk et forskrekket utrykk i ansiktet, og fjeset til sjefen skiftet fra smilende til forbannet. “Det meste av verdiene også,” hvisket mannen som hadde kommet ut av huset. Da ble det for mye for sjefen, og han skrek så høyt at flere holdt seg for ørene.

 

Det gikk noen minutter før folk kom ut av bygningen. De som overvåket husene på begge sidene av banken, sa de ikke hadde hørt eller sett noe. De bak banken hadde heller ikke lagt merke til noe. Ranerne var som forsvunnet i jorda.

 

Etter hvert slapp åstedsgranskerne til, og så vi etterforskere. Det ble funnet masse fotspor og fingeravtrykk, men de kunne tilhøre hvem som helst. Ingen fluktvei ble heller funnet. Det hele var et mysterium.

 

Jeg satte meg ned på en benk i banklokalet og prøvde å se for meg hvordan ranerne tenkte. Vi hadde ingen informasjon ennå, men vi ville få det når videoene fra overvåkningskameraene ble vist frem. Alle de levende gislene ble funnet i et kott med bind foran øyne og munn. Da de kom ut, fortalte de at de hadde sittet der over en lang tidsperiode. Jeg kunne på den måten med stor sikkerhet si at tyvene forsvant fra bygningen ganske fort etter at kravet om de hundre millionene ble sendt ut. På denne måten hadde de god tid til å flykte hvis ikke politiet stormet før tidsfristen. Problemet var at vi ikke visste hvordan ranerne kom seg ut. Åstedsgranskerne hadde begynt å bære ut møbler fra rommene. Hvert minste hjørne måtte sjekkes og tyvene måtte tas. Hvis ikke ville det bli en stor skandale. Den ene personen som ble drept, hadde allerede blitt hentet fra banklokalene.

 

Det var utpå dagen og lyst da jeg kom ut fra bygningen. Klokken var 13:45 og filmene fra overvåkningskameraene skulle vises fram halv tre på politihuset. Det var en Statoil stasjon rett nedi gata, så jeg gikk og kjøpte en pølse. Det føltes herlig å få i seg litt mat. Jeg hadde heller ikke sovet på to døgn, men merket ikke at jeg var trøtt. Det var så mye å tenke på.

 

Klokka 14:25 kom jeg inn på politihuset og gikk rett bort til heisen. Oppe i femte etasje løp jeg bort på kontoret mitt og hentet papir og penn. Kom meg så opp til sjuende hvor alle skulle samles i møterommet 716. Det var allerede mange på plass, men jeg var ikke den siste. Det var satt av plass til meg nesten helt foran, fordi jeg skulle lede en stor del av etterforskningen. Rundt ti over halv var alle på plass, og vi kunne komme i gang. Først forklarte en person hvordan banken var bygd opp. Det var fire etasjer, hvorav to, første og fjerde, var kontorer og kundelokaler. Andre og tredje etasje besto av store hvelv og et rom med elektroniske koblinger for alarm og datanett. Ranerne hadde fått banksjefen til å åpne hvelvet og etterpå hadde de tømt det. Deretter hadde de brukt banksjefen igjen for å ringe politiet og stille krav. Dette gjorde de for at bare en person skulle ha mulighet til å kjenne igjen stemmen til en av ranerne. Da de hadde gjort ferdig samtalen, skjøt og drepte en av ranerne banksjefen for å slette viktig informasjon. Til slutt fikk alle gislene bind foran øyne og munn og ble slengt inn på et kott. Antakeligvis rømte ranerne nå, men vi vet ikke hvordan de rømte. Det er det viktigste å finne ut i første omgang.

 

Endelig var det klart for film. Lyset ble slukket og fargene på lerretet ble klare. Et bilde kom etter hvert til syne og lyden ble bedre. Det fantes tre kameraer i banken: ett i banklokalet, ett utenfor hvelvet og ett inne i hvelvet.

 

Det kommer fem menn inn i banklokalet. De er kledd i svart kjeledress og finlandshetter som dekker hele fjeset utenom munnen og øynene. På beina har de plastposer over skoene så det ikke skal komme fotavtrykk på gulvet. På hendene har de hansker. Den ene av de fem drar frem en pistol og skriker på engelsk at alle skal gå ut på gulvet og løfte hendene i været.

 

Filmen ble stanset og en på første benk sa at raneren brukte engelsk for at stemmen skulle være vanskeligere å gjenkjenne. Jeg hørte ikke så mye på, bare tenkte for meg selv. Stemmen til bankraneren hadde jeg hørt før et sted. Den samme mørke stemmen. JA…. Selvfølgelig! Det var akkurat den stemmen mannen som ringte meg kvelden før ranet, hadde. Noen biter begynte å falle på plass i puslespillet, men ikke mange. Filmen fortsatte:

 

Alle kommer seg ut på gulvet, men en av ekspeditørene greier å trykke på den lydløse alarmen før hun også går ut på gulvet. Banksjefen blir pekt ut i mengden og dratt trappa av to ranere.

 

Filmen stoppet, og det ble satt i gang en annen. Den var fra utsiden av bankhvelvet:

 

Man ser at banksjefen blir dratt opp trappa og ranerne hvisker noe til ham. De står i en bestemt vinkel så man ser ikke munnen til den som hvisker. Banksjefen går bort til velvet og slår inn låskombinasjonen. Døren åpner seg og alle tre går inn.

 

På nytt stoppet, filmen og den siste filmen ble satt i gang. Den var fra innsiden av hvelvet:

 

En av ranerne står med pistolen mot banksjefen, mens den andre går rundt og forsyner seg med penger. Pengene legger han i store svarte sekker som han setter fra seg i midten av rommet. Da de har fått med seg det meste av pengene, tar en av ranerne og bærer sekkene ned trappen til første etasjen. Han går flere runder for å få flyttet alle sekkene. Så drar de med seg banksjefen ned til banklokalet igjen.

 

Filmen stanset en gang til, og den fra banklokalet kom opp på lerretet igjen. Det ble spolt over tidsperioden da to av ranerne tømte hvelvet. Ranerne og banksjefen kommer ned trappen, og de går bort til telefonen. Raneren visker til ham hva han skal si til politiet. Telefonsamtalen varer et halvt minutt, og så setter ranerne teip foran øynene og munnen til alle i forsamlingen. I hjørnet av lokalet er det et kott hvor alle gislene utenom banksjefen blir kastet inn, og så låses døra. Ranerne drar med seg sjefen inn i gangen hvor kontorene ligger.

 

Filmen stoppet og lyset kom på. Jeg pustet tungt og var litt gretten. Den filmen hjalp ikke stort første gang jeg så den. Senere gikk en spesialgruppe sammen og så filmene flere ganger og gikk igjennom alle detaljene. På tavla ble høydene på de forskjellige ranerne ført opp av en politimann. De forskjellige målene var 159, 164, 170, 181 og 189 cm.

 

Jeg kom inn på kontoret, men fikk ikke satt meg i den deilige brune skinnstolen før telefonen ringte. Det var en av åstedsgranskerne som hadde oppdaget noe helt utrolig og han sa at jeg må komme. Jeg nærmest løp ut av døra og holdt på å velte vannbeholderen ute i gangen. Nede ved bilen satt jeg meg inn og skrudde på blålyset. Det ble rekordtid bort til banken på fem og et halvt minutt. Da jeg kom inn, ble jeg nesten dratt bort til kontorgangen av åstedsgranskeren. Vi gikk inn den tredje døren på venstre side, og i hjørnet av rommet så jeg noe utrolig. Ranerne hadde ikke kommet seg ut av banken på noen vanlig måte. De hadde forsvunnet ned i gulvet.

 

Jeg stoppet ved kanten til det store hullet og så ned. Det førte til et rektangelformet rom med jordvegger. Høyden under taket var rundt en meter og sytti centimeter og lengden var tre til fire meter. Bredden var på cirka to meter. I enden av rommet var det en hule som man ikke kunne se slutten av. Det var gjennom den ranerne hadde rømt med pengene uten å bli lagt merke til. Det hele var en genistrek som nesten måtte bli vellykket, fordi det var en så original måte å rane en bank på. De som hadde gjennomført det, måtte ha brukt lang tid på å grave hele den tunnelen og ikke minst på planleggingen.

 

Jeg gikk opp av hullet og så at det hadde samlet seg mange rundt. Jeg ga ordre om at noen måtte finne ut hvor tunnelen førte og gi beskjed straks. Det tok ikke lange tiden. Noen minutter etterpå var det klart hvilket hus tunnelen endte ved, og hvor det lå. Jeg tok med meg ti mann og forlot bygningen.

 

Huset befant seg to gater bortenfor banken. Det var selvfølgelig ingen av ranerne igjen i huset, men for å være sikker, var det greit å ha med seg noen menn. Vi slo inn døra og så oss rundt. Det så ut som et helt vanlig hus, men det var det ikke. Døra ned til kjelleren var låst så vi måtte slå inn den også. Jeg trykket på lysbryteren, men ingenting skjedde. En av mennene jeg hadde med meg, rakte meg en hodelykt som jeg spente rundt hodet og skrudde på. Det ble kastet lys nedover trappen og jeg tok et steg ned. Jeg kjente kalde vindpust som kom nedenifra. Beina mine tok ett og ett steg nedover helt til trappen sluttet. Nå sto jeg i et kvadratisk rom med hvite murvegger og heller på gulvet. Det kom flere menn etter meg og lyktene deres lyste rundt så jeg kunne få en oversikt over rommet. Mot veggene stod det plassert flere typer spader, og i et hjørne lå en haug med gigantiske gjennomsiktige plastikkposer. Midt på gulvet lå det et teppe, og da jeg løftet på det, kom et smalt hull til syne. Vi hadde funnet ranernes base!

 

Utpå kvelden kom åstedsgranskere til huset, og det ble montert lamper i kjelleren. Det var ikke så mange møbler der nede, men det fantes tre lenestoler, en tv og et kjøleskap. Lenestolene var gamle og slitte, og TV-en så ut som en antikvitet. I kjøleskapet sto det tre halvfulle colabokser, tre yoghurter, en pakke halstabletter og en pakke kulltabletter. Det fantes ingen fingeravtrykk på verken TV-en, kjøleskapet eller varene inni. Ranerne hadde nok vært så forsiktige at de hadde brukt hansker når de rørte noe. På spadene var det heller ikke noen fingeravtrykk, utenom på en av de. Der var det et stort og klart et, som nesten så litt for bra ut. Sture var innom og tok det med til labben for å matche det med forbryterregisteret. Så ble gulvet i kjelleren sjekket for fotavtrykk og lignende. Et team satte i gang med å undersøke resten av huset og garasjen.

 

Jeg satte meg ned i en av stolene som var blitt pakket inn i plastikk. Først nå merket jeg hvor trøtt jeg egentlig var, og at jeg lengtet hjem til sengen min. Jeg fikk lirket mobiltelefonen min opp av den trange lommen og fant Stures nummer. Da han endelig tok telefonen, hadde jeg nesten sovnet i den myke stolen. Jeg ba han om å finne ut hvem som eide huset og undersøke om noen andre enn eieren hadde samme adressen i folkeregisteret. Han sa han skulle fikse det, men mer hørte jeg ikke, for jeg sovnet som en stein med mobilen i hånden.

 

Jeg våknet neste dag av Sture som sto å ristet hele kroppen min frem og tilbake. Øynene mine gled opp og jeg hørte han prate i vei på den nynorske dialekten sin. Det tok noen sekunder før ørene mine fungerte klart. Jeg reiste meg opp av stolen og sto ansikt til ansikt med Sture. Vi hilste fort, og så forklarte han at fingeravtrykket som ble funnet i går, var det samme som på en tidligere forbryter. Nå begynte smilebåndene mine også å fungere og jeg ga fra meg et lite smil. Jeg ga ordre om å få han inn til avhør. Nå gjaldt det også å finne finne vitner i saken, så jeg sa til ham at han skulle få inn en avisartikkel i Aftenposten Aften, der han etterlyste folk som hadde oppholdt seg i nærheten da ranet ble begått. Han nikket mens jeg snakket, og da jeg var ferdig, sa han farvel og løp opp trappa til første etasje.

 

Jeg kom meg ut på gata hvor solen skinte klart og fint. Det var ingen skyer på himmelen, og det var varmt i været. Folk som bodde i nærheten av huset, hadde ikke avgitt vitneforklarning ennå, så jeg tenkte jeg kunne starte med det. I det første huset på motsatt side av gata bodde det en gammel mann. Han hadde bodd på Gran Canaria de siste tre årene, så han visste ingenting. Politiet visste ikke hvor langt tid ranerne hadde brukt på tunnelen, men at de hadde brukt tre år, var usannsynlig. Jeg spaserte videre til neste hus hvor en kvinne på rundt 45 år hadde bodd de ti siste årene. Hun sa at flere ganger om dagen hadde det kjørt en bil ut og inn av bygningen, og at hver morgen kom det fem menn og låste opp døra. Først sent på kvelden pleide de å dra igjen. For å undersøke om de ikke hadde andre hjelpere i bygningen, spurte jeg om hun hadde sett noen andre rundt huset. Det hadde hun ikke, men for noen dager siden hadde alle mennene forlatt bygningen rundt to- tiden. Jeg skjønte at det måtte ha vært den dagen ranet ble begått, og spurte om hun kunne huske hvordan noen av mennene fra bygningen så ut. Det eneste hun husket, var at tre av dem hadde bart, og at den ene hadde langt krøllete hår som var festet i en hestehale. Den siste hadde kort hår som stod rett opp. Jeg noterte så fort som jeg bare kunne og takket til slutt for all hjelpen. Så fortsatte jeg på runden min.

 

På slutten av dagen hadde jeg ikke fått vite så mye mer enn det kvinnen på rundt 45 år hadde fortalt. Noen hadde bekreftet det hun sa, og andre husket litt mer av utseendet til de forskjellige. Når de kom til huset på morgenen, hadde de visst alltid på seg hvite og blå arbeidsdresser som var fulle av jord. To stykker sa også at den høyeste av de fem brukte briller. Jeg hadde samlet all informasjonen på arket og ventet bare på en telefon fra Sture. Da han endelig ringte, var det allerede blitt mørk og jeg satt på kontoret mitt. Eieren av huset var en Magnus Hansen som aldri hadde bodd der. Han hadde leid det ut til fem gutter som drømte om å lage et kollektiv à la Friends. Navnet på en av de fem hadde han fått, men det fantes ikke i folkeregisteret. Magnus hadde møtt to av ranerne ansikt til ansikt. Den ene hadde hatt langt krøllete hår og briller, mens den andre hadde vært skallet og hatt bart. Begge hadde veldig mørke stemmer, og det hørtes ut som om de kom fra utlandet. Mer kunne han ikke si. Jeg noterte alt og spurte etter personen som var identifisert gjennom fingeravtrykkene. Han svarte at han satt i andre etasje på rom 233. Til slutt fortalte han at avisinnlegget hadde gitt mange vitner, og at folk på avdelingen tok seg av dem.

 

Rom 233 lå i enden av bygningen bak en sikkerhetsdør. Rommet var stort og hvitt med røde gardiner og blomsterpotter i hvert hjørne. I midten av rommet sto det ett bord med to stoler, og på den ene satt en tykk mann med kort krøllete hår og briller. Da han reiste seg, så jeg at han hadde en stor kvise på venstre side av neseboret. Han presenterte seg som Torleif Skagen, 38 år og ugift. Yrket hans var taxisjåfør, og han bodde på østkanten av Oslo. Vi satte oss, og jeg startet å spørre han ut. “Hvor befant du deg månedene før ranet og på ransdagen?” Han svarte at han hadde jobbet som vanlig og ellers for det mest oppholdt seg hjemme i leiligheten sin. På dagen da ranet ble begått, hadde han vært i byen for å handle noen nye klær. Jeg nikket og fortsatte:” Hvem kan bekrefte det du har sagt?” Han tenkte litt og svarte at vennen hans hadde vært med til byen. Han het Leif Nilsen og bodde i en annen leilighet i blokka til Torleif. Jeg stilte flere spørsmål og vi pratet litt, men jeg fikk ikke noe mer viktig informasjon ut av han.

 

Dagene gikk, og jeg fikk flere opplysninger etter hvert, men ingenting hadde noen stor betydning. Åstedsgranskerne hadde funnet en genser, to sokker, et par briller og noen DNA spor. De ble sjekket på laboratoriet mot forbryterregisteret, og resultatet ville være klart dagen etter.

 

Klokka åtte om kvelden var jeg på vei hjemover. I dag hadde jeg gått til arbeidet, så bilen var hjemme. Jeg tuslet bortover den mørke gata og så meg omkring. Alt var så annerledes på kvelden. Husene så triste og nedslitte ut, men utelysene gjorde det litt hyggeligere. Dråper traff hånden min, og jeg skjønte at regnet var på vei. Jeg hadde glemt paraplyen på kontoret, så jeg tok dagens VG opp fra vesken min og brettet den ut. Regnet ble fort sterkere, så jeg løftet avisen over hodet. Føttene mine gikk fortere, men plutselig ringte mobilen. Jeg glapp avisen og grep etter mobilen. Det var ukjent nummer, men jeg svarte kjapt uten å tenke over hvem det kunne være. I andre enden hørtes en mørk stemme som jeg kjente igjen umiddelbart.

“ Den første blir aldri den siste!” Jeg skalv. En av ranerne hadde ringt meg igjen.

 

Jeg sto og så ut i mørket og tenkte. Regnet pøset ned, men det brydde jeg meg ikke om. Ranerne skulle slå til igjen, men det måtte jeg forhindre. Jeg sto og funderte på hvorfor en av ranerne ringte meg. Plutselig fikk jeg en idé og snudde meg og løp tilbake til politihuset.

 

Jeg kom inn i hovedhallen og gikk rett frem mot trappen til kjelleren. At jeg ikke hadde tenkt på det før. Det var mørkt i kjellergangen, så jeg trykket på lysbryteren og gikk nedover gangen. Foran den syvende døren på venstre side stoppet jeg og dro opp nøkkelen fra lomma. Døren gikk opp med et lite klikk og jeg kom inn i arkivrommet.

 

Hyllene var satt i alfabetisk rekkefølge så det var ikke vanskelig å finne fram. Den 23 hyllen var merket med bokstaven S, og jeg lette igjennom den til jeg fant en tykk mappe som det sto ”Stryken, Harald” på. Mappen var støvete så jeg børstet av den og åpnet den. Jeg bladde igjennom innholdet, stoppet midt inni og leste grundig noen sider. Her så det ut til å være en bit til puslespillet jeg holdt på med.

 

Jeg løp opp på kontoret mitt og skrudde på den gamle Apple maskinen. På skjermen ba de om passord, og jeg skrev det inn. Da alle ikonene på skjermen hadde kommet til syne, dobbeltklikket jeg på Internettikonet. Startsiden kom opp, og jeg skrev inn adressen oppe i venstre hjørne. Siden åpnet seg og øverst sto det Folkeregisteret. Jeg trykket inn brukernavn og passord og ventet. Det kom opp godkjent passord på skjermen, og etter hvert kom det opp ruter hvor jeg kunne fylle inn navn og personalia på personen jeg søkte etter. I navneboksen skrev jeg Brutos Lerke, og nedenfor fylte jeg inn fødselsnummer. Så trykket jeg på Enter og Internettvinduet ble hvitt. Klokka var 21:30, og politihuset var nesten tomt. De fleste jobbet til klokka fem, men en del gikk ikke hjem før i syv-tiden. Jeg var en av dem som aldri dro tidlig hjem. Det var fordi jeg ikke hadde en familie som ventet på meg, men jeg ønsket at det ville bli en i framtiden.

 

Jeg gikk og hentet en kaffe borte ved heisen, mens maskinen jobbet med å finne den jeg søkte etter. Da jeg kom inn på kontoret, hadde siden kommet opp og jeg satte meg. Spenningen steg inni meg mens jeg leste, og plutselig gjorde kroppen min et lite hopp opp fra stolen så jeg sølte kaffe på buksa. Der sto det jeg lette etter, og det lå ikke langt unna… Jeg dro til meg telefonen, ringte ned til vakten og ga ordre om å skaffe en gruppe politimenn på rundt tolv stykker. Igjen løp jeg ned i kjelleren og fikk skaffet en pistol som jeg festet til beltet. Fem minutter senere var det syv patruljebiler utenfor politihuset med sirenene på. I alt bråket fikk jeg delt ut beskjed til alle bilene om hvor vi skulle og hoppet selv inn i en av dem. Sjåføren trykket på gasspedalen og bilen akselererte. Under turen informerte jeg bilene mer om situasjonen og fikk ringt til politisjefen. Gaten vi skulle til, var på østkanten av Oslo. Det tok ikke mer enn fem minutter å komme seg dit. Vi senket farten litt da vi kom inn i et boligområde og skrudde av lyden på sirenene. Det var ikke langt igjen nå. Der!

 

Vi så gaten foran oss, og sjåføren gjorde en skarp høyresving. Gaten var som alle andre boliggater, og hadde hus på alle kanter. Bilen sakket farten, og jeg så etter riktig husnummer. Nummer åtti…nitti..en..to…der var det. Alle bilene bråbremset foran nummer nittitre og skrudde av motoren. Huset var stort og gult med mange vinduer. Flere andre biler sto allerede parkert utenfor, og på få sekunder hadde vi omringet hele huset. Det så ut som at mange var inne i huset, og at det derfor var vanskelig å ikke bli oppdaget. Det var bare å sette i gang. Jeg visste ikke om jeg hadde gjort det riktige valget, men det var for sent å ombestemme seg nå!

 

Jeg løftet megafonen opp foran munnen og skrek:” Alle som befinner seg i huset må snarest komme ut med hendene i været.” Det ble helt stille inne i huset, men etter en liten stund gikk døren opp. En mann i trettiårene steg ut og gikk ned trappen. Jeg kjente han straks igjen. Det var den riktige mannen. Det var Brutos!

 

Noen minutter etterpå sto det rundt femten menn inntil husveggen. Det kunne være flere inne i huset, så jeg valgte ut tre politimenn som ble med meg inn. Rommet vi kom inn i, hadde en trapp i hjørnet som gikk både opp og ned. Jeg beordret en mann ned og en opp og tok selv med meg en mann rundt i første etasjen. Det var helt stille i etasjen, og det så tomt ut. Etter en grundig undersøkelse konstaterte jeg at det ikke fantes flere. I andre etasje hadde politimannen funnet to stykker, mens i kjelleren var det ingen. Utenfor huset ga jeg ordre om å bringe alle de sytten til politihuset og få åstedsgranskere til huset. Fem minutter senere forlot de fleste politibilene huset, med alle de mistenkte med seg.

 

Tilbake på politihuset ble alle fraktet ned i fotokammeret og tatt bilde av. Deretter ble de satt inn på forskjellige celler der de skulle oppholde seg midlertidig. Jeg gikk opp på kontoret mitt hvor Sture satt i en stol ved veggen. Han fortalte at de hadde fått et treff på DNA sporet som ble funnet for noen dager siden. Personen het Rolf Gran og hadde begått flere ran, men bare i noen av sakene som var reist mot han hadde det vært nok bevis til å få han bak lås og slå. Jeg kunne ikke vite om han var blant de som oppholdt seg i huset før listen med navn, bilde og personalia på de forskjellige var ferdig. Da Sture gikk, tok det ikke mange minuttene før jeg sovnet i stolen.

 

Tidlig utpå morgenkvisten åpnet jeg øynene. Lyset som kom gjennom vinduet blendet meg så jeg måtte se ned. Der lå listen over personene som var brakt inn. Jeg leste igjennom den og lente meg bakover. Vi hadde ikke beviser nok for alle i første omgang, men vi kunne få noen bak lås og slå. Plutselig ringte telefonen og jeg løftet av røret. Det var en av dataekspertene som jobbet for politiet. De hadde funnet en datamaskin hjemme hos Brutos og de holdt nå på med å søke igjennom den etter informasjon om ranet. Ingenting var funnet ennå, men resultatet ble ikke klart før om en liten stund. Jeg sa takk og farvel og la på røret.

 

En time senere hadde jeg gått igjennom de forskjellige personene fra huset og pekt ut de jeg mente mest sannsynlig var bankranerne. På et papir hadde jeg skrevet ned på hvilket grunnlag jeg hadde valgt disse fem personene. Det var snart avdelingsmøte, og der skulle jeg legge frem teorien min. Noe jeg tenkte veldig på mens jeg gikk mot møterommet, var at alle ranerne ikke nødvendigvis hadde oppholdt seg i huset da vi kom dit i går kveld. Jeg hadde jo pekt ut fem ranere, men det måtte ikke være dem.

 

Det var helt stille i rommet da jeg kom inn. Alle fulgte meg med øynene da jeg gikk bort til tavla lengst framme i rommet. Politisjefen satt på første rad og han ga signal om at jeg kunne begynne.

 

“ Kvelden før ranet fikk jeg en oppringning fra en mann som hadde en stemme jeg ikke kunne huske å ha hørt før. Han sa at politiet måtte holde ”fingra av fatet”, og at politikluss ble det bare døde av. Først skjønte jeg ikke hva meldingen betydde, men det gikk opp for meg da jeg fikk høre om ranet. Da vi senere så på ransvideoen, hørte jeg at en av ranerne hadde samme stemme som han i telefonen. En av ranerne hadde altså ringt til meg på forhånd for å plage meg. Forleden kveld ringte han igjen og sa bare at den første blir aldri den siste. Ut i fra meldingen skjønte jeg at det ville bli et nytt ran. Da husket jeg at jeg hadde hørt den stemmen lenge før ranet en gang. Mannen som hadde ringt meg, hadde lik stemme som en raner jeg hadde fått bak lås og slå en del år tidligere, for et ran i DNBs banklokaler på Stovner. Jeg tenkte at en mulighet var at han ville ha hevn, og jeg dro derfor tilbake til politistasjonen og for å finne fram mappen min hvor det sto om saken jeg ledet mot han. Der stod navnet og fødselsnummeret hans, pluss at det fantes beskrivelser og bilder av han. Til og med en teip med lydopptak av stemmen hans lå i mappen. Navnet hans var Brutos Lerke. Jeg bestemte meg for å finne ut hvor han bodde, og etterpå fikk jeg samlet en styrke som gikk til aksjon. Vi fikk brakt femten personer fra huset og hit som nå sitter plassert på forskjellige celler. Da jeg for litt siden satt og tenkte for meg selv, gikk motivet plutselig opp for meg. Under det tidligere ranet i DNBs lokaler hadde banksjefen, som jobbet der, havnet i basketak med en av ranerne. Banksjefen hadde dermed greid å sinke rømningen til ranerne og derfor rakk politiet å ta ranerne før de greide å rømme. Jeg husket at Brutos hadde bannet og hylt om at han skulle drepe banksjefen, da vi prøvde å få han inn i bilen. Cluet er at den banksjefen som hadde hindret at ranet i DNB ble vellykket, var den samme som banksjefen som ble skutt og drept under dette ranet. Motivet var altså ikke bare penger, men også hevn på banksjefen.”

 

Jeg stoppet opp og pustet ut. Nå hadde jeg fortalt historien om hvorfor jeg gikk til aksjon, og nå gjensto det å fortelle hvem jeg trodde var ranerne og forklare hvorfor. Etter en liten pause fortsatte jeg:“ Det har vært vanskelig å skaffe sikre bevis i saken til nå, men vi har ikke gått igjennom all den informasjonen vi har ennå. Femten personer ble som sagt brakt inn, og i listen med navn, personalia og bilde så jeg fem stykker som jeg mente mest sannsynlig var bankranerne. Før jeg offentliggjør navnene og hvorfor, må vi huske at ingenting sier at alle ranerne befant seg i huset da vi kom dit i går kveld. Derfor kan det være noen av personene jeg har plukket ut, som ikke var med i ranet.”

 

Jeg snudde meg mot tavlen der bilde og navn på alle personene var hengt opp.

 

“Jeg roper opp navnet og sier om den personen var med eller ikke og forklarer så hvorfor. Først er det Ola Knotten, 27 år og 201 cm høy.”

På bildet var det en høy og slank mann med kort hår.

“Kan ikke være en av ranerne, fordi han er mye høyere enn det som ble målt ut i fra ransvideoen. Den høyeste av ranerne hadde hatt briller, langt krøllete hår og mørk stemme, mens Ola er helt ulik. Neste person er Brutos Lerke, 34 år og 170 cm høy. Han kan jeg si med stor sikkerhet er en av ranerne. Stemmen hans fra et tidligere ran og i samtaler med meg over telefonen, er lik stemmen som en av ranerne på ransvideoen har. Raneren fra videoen er også rundt 170 cm høy, som er identisk med Brutos sin høyde. Eieren av huset som ranerne gravde tunnel fra, sa at én av leietakerne hadde vært skallet og hatt bart. Som dere ser, så stemmer det med bildet som er hengt opp. Brutos Lerke skal derfor etter min mening være siktet for væpnet ran, hvor døden kom til følge!”

 

Jeg bekreftet så to personer som uskyldige, fordi det ikke fantes noe som siktet mot dem. Så fortsatte jeg:

“ Torleif Skagen, 38 år og 181 cm høy. Et perfekt fingeravtrykk som gir et godt bevis, men han er uskyldig!”

Folk begynte og hviske i salen.

“ Sannsynligheten for at han er raneren er stor hvis man tenker på fingeravtrykket, men omkretsen rundt magen hans er en del større enn omkretsen av nedgangen til tunnelen. Derfor er det ikke noen mulighet for at han skulle ha kommet seg gjennom den da ranerne dro fra banken. Høyden hans er lik en av ranerne på videoen, men igjen kan man på kroppsformen se at personene ikke er identiske.”

 

Publikum nikket og klappet da jeg var ferdig. Jeg takket og fortsatte:

“ Neste person er Manir Kuntag, 27 år og 188,5 cm høy. Han har langt krøllete hår og dette gjør han identisk med to av vitneforklaringene. Høyden stemmer også med ransvideoen, men igjen er problemet mageomkretsen. Han har heller ikke mørk stemme som ett av vitnene hadde sagt at raneren hadde. Derfor regner jeg ikke han som en av ranerne. Neste person er Leif- Inge Svandal, 38 år og 175 cm høy. Helt utelukket som en av ranerne. Veldig lite av informasjonen vi har, er identisk med han.”

 

Jeg trakk pusten litt og tok en slurk vann.

“ Rolf Gran, 32 år og 164 cm høy. Sannsynligvis en av ranerne. Høyden er identisk og han er tynn. Håret hans er kort og står rett opp, som stemmer med beskrivelsen til et vitne og dessuten ble det funnet et DNA- spor som matchet han. Derfor vil jeg ha han siktet for væpnet ran, hvor døden kom til følge!”

 

Jeg stoppet opp og lot publikum diskutere litt seg imellom. Deretter var to personer uskyldige etter min mening, og da sto jeg igjen med fem.

“ Magnus Hansen, 35 år og 185 cm høy. Har ulik høyde i forhold til personene på ransvideoen og har heller ikke bart eller langt hår. Derfor regner jeg han som uskyldig. Neste er Fabian Andersson, 36 år, 188 cm høy og svensk statsborger. Jeg er nokså sikker på at han er en av ranerne. Høyden er nesten identisk med en av personene på ransvideoen, og han er i tilegg tynn. Som dere ser, har han på bildet briller og langt krøllete hår, og disse opplysningene er identisk med hva noen vitner har oppgitt. Et vitne har også sagt at det hørtes ut som han kom fra utlandet, og det gjør han. På disse grunnlagene vil jeg ha han siktet for væpnet ran, hvor døden kom til følge!”

 

Jeg pustet ut og tok en liten pause. Det var tre stykker igjen, og av de hadde jeg plukket ut to av dem som sannsynlige ranere.

“ Jeg må si at de to siste som jeg har plukket ut som ranere, vil være umulig å få bak lås og slå på de grunnlagene jeg har. Likevel tror jeg de er ranerne. Den første er Stein Kråger, 34 år og 159 cm høy. Høyden er identisk med en raner på ransvideoen og flere vitner sa at tre av ranerne hadde bart. Stein har bart og dessuten har han ranet flere banker før sammen med Brutos, men bare ett av de har blitt bevist godt nok. Den siste raneren som jeg har pekt ut, er Lars Moen, 27 år og 181 cm. Høyden er identisk med videoen, og han har også bart. Hvis vi finner flere bevis mot disse to, vil jeg ha de siktet for væpnet ran, hvor døden kom til følge!”

 

Folk reiste seg opp og klappet, og jeg var glad jeg hadde fått fortalt det jeg skulle. Da kjente jeg plutselig vibrering i lomma og jeg dro opp mobiltelefonen. Jeg sa hallo og i den andre enden var dataeksperten jeg hadde snakket med tidligere. Jeg ble stående stille med mobilen inntil øret, og så kom det et smil rundt munnen min. Jeg sa ”takk” og ”ha det” og trykket på no- knappen. Jeg fikk ro i rommet og sa:

 

“ Jeg fikk nettopp en telefon fra dataeksperten her på politihuset, og etter noen timer med søking hadde han nå funnet igjen gamle slettede filer. Utrolig nok så var en av de filene en oversikt over bankranet og en liste over de fem ranerne som var med. Jeg hadde valgt de rette ranerne, og nå får vi alle bak lås og slå!”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish