Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MartinSkriv ut Utskrift

Karakter: 4+

Bokmål - NovelleForfatter:



Tidlig en desember morgen kikket jeg ut av vinduet og det lavet ned store bomullsdotter, og sola skinte. Snøen lå tungt på grantrærne rundt huset. Jeg bestemte meg for å ta meg en deilig spasertur i det nydelige været. Så jeg hoppet ut av senga.

 

Jeg gikk innover i lysløypa. På denne tiden pleier det ikke å være folk her. Det passet perfekt i dag, for da kunne jeg gå i mine egne tanker. Bortover stien kunne jeg likevel høre noen som snakket, Så jeg tok en annen sti jeg aldri har gått før.

 

Mens jeg tuslet av gårde, begynte jeg å tenke på lille Martin og tårene trillet nedover kinnet mitt. Jeg tenker på han hver eneste dag, men det var litt annerledes i dag. Det er ett helt år siden, nå men det kjennes ut som det var i går. Jula blir aldri den samme etter det som skjedde.

 

Alle sier jeg må glemme, psykologen sier det også. Fortell meg hvordan jeg kan klare å glemme mitt eget barn. ”Hvordan!”

 

Hver gang jeg hører lyden av hvinende dekk blir jeg på minnet ulykken. Martin var bare 2 år da!

 

Alle barna var ute å lekte sammen, noen syklet på trehjulsykkelen sin, mens andre var i sandkassen. Trude begynte å gråte, hun hadde falt og slått seg. Moren sprang inn og hentet plaster, mens jeg trøstet henne. Jeg snur meg halvt rundt for å se etter min egen sønn, men jeg så han ikke. Så hørte jeg dekkene som hvinte. Jeg hylte ”Herregud Martin, Neeeeiii!” og løp bortover. Først så jeg sykkelen hans lå ved lastebilen, hjulet gikk fortsatt rundt. Så kom Monika løpende med Trude på armen. ”Hvor er Martin, ropte hun!” Vi løp ned til veien, det var masse blod overalt.

 

Martin lå livløs under det ene hjulet på lastebilen. Jeg sto helt frosset fast klarte ikke røre meg, det blir helt mørkt. Jeg hadde besvimt. Ambulansebilene kom raskt til ulykken, lastebilsjåføren hadde fått tak i dem på walkie talkie’n inni bilen.

 

Når jeg kom til meg selv igjen satt Monika og en ambulansemann ved siden av meg. Monika gråt og gråt. Jeg husker jeg så noen løfte opp Martin, jeg sprang bort for å trøste han. En Politimann stoppet meg og sa det ikke var en god ide, han så på meg med ett trist blikk og ristet på hodet sitt, som for å understreke det han hadde sagt. Jeg knakk fullstendig sammen. Da ambulansen skulle kjøre fikk jeg lov til å sitte på til sykehuset, Martin hadde de lagt fint oppå sengen med ett hvit laken over. Han var konstatert død allerede på ulykkestedet.  På sykehuset fikk jeg masse hjelp til å bearbeide sorgen min, men glemme nurket mitt? Hvem kan be meg glemme han!

 

Jeg trasket videre på stien min, kjente igjen tårene trille nedover kinnet mitt. Husker den lille krabaten, som alltid smilte og var så god. Han hadde så vidt begynt å prate litt, jeg som kjente han så godt forsto jo alt han sa. Vi ”pratet” masse sammen. Ååå som jeg savner han. Jeg var så glad i han.

 

Jeg hylte så høyt jeg bare kunne, det var så utrolig godt, å få lettet på frustrasjonen min.

 

På vei tilbake gikk jeg innom butikken, for å kjøpe noen mandariner. Jeg var helt i min egen verden, og enset ikke Halvor. Martins far, vi har ikke snakket sammen siden ulykken. Jeg murte meg fullstendig inne og merket ikke at han flyttet fra meg engang. Åå herregud, så egoistisk jeg har vært! Han så ikke bra ut, var så dradd i ansiktet og de triste øynene!!

 

Halvor kom bort til meg. ”Hei Line hvordan går det?” Sa han. Jeg kikket forsiktig inni øynene hans, det er de samme øynene Martin hadde! ”Unnskyld” sa jeg. Halvor så spørrende på meg. ”hva mener du?” Svarte han, ”jeg mener, unnskyld!” Jeg betalte mandarinene mine og gikk ut av butikken, Halvor kom tuslende etter. ”Line da! Det var en ulykke!” Tårene ville ikke stoppe, det gjorde så utrolig vondt i hele kroppen. Halvor tok tak i meg og holdt rundt meg ”Line! jeg savner deg, Jeg elsker deg!” hvisket han inni øret mitt. ”Vi har mistet noe av det kjæreste vi hadde, men vi har ennå hverandre.” Fortsatte han. Jeg måtte smile til han, hvordan kan han være så god!

 

Denne dagen tuslet vi sammen hjem..




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish