Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Bjørnstjerne BjørnsonSkriv ut Utskrift
Analyse av tre verk: "Synnøve Solbakken", "Arne" og "En glad gutt".
Bokmål - SæremneForfatter:

Innhold

Forord

Innledning

Bjørnstjerne Bjørnson

Innholdsreferat av ”Synnøve Solbakken”

Analyse av ”Synnøve solbakken”

Innholdsreferat av ”Arne”

Analyse av ”Arne”

Innholdsreferat av ”En glad gutt”

Analyse av ”En glad gutt”

Konklusjon

Kilder

 

 

Forord

 

Helt siden jeg var en liten gutt og kunne begynne å lese bøker på egenhånd, har jeg vært glad i å lese. Så det har blitt til at jeg har lest en god del bøker opp gjennom årene. Spesielt er jeg glad i å lese nyere litteratur og krigshistorie (eldre og nyere). Valget av Bjørnson som tema for særemnet mitt er egentlig ganske tilfeldig. Men med mål om å ha et ”tradisjonelt” særemne, hvor en skriver om forfatteren og analyserer bestemte romaner. Grunnen til at jeg nettopp valgte Bjørnson var at jeg tidligere har skrevet en oppgave om han, men da på en annen måte og jeg vil derfor i denne oppgaven gå litt videre inn på hans litterære verk.

 

Det største problemet jeg har i forhold til oppgaver som dette særemnet er rett og slett å komme i gang. Likevel syntes jeg at det har gått veldig greit med oppgaven

 

 

Innledning

 

Som tidligere nevnt er jeg veldig interessert i bøker , så i dette særemnet har jeg tenkt å lese bøkene ”Synnøve Solbakken”, ”Arne” og ”En glad gutt” av Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg vil analysere bøkene hver for seg og prøve å finne ut om de har noen likhetstrekk og hva som karakteriserer disse bondefortellingene.

Jeg vil også ta for meg livet til Bjørnso og finne ut om det har hatt en påvirkning på innholdet i bøkene hans.

 

Problemstilling

 

Hva skriver Bjørnstjerne Bjørnson om, og hvordan skriver han?

 

- Har fortellingene hans noen likhetstrekk?

- Hva karakteriserer dem?

 

 

Bjørnstjerne bjørnson

 

Bjørnstjerne bjørnson ble født i 1832 i kvikne i Østerdalen. Han ble døpt bjørnstjerne Martinius Bjørnson, men dette navnet brukte han ikke selv. Foreldrene het Peder og Inger Elise bjønson, og faren var prest og moren hadde blant annet skrevet lærebøker for skolen i Kragerø.

 

Bjørnstjene var dere første barn og det ble derfor stil store forventinger til han. Han ble bare boende i kvikne i fem år. Da flyttet familien til Nesset prestegård i Romsdalen.

 

Faren hadde alltid foretrukket å være prest på landsbygda og det ble sagt at han var mer bonde enn prest. Det var ikke mye savn til kvikne å spore Bjørnson fordi prestegården på kvikne hadde ligget svært avsides til og han hadde ingen lekekamerater der. På Nesset var det helt annerledes. Fra å komme fra et av de mest væreharde steder i Norge, kom han til ”en av de skjønneste gårdene i landet”. Høye fjell bratt ned i fjorden og dalen grønn og frodig innover. ”jeg kunne stå og se på solspillet over fjord og fjell til jeg gråt”. Sa han om seg selv.

 

Folket på Nesset var ingen rikfolk. De fleste var husmenn og det fantes bare tre embetsmenn der. Dette gjorde at Bjørnson raget nokså høyt over folket. Likevel ville han være på lik linje med folket i bygda. Selv om bjørnsons så på Nesset som ”det kvikeste prestegjeld”, var ikke alle enige med han i det. Da Eilert sund i 1850 årene offentligjorde sine sosiologiske undersøkelser av ”sædlighetstilstanden” i Norge, ble nettopp Nesset trukket fram som et eksempel på seksuell umoral. Man kan på en måte si at hans bondefortellinger er innlegg mot Sundts alvorlige og pessimistiske fremstillinger.

 

Bjørnstjerne Bjørnson var en ivrig historieforteller og det var ikke uvanlig å finne han midt blant ivrige tilhengere. Mange av historiene hadde han lært i drengstua hvor han ofte tilbrakte kveldene og det var ikke akkurat prekner som lød der. Det verste som hendte bjørnson i barndommen, var nok rettsaken mot faren der han ble fradømt sitt embete i et års tid ”på grunn av dårlig vitneførsel” som det het.

 

Da han som tolvåring gikk på middelskolen i molde, grep han alltid inn for å forsvare de som var svake og nødstelte. Han var en handlingens mann og banket opp selv den sterkeste gutten. Bjørnson har blitt karakterisert som en av de mindre flinke diktere, men med årene gikk karakteren oppover.

 

Videre begynte han på heltebergs studenttrafikk og her traff han både Ibsen, Vinje og Lie. Han var ennå ikke noe skolelys og klarte med nød og neppe eksamen artium og ble fullverdig student i 1856. han fulgte så i farens fotspor og startet teologostudiumet. Det var dikter han skulle bli og han avsluttet studiet etter kort tid for å satse på nettopp dette.

 

Mens han var elev på studentfabrikken, hadde han skrevet flere litteratur og teaterartikler i avisene og han hadde også prøvd seg som dramatiker, men med heller lite hell. Hans egentlige gjennombrudd kom med utgivelsen ”Synnøve solbakke” i 1857. ”Synnøve solbakke” var en stor suksess og ble oversatt til flere språk og det ble trykket flere opplag. Ingen andre norske forfattere hadde noen gang opplevd noe liknende, og dette hendte på tross av at boken hadde fått en del dårlige kritikker av norske kritikere. Danskene var derimot mye mer begeistret og så på boken som noe elt nytt i nordisk litteratur- mye av boken hadde da også blitt skrevet i københanv, bare slutten var skrevet i Kristiania.

 

Like etter suksessen med ”synnøve solbakken”, ble hans første skuespill ”mellom slagene” oppført på cristiania theater og vakte stormende jubel. Han skrev også fedrelandsangene ”det ligger et land mot den evige sne” og ”ja, vi elsker”. Der var på denne tiden en meget kongliktfylt tilnærming i Sverige, og bjørnson var alltid å finne på steder der det skjedde noe. Han var derfor alltid å finne i diskusjoner om politikk, religion, litteratur og teater.

 

Bjørnson ivret for teaterer og han satte en gang i gang en pipekonsert for å demonstrere mot at bare danske skuespillere var tillatt på christiania theater. Han ble til og med tiltalt for ”spetakler i norske theater”. I 1858 giftet han seg med karoline reimers, men før det hadde han virkelig draget på damene.

 

Før han traff Karoline, var han meget betatt av Magdalene Thoresen som var en gift kvinne, og det bød naturligvis på problemer. Så på en teaterturne traff han Karloline Reimers og 16. mai blir de forlovet i Trondheim. Men Bjørnson hadde noen svin på skogen og ni måneder senere ble han oppført som far til en ung hotellpikes sønn. Gutten døde imidlertid etter 14 dager på fattighuset i Trondheim.

 

I 1860 dro han på en lengre reise til utlandet. Først dro han til København. Karoline var syk og hadde et lite barn, og ble derfor igjen i Norge. Senere reiste han videre til Roma hvor hans kone og barn kom etter. Bjørnson var ennå glad i kvinner og han hadde flere forhold for å tilfredstille sine lyster og drifter. Merkelig nok holdt karoline ut alt dette. I denne tiden skriv han blant annet ”kong sverre”. Han hadde alltid vært fascinert av kong Sverre som talte Roma midt i mot, men dette skuespillet fikk ikke særlig god mottagelse. Det fikk dårlige kritikker og ble lite spilt. Senere sa han at han trengte dette stykket ”halte hulda” som en kladd til ”mitt eget stykke”. Dette stykket ble godt mottatt og det førte til at han som første nordmann fikk diktergasje i 1863.

 

I tidsrommet 1865-67 var han sjef for christianai theater og han skrev ikke mye i denne perioden. Men det han skrev , begynte å bli preget av realismen. Dette kommer i utrykk i skuespillene ”de nygifte” og ”fiskerjenten” som har et tydelig realistisk preg. Det var ikke vare realismen som preget hans diktning, da preussen gikk til angrep på Danmark i 1864, ble han ”arg” på den feighet som Danmarks allierte viste da de ikke ville blande seg inn. Dette resulterte blant annet i diktet som har den talende tittelen ”Da Norge ikke ville hjelpe”.

 

I 1873 bar det utenlands igjen. Denne gangen gikk turen til Italia og Tyrol. Her ble han preget av den ”nye tid” og dette kommer blant annet til utrykk i ”en fallit”. Etter to år dro han hjem igjen til Norge og flyttet til Aulestad i Gausdal. Han var sterkt politisk engasjert , og omkring 1880 kastet han seg inn i kampen for et ”rent” norsk flagg, og dette ble høydepunktet i hans politiske karriere.

 

Han hadde også brutt med kirkens tro i slutten av 1870 åra, men det religiøse var fortsatt en sterk drivkraft i ham.

 

På slutten av sitt liv var han mye syk og skreiv ingenting av stor betydning. På høsten 1909 dro han til Paris for å ta en kur, men ble mye sengeliggende og han døde til slutt 26. april 1910.

 

 

Innholdsreferat av ”Synnøve Solbakken”

 

Boken begynner med å fortelle om folkene på Solbakken og deretter folkene på Granlien. Vi følger så folkene på Granlien videre. Det har i uminnelige tider vært tradisjon der å kalle guttebarnet sæmund og Torbjørn i annenhver generasjon. Da det også har vært slik at den som het sæmund har hatt hellet med seg og den som hett Torbjørn ikke, kvier sæmund som gårdeier nå heter til å kalle sønnen sin Torbjørn, men han tør ikke bryte tradisjonen.

 

De har fått en ny gårdsgutt på Granlien og han er en ugrei kar. Aslak, som han heter, lærer Torbjørn mange ting som er verken sanne eller fine. Til slutt blir dette for mye for faren og han juler han skikkelig opp før han sender Aslak fra gården.

 

Første gang Torbjørn er i kirken, treffer han jenta fra gården på den andre siden av dalen, Synnøve Solbakken. De ser på hverandre under gudstjenesten, men Tobjørn begynner å sloss med en annen gutt i kirkestolen, og etter det vil ikke Synnøve lengre se på han. Dette fordi hennes foreldre var haugianere og derfor oppdratt henne strengt i hva som var rett og galt. Etter gudstjenesten snakker Torbjørn og Synnøve sammen og Synnøve syntes Torbjørn sier mye rart, Etter en stund blir barna på Granlien gode venner med Synnøve og de besøkte hverandre ofte.

 

Så blir Barna på Granlien konfirmert. Alle er ikke like gamle, men de blir likevel konfirmert samtidig. Torbjørn hadde i denne tiden kommet opp i slagsmål og da han visste at Synnøve ikke likte at han sloss, turte han ikke å gå i kirken neste søndag. Ikke gikk han til presten for å lese denne uken heller. Han var så engstelig for hva Synnøve ville si. En natt bestemmer han seg for å dra opp til Solbakken og der ser han en blomster eng som Synnøve har begynt å spa opp. Han spar oppe resten av engen og planter alle blomstene ferdig og drar hjem igjen før det blir morgen. Torbjørn er stadig oftere å se på Solbakken og det oppstår søt musikk mellom de to unge.

 

Så en dag har Torbjørn et ærend i byen. Han kjører med hesten nedover. Plutselig skjærer hesten ut og han mister all kontroll over den. At som lå på kjerra ligger strødd utover. Han får fatt på hesten, som umiddelbart begynner å oppføre seg gal igjen. Da ser han Aslak sitte på en stein og le av ham.

 

Torbjørn blir med Aslak opp på Nordhaug for å hjelpe der. Oppe på Nornhaug treffer han en gammel uvenn, Knut Nordhaug, og de ender opp i slåsskamp. Først ser det ut som Torbjørn har vunnet, men når han ikke ser seg om, stikker Knut han med kniv. Torbjørn svever mellom liv og død.

 

Ingrid, Torbjørns søster, og Synnøve har vert på seteren sammen om sommeren , og når Torbjørn blir skadet drar Ingrid hjem igjen. Synnøve får bare vite at jan jar blitt litt skadet, men når det har gård mange dager uten at hun får vite noe mer, drar hun ned til Ingrid på Granlien og får høre hva som har skjedd. Hun får da også en lapp som Torbjørn har skrevet der det står at det er best at det blir slutt mellom dem da han ikke er den rette for henne.

 

Synnøve blir veldig trist på grunn av dette.

 

Etter gudstjenesten slår Synnøve og Torbjørn følge hjem og får snakket ut. Men de blir egentlig ikke enige om noe.

 

Mot slutten av boken ser faren hvor ulykkelig Torbjørn er , så han tar gutten med seg opp Solbakken under påskudd at de skal ut å se etter avlingen. På Solbakken spør sæmund om Torbjørn kan få gifte seg med Synnøve og etter litt går foreldrene hennes med på det. Litt senere kommer også moren og Ingrid bor til Solbakken og alle er glade over det forestående ekteskapet. På slutten av boken sitter Torbjørn og ser ut av vinduet på Solbakken mot Granlien og syntes det er rart å se gårdene fra den siden av dalen da han alltid har sittet og sett ut av vinduet der hjemme og sett over mot Solbakken.

 

 

Analyse av ”Synnøve Solbakken”

 

Boken om Synnøve Solbakken ble skrevet i 1857 og den var Bjørnsens egentlige gjennombrudd. Den var en stor suksess og ble mottatt som ingen andre bøker hadde blitt før. Den ble oversatt til mange språk, noe som var helst nytt på denne tiden.

 

I historien om Synnøve Solbakken har bjørnoson valg en refererende synskvinkel. Når han refererer handlingen, gir dette en god oversikt over hva som skjer og leseren slipper å holde styr på så mye. Denne enkeltheten i diktingen er et av de momentene som har gjort Bjørnson så berømt. Det at han klarer å få uttrykt så mye på en lettfattelig måte er noe helt enestående.

 

Temaet i boken er kampen mellom det mørke og det lyse, det gode og det onde. Dette kommer til utrykk gjennom hele boken i miljøskildring, personkarakteristikk og komposisjon. Kampen mellom det gode og det onde er en viktig faktor i livet og et tema som opptar mange.

 

Boken starter ”in medias res” midt i tingene. Vi møter familien på Granlien noen år etter at deres første sønn har blitt født og vi følger så han og familien videre. Man kan si at romanene er en utviklingsroman der vi følger hovedpersonen til de blir voksne. Det som er som spesielt med slekten fra Granlien er at guttebarna der har blitt vekselvis oppkalt etter sin bestefar. Ikke bare navnet har vekslet. Også hvordan de forskjellige sønnene har lykkes har også gått i arv med navnet. Den som het sæmund har lykkes og den som het Torbjørn har ikke lykkes så godt. Her introduseres det som blir viktig gjennom hele romanen, nemlig Torbjørns kamp mot skjebnen. Handlingen tar da utgangspunkt i dette og så forteller livdshistorien til Torbjørn på Granlien og hans forhold til folket på gården Solbakken. Man kan på en måte dele opp romanen i tre hoveddeler. Den første delen tar dor seg møtet mellom kreftene. Solbakkens lyse og Granliens mørke. I den andre delen blir disse kreftene konfrontert og Torbjørn faller for skjebnen som er lagt for han. Den tredje og siste delen tar for seg forsoning av disse kreftene. Torbjørn klarer å overvinne de mørke kreftene som trekker i han og får til slutt sin Synnøve.

 

Det er stadig konflikter mellom personene i boka som det er mellom alle personer fra tid til annen. En hovedkonflikt er at Torbjørn ikke blir godtatt på Solbakken fordi han er for vill av seg. Folket der er haugianere og har klare oppfatninger om hvordan en ung mann skal oppføre seg. Granli-folket er også kristne av tro, men de har et mer liberalt syn på det hele og dette er ikke forenelig med solbakkfolkets syn. Denne konfliktene blir til slutt overvunnet og kjærligheten seirer som den så ofte gjør. Historien får en lykkelig slutt og leseren blir overlatt til seg selv med å dikte videre på hvordan historien går videre.

Personene i boken blir godt skildret av bjørnson. Torbjørn blir skildret som en mørk, kraftig kar som er selveste villdyret fra Granlien. Han har en kraftig kroppsbygning og er sterk og utholden. På utsiden virker han som en sikkelig tøffing fra bygda, men på bunnen er han en snill og grei gutt som har sett seg ut sin fremtidige kone, men som ikke tør gjøre noe store framstøt. Når han faller for fristelsen til å sloss med knut, gir han helt opp håpet om å få Synnøve. Det er farens hjelp som fører dem sammen tilslutt.

 

Synnøve er Torbjørnsens rake motsetning når det gjelder væremåte. Hun er en snill og grei jente som ikke gjør noe galt. Hun blir tiltrukket av villmannen gra grandlien som to motsetninger tiltrekker hverandre.

 

På Solbakken står Synnøve mellom to foreldre som er hverandres rake motsetninger også. Moren er meget streng og vil ha alle til å danse for sin pipe. Skjønt dans vil hun ikke ha noe av.

 

 

Hun er nemlig haugianer og sterkt motstander av slikt. Hun blir fremstilt som den med sterk hånd og vil styre Synnøve på den rette vei og hun advarer henne også mot å være sammen med Torbjørn. Synnøves far er det stikk motsatte av moren. Han er grei å snill som dagen er lang. Kanskje for snill.

 

Også på Granlien er det motsetninger i væremåte mellom foreldrene. Sømund har slektens villskap i seg, men han har også noen egenskaper som legger en demper på villskapen. Der er disse egenskapene som har gjort at han har blitt gift med Ingebjørg . Hun er den som skaper fred og ro på gården, en slags fredsmekler. Og det kan trenges for det er stadig konkurranseforhold mellom far og sønn. En annen fredsmekler på grandli er Ingrid, Torbjørns søster. Den stille og rolige Ingrid er alltid der og gir broren råd når det gjelder hans forhold til Synnøve.

 

Andre skikkelser som også er viktig er Knut Nordhaug og gårdsgutten Aslak. Begge disse representerer på en måte det mørke. Aslak er en ”stygg” ung mann som bare er ute for å gjøre ugang. Han forteller selv sin tragiske historie om hvordan moren som unge tjenestepike ble gravid med husbonden og ble jaget på dør. Han er håpløst bundet arv og miljø og prøver hele tiden å få Torbjørn inn i sin verden. Knut er en som ikke har fått lykken med seg og som blir gift med ei jente som egentlig vil ha en annen.

 

I romanen om Synnøve Solbakken har bjørnson valgt å skildre personene ut fra deres minnespill, gråt, smil, replikker og ikke minst handlinger enn å beskrive dem rett fram.

 

Dette gjør at det blir noe vanskelig å få tak i hvordan de enkelte karakterene i romanen er. Dette igjen gjør at leseren i mye større grad blir nødt til å danne sitt eget bilde av personene, det er også mye opp til leseren å finne ut hva som har skjedd med personene før de har kommet til der de er nå. Der blitt ikke gitt noen baksrund skildring av dem og Bjørnson sa selv at han ville ha noen hemmeligheter for seg selv.

 

Miljørammen rundt romanen er bondemiljøa i innlandfert i Norge med alt det innebærer av tankegang og livsførsel. Tiden er på midten av 1800-tallet og dette har også preget romanen. To gårder ligger på hver sin side av dalen og den ene blir skildret som lys og solrik med små fine bjerketræl. Den andre blir skildret som mørk og tung med store tunge graner som en ramme rundt. Naturen er med på å understreke motstekingene mellom lust og mørkt som går igjen gjennom hele romanen. Den fremhever også skildringen av personene og deres væremåte. Dette kommer spesielt til utrykk når granene og furen blir brukt som bilde på det mørke og bjerken som bilde på det lyse. Her er Torbjørn og Synnøve blitt byttet ut med et ørnepar som slår seg ned i storfuruen og resten av skogen er de øvrige folk i bygda. Ørnen Torbjørn skremmer vekk småfuglene, og til slutt er det ikke så stas med et ørnepar i skogen. Dette er et bilde på hvordan Torbjørn, stor og kraftig som han er, har en tendens til å skremme bort de som ikke kjenner han.

 

Språket i boken er enkelt som alt annet. Det er folkelig og lettfattelig. Bjørnson har brukt ordene med omhu og får fram det han vil med få ord. I nåtiden kan språket virke litt gammelt og av og til litt tungt, men dette legger bare til innlevelsen i bondemiljøet godt 150 år siden. Den litt gammeldagse dialektbruken gjør fortellingene mer realistiske. Det brukes for eksempel ord som ”I” i stede for dette. ”montro hvor Ivar i vinter?” ordet blir også skrivet med store bokstav , noe som er et eksempel på gammel tettskriving. Ordet ”Ti” utrykk. ”Ti det var over dem at veien gikk”. Disse eksemplene er typiske for måten å snakke på landsbygda på den tiden.

 

I teksten er det også en del viser og vers. Disse er også typiske trekk fra landsbygda der viser og vers var viktige. Man hadde viser om folk og fe og det var vers som var met at barna skulle lære av. Visene virker også på den måten at de får fram det som teksten selv ikke får fram. For eksempel følelser. Et eksempel er visen som Synnøve synger når hun har fått vite at Torbjørn er hardt skadet i slåsskamp med Knut. I dette slagsmålet bruker Bjørnson farten i handlingen for å få fram spenning. Alt skjer raskt og man må nesten lese litt fortere for å få vite hvordan det går til slutt.

 

Språket er fullt av kontraster også slik som resten av boken er. Eksempel kan være der det i begynnelsen av boken snakkes om en lys å fin Solbakken og på neste side er det snakk om en mørk og tung granskog. Som nevnt er det brukt trær og ørn som bilder på Torbjørn og hans situasjon. Dette er en fin skildring som på en måte klargjør hvordan ”ståa” er. Den er også et hyggelig avbrekk i lesingen og skaper en slags oppsummering før handlingen får videre.

 

 

Innholdsreferat av ”Arne”

 

Boka starter med en fin naturskildring om hvordan trærne, lyngen og einere kledde fjellet. Deres kamp for å slå rot oppover fjellsidene blir skildret i fremgang og tilbakeslag.

 

Så i andre kapittel møter vi arne kampen. Hans mor, Margit var eneste datter på husmannplassen kampen og faren var spillemannen Nils skredder.

 

Arne ble født utenfor ekteskapet og dette var stor ulykke for Arnes bestemor, markgits mor. Hun gjør alt hun kan for at datteren og barnet skal ha d bra. Hun skraper til og med sammen nok penger til at hun kan løse ut gården slik at de kan eie den selv.

 

I et bryllup møter Nils noen amerikanere som vil ha ham med seg rundt i verden når de kommer til bake til bygda, litt senere i samme selskap, kommer Nils opp i slåsskamp med en kar som legger han i bakken så hardt at han brekker ryggen. Han blir båret hjem til Margit. I samme tidspunkt har bestemoren blitt meget syk og avgått ved døden. Noen måder senere, utpå vinteren kommer Nils seg såpass at han klarer å sitte oppreist og til våren er han på bena igjen. Han arbeider på gården men har er ingen lykkelig mann. Han er sur og gretten og liker ikke å bli spurt om hva han har drevet med og han slår margit når hun spør spør. Han gir henne og gutten skylden for hans ulykke.

 

Årene går og faren får igjen lyst å spille til dans og han tar med seg Arne for å bære fiolinkassen. Moren liker ikke at Arne blir med på alle disse dansene og prøver å få han med i fjøset hver kveld slik at han ikke bare tar etter faren, men også lærer litt av henne.

 

Det er så tid for å gjete dyrene i skogen og Arne vil gjerne gjete. Mens han driver på med dette, treffer han kristian som er et år eldre enn ham. Han tar med seg bøker som Arne leser og han leser mange bøker. Med tiden blir faren verre mot moren og Arne må ofte underholde han for å gi moren litt fred. Han begynner å legge faren sin for hat.

 

Når sommeren kommer blir Kristian konfirmert og han reiser av gårde. Arne får nå lyst til å dikte viser og han får lyst til å reise lang bort. En kveld kommer faren full hjem og vil ha det moro med moren. Hun stritter imot og etter en stund orker ikke arne mer og tar etter en øks, men i det samme reiser faren seg og faller død om på gulvet. Arne driver fremdeles rundt i skogen og dikter viser. Presten vil ha ham som skolemester, men han takker nei. Men etter at han overhørte en samtale mellom moren og en annen kvinne fra bygda der moren får høre hvilken doven slaks sønnen hennes er, bestemmer han seg for å tilbringe mere tid nede på gården og prøve å drive den skikkelig.

 

Så en dag drar mor og sønn i bryllup på en av nabogårdene. Der blir det fortalt mange historier og Arne forteller en historie selv om en gutt og et troll. Etterpå forteller han at historien er om ham selv, og stormer på dør.

 

Vi møter så Arne igjen på låven. Han har drukket seg full for første gang og sitter og snakker om seg selv med seg selv. Etter en stund finner moren han og de snakker om forholdet mellom dem og Arne finner ut at han vil prøve å få det bedre med sin mor.

 

En kveld sitter Arne og ser ut over svartsjøen og oppdager noen som sitter bak han. Det er Eli Bøen og prestefruen. Eli har blitt oppdratt hos presten men må nå reise hjem og det har hun ikke lyst til.

Arne er ofte innom ”gudfaren” og sitter sammen med han og jenten som har plukket nøtter ute i skogen hans og hører på historier. Igjen treffer han på Eli som av og til er sammen med de andre jentene.

 

Arne begynner etter hvert å jobbe hos Bård bøen, han faren sloss med og brakk ryggen. Verken hans mor eller Bårds kone er glade for dette. Samtidig blir Eli syk og svever mellom liv og død.

 

Det går med tiden bedre med Eli og en kveld vil hun at Arne skal komme opp å synge noen viser for henne hvilket han så gjør. Etterpå blir de sittende å snakke sammen en god stund. Dagen etter drar Arne fra gården. Det går atter mot vår og Margit drar en dag til presten for å tale med ham.

 

Hun har det vondt fordi hun har holdt noe skjult for arne. Hun har nemlig mottatt mange brev fra Kristian som har blitt storkar på gull og bor nå i Amerika. Hun har gjort dette for at arne ikke skulle få lyst å dra av gårde fra henne og har det nå vondt med seg selv fordi hun i det siste har merket at han har hatt lyst å dra ut i verden.

 

En dag Arne er ute og går seg en tur hører han Eli synge på en vise han for lengst hadde glemt. Han gjemmer seg bak noen busker. Han blir stående å høre på henne til hun løper sin vei.

 

Så en kveld moren hans er ute på erend hos presten, treffer hun på Eli. Hun ber henne slå følge og de ender opp på kampen. Moren viser Eli rundt på gården og viser henne blant annet et skrin som Arne har lagt mange fine ting i. Fine tørklær, kjolestoff og en salmebok med inskripsjonen ”Eli Bårdsdatter Bøen”. Arne kommer hjem og treffer Eli. Boka ender med at Arne og Eli bestemmer seg for å gifte seg og utpå høsten står det bryllup for Eli og Arne Nilsson Kampen.

 

 

Analyse av ”Arne”

 

Boken ”Arne” ble skrevet i 1859 og fikk en dårlig mottakelse. Boken er litt rar og komplisert og dette likte ikke kritikeren. Bjørnson ble selv sjokkert over uklarhetene i boken og han skjønte straks at den ikke ville bli så godt mottattblant kritikerene. Samtidig holdt han fast ved at han ikke kunne se disse uklarhetene mens han skrev boken, og ikke før han så den ferdig på trykk ble han klar over det. Temaet i boken handler om splidi et menneskets sinn. Det å måtte velge mellom to ytterligheter; fristelser og plikter og reisertrang og troskap. Arne Kampen velger den ”simple”, redelige mellomting, at være menneske.

 

Boken om Arne er skrevet fra en refererende synsvinkel slik som de to andre romanene som er omtalt i denne oppgaven. Den starter med en fin skildring av hvordan skogen kledde fjellet, dette er forsmak på resten av boken som på en måte handler om å ”Kle fjellet”. På samme måte som skogen, møter arne på vanskeligheter i denne prosessen. Klimakset i denne romanen er når Nils, Arnes far; dør. Arne har sett seg lei på hans konstante mishandling moren og han tar en øks å vil drepe ham. Akkurat i øyeblikket man tror at Arne vil heve øksen og hogge til, faller Nils død om av hjerteinfarkt. Konflikten i boken er for det meste i Arnes hode. Han strides innenifra mellom mange valg og muligheter og har problemer med å velge. En annen konflikt er mellom Bård Bøen og familien på Kampen. Det var nemlig Bård som i et slagsmål brakk ryggen til Nils og det glemte han aldri. Bård er samtidig far til Eli bøen som er Arnes ”utkårede”. Denne konflikten blir ikke overvunnet før Nils er død og Arne tar seg jobb på gården til Nils. I hele boken foregår det en kamp av et eller annet slag og dermed passer navnet på Arnes hjemgård godt inn, Kampen. Hele historien slutter med at Arne endelig klarer å bestemme seg for hva han vil med livet og konflikten i ham selv tar slutt.

 

Også i denne boken ender historien når de unge lykkelig går til alters og blir smidd i Hymens lenker.

Vi får ikke vite noe mer om hvordan det går med dem videre, men man sitter med en fornemmelse av at de ”levde lykkelig alle sine dager”

 

Arne kampen er hovedpersonen i boken og er hva man på den tiden kalte et ”uekte” barn. Han var født utenom ekteskap. Moren hadde vært svært betatt av en spillemann kalt Nils skredder og en gang ”går det galt”. Arne vokser opp på en husmannsplass som hans bestemor akkurat klarer å skrape sammen nok penger til å løse ut. Allerede som barn blir han utsatt for valgets kvaler. Han må velge om han vil ta etter den ville og livsglade faren eller den gode og omsorgsfulle moren. I begynnelsen er han ofte med faren og han lærer å dikte viser. Etter som årene går, ser han hvem faren egentlig er, en bedrukken koneplager, og han legger ham mer og mer for hat. Når faren så plutselig dør, havner han i en helt ny situasjon og han vet ikke helt hva han skal ta seg til. I et bryllup blir det fortalt mordhistorier og Arne føler det som om de på en måte anklager ham for å ha tatt livet av faren sin. Han styrer så avsted og flykter til det han føler som er trygt, til skogs. I skogen driver han og gjeter dyr og får her fred fra folket i bygda. Men han finner ut at skogen ikke er et blivende sted, og han flytter ned til moren og lover henne at han ikke vil reise fra henne. Det å reise av gårde er en trang i ham som kommer fra tid til annen.

 

Det kommer av at en kamerat av han reiste til USA etter konfirmasjonen og han har lyst til å følge etter. Arne strides hele tiden med å velge. Det er så mange lyster som drar i ham og han ikke forfølge alle samtidig. Han er også litt sjenert. Spesielt ovenfor jenter. Han har ingen erfaring med å omgås jenter og derfor litt tilbakeholden. Når han en gang får øye på Eli og en venninne, løper han å gjemmer seg.

 

Mange av andres følelser kommer i utrykk gjennom viser som han dikter. Blant annet kommer dette i utrykk i den visen han skrev ferdig, men glemte, ”over de høye fjellet”.

 

Eli bøen er nok en typisk norsk bondejente. Hun er som nevnt datter av Bård bøen, og hun har blitt oppfostret en stund hos presten. I den tiden ble hun meget følelsesmessig tilknyttet til prestedatteren, Mathilde. Da hun en dag får vite at Mathilde skal reise til byen, får hun et kraftig sammenbrudd og er nære ved å dø. Som om det ikke var nok så dør en fugl hun tidigere hadde fanget og dette bidrar til at hun blir sykere. Hun har en tid følt seg tiltrukket av Arne fra kampen. Men når de ”snakker” får verken hun eller han seg til å si noe. Når Margit, Arnes mor, får henne med seg til kampen og hun ser hva Arne gjennom årene har kjøpt til henne men bare lagt i en kiste, klarer hun ikke å holde kjærligheten skjult for Arne når han kommer hjem så hengir de seg til hverandre og bestemmer seg for å bli et ektepar.

 

Margit kampen har gjennomgått mange lidelser i sitt liv. Den første va når hun fødte et barn utenfor ekteskap. Når hun så gifter seg med Nils skredder, blir det bare enda verre. Han slår henne for den minste ting og han sier at det er hennes skyld at han er hvor han er og ikke ute i verden. Likevel går hun ikke fra han og dette kan være på grunn av at hun bryr seg om Arne og er redd for at han skal bli som faren. Hun forsøker derfor så godt hun kan å få Arne til å ta etter henne. Hun liker ikke at han drar til skogs for å gjete buskapen. Hun mener at han heller burde være hjemme hos henne å leve et skikkelig liv. Det hun nok er mest redd for er at han skal reise fra henne, og dette får henne til å holde tre brev fra Kristian, Arnes bortreiste venn, skjult for ham slik at han ikke får lyst til å reise etter. Til slutt får det henne til å ta det siste steget på veien slik at det blir giftemål mellom Arne og Eli. Alt bare fordi hun ikke skal bli alene. Bjørnsen har også i denne boken latt personen og forholdet mellom dem bli beskrevet for det meste ut fra hva som skjer i romanen. Når for eksempel Nils skredder blir beskrevet, skjer det ved at han forteller hva han gjør.

Han drikker, fester og slår kone og barn. Man danner seg øyeblikkelig et bilde av hvordan denne personen må være. De fysiske formene til personen blir derimot ikke så godt beskrevet, og man må forestille seg selv hvordan de ser ut.

 

Miljøet som handlingen utspiller seg i er et bondemiljø i innlands Norge. Gården Arne bor på er et tidligere husmannsplass, og den har blitt bygget ut til et selvstendig gårdsbruk.

 

Folket på Kampen blir ikke sett så godt på av folk fra bygda på grunn av uryddige familieforhold og hvordan Nils behandler kona. Også det at Arne driver rundt i skogen blir ikke så godt akseptert. Romanen foregår i en tid da det var klare linjer for hvordan man skulle te seg på alle områder og situasjonen med Arne faller helt utenom disse linjer. Likevel er folk stort sett hyggelige mot dem, i alle fall på utsiden.

 

Naturskildringen i begynnelsen av boken viser på en pen måte skogens kamp for å komme over fjellet i framgang og motgang. Dette er et bilde av Arnes kamp for å ”kle sitt fjell” og se hva som er på den andre siden. Det vil si å overvinne sine motsetninger og få sin Eli til hustru. Dette kommer fram i slutten av romanen der det sies at ”det var dog underlig at selv slikt bratt fjell kunne bli kledd”.

 

Det gamle preget på språket går igjen også i denne romanen og bidrar også her til at man lettere setter seg inn i handlingen. Man er plutselig tilbake i 1850-årene og ser Nils skredder i full far med å jule opp kona mens Arne sitter å ser på. ”han har dog lovt å aldri reise fra deg”, ”ved du at jeg lenges?” og ”ti sykdommer tok henne med ny makt” er eksempler på en gammel måte å utrykke seg på. Språket har også kontraster. Det snakkes om Nils som slår og Mathilde som er syk og nesten dør. Som motsetninger har vi for eksempel Arnes vennskap med Eli og Kristian presenteres som godt. Personene Nils og Margit Kampen er også to kontraster. Når det gjelder billedrik så er historien og drømmene som blir fortalt gode eksempler på det. De er bilder på følelser og personer. Spesielt er boken et bilde på Arne som nevnt tidligere. Den historien som Arne forteller i bryllupet der han selv sammenlikner seg med et troll er også et godt eksempel. Også i ”Arne” er det en edel viser og har de en mer fremtredene posisjon der de forteller mye om personene og som eksempel er den kjente visen ”killebikken” et svar som Arne gir når han blir spurt om å bli skolelærer.

 

Fortellingen om Arne er en liten historie, men den blir litt uklar på enkelte områder, likevel har Bjørnson klart å binde det hele sammen til en grei fortelling. Den har også noen daturalistiske trekk når han beskriver Arne og familien med en del pessimisme som var typisk for denne stilarten.

 

 

Innholdsreferat av ”En glad gutt”

 

Boken begynner når hovedpersonen Øyvind blir født. Så gjøres det et hopp til han er blitt litt eldre. Han eier en bukk og en dag ser han ei jente som sitter på kne ved siden av den. Han selger den til henne for en smørkringle. Når han så har spist den opp, angrer han veldig på handelen. Men senere på dagen kommer jenta, som het Marit, tilbake med bukken fordi hun ikke får lov til å beholde den. Tiden går og Øyvind begynner på skolen. Der treffer han Marit igjen og finner ut at han vil sitte ved siden av henne. Øyvind liker seg på skolen og er en av de beste. Han ser opp til skolemesteren, Baar Andersen Oppdal. Sp forlater vi Øyvind en stund og får et innblikk i skolemesterens liv. Han har en bror, og etter deres fars bortgang, bestemmer de seg for å auksjonere bort alt de har arvet.

 

Under auksjonen finner de begge ut at de har lyst på et gullur faren eide. De byr begge på det og til slutt får Baard tilslaget etter et bud på 100 daler og brorskapet på kjøpet. Etter dette går det dårlig for broren, Anders, som blir rammet av mange ulykker. Den verste var da låven brant ned, noe som Baard var delvis skyld i, da han hadde tent en fyrstikk i mørket for å kunne se. Han hadde nemlig bestemt seg for å gi broren uret. Etter låvebrannen kommer det mange mistanker, men ingen tør si noe rett ut. Ikke før rett før Andres dør, da får han vire hva som egentlig skjedde. Baard og Andres blir da endelig venner igjen og etter brorens død tar Baard til seg konen hans og barnet.

 

Det blir så et stort sprang til året før Øyvind skal konfirmeres. Han er godt likt av alle barna på hans alder og er en mester i kjelkebakken. På denne tiden begynner han å gå på dans oppe på heigårdene. Der treffer han Marit igjen. Øyvind vil gjerne danse med henne, men hun er alltid opptatt. Han ser så at hun danser med en kar som heter Jon Halten. Dette liker han ikke noe særlig og blir sjalu. Han blir lei seg og går ut fordi han begynner å gråte. Marit kommer ut for å snakke med ham, men han orker ikke å snakke så mye med henne så han går hjem.

 

Han får tilbud om å begynne på seminar for å bli skolemester når han blir ferdig med skolen. Han vil ikke bli skolemester, han vil kanskje heller prøve å komme seg inn på agronomskolen. Resten av vinteren holder han seg masse inne, og vil ikke bli med de andre barna ut og leke. Han sitter i stedet inne og leser. Alle merker at han er blitt forandret.

 

Neste gang vi møter Øyvind igjen er det høst. Han sitter i prestens borgstue for å bli tatt ut til konfirmasjon. Det er mange forskjellige ungdommer som sitter der og alle er nervøse. De må svare på spørsmål som presten stiller. Noen klarer det, andre ikke. Alle er spente på hvilket nummer de får på kirkegulvet. Øyvind håper han skal få stå som nummer en, men får i stede vite at han skal stå som nummer 9 eller 10. han blir veldig skuffet fordi han svarte riktig på alle spørsmålene. Han blir veldig lei seg å begynner å gråte, men han får vite at det er fordi han leste ”av forfengelighet” og ikke ”av kjærlighet”. Han bestemmer seg for å dra på agronomskolen, men har ikke penger. Skolemesteren sier at hvis han bare arbeider hardt og står på, skal det nok bli en ordning.

 

Så er det tid for konfirmasjon. Det er høstdag uten solskinn og han kler på seg sine nye finklær. Når han så kommer ned i kirken, får han vite at han likevel skal stå som nummer en. Han blir meget glad for dette. Senere på kvelden kommer Marit til gården i all hemmelighet for å si farvel til Øyvind. Så følger en del brev mellom Øyvind og Marit mens Øyvind er på agronomskolen. I de siste brevene innrømmer både Øyvind og Marit sine følelser for hverandre. Etter to år på agronomskolen, kommer Øyvind hjem igjen. Alle er glade for å se ham igjen og på kvelden treffer han Marit igjen. De blir nesten oppdaget av faren til Øyvind, men Øyvind prater litt med faren som snart drar igjen uten å se Marit.

 

Øyvind og Marit fortsetter å treffe hverandre i hemmelighet. Etter en stund finner Marits bestefar ut av dette og kommer ned til husmannsgården Øyvind og familien bor på. Han vil ikke ha noe av at hans datterdatter skal sløse bort livet sitt på en ”ussel” husmannsgutt når hun kan få hvem hun vil.

 

Dette bryr de unge seg ikke noe om og fortsetter som før. Etter et møte oppe i skogen over heiegårdene, får Øyvind overtalt Marit til å stå opp mot bestefaren, Ole Nordistuen. Hun forteller bestefaren at det han sier ikke betyr noe, for det finnes bare en gutt for henne, nemlig Øyvind. Etter å ha blitt satt på plass slik av Marit, blir han meget harm og går sin vei. Marit derimot er så lykkelig som aldri før.

 

Noen år senere snakker skolemesteren med Ole Nordistuen og han synes det er synd at det ikke er noen til å ta vare på gården etter ham. Etter at de har snakket godt og lenge om dette, går de ned til gården til Øyvind og familien og forteller hva de har kommet for. Ole har nemlig gått med på at Marit skal få gifte seg med Øyvind. Med seg inn i ekteskapet får Øyvind også endel penger slik at han kan få skikk på gården. Fem uker senere står bryllupet i kirken, og boken ender lykkelig.

 

 

Analyse av en ”glad gutt”

 

Boken ”en glad gutt” ble skrevet ferdig i Roma 1860 og Bjørnsen sa selv at han ville skrive ”en liten sød fortelling” om en glad gutt. Boken ble først utgitt som føljetong i aftenbladet, men den ble senere omskrevet kraftig og et helt nytt siste kapittel ble skrevet.

 

Bjørnson gikk gjennom store prøvelser mens han skrev ”en gla gutt” da konen hans lå å kjempet for livet i barselfeber. Bjørnson trengte litt fri fra dette og det kan ha vært en medvirkende årsak til at boken har fått et slikt idyllisk preg. Temaet i boken kan formuleres slik : ”ingen glede uten tårer”. Dette kommer blant annet til utrykk i åpningsscenen, ”Øyvind het han og gråt da han ble født”. Det ser vi også gjennom hele historien hvor Øyvind ikke har det bra til å begynne med, men at alt andre bar til slutt.

 

I fortellingen om ”En glad gutt” har Bjørnson valgt en refererende synskvinkel. Han simpelthen bare sier hva som skjer. Likevel blir ikke romanen kjedelig av dette. Den pirrer vår nysgjerrighet med denne søte kjærlighetshistorien og mange vil nok kjenne seg i minst noe av handlingen. Som i ”Synnøve Solbakken” begynner boken in medias res. Vi kommer inn i historien når hovedpersonen, Øyvind, møter en søt liten pike og selger geitebukken sin til henne for en smørkringle. Øyvinds familie er nemmelig husmenn og det er et av hovedmomentene i romanen. Øyvind blir forelsket i den vakre Marit som er datter av en storbonde. Dette gjenspeiler de tradisjonene som var i samfunnet på den tiden. Det var helt unaturlig at en husmannsgutt kunne gifte seg med en datter av en storbonde. Dette er selve konfliktens kjerne i boken.

 

Det er likevel ikke kampen mellom to samfunnsklasser som står sentralt. Det er kjærlighet som gjør. Handlingen bygger seg opp på en måte opp mot to klimakser. Den første er når Øyvind og Marit møtes på dans og hun ikke vil ha noe med ham å gjøre. Øyvind tar dette selvsagt tungt. Det andre klimakset er når Øyvind får henne til å trosse bestefarens vilje og være med ham. Disse klimaksene er også vendepunktet i Øyvinds liv, men det kommer jeg tilbake til senere.

 

Slutten på romanen er slik man forventer og håper på. Øyvind får sin Marit til kone selv om dette strider mot alle den tids prinsipper. Det er en nokså markert slutt på fortellingen. Den slutter nemlig med denne setningen: ”Her ender fortellingen om en glad gutt” og der slutten på en nærmest eventyraktig fortelling om gutten som fikk ”prinsessen og halve kongeriket”.

 

Øyvind Plassen er hovedpersonen i boka og han er sønn av husmannen Tore Plassen. Han er først en livlig gutt som liker å være ute å leke med de andre barna. Men han har møtt Marit og finner ut at det er henne han vil ha. Hun gjengjelder derimot ikke dette, og han trekker seg mer og mer inn i sin egen verden. Dette er spesielt etter en dans der hun avviser han totalt. Han leser lekser og studerer for at han skal bli nummer en på kirkegulvet til konfirmasjonen slik at Marit vil legge merke til ham.

 

Han har planlagt hvordan alt skal bli, men det går ikke som planlagt. Skolemesteren Baard Andersen Oppdal, har hele tiden veiledet ham og i forbindelse med konfirmasjonsforberedelsene får han ham til å skjønne at veien han vil gå ikke fører frem. Han kommer så med en innskytelse at han burde gå på agronomskole og få seg en skikkelig utdannelse. Det gjør han og ærgjerrig som han er så håper han nå at Marit vil legge merke til ham. Rett etter konfirmasjonen reiser han av gårde. I brevvekslingen som så følger, gir Øyvind uttrykk for sin kjærlighet til Marit i et brev som ikke er adressert til henne, men som ligger i et brev til Baard. Øyvind tør ikke sende det direkte til henne i tilfelle noen andre skulle finne ut av det. Når han så kommer hjem igjen og treffer Marit igjen, blir han en helt annen person. Han er ikke lenger så ærgjerrig, men tenker mer på å være sammen med Marit. Det er det som er viktig. Øyvind strever hardt for å oppnå den lykke han til slutt får og han lærer at veien til seier går gjennom skuffelse og nederlag.

 

Marit bor hos bestefaren Ole Nordistuen og han lærer henne tidlig at hun ikke bør menge seg med slike folk som Øyvind og hans familie. Likevel er det som om denne ulovligheten drar henne mot Øyvind. Hun liker denne gutten, men med årene blir hun mer bevisst på bestefarens ord og dette er nok en av grunnene til at hun avviser Øyvind på dansen. Hun er også interessert i de andre guttene i bygda da hun ikke lenger er noen liten unge, men en ung pike med alt det medfører. Hun har likevel ikke glemt Øyvind og når hun en dag får et brev fra ham hvor han erkjenner sine følelser for henne, svarer hun at hun føler det samme for ham. Da de må holde forholdet skjult for bestefaren hennes, byr dette på mange omveier for å møtes. Til slutt får Øyvind henne til å stå opp mot bestefaren og etterpå føler hun seg mye bedre. De må likevel møtes ute i naturen der ingen ser dem, men nå er det ikke ille lenger. Marit er på en måte en som bryter med tidens tradisjon og vil ha en enkel husmannsgutt. Hun står meget sterkt på dette og er til og med villig til å bryte med bestefaren for å få sin vilje.

 

Ole Nordistuen blir framstilt som en svært arg mann som har folket på Plassen, gården hvor Øyvind og hans familie bor, langt oppe i halsen. Dette er nok ikke bare fordi han ikke liker at Marit har blitt forelsket i en gitt derfra, men også fordi han er redd for at Øyvind som framtidig ektemann ikke vil være i stand til å ta seg av gården. Han er samtidig et bilde på den motstanden som Øyvind må overkomme og viser at man ikke uten videre kan få alt som man vil.

 

Baard skolemester er den som får alt til å gå riktig vei. Han er meget interessert i at det går godt med Øyvind og han tar ham på en måte under sin vinge og veileder ham til å gjøre riktige valg. Baard har selv en tragisk historie om kjærlighet og ærgjerrighet bak seg. Han og broren ble kraftige uvenner over fars arven og han blir ikke venn med broren før på brorens dødsleie. Dette er nok en viktig faktor som spiller inn når han ser hvor Øyvind driver hen. Som en framtredende person i bygda hører folk på det han har å si, og han får til slutt overtalt selveste Olav Nordistuen til å la Øyvind gifte seg med Marit.

 

I tråd med refererende synskvinkel, blir personene ikke beskrevet med rene ord, men heller gjennom sine handlinger. Skolemesteren blir godt5 beskrevet gjennom et helt kapittel som tar for seg hans historie og dette gjør at leseren lettere skjønner hvorfor han gjør som han gjør. Nemlig for å hindre at andre ender opp som ham. Bjørnson får personen levende gjennom å la dem være personer som leseren lettere kan identifisere seg med og derfor lettere å se dem for seg.

 

Skildringen av naturen hjelper til med å understreke hvordan Øyvinds oppvekst har vært. Nemlig lys og fin. Skildringen av gården hvor Øyvind og familien bor er slik at den blir framstilt som en plass omgitt av grønne bjerker med stor åpen mark rundt. Dette er sen sterk kontrast til skildringen av Granlien i ”Synnøve Solbakken”. Miljøet ellers er som i de to andre bøkene, et typisk bondemiljø med den klassedelingen mellom bonde og husmann som fantes på landsbygda på den tiden. Som alt annet i disse fortellingene, blir miljøet skildret enkelt og lettfattelig. Spesielt i denne boken som er mye lettere i sin sammensetting enn de andre og den favoriserer ingen spesielle lesergrupper..

 

Naturskildingene er med på å si rett ut hvordan det ser ut. Et eksempel er når Øyvind skal ut i skogen for å hogge ved og Bjørnson beskriver hvordan våt og tung snø faller ned.

 

Språket i boken er mer eller mindre som i de andre bøkene med preg av litt gammel skrivemåte. Ordet ”som” har noen steder blitt byttet ut med ”der”. Men dette er ikke gjennomført gjennom hele teksten.”..... som ventet på det ord som aldri ble sagt”. Det samme ordet blir også brukt a andre betydninger:” Men hva der var han stundet etter, visste han ikke tydelig”. I begynnelsen av romanen er det også en del viser som bidrar til å brekke romanen opp litt. Ikke bare prosa, men også litt lyrikk. Språket er også i ”En glad gutt” enkelt og lettfattelig som bare Bjørnson kunne få til. Teksten er også uten den store billedbruken og sammenlikningen som i ”Synnøve Solbakken” der mye av teksten hadde dobbel betydning. Replikkene er veldig viktige da det er disse som for det meste sier hvordan de enkelte personene føler og som beskriver situasjonene. Språket i denne romanen er også litt mer ordrikt enn i de to andre og ord erstatter i større utstrekning handling.

 

Romanen er nok et mesterstykke av Bjørnstjerne Bjørnson og den jeg likte best. Den har virkelig levd opp til målsetning om en søt liten fortelling om en glad liten gutt. Selv om klasseskillet nok er borte i våre dager, er resten av historien ikke gått ut av dato. Personer som Øyvind og Marit finnes nok ennå og deres kjærlighetshistorie har nok gjentatt seg mange ganger opp gjennom tidene. Historien om gutten som fikk sin livs kjærlighet er en historie som passer for de fleste i alle aldre og er virkelig god å ha med seg.

 

 

Konklusjon

 

I arbeidet med oppgaven har jeg lært en del om livet på landet i 1850-årene og hvordan dette har kommet til uttrykk gjennom Bjørnsons forfatterskap. Jeg har også lært litt om Bjørnson selv, hva slags menneske han var og hvordan han levde. Man har ofte sett på de store forfatterne som mønsterborgere som gjorde alt som var krevd av dem. Jeg ble derfor ganske overrasket over Bjørnsons mange kvinnebekjentskaper og hvordan han bedro sin kone gang på gang når han var i utlandet uten at hun gjorde noe med det. Når jeg leste bøkene var det ”en glad gutt” som gjorde mest inntrykk på meg. Den var virkelig ”en sød fortelling” om en glad gutt som Bjørnson sa det. En solskinnshistorie om et forhold som ikke fikk lov å være, men som ble likevel. Før har jeg sett på ”gammel” litteratur som kjedelig, men nå har jeg sett at dette ikke er tilfelle.

 

Gjennom mitt arbeid med denne oppgaven har jeg både lest og studert Bjørnsons berømte bondefortellinger. Bjørnson skrev om bønder. Han skildret  fyllefester og slagsmål, og han forteller om jenter som ble gravide utenfor ekteskapet. Han skildrer også arbeidslivet til bonden på gårdene. Det er for det meste gode og snille mennesker i bondefortellingene til Bjørnson. Dette fordi han ville vise leserne at bønder var mennesker med storhet og verdighet. De manglet ikke dannelse, men utdannelse. Bondefortellingene var først og fremst karakterstudier, ikke folkelivsbilder.

 

Bjørnsons bondefortellinger er både interessante og lærerike. Man kan virkelig lære noe av dem og Bjørnson setter fingrene på hva dette er ved å lage disse feilene hos hovedpersonene som siden blir rettet opp. Når vi ser på disse tre verkene samlet kan vi se at det er flere likhetstrekk mellom dem. Det mest framtredende er vel at de alle utspilles i et bondemiljø. Romanene kalles, sammen med andre romaner, med et fellesnanv for bondefortellinger. Bjørnson har på en enkel og grei måte fått framstilt livet i bygde-Norge.

 

Bøkene er skrevet med en enkel refererende stil og leseren må ikke være belset for å forstå hva det er Bjørnson vil fram til. Det geniale med Bjørnson er at han kan få sagt så mye på en så veldig enkel måte. Det at noen av den gamle uttrykksmåten er bevart i de nyere ”oversettelsene” av verkene, gjør bare at bøkene blir lettere å leve seg inn i. Det kan enkelte ganger virke litt tungvint, men det har en viss sjarm over seg. I handlingene inngår det også mange elementer som gjør at man kaller fortellingene for bondefortellinger. Man går på dans og der er det spillemenn, man drikker og sloss. Et typisk trekk i det gamle Norge. Kirken og troen på gud er sentral i alle tre bøkene men spiller mest inn i ”Arne” og ”Synnøve solbakken”. De faktiske forhold at hovedpersonene bor på gårdene og jobber med landbruk er vel det som sier mest om hvilket miljø handlingene er hentet fra. Likevel er det ikke dette alene som gjør at man kalle dem for ekte bondefortellinger. Det som gjør det, er personene selv. Deres væremåte og karakterer gjør at man med en gang kan si at her er det ikke noe juks. Selv om disse skikkelsene nok ikke er bygget på enkeltpersoner, så har han sammenfattet flere karakteristiske trekk i hver av dem.

 

Kjærligheten er det sentrale ledd som går igjen i alle bøkene og dette bidrar til å styrke vårt romantiske inntrykk av livet på bygda. Bøkene er bygget på en modell av eventyr og sagastil. Ikke minst bærer ”en glad gutt” preg av eventyr mens alle bøkene har en snev av islandske ”Ættesagaer” over seg da fortellingene følger familiene i to eller tre slektsledd. Skikkelsene i bøkene er hva man kan kalle typiske norske. De treffer med manges fortellinger om hvordan folk må ha vært på den tiden. Både Torbjørn, Arne og Øyvind er tre skikkelser som henger sammen. Øyvind var ”det de andre vilde have være og som visselig deres børn blev” som Bjørnson selv sa. Et fellestrekk er at alle hovedpersonene har en geil som må rettes på før det kan dem godt. Tobjørn er en villmann som har lett for å sloss, Arne kommer fra et dårlig hjemmemiljø og har store stridigheter med seg sev og til slutt kommer Øyvind som er noe helt annet. Han er utadvent og tror godt om alt og alle. Men han er veldig ærgjerrig. Alle tre personene er kontraster til hverandre. For å understreke skildringene av disse, bruker Bjørnson naturen. For eksempel understreker de mørke store garnene Torbjørns personlighet og minner oss på at i følge tradisjonen ligger en ikke så pen skjebne og venter på ham.

 

 

Kilder

 

Bok:

Bjørnstjerne Bjørnson samlede verker bind 1, Gyldendal Norske forlag

 

Internett:

http://www.mh.is/~norska/litt_bjoerns_bio.htm

http://it-student.hivolda.no/prosjekt/v01_lokal/904-heimesideproduksjon/vegvisar/sluttprodukt/bjornson_biografi.html

http://www.daria.no/?tekst=191


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish