Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
DrømmenSkriv ut Utskrift

Et lite inntrykk fra et typisk tenåringsliv der rusmidler, spiseforstyrrelser og press er sentralt.

Karakter: 5 (8. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg kjente svetten rant nedover ryggen min. Pulsen slo så hardt at det gjorde vondt. Hele rommet var så mørkt, bare et lite glimt av gatelyset lyste en brøkdel av rommet mitt. Jeg hadde drømt. Enda en drøm tenkte jeg. Jeg satt meg opp i sengen, tittet bort på klokken som lå på nattbordet mitt. 4.36 viste den. Urolig la jeg meg ned igjen i sengen, og overraskende nok så sovnet jeg igjen.

 

Pippipp, pippipp, pippipp. Rasende reiste jeg meg opp fra sengen og slo av vekkerklokken. Med det samme kom min mor inn døren.

- Juuuulie!

- MAMMA! skrek jeg.

- Hvor mange ganger har jeg sakt at du skal banke på døren før du kommer inn?!

- Oisann, unnskyld vennen min. Jeg glemte det. Men du må komme deg opp før du kommer forseint til skolen.

- Jada mumlet jeg irritert.

 

Søvnig reiste jeg meg opp fra sengen og tittet inn i klesskapet før jeg tok ut en joggebukse og en topp jeg nettopp hadde arvet fra kusinen min.

Jeg så meg i speilet før jeg tok på meg. Jeg så den stygge skikkelsen som så tilbake på meg. Feit, stygg og ekkel. Jeg så ut som om jeg hadde spist bare hamburger i flere måneder. Æsj tenkte jeg og grøsset.

Jeg klarte ikke se lengre på meg selv. Jeg ble bare kvalm. Dermed tok jeg på meg klærne og gikk inn på toalettet for å fikse håret og sminke meg.

- Juuuulie uuumulie!

Min bror Martin har en tendens til å irritere meg veldig når jeg nettopp har våknet, noe han tydeligvis synes er så vanvittig morsomt.

Jeg åpnet døren og der sto han, bare i bokseren og gliste sitt morgen glis. Jeg skubbet han vekk sånn at jeg kunne gå forbi, og sumlet ned trappene for jeg visste hva som ventet meg når jeg kom ned.

- Julie, sett deg ned og spis frokost sa mamma rolig.

Jeg ristet på hodet.

- Jeg kommer forseint til skolen. Jeg kjøper noe ekstra mat i kantinen.

Jeg så mammas ansikt forandret seg.

- Nå unge dame, skal du høre litt på meg. Du har ikke spist skikkelig frokost her hjemme på to uker, og ikke middag på en uke. Du er fjorten, og er i vokse alderen. Du trenger mat. Så sitt deg ned og spis.

- Nei, mamma. Jeg kan ikke. Jeg kommer forseint til skolen. Slutt å bland deg inn i når jeg spiser. Du har ingenting med det å gjøre!!

 

Jeg slengte skolesekken på den ene skulderen, tok på meg skoene og smelte igjen ytterdøren før mamma skulle si noe mer.

Hun hadde holdt på sånn i en uke. Det hadde ikke gjort så mye i begynnelsen. Men nå begynte det virkelig å irritere meg. Det var heller ikke den eneste tingen som plaget meg. Jeg hadde hatt et forferdelig mareritt fem dager på rad nå. Den samme handlingen var det også.

Jeg gikk i mine egne tanker, så jeg merket ikke at Ronny, en av mine beste venner plutselig gikk ved siden av meg.

- Hei sa han høyt.

Jeg skvatt og så forskrekket på han.

Hva i alle dager har han gjort med håret sitt? Det så helt annerledes ut. Men stilig.

Han smilte, sikkert fordi jeg sto å så på håret hans.

- Hva synes du? spurte han glad.

- Annerledes svarte jeg og så ned i bakken.

Med sidesynet så jeg at smilet hans forsvart.

- Likte du det ikke?

Jeg så opp på han og smilte. Han var så kjekk. Han var blitt kjekk. Ikke bare hadde han en annen hår stil, men klesstilen hans var totalt forandret.

- Jo, ikke missforstå meg. Du kledde det.

Jeg fortsatte å gå mens jeg så Ronny gransket meg nøye.

Jeg så rett på han.

- Hva er det du glor på?

- Julie, du har forandret deg sånn. Er det noe galt? Du vet at jeg er her for deg hvis det er noe. Han smilte et lite smil til meg.

- Forandret? Nei, er sikkert bare noe du innbiller deg.

Jeg begynte å gå fortere. Ikke fordi jeg merket at det hadde ringt inn til første time for 5minutter siden. Men fordi jeg ikke orket å høre på Ronny mer.

 

Jeg gikk inn skoleporten.

- Vi ses da, Julie ropte Ronny.

Jeg vinket bare tilbake.

Selvfølgelig hadde jeg skolens strengeste lærer i første time.

Og selvfølgelig hadde vi en lekseprøve jeg hadde helt glemt.

Læreren sendte meg et strengt blikk da jeg satt meg ned på stolen foran pulten min. Han kom bort til meg, gav meg prøven og hvisket lykke til.

Jeg så nedover alle spørsmålene jeg ikke hadde noen som helst peiling på hva svarene var.

Det var femten minutter igjen av timen, men det føltes ut som om det var 15timer.

Jeg svarte ikke på noen av spørsmålene utenom hva navnet mitt var.

Endelig ringte det ut. Jeg tok pennalet i sekken og var på vei ut da bestevenninnen min Renate tok meg i armen.

- Jeg må snakke med deg Julie.

Jeg så forvirret på henne, men gikk etter henne.

Vi gikk inn på toalettet.

Renate tok opp en røyk fra vesken sin og tente den på. Hun tok et trekk og rakte den til meg. Jeg viftet den bort med den ene hånden.

- Jeg tåler ikke røyk minnet jeg henne på.

- Åja, unnskyld. Men hør her Julie. Det blir fest hos Morten i morgen. Og både du og jeg er invitert.

Jeg så forskrekket på henne.

- Nå tuller du?

- Nei! Jeg tuller ikke. Klokken 21.00 begynner den. Hun gliste som en liten jente som hadde fått en barbie hun hadde ønsket seg i flere uker.

Jeg hylte av glede. Tok røyken ifra henne og tok et trekk.

 

Plutselig sluttet hun å glise. Hun sto bare der å så på meg.

- Hva er det spurte jeg litt urolig, mest fordi hun ble så seriøs helt plutselig.

- Ehh, kanskje du bør ta det litt med ro når det gjelder den slankegreien din.

Jeg så på henne. Jeg kunne ikke tro det. Først mamma, så Ronny og nå bestevenninnen min. Jeg kunne bare ikke fatte det.

- Hva er problemet spurte jeg ganske irritert.

- Nei, bare glem det. Du ser perfekt ut. Hun smilte lurt til meg. Så hva skal du ta på deg?

- Vet ikke.

- Hva om vi skulker resten av dagen og heller bruker de timene på kjøpesenteret.

Jeg studerte henne. Jeg lurte på om det var en spøk eller hva det var.

- Seriøst spurte jeg.

Hun begynte å flire.

- Ja selvfølgelig dumma. Hvorfor sitte å kjede seg på en skolebenk når man kan ha det gøy?

Hun hadde et poeng der. Men problemet var at min mor hadde sperret visa kortet mitt.

Det var som om Renate leste tankene mine. Hun rotet litt rundt i den lille vesken sin og der etter tok hun opp et visekort og smilte uskyldig.

- Min mor sitt. Men hun kommer ikke til å merke det.

Alt gikk så fort.

Plutselig sto jeg sammen med Julie rett foran inngangen til et av byens største kjøpesentre.

- ALL RIGHT sa Renate og smilte bort til meg.

Jeg smilte tilbake. Og gikk inn.

Tiden går skrekkelig fort når man har det gøy. På en øyeblikk hadde vi vært der i 4 timer. Men sikkert brukt over 4000 kroner.

Renate tok opp mobilen og ringte.

- Hei mamma. Jeg blir litt lengre på skolen. For vi skal jobbe med et prosjekt. Ja greit. Hade.

Hun smilte lurt.

 

Jeg begynte å bli usikker. For det var ikke så mye mer vi trengte. Dessuten begynte jeg å få ganske vondt i beina.

- Det er kanskje best at du ringer å sier ifra at du kommer litt senere hjem sa Renate uten å se på meg.

Jeg tok opp mobilen og sendte en melding til mamma. Jeg orket ikke snakke med henne.

Vi gikk ut av kjøpesenteret og inn i en kiosk.

- Jeg er sulten. Kom vi sitter oss ned å spiser noe sa Renate imens hun tok seg på magen.

Jeg ble kvalm bare av tanken på mat.

- Nei takk. Jeg skal ikke ha noe.

Bestevenninnen min åpnet munnen for å si noe. Men ombestemte seg.

- Greit sa hun fort.

Hun kjøpte seg en burger. Mens hun spiste la jeg merke til hvor perfekt hun var. Hvor pen hun var. Hvor slank hun var. Hun så ut som en modell. Og jeg, som et fugleskremsel. Plutselig var klumpen i halsen der, og tårene presset seg frem.

Renate så opp fra burgeren sin og rett på meg.

Jeg blunket og klarte å svelle klumpen.

- Jeg har noen kompiser som selger noe veldig bra. Vi stikker bort dit. Så skal vi nok få opp humøret ditt. Hun smilte sitt uskyldige smil.

Jeg nikket.

 

Smilet forsvant fort. Noe av det jeg hater med Renate er at hun blir så fort seriøs hvis det er noe galt. Jeg la merke til at hun stirret på noe bak meg. Jeg snudde meg. Og det sto Michelle. Hun jeg var bestevenninner med før jeg ble kjent med Renate. En skikkelig barnslig jentunge.

Jeg himlet med øynene, snudde meg mot Renate igjen.

- Hva er det du vil?

- Jeg stakk bare innom for å kjøpe noe å drikke. Jeg snakket med moren din i sted. Jeg skulle si fra henne hvis jeg traff på deg at du skulle være hjemme før det ble mørkt.

Så ydmykende.

Renate begynte å flire.

- Jeg snudde meg mot Michelle igjen. Hvis du ikke pigger vekk så skal jeg gjøre livet ditt skikkelig surt!

Hun så forskrekket på meg. Snudde og gikk.

- For en drittunge, mumlet jeg.

- Kom. Vi stikker.

 

Rusbrus, øl, whisky alt man kan drømme om.

Alt gikk skrekkelig fort. Jeg så ikke Renate lengre. Bare ukjente ansikter.

Så ble alt mørkt. Mange stemmer suste rundt meg. Kvalmen og svimmelheten tok overhånd.

Noen ropte navnet mitt. Renate? Nei, det var mamma.

Jeg våknet. Blunket og så meg rundt i det hvite rommet. Dette var ikke rommet mitt. Hvor er jeg? Jeg hørte navnet mitt igjen. Jeg snudde på hodet og så mamma ved siden av sengen.

Huff da tenkte jeg.

- Julie. Vennen min.

- Hvor er jeg mamma?

- Du er på et sykehus. Skolen ringte og sa at du kun var der siste del av første time. Da jeg fikk meldingen din så skjønte jeg at du kom til å rote deg bort i noe. Men mobilen var slått av da jeg prøvde å ringe. Jeg var så bekymret for deg. Politiet ringte klokken 2 om natten og sa at du var blitt innlagt på et sykehus. Du drakk. Du var fullstendig dopet ned. Du hadde heller ikke....

Jeg snudde meg vekk fra henne.

- Hvor er Renate? avbrøt jeg henne.

- Renate er hjemme. Hun sa at hun ikke hadde sett deg i hele går.

 

Jeg snudde meg forvirret mot mamma igjen. Jeg skjønte ingenting. Hvorfor løy Renate om at hun ikke hadde sett meg? Hun var jo med på alt.

- Kjære. Legen din vil undersøke deg.

Jeg så opp, og der sto det en ung mann med en hvit frakke på seg. Han smilte vanlig til meg.

- Hei Julie. Hvordan føler du deg?

- Bra.

- Greit. Jeg skal bare sjekke om alt er sånn som det skal være. Så jeg må ta noen blodprøver og noen mål. Er det greit?

Jeg nikket.

Han tok de blodprøvene sine. Men da han sa at jeg måtte gå opp på vekta stusset jeg.

- Hvorfor må jeg det?

Legen smilte.

- Jeg må se om vekten stemmer til høyden din.

Jeg så på vekten noen sekunder og gikk til slutt opp på den.

- 41.4 kg mumlet han.

Jeg gikk av vekten og en hjelpepleier fulgte meg bort til sengen min igjen.

Noen minutter kom mamma med et urolig utrykk i ansiktet.

Hun satt seg ned på en stol forsiden av sengen.

- Julie. Jeg har snakket med legen din. Og han sa at han var veldig bekymret for deg.

Du er 15 kg i undervekt! Og det tyder på at du har et problem med mat.

- Jeg har ikke noe problem med mat skrek jeg. Jeg er feit! Slutt å bland deg inn i hva jeg spiser eller når jeg spiser. Du har ingenting med det! Det er din feil at jeg er feit! Jeg haaaater deg! Jeg skrek så høyt at jeg fikk vondt i halsen.

To leger kom inn for å roe meg ned.

Alt ble mørkt og stille.

Drømmen kom tilbake.

 

Jeg sto der i bare undertøy. På en vekt. Jeg så ikke hvor mye vekten viste. Så plutselig hørte jeg latter. Jeg så rundt meg. Der sto mamma, pappa, Martin, Renate, Ronny og alle vennene mine og pekte på meg.

Feite ku! Feite ku! feite ku! ropte de. Alle sammen.

- Neeeeeei! Jeg datt ned på bakken. Den var kald og våt.

Jeg kjente tårene strømme nedover kinnene mine.

Jeg begravde ansiktet i hendene og ristet kraftig på hodet.

Nei...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish