di var så foresket di to. alltid sammen smilte og lo.

men en dag var det slutt, han knuste hennes hjerte.

hun stod der aleine ute i reinet å så mot himmelen.

hver kveld gråt jenta seg i søvn, hun skulle ønske hun

kunne dø. hun skrev brev på brev, om at han skulle vite hvor mye

han betydde for henne. men ingen svart ble retunert.

di kunne jo ha prøvd på nytt, men til ingen nytte.

søvnløse netter, tårefylte dager.

som vinden, reinet, di høye klippene å villhestene.

alt har sin gang. men en natt stod jenta opp. gikk

til et sted langt der ute, lot tårene renne. på en høy

steinhylle kunne hun være uten føleser, kjenne

vinden stryke gjennom håret og reinet piske i ansiktet.

hendene rettet mot himmelen på kanten av stupet.

kaste seg fremover, over havet, over bølgene, over verden.

gjennom verden. med ett kaldt vindkast var hun borte.