Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Karl SmithSkriv ut Utskrift
Skildring av hvordan en soldat oppfatter en håpløs krig. Skrevet i 9. klasse.
Bokmål - NovelleForfatter:



Karl gikk stillferdig over den minebelagte gaten. Det var fullt av store, mørke hull over alt. Kroppsdeler lå slengt her og der. Han så dem ikke. Han bare gikk. Etter et halvt år i dette helvetet er han fullstendig blottet for medfølelse og samvittighet. Fikk han beskjed om å skyte, drepe eller torturere noen, gjorde han det uten å blunke.

 

Det er rart å tenke på at han, Karl, var den som var mest redd av alle i troppen, da de kom til denne gudsforlatte plassen. Det var alltid han som satte spørsmålstegn ved kapteinens krigsføring. Kaptein McMoli brukte, og bruker den mest grufulle, groteske taktikken som noen gang har vært brukt i en krig. Han torturerer og bombarderer ned uskyldig ofrer som om de skulle vært plagsomme mygg som han bare fikk lyst til å knerte. Før trodde Karl at han bare gjorde det for moro skyld. Men i det siste har han funnet ut at det lå en taktikk bak det hele. Denne såkalte taktikken er egentlig det verste. Den er ubeskrivelig. Du må være der selv for å forstå det.

 

Før brydde Karl seg. Han brydde seg om de uskyldige ofrene. Men han hadde allikevel ikke noe han skulle ha sagt. Men på en måte er det rart å tenke på. Han har vært med på denne groteske, harmløse og ufølsomme krigen. Men nå gjør det ham ingenting. Han har ikke engang dårlig samvittighet for alle de familiene han brutalt rev i stykker.

 

Karl gikk videre ned over gaten. De falleferdige husene stirret ned på ham som store svarte, ravende monstre. De mørke vinduene var triste og forlatte. Ikke noe liv på mils avstand. Av og til var det bare en grunnmur igjen å se. Disse hadde blitt bombet vekk av bombefly. Bombefly som hadde som mål å drepe uskyldige sivile. Det sto jo selvfølgelig ikke det i avisene hjemme. Der sto det at flyene hadde som mål å tilintetgjøre militære styrker og baser. Derfor var det ingen utenfra som hadde peiling om hva som egentlig skjedde her. Det var ingen som hadde mistanke om disse massakrene. Ingen som visste noe som helst.

 

De mørke øynene så seg om. Et plutselig vindkast blåste det kullsorte håret vekk fra pannen. Det mørkebrune arret syntes spesielt godt på den skitne, solbrente huden. Solen skinte sterkt i dag. Strålene traff håret og fikk det til å glinse. Øynene lyste av bitterhet. Han var høy mørk og kjekk. Kunne passet perfekt inn i en falsk amerikansk krigsfilm. Men dette var langt fra en sukkersøt amerikansk krigsfilm. Dette var virkeligheten.

 

Borte i det fjerne hørtes nødskrik. For Karl var dette den vanlige hverdagen det siste halvåret. Det gikk ikke en dag uten at han hørte uskyldiges skrik. Han hadde vent seg til det. Men det var annerledes denne gangen. Han visste hvem skrikene tilhørte. Det var derfor han ikke var med i dag. Han kjente de som skulle drepes. Brutalt og nådeløst. Men han kunne ikke gjøre noe med det. Det var slik det skulle være for en soldat. Ingen følelser som skulle vises. Særlig ikke for Kaptein McMoli. Det svinet. Han hadde forandret hele troppen til en følelsesløs hær av roboter. Alle var blitt hjernevasket. Det var som om de var medlem av en sekt. Men i en sekt dreper de ikke folk. De mishandler ikke og torturer ikke folk.

 

Karl stanset. Når han gikk alene slik som nå, strømmet minnene på. Han tenkte tilbake til England. Der alt var godt og fredelig. Der det var glade ansikter og fornøyde mennesker. Der det var ingen som opplevde slike grufulle hendelser. Drap og blod og elendighet. Som han lengtet tilbake til hjemmet. Det lille koselige huset på landet. Sammen med alle de små dyrene. De hadde ingen bekymringer i hele verden. Som han misunte dem…

 

Skrikene i det fjerne stanset. Han kjente et stikk inne i seg. De var ferdige. Christina var død. Han visste det. Hvis han bare hadde fått vite det i tide. Så kanskje , bare kanskje, kunne hun vært i livet. Karl gikk ned på kne. Støvet fôr opp og dekket han med møkk fra topp til tå. Gud hadde han sluttet å tro på for lenge siden. Ingen gud ville tillatt dette. Det var meningsløst. Ingen mening i det hele tatt.

 

 

Christina var så uskyldig. Så ung og uvitende. Hun fortjente ikke å dø. Karl bet seg hardt i leppa. Det var hans skyld. Innerst inne visste han det. Selv om han var blottet for all følelser. Det var han som ba henne flytte. Flytte til et bedre land, som her. Men slik ble det ikke. Det var her alt elendigheten skulle starte. Det var her det første angrepet skulle være. Hvis han bare hadde fått vite det i tide. At planene var forandret. Da hadde alt vært ok…

 

Han måtte tilbake nå. Tilbake til leiren. Han gav blaffen i alt. I hele planen. Han gikk hjemover i full fart. Visste han fikk straff hvis han bare kom et minutt for sent. McMoli ville blitt rasende. For hvert skritt han tok, spratt småsteiner til side. Det var som om alt rundt ham hadde forandret seg nå. Det hadde blitt mørkere. Hvor mye var egentlig klokken? Han satte opp farten. Begynte snart å løpe. Visste ikke helt hvorfor. Han bare måtte. Det var ingen fuglesang. Alt var helt stille. Altfor stille. Det eneste som kunne høres var skrittene hans. De kraftige, raske skrittene hans. For ham hørtes det ut som en hel hær.

 

Håret blafret i den økende vinden. Han nærmet seg leiren nå. Det var bare en kilometer igjen. Ikke at det brydde ham. Han hadde bestemt seg for hva han skulle gjøre. Han hadde aldri vært mer bestemt enn det han var nå. Karl kunne se basen. Den nærmet seg fort. Han hørte rop og hyl.

”SMITH!!!” brølte den velkjente, hese stemmen. McMoli var helt rød i fjeset av opphisselse. ”Kom bort her med en gang!!!!” Han sto utenfor offisersteltet. Det store, grønne teltet. Ingen hadde noen gang vært inne der. Kapteinen sto i den samme gamle uniformen. Nå var den full av blod. Kunne det være Christinas blod? Bare tanken fikk Karl til å se rødt.

 

Han gikk bort til McMoli. Skjenneprekenen kom med en gang. Karl hørte ingenting. Han sto der og så helt likegyldig ut. Det samlet seg en flokk med soldater rundt dem. De ventet på en straff. Karl hadde tross alt stukket av fra et oppdrag. Straffen for dette er egentlig nedgradering. Men han var jo yndlingssoldaten til McMoli. Selv om Karl ikke kunne fordra ham.

 

Plutselig, helt uventet slo han til kaptein McMoli. Han visste ikke hvorfor. Men han måtte gjøre det. For Christinas skyld. Kapteinen falt ned på bakken. Blodet rant fra nesa. Soldatene rundt viste ingen reaksjon. De følte kanskje det samme hatet for McMoli. Karl sto over ham. McMoli så helt forskrekket ut. Det var første gang noen i hans tropp hadde slått ham.

 

Karls øyne lyste av hat og sinne. Men han gjorde ikke noe mer. Han bare gikk. Men på veien tok han med seg et gevær. Dette var faktisk det samme geværet som hadde drept Christina. Men det visste ikke han. Han gikk målbevisst mot dødshaugen. Dødshaugen var kallenavnet på dumpeplassen for likene. Landeveien var ryddet for alt. For vanlige folk hadde det sett ut som en vanlig landevei. Men for Karl var det dødsveien. Han visste at for hvert skritt han tok kunne det være det siste. Men han brydde seg ikke. Han orket ikke mer. Orket ikke mer slit, blod og elendighet.

 

Idet han skimtet dødshaugen hørte han et klikk under føttene. Han stoppet målbevisst. Siden han ikke hadde gått i luften allerede var dette en spesialmine. Han hadde allerede aktivert den. Flytte han foten ville den gå i luften. Han rettet seg opp, og trakk pusten. Pulsen var på topp. Hjertet hamret inne i ham. Han så opp mot den grå himmelen og hvisket ”Jeg elsker deg Christina”.

 

Foten beveget seg automatisk…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish