Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kan to halve hjerter bli ett - igjen?Skriv ut Utskrift
Knust hjerte. Et kjærlighetsdrama.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Den fjerne lyden av skoleklokken presset seg inn i hodet hennes. Mattetimen var over. Iris hadde ikke løftet blyanten i det hele tatt. Hun hadde bare stirret febrilsk ned i tallene i boken, og håpet på at de håpløse stykkene ville løse seg selv. Irritert kastet hun bøkene ned i den slitte skinnransel hun hadde hatt siden første klasse. “ Flott ”, tenkte hun. Hun kunne ikke en eneste ting i matte, de skulle ha en fire timers prøve i matte var allerede mandagen etter.
 
Hun snudde seg sakte rundt på trestolen. Den hadde helt klart sett bedre dager. Med rabbel og skrift over det hele, var den ikke mye å se på. Gjennom de mandelformede øynene sine så hun seg rundt i klasserommet bak seg. Jo da, Synnøve hadde krøpet inn i armkroken til sin Fredrik allerede. Nå satt de der i hjørnet, med armene rundt hverandre. De hadde det fint de.
 
Helt siden første klasse hadde de vært bestevenninner, Synnøve og Iris. Folk hadde alltid sagt at de var overasket over at to så ulike personer kunne være venner i det hele tatt. Når hun tenkte over det, så hadde de hatt rett. De hadde vokst fra hverandre, og nå snakket de nesten aldri sammen engang.

 

Synnøve var den som alle svermet rundt. Den som guttene falt for. Hun som alle ville være venner med. Hun var pen, med de blå øynene og den lange slanke kroppen. Håret hennes var gyllent og lyste opp i sommersolen. Selv var Iris ikke så veldig populær. Hun var vel det femte hjulet på vognen. Hun hadde blondt hår, men det kunne ikke måle seg med Synnøves gullhår. Øynene var sjokoladebrune. Noe spesielt høy var hun ikke, og buksene var en størrelse over den Synnøve brukte. Også i personlighet var de helt ulike. Synnøve var den typen som elsket oppmerksomhet, hun var den som laget liv og røre. Iris hadde alltid vært av den stille typen. Dem man kan se sitte bakerst i klasserommet. Det var ikke slik at hun var sjenert eller noe. For selvtillit hadde hun mer enn nok av. Det var bare det at hun likte å tenke. Være for seg selv. Hvertfall nå, nå som absolutt alt var annerledes. Hun hatet livet sitt. 
 
Iris reiste seg, trakk litt i den sjokkrosa hettegenseren sin. Da hun gikk mot døren kunne hun merke at øynene hans fulgte henne hele veien. Det gjorde så vondt. Hun forlot klasserommet og forsatte nedover den fullstappede gangen. Det satt alltid masse folk i gangene. Elever som hadde det fint. De lo og snakket uavbrutt. Ungdommer er jo kjent for å ikke klare å sitte stille et sekund, og for å ikke snakke om å greie å holde kjeft.

 

Ved siden av oppslagstavlen i enden av gangen stod et par gutter i klassen og så på en liste. Iris kastet et kort blikk på den. Selvsagt. Den nye listen over hvem som var med på skolelaget i fotball. Nå stod sikkert guttene der og diskuterte hvilke navn som ikke var der, men som egentlig skulle vært der. “Hør her da! Tom er med. Hvorfor er han med, og ikke Jonas?” Bare å høre navnet hans var som å få en kniv i hjertet. Vondt, nei grusomt, det var det, det var. Helt grusomt. Hun stoppet. Hun kunne høre stemmen til den høye, mørkhårede Einar. “Jonas vil ikke spille fotball lenger. Han kutter ned på treninger. Har ikke sett han på trening eller kamper på en evighet. Men når han først finner det for godt og kommer, gjør han nesten ingenting, bare valser rundt med tankene et annet sted.”
 
Solen varmet i nakken. Hun var heldig hvis hun ikke ble solbrent. Jenter hadde satt seg ned i små og store gjenger rundt på skoleplassen. Iris gikk mot det hvitmalte gjerdet på motsatt side. Der satte hun seg ned. Himmelen var like blå som øynene hans. Bare en lett bris fikk hestehovene og smørblomstene til å bevege seg. Alt var så vakkert rundt henne. Alle var lykkelige. Så hvorfor var da ikke hun det? Hun lot det lange lyse håret falle nedover skuldrene. Hodet lot hun hvile på kneet. Hun orket rett og slett ikke mer. En tåre, saltere enn sjøvann, rant nedover det røde kinnet hennes. Så kom enda en. Det hele hadde vært en stor misforståelse. Nå ville ingenting bli som før.

 

Hun kunne høre en veps sverme rundt et sted i nærheten. Den svake vinden blåste i håret hennes. Et tårevått ansikt løftet seg opp og så opp mot himmelen og solen. Med ermet tørket tårene fort. Egentlig ville hun bare løpe sin vei, aldri komme tilbake. Aldri se han, Synnøve eller noen av de andre igjen. Bare forsvinne sammen med vinden.

 

Lyden av latter brøt stillheten, og fikk Iris til å se seg rundt. Jo, hun hadde rett i de dystre tankene sine. Den humørspredende latteren tilhørt Synnøve, hun som hadde vært hennes bestevenninne. Venninnen som hun kunne snakke med absolutt alt med. Slik var det ikke nå lenger.

 

Etter at de hadde begynt på ungdomsskolen, hadde Synnøve begynt å henge med de populære. Etter en uke hadde den nye bestevenninnen hennes vært Johanna. Den mest populære jenta i klassen. Med alle de nye vennene sine, de nye hobbyene og med ny kjæreste annen hver uke, hadde hun mer enn nok å ta seg til. Iris, hun som hadde vært bestevenninnen hennes før, snakket hun knapt til. Det var vel slik, at tanken på at hun var populær, hadde gått til hodet på henne. Nå kunne det høres ut som om Iris var sjalu, men det var hun ikke. Hun ville ikke være en flyfille som løp fra den ene gutten til den andre. Hun ville ikke være den som alle ville ha som venn, men som de baksnakket henne så fort de fikk sjangsen. For det var nemlig det som skjedde bak ryggen til Synnøve. Hun ble baksnakket. I starten hadde Iris flere ganger forsøk å fortelle henne det, men hver gang hun prøve ble Synnøve bare sintere og sintere. En gang hadde hun sagt det som skulle drepe vennskapet deres. “Selv om du ikke har venner. Selv om du ikke har alt jeg har, skal du ikke få ødelegge mitt liv også.” Det var med nøyaktig de ordene, det hadde gått opp for Iris hvor god venninne hun hadde. Hun hadde innsett hvor falsk Synnøve var.

 

Det hadde seg slik at det ikke var Synnøve som var det store problemet til Iris nå for tiden. Selv om det og hatt en venninne å snakke med, slett ikke ville vært så dumt. Iris lot blikket flytte seg rundt på skoleplassen som vrimlet av sommerfriske ungdommer. I øyekroken kunne hun se at døren inn til skolebygget ble åpnet. Ut kom en lyslugget gutt på hennes egen alder. Øynene hans var blå som himmelen over dem. Slike nydelige øyne du kan se inn i å bli helt trollbundet. Kroppen hans var formet som en gutt med 6’er i gym. Ansiktet var litt spisst og han hadde en tydelig hake. I høyden nådde han et hode høyere enn Iris. Av alt det vakre med han, var øynene det vakreste. Disse øynene var et speil inn i sjelen, som viste godheten i hjertet hans.

 

Iris rettet seg opp mot gjerdet. Snudde hodet, for å late som om det var noe interessant hun hadde fått øye på. Men i sannhet var det ikke annet enn en hvit sommerfugl, som kretset rundt de røde tulipanene i bedet rundt skolen.

 

Hun snudde hodet litt. Hun kunne se at han hadde satt seg ned på muren som skilte fotballbanen og basketball banen. Han satt som om noe var galt. Det var nettopp det, det var. Noe var fryktelig galt.

 

“Hei, Jonas“. Einar, eller mest kjent som klassens komiker, kom gående mot Jonas. “Sitter her og sturer over det nye skolelaget? Fatter ikke hvorfor du ikke kom med der altså. Du er jo dritt rå på banen… Når du konsentrerer deg…” Han gjorde en kort pause, og forsatte ”Det er jo så nydelig vær, hva sier du til…” resten av ordene druknet i de dype tankene til Jonas.

 

Skulle han fortelle Einar at det ikke var fotball han hadde tankene på? Einar ville forstå, det var sikkert. For få gutter på 15 år har hatt så mange såkalte ’jente problemer’. Han smakte på ordet. ’Jente problemer’. Det var feil. Det burde heller vært kalt: ’Jonas problemet’. Eller noe i den duren. For det var nettopp det, det var. ”Det ville vært morsomt, hva? Bare oss to. Eller hva synes du da…?” Einar så på det fjerne ansiktet til Jonas. Han skubbet lett i skulderen hans, og med et rykk ble Jonas fraktet tilbake til virkeligheten. Einar sukket oppgitt. ”… men da sier vi at det blir du som tar deg av det da? Husk at hoteller ikke er billige for tiden. Men se nå å pass på at du tar et rosa med blåfargede prikker” Einar sendte Jonas et oppgitt blikk. ”Du aner ikke hva jeg har stått her å snakket med deg om de siste ti minuttene, har du vel?”

Hvis han skulle være ærlig så hadde han ikke fått med seg et kvekk av det som ble sagt.

 

”Det er Iris dette hele dreier seg om, ikke sant?” Einar hadde satt seg ned ved siden av Jonas på muren. Blikket røpet hans iver etter å snakke og komme med gode råd. Slike egne – erfaringer - råd som Einar var godt kjent for. Fantes det virkelig noen som hadde peiling på jenter, så var det Einar. Det var i hvert fall det han påstod selv. Resten av samtalen fløt videre på millioner av disse rådene. Ingen av disse var til stor hjelp for Jonas. Men det var godt å få fortalt det til noen.

 

Lyden av den hylende skoleklokken ljomet mellom skolebygningene, og varslet at nå var det på tide å komme seg inn. Tid for enda en av disse pinefulle timene elevene måtte nærmest sove seg gjennom. Det var selvfølgelig bare de timene der lærer Dulldave ikke hadde time. Dulldave var den verste læreren du, i din villeste fantasi, kan forestille deg. Det var nettopp i denne timen, at 9D skulle ha Dulldave i natur og miljø. Det var ikke bare det at han var streng. Timene hans innebar også det man kan kalle en ”svak form” av tortur. Hadde en glemt bøkene var det bare å krysse fingrene og håpe på at man ikke ville ende opp i fengsel på livstid. Eller, så å si, så var det ikke rent så ille, men det var det eneste man kan sammenligne timene med.

 

Iris reiste seg opp og begynte å gå. Sakte plasserte hun den ene foten foran den andre. Foran seg så hun Synnøve og alle vennene hennes. Synnøve åpnet den tunge eik døren, og holdt den oppe for alle vennene sine, og noen andre som skulle inn i det triste bygget. Rett før Iris skulle til å gå inn i skolebygget, lukket Synnøve døren. Nok en gang sendte de blå øynene til Synnøve ut faresignaler. Bare jeg – hater – deg – blikket hennes fikk hjertet til Iris til å få enda et kutt. Det er som om du har et sår. Såret gror, og du faller og det samme såret begynner å blø. Nettopp slik var det med hjertet til Iris.

 

Iris lot hånden ta tak rundt dørhåndtaket. En kraftig iling gikk gjennom henne. En hånd la seg over hennes. Hun snudde hodet og hjertet hennes dukket ned i øynene til Jonas. Han smilte ikke. Bare så henne rett inn i øynene. Trakk opp døren for henne, og slapp henne inn foran seg.

 

Han gikk der, nedover skolegangen. Murstein veggene gav et trist gjenspeil av hvordan han følte seg. Hadde han ikke ødelagt alt ville han gått der, ved siden av henne. Holdt hånden hennes. Men nå, nå som han hadde ødelagt den drømmen, ble han pent nødt til å holde seg der bak. Hun ville vel neppe han noe mer med han å gjøre. Han hadde vært så dum. Det at han hadde hørt på Synnøve, var en ting. Men for å så nekte å snakke med henne, og la henne fortelle sin versjon. Det var slett ikke rart at hun ikke snakket med han mer. ’Det var søskenbarnet hennes. Ingen annen.’ Han minnet seg selv på det, gang på gang. Dagen da Synnøve hadde kommet løpende til han med en fersk nyhet, om at hun hadde sett Iris gå med armene rundt en annen gutt, spøkte for han enda. Han hadde vært en idiot. Einar hadde rett, han måtte gjøre noe med det.

 

Det var natur og miljø som stod på timeplanen den neste timen. Lærer Dulldave hadde allerede stått å gulpet opp en drøss med fakta om farlige gasser, universet og gud vet hva. Nå gled den kortvokste 30åringen rundt i klasserommet på jakt etter elever som kunne trenge en ’liten dose sterke ord’, som han selv kalte det. Hva det egentlig betydde var å brøle elevene opp i ansiktet, så de mildt sagt ble dysjet i spytt.

 

Da timen var over, og etter et par av disse utbruddene til Dulldave, kunne de endelig komme seg hjem etter det som kunne føles som en av de lengste dagene i deres liv.

 

”Hei, Iris”. Klokken hadde akkurat passet fire, og Iris var ute og gikk den faste ruten med labradoren sin, Niion. På fortauet ti-tjue meter bak henne kunne Iris se at Synnøve & Johanna komme trippende på høye platåsko. Iris måtte innrømme at hun likte klesstilen deres, men at det å kle seg så dristig, var ikke noe hun selv kunne tenke seg. Johanna gikk i et kort blått mini skjørt, og en hvit topp, men skriften: singel, skrevet på med røde bokstaver. Øynene var skjult bak mørke solbriller. Synnøve, som ble ekstra høy i platåskoene, var kledd i en hvit bukse og en lyseblå bluse, med skikkelig stor utringning. Iris snudde seg og trasket videre. Hun ville helst slippe å snakke med dem. Likevel var det ikke til å unngå. Snart hadde de to tatt henne igjen. “Hei, Iris”, blikket til Synnøve var kaldt som is. ”Jo, hei dere.” Hun gikk noen skritt frem. ”Hvor skal du?” Denne gangen var det Johanna som tok ordet. ”Ikke noe spesielt.” Raske skritt bar henne fort bortover fortauet.

 ”Nei, du har vel ikke så mye å ta deg til du nå…hva?” Den setningen fikk Iris til å stoppe. ”Unskyld?”

”Nei, jeg sier bare at du har vel ikke så mye å gjøre du nå, nå som forholdet mellom deg og Jonas er over.”

 

Blikket i øynene viste at Johanna forstod at hun hadde truffet spikeren på hodet. Johanna spyttet ut de verst tenkelige ord. Ordene la seg som en mørk tordensky over hodet hennes.

"Gå videre, Iris. De er ikke verdt det’ Det var en stemme dypt inne i henne selv som snakket. Hun gikk videre, svingte av på en liten grus sti. Steinene knaste under sandalene. Fugler satt i toppen av bjørketrær og sang av full hals. Her og der kunne du se en lat katt ligge i skyggen, eller en hund som løp trofast etter en pinne. ”Iris, jeg har et lite tips til deg når det gjelder klær.” Den skjærende stemmen til Synnøve brøt den korte, men idylliske stillheten. Irretert kastet Iris seg rundt, som en katt som var klar til å angripe sin fiende. ”Hva?”, hveste hun ut. Niion begynte å bli nervøs av alle stemmene, og passet nå på å holde seg på god avstand. ”Skaff deg en slik topp vel.” Synnøve pekte på t-skjorten Johanna hadde på seg. Det virket som om Singel lyste ekstra i sollyset. Sinnet boblet, som kokende vann, inni henne. ”Hvorfor skal dere…” Stemmen hennes var kraftig hevet. Bak seg kunne hun høre de svake klynkene fra Niion. Midt inni setningen, ble hun avbrutt av en rolig stemme. ”En slik stygg T-skjorte trenger hun ikke” Hun virvlet rundt, rett inn i armene på Jonas. ”Jeg er så lei for det.”

 

Den fjerne lyden av skoleklokken presset seg inn i hodet hennes. Matteprøven var over. Denne gangen hadde det gått ganske bra, syntes hun selv. Takket være en viss person som satt like bak henne. Hun snudde seg sakte rundt på trestolen. Den som helt klart hadde sett bedre dager. Hun reiste seg, og gikk bak i klasserommet. Der krøp hun inn i armkroken til sin Jonas.

 

De hadde det fint de..




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish