Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
På skolebenken igjenSkriv ut Utskrift

Kåseri om skolestart i voksen alder.

Karakter: 6 (voksenopplæring/generell studiekompetanse)

Bokmål - KåseriForfatter:



Da kom dagen. Den første skoledag. Ny sekk og skinnende flott pennal fylt med spisse blyanter og ubrukt viskelær. Et brev i lomma som ønsker velkommen til skolestart. Har vi ikke gjort dette før ? I hvert fall en gang. Sju år gammel, med alt for stor sekk og matboks med Mummitrollet på, nesten skrekkslagen av spenning. Omgitt av et mylder av voksne og unger, nye og fryktelig store rom, og toalettene gjemt langt nede i kjelleren en plass. Men den gangen var mor der, som med stødige hender styrte oss gjennom dagen.

 

Nå er vi voksne, selvsikre og traver inn i en ny hverdag med hodet høyt hevet. På utsiden i alle fall. For på innsiden er det en vettskremt sjuåring som egentlig bare har lyst til å forsvinne ned i ett hull i gulvet. Fortsatt er det altfor mange mennesker, og navnene flyter forbi uten engang å gjøre ett forsøk på å feste seg i hjernebarken. Informasjonen strømmer på; om fag og rom og timer og lærere. Og jeg kjenner at det renner ut like fort som det kommer inn. Og nå er ikke mamma her for å hjelpe meg.       

 

Men dagens ultimate høydepunkt er uten tvil når man skal introdusere seg selv for resten av klassen. Dette er ett øyeblikk som er fylt med angst langt utover det jeg vanligvis opplever i lignende livstruende situasjoner. Med skurrende stemme og halleluja-røde kinn får man stammet fram navn, alder og bosted, og er stormende lettet. Bare for så i neste øyeblikk, når sidemannen er godt i gang med sin egen introduksjon, gremmes omtrent til døde over alt man ikke sa, og som de fleste andre klarer å få med. Antall barn, sivilstatus, yrkesbakgrunn og ikke minst, hva man ønsker å oppnå med å utvide sin horisont. Hvorfor er det bestandig slik at jeg kommer på alt jeg skulle sagt når det er for sent? Var det virkelig like ille også når man begynte på barneskolen? Så vidt min på dette tidspunkt lettere sjokkskadede hjerne kan erindre, var da det å begynne på skolen en relativt hyggelig opplevelse, mer spennende enn skummel? Men det var den gang da. Nå er det noe helt annet, i den voksne skoleverden er det liten nåde.

 

Se bare på fenomenet medelever. Man kan velge mye her i livet, partner, bosted, venner, bil, hobbyer og matvaner er noe man i stor grad velger selv. Men hvem du havner i klasse sammen med, det har man ingen innflytelse over. Det er det de kloke hoder ved skolens administrasjon som bestemmer. De setter en strek etter søker nr 23, og vips, der har vi en klasse. Så kommer det en ny strek etter søker nr 46, og der har vi en klasse til. Grupperingene viser seg kjapt og flokkene danner seg. Og når flokken først er dannet, er det ikke enkelt for nye individer å bryte inn i den mystiske verdenen som flokken skjuler. Etter første røykepause har allerede de utadvendte og selvsikre tatt de første steg mot flokktilhørighet og gruppehierarki. De hiver seg frampå og snakker med hverandre. Dette til tross for at deres mor sikkert forgjeves har forsøkt å venne dem av med tendensene til å prate med vilt fremmede. Minner fra første dag på ungdomsskolen spretter fram. Guttene som klumpet seg sammen rundt testosteronet sitt i ett hjørne, og jentene som blafret vilt med volum-mascara-øyevippene sine i ett annet. Og alle vi andre, som hadde tatt til etterretning den lærdom vår mor så iherdig prentet i oss, vi sto litt spredt omkring og ikke visste riktig hvor vi skulle gjøre av hendene. Så vi sto der da, og klødde oss litt tilfeldig på armen og prøvde å se opptatt ut. Og gjett hva vi gjør i dag? Vi klør oss litt på armen, men nå har vi en aldri så liten tilflukt i mobiltelefonen og tekstmeldinger. Aldri før har vel en blondinevits vært mer spennende.

 

Fag er også et problemområde. Fag er jo noe man nesten ikke kommer utenom på skolen, det er en greie som må stables sammen med riktig timeantall i forhold til tidligere skolegang slik at man kan kalle sluttsummen ”generell studiekompetanse”. Men hva man skal ha er høyst usikkert. Trenger man mer engelsk eller dekker x antall år med arbeid opp for dette i forhold til reform av nitti-ett-eller-annet? Er man § noen –og-tjue -elev? Hva med fagbrev ? Og bestått morsrolle? Eller medlemskap i alt for mange bokklubber? Blodgiver? Kvalene er mange før en hyggelig og omtenksom sjel på kontoret forsikrer oss om at vi er trygt i havn på alle vis.   

 

Og lærerne er særdeles hyggelige. Svært grundige og pedagogisk riktige når de presenterer skolen, reglementet og sine respektive fag. Og dette kan de. Motivasjon er ett nøkkelord. Som om det ikke skal være motivasjon nok at skoleåret koster en formue? Men bare vi er strukturert og disiplinerte i forhold til lekser og oppmøte, så vil dette gå bra.

 

Akkurat som om det skulle gjøre underverker for meg i matte? Hvorfor kan ikke bare resten av samfunnet innse at enkelte hjerner, slike som min, ikke er skapt for å behandle abstrakte begreper? Det må da holde at jeg kan den lille multiplikasjonstabell, skriver selvangivelsen selv og stort sett aldri blir spesielt overrasket når jeg kommer til kassen på min eminente nærbutikk med dagens fangst av fiskekaker, melk, og dopapir? Og hva med det faktum at jeg er en kløpper til å regne ut 20% rabatt på salgsvarer i hodet? Men det er ingen vei utenom; med lærebok og oppgavesamling, formelsamling og en kalkulator som koster atskillig mer enn ett gjennomsnittlig frisørbesøk, er vi i gang. Bare innholdsfortegnelsen er nok til å skremme meg. Her er det flere fremmedord enn det skal være praktisk mulig å dytte inn på en enkelt side. Men mattelæreren lover på tro og ære at med hardt arbeid og entusiasme vil dette gå bra, Og hun er så hyggelig og oppriktig at jeg faktisk tror på henne.

 

I naturfaget derimot dukker skjelettene fram fra skapet. En episode fra en svunnen fortid som skoleelev dukker plutselig fram i mitt indre, og jeg kjenner rødmen bre seg. Det var en sjelsettende opplevelse som gjorde at jeg aldri mer åpnet munnen i naturfag. Jeg skulle svare på ett spørsmål om når det første liv på jorden oppsto, og klarte på en eller annen mystisk måte å svare at: ” De første levende orgasmer…..” Resten av svaret druknet i latterbrølet fra klassen, forsnakkelser av denne grad går ikke upåaktet hen i 9.klasse. Så med ny klasse hvor jeg ennå ikke har begått de helt store brølerne, har jeg meget bestemte planer om å beholde en viss kontroll over hva som kommer ramlende ut av munnen på meg.

 

Etter en lang dag hvor man ennå ikke er sikker på hvor verken toalettet eller kaffeautomaten egentlig er, kan man rusle hjem med sekken fylt av nok lærdom i bokform til at man aner konturene av en trippelprolaps. Man har dessuten en konto som ligger med potene i været og gisper om nåde. Bøker er, i tillegg til å være tunge, også svinaktig dyre. Men både forlag, bokhandlere og kiropraktorer skal jo overleve, så da må man jo tre støttende til og slå ring rundt det lokale næringsliv. Nei, skolestart er ikke enkelt. Men jeg må jo innrømme at når sekken dunker ned i gangen hjemme, og skoene sparkes av, så er man jo ganske fornøyd med dagen. Og når verdens nydeligste prinsesse på sju år spør :” Hvordan var din første skoledag, mamma?”, da kan man ikke gjøre annet enn å synes at det var en gild dag på alle måter. Men jeg savner det å ha matboks med Mummi på..




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish