Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Historien om Lennda

Historien om Lennda

Historien til hesten Lennda.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.12.2004
Tema
Dyr


Del 1. Det første møtet.

Den historien jeg skal fortelle nå, handler om ei svart, lita, tapper kaldblodshoppe som ble født den 15. april 1991. jeg kjente ikke Lennda den gangen. Men noen år senere, nærmere bestemt den 16. August, møtte jeg henne for aller første gang. Det møte tror jeg er det man kan kalle for kjærlighet ved første blikk. En så vakker hest hadde jeg aldri sett før. Da jeg kom inn i stallen for å se og prøve henne så ble jeg møtt av denne fantastiske hesten. Hun var svart som natten, nydelig. Det var tydelig at denne hesten hadde en helt spesiell personlighet.

 

Da jeg prøvde henne var den eneste tanken som sto i hodet på meg at hvis jeg ville, skulle denne hesten bli min!! Og selvsagt ville jeg ha henne. Så det ble så vi kjøpte henne. Noe jeg aldri angret på. Verken da eller senere. Jeg var overlykkelig. Hadde endelig blitt hesteeier.. Ikke nok med det. Jeg hadde jo blitt Lennda eier!!

 


Vi tok henne med oss hjem. Jeg hadde aldri før vært lykkeligere! Ingenting kunne skille oss att nå! Det var meg og Lennda. Ingen andre inn i bildet. Ingen andre enn oss.

 

Del 2. Den perfekte hesten min.

Lennda var den mest perfekte hesten i verden. Jeg kunne ikke ønske meg mer! Hun sto ved siden av meg uansett hva som skjedde. Hun sto ved min side både i godt og vondt. Vi ble godt kjent. Sto hverandre like nære som søsken. Rart å si om en hest tenker du sikkert nå, men det var faktisk et slikt forhold vi hadde oss imellom. Begge var like stae, og vi skjønte hverandre 100 %. Vi startet en del sprangstevner sammen, og var med på noen kurs. Vi hadde det kjempeflott! Det var ikke få gangene jeg tenkte; ”hva skulle jeg gjort uten Lennda??” vi kunne krangle oss imellom, sånn i tankene, hvis du skjønner hva jeg mener?? Mange ganger truet jeg med å selge henne, men gjorde det aldri. Jeg var alt for glad i henne til å gjøre det!! Hvem kan vel selge sin beste venn?? Og søster?? I hvert fall ikke meg.

 

Tiden gikk og vi hadde mange fine opplevelser sammen.. Blant annet så var jeg hestepasseren hennes under ”Spelet om Heilag Olav” På stiklestad i 2000. det var en herlig opplevelse! Hun var reservehest dette året, men tidligere hadde hun vert med i selve spelet som ”døden”… Som svart hest med svartkledd rytter passet hun jo perfekt!

 

Del 3. En ulykke kommer sjelden alene.

Som jeg burde ha forutsett, kunne ikke lykken vare evig.. Noe måtte jo skje før eller siden.. På den tiden jeg hadde henne ca 5 år, ble hun skikkelig halt kun en gang. Men det var frem til tidlig våren i 2004.. Hun begynte å fylle i frambena, og ble halt i flere små perioder. Hun fungerte fint på turer langs vei og i skog. Men hun kunne ikke gjøre annet enn det.. Ikke kunne vi ri dressur, ikke kunne vi ri sprang. Bare rolige forsiktige turer på hennes premisser. Jeg hadde fint kunne ha nøyet meg med det, men problemet var det at jeg ville satse fremtidig innen sprang og dressur, og siden jeg aldri mer fikk den muligheten sammen med Lennda, ble jeg mindre og mindre engasjert i den lille treningen av henne. Dessutten skulle jeg begynne på VK1 med hest fordypning neste år. Da kom det til å bli en masse fokus på sprang og dressur.. jeg kunne ikke utsette Lennda for mer press, og det kom det naturligvis til å bli, når det ble fokusert på konkurranse i miljøet blant hestegruppen.. Så jeg tok den tunge besluttelsen for at jeg skulle prøve å selge henne, som turhest. Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger på annonsene jeg satte ut på henne, og til slutt ble det avgjort at en familie skulle få ha henne på prøve.

 

Hun ble sent av gårde til denne familien. Neste dag ringer de oss og forteller at hesten ikke var verdt mer enn slakt. De hadde tatt bøyeprøve på henne, og resultatet var ikke bra. Så dagen etter der igjen kom hun hjem. Det som ble sagt av dem som kjørte henne var at det var en privatperson som hadde tatt oppbøyingsprøven.. Ikke en dyrlege, som det normalt skal være. De sa også det at når de hadde bøyd opp ene frambenet hennes hadde hun steilet opp så hun hadde slått hodet i taket. Jeg kjenner hesten min så godt, at jeg vet at hun måtte ha fått veldig vondt etter som hun steilet. For hun hadde aldri steilet til meg på de fem årene jeg hadde eid henne. Når de senket lemmen på hestetransporten var det første hun jorde å slite seg løs, og springe en runde på åkeren, som for å forsikre seg at hun virkelig var hjemme.

 

Vi fikk dyrlegen til å komme og se på henne noen dager etter hun hadde kommet hjem, for tilstanden hennes var så dårlig, at hun nesten ikke klarte å gå selv. Dyrlegen konstaterte at hun måtte ha blitt sprengridd av de som hadde henne på prøve, for å få henne i den tilstanden hun da var i. Han ga henne en smertestillende sprøyte, og en pulverkur som skulle ta bort hevelsen i det ene kneet som hun hadde fått.

 

Kuren hjalp litte, men ikke så alt for mye. Dyrlegen ba oss gi henne ferie på tre til fire uker, for å se om hun ble noe bedre. Samtidig skulle vi ha på jod bandasje på kneet hennes. Vi prøvde det også, men ingenting hjalp noe betydningsfullt. Etter fire uker kunne jeg begynne å ri henne smått igjen. Det så ut til å gå fremover, men plutselig var hun like dårlig igjen. Dyrlegen kom oppover igjen. Denne gangen tok han en bøyeprøve av det kneet hun var hoven i. Selv om han så hun hadde det kjempevondt da han bøyde opp beinet hennes, leet hun ikke på et øyelokk heller. Tapre lille hesten min.

 

Dessverre var meldingen fra dyrlegen helt det motsatte av det jeg hadde håpet på. Han anbefalte slakt. Men det måtte være opp til oss. Men hvis det var den avgjørelsen vi kom til enighet om å ta, skulle han skrive ut en rekvisisjon på nødslakt, så hun skulle få slippe å stå på transport.

 

Vi ble enige til slutt om at det var det eneste rette ovenfor Lennda.

 

Del 4. Avskjeden.

Da jeg våknet om morgenen den 20. august, visste jeg med en gang hvilken dag det var. Helst ville jeg bare sove videre, og aldri våkne igjen. Det var i dag Lennda skulle dø.

 

Jeg og mamma gikk nedover til stallen for å ta morgenstellet på Lennda. Da vi åpnet stalldøra, kom hun humrende imot oss som det var en helt vandlig dag. Hun var helt intetanende om hva som skulle skje. Helt intetanende om at det var siste gangen hun kom humrende imot oss..

 

Jeg gav henne ekstra med fôr, og børstet henne grundig. Kvelden før hadde hun fått en halvlitersflaske med cola av meg, for cola var faktisk noe av det beste hun visste!! Tro det eller ei! Jeg hadde også klippet en lokk av halen hennes kvelden i forveien. For å ha som minne.

 

Etter å ha børstet henne grundig, tok jeg ett drøss av bilder av henne. En del filmer tok jeg også..

 

Jeg hører bilen komme. Angrer. Sterkt. Vil bare bort. Jeg ser bilen komme oppå gårdsplassen der pappa sto og ventet på at sjåføren skulle komme ut. Der kom han ut, med noen papirer som måtte fylles ut.

 

Jeg tok på Lennda grima og festet leietauet til grima. Så leide jeg henne ut av stallen og begynte på den korte veien, som da kjentes ut som flere mil, til bak fjøset. Det var der det skulle skje..

 

Da vi kom bak fjøset ble hun veldig urolig, hun begynte å skjønne hva som skulle skje.. jeg prøvde å roe henne ned.. Sa til henne at det ikke var noe farlig, men fikk med en gang dårlig samvittighet.. IKKE NOE FARLIG????? Hun skulle jo faktisk bli drept!!!!

 

Jeg grep om halsen hennes, graver ansiktet inn i den lange manen.. Gråter stilt inn i manen hennes, som jeg så mange ganger har jort før.. hun dytter mulen mot meg for å trøste.. Noe som alltid har hjulpet før.. Men ikke i dag.

 


Jeg klemmer henne hardt, kysser henne på mulen og visker i øret hennes at jeg elsker henne, hun legger hodet inntil meg som for å si at hun gjengjelder følelsene. Jeg og Lennda har bestandig snakket med hverandre, selv om vi snakket to forsjellige språk, har vi alltid skjønt hverandre. Visker i øret hennes at dette er det beste for henne, så hun slipper å ha vondt mere. Hun ser meg dypt inn i øynene, et tillitsfullt blikk. Nydelige hesten min. Jeg klemmer henne en gang til, kysser henne og visker stille; ”unnskyld”. Så tar jeg et skritt tilbake, og snur ryggen til. Så nikker jeg til mannen som står med boltpistolen i hånda. Han går bort til henne, og setter boltpistolen opp mot panna hennes, og trekker av. Det smeller. Et høyt og hjerteskjærende smell. Fra han trykket av boltpistolen til jeg snudde meg, hadde han så vidt rukket å trykke av, jeg så hun vranget øynene. Om det var i smerte vet jeg ikke. Hun stønnet, og sank sammen. Jeg begynte å hylgråte. Jeg sto fortsatt å knuget leietauet i hendene, helt til pappa kom og tok det ifra meg. Så tok han av henne grimen. Det var ikke noe mer oss.. Lennda var borte. Mamma sto og holdt i rundt meg. Lenge. Til slutt sa pappa stilt til meg at vi måtte gå, så mannen fikk gjøre jobben sin. Han skulle kutte strupen på henne.. Det visste jeg.. jeg hadde vært med på slakting på skolen tidligere.

 

Stille gikk vi tilbake til huset. Jeg hadde bare en tom følelse inne i meg. Et stort savn. Og en stor skyldfølelse. Skyldfølelsen for å ha drept min beste venn.

 

Del 4. En siste hilsen

Lennda er borte. For alltid. Men hun vil fortsatt leve videre i hjertet mitt.. gjennom alle de gode minnene, og gjennom bilder og film.

 

Hvis hun kunne høre meg nå, ville jeg sakt til henne at jeg elsker henne. Og savner henne!! Jeg kunne jort hva som helst for å få henne tilbake.

 

Er det noe jeg angrer på her i livet er det å ta er det valget jeg tok med å slakte Lennda. Lennda var det beste som noen gang kunne hendt meg. Hun var den skjønneste og mest spesielle hesten jeg noen gang hadde møtt!! Og hvis jeg er så heldig å få møte en likedan hest igjen ville det vært en ære! Bare det å eie Lennda var en stor ære i seg selv.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil