Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Tematur til konsentrasjonsleirer i Polen og TysklandSkriv ut Utskrift

Dagboken min fra jeg var på klassetur med Hvite busser til Auschwitz i 10. klasse.

Karakter: 6

 

”En fantastisk tematur, som bare må oppleves”

Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Endelig! Nå var det i gang, turen vi alle har ventet på – tematuren med Hvite Busser til Krakow/Berlin.

 

Linda og jeg har helt siden 4. klasse ventet på dette, og bestemte oss raskt for at dette var noe vi skulle kjempe for! Vi satt på rommet mitt i 4.klassen da min søster Tonje kom brasende inn på rommet. Hun hadde akkurat kommer hjem fra hennes klassetur, som ikke overraskende nok nettopp var til Krakow. Hun satte seg ned på romme mitt og fortalte oss alt om turen, og vi satt med store øyne og følte med. Hun anbefalte på det sterkeste at vi burde kjempe for å dra på denne turen, og at vi aldri kom til å angre! Alt det Tonje har fortalt oss om turen har lagt spor inni oss, og siden vi begynte på Åsheim U.S. har vi gjort alt vi har kunnet for å få til denne turen med vår klasse.

 

I begynnelsen av 9. klassen fikk Linda og jeg lov til å forhøre oss med foreldrene om interessen for tematur med Hvite Busser til Krakow/Berlin var en aktuell sak, og det tok ikke lange tiden før de var med på forslaget.

 

Et år etter at vi startet, har vi gjort det meste for å samle inn penger. Vi har samlet inn flasker, holdt loppemarked to ganger, arrangert kakelotteri flere ganger, arrangert Dance Party, solgt basarbok, gjort dugnadsjobber for skolen, pengeinnsamling for redningsskøyta osv. I alt har vi samlet inn ca. 100 000 kr, med utrolig god hjelp fra både foreldre og elever.

 

Det var veldig trist å reise fra vennene våre, og det sto mange og vinket farvel da vi dro. På ørene hører jeg Scorpions – Wind Of Change, en sang som får fram masse tanker. Tanker om at vi har lyktes, at vi endelig er på vei til noe vi har ventet på lenge, og forbredt oss godt til. Jeg lurer på hvilke tanker og følelser jeg kommer til å ha etter denne turen, og om jeg har lært mye nytt. Lurer litt på reaksjonen min etter å ha vært i Auschwitz og Birkenau, og ikke minst andres reaksjoner. Jeg gleder meg veldig til å møte tidsvitne, og å høre på hva han har å fortelle. Jeg er sikker på at det kommer til å gå innpå meg, og berørefølelser som kanskje ikke har blitt berørt så mye før.

 

Jeg har hørt om andre som har vært på samme tur, og de hadde den samme reiselederen som oss. Hun skal vist være veldig flink, så jeg gleder meg til å hilse på henne og høre på hva hun har å si.

 

 

Søndag 03.10.04

Det ble en lang natt i går, med en del som var svært overtrøtt og hyperaktiv. Det ble lite søvn, men fra halv seks til halv åtte som hele bussen! Lisbeth fant ut den ”geniale” og ”strålende” idéen om at vi skulle ta en morgenssang klokken halv seks om morgenen, og det ble til et mareritt! Alle sang falskt og forferdelig, og de voksne fikk helt klart høre noe de aldri hadde hørt maken til. Det var minst 20-stemt!

 

Vi har brukt hele dagen i dag på å kjøre til ferjeleia i sør - Sverige. Det er en lang busstur, så da er det kjekt med musikk og ei god bok.

 

Reiselederen vår heter Trine Strømme, og er virket veldig trivelig. Hun presenterte seg for alle, og gikk rundt og hilste på alle en og en. Guiden fortalte oss hvorfor det heter Hvite Busser, og hvorfor det er så viktig å reise nedover å se med egne øyne hva som hendte i konsentrasjonsleirene, i stedet for å lese det fra en bok.. Hun fortalte også at det var viktig å ikke glemme det som hendte under krigen, så det ikke hender igjen.

 

Lurer litt på hvordan hotellet er, og hvordan tidskvelden blir. Den gleder jeg meg til. Vi har ikke med oss tidsvitne i vår buss, men han er med en annen klasse fra Bærum som reiser samme rute som oss.

 

 

Et dikt som ble skrevet i en kjedelig stund

Grønne trær

og store byer

alt vi ser på lange mil.

 

Hjertet fylles

med tanker og følelser.

tårer triller

og smil dannes.

Dette blir en lærerik tur=)

 

 

Mandag 4.10.04

Lugarene på båten var veldig små, så det var så vidt plass til bagasjen vår på rommet. Jeg lå på rom med Mette, Linet og Mona, og det funket kjempebra!

 

Det første vi gjorde da vi endelig, etter en halv time i kø, hadde plassert bagasjen vår på rom 548 og skiftet av oss bussklærne, var å spise en svært god middag og se om det var flere på vår alder på denne båten. Og det var det. Senere på kvelden brukte vi tiden til å handle på textfree, se på utsikten på dekk og hilse på de andre fra klassen.

 

Vi ble sendt til seng klokken 23, og de aller fleste var trøtte og sovnet med en gang.

 

Men ikke Mona og jeg! Vi var absolutt ikke trøtte, så i stedet for å holde de andre på rommet våken, gikk vi oss en tur til resepsjonen og satt der og slappet av og pratet. Vi hadde på oss nattklær, så jeg tror de som kom i finstasen og skulle på bar så litt rart på oss! I gangen møtte vi Nooh, som heller ikke fikk sove. Vi satte oss ned ved et bord og pratet, og hadde det veldig trivelig.

 

Det var en del ungdommer på båten, og vi fikk hilste på mange. Vi ble spesielt kjent med en som satte seg ned sammen med oss og pratet om alt mulig. Han het Andreas, var atten år og kom fra Sverige. Han snakket vi lenge med, og han var en veldig trivelig gutt. Det ble ikke så veldig mye søvn på oss denne natta, men vi hadde sovet lenge på bussen, så vi klarte oss bra.

 

I dag kjørte vi fra ferja i Gdansk, med neste stopp Krakow. Det ble fire timers forsinkelse i Gdansk, på grunn av at passet til Nooh hadde utgått på dato. Vi måtte kontakte politiet i Norge og i Washawa, og takket være en trivelig og hjelpsom trønderkonstabel fikk Nooh forlenget passet sitt, og være med på resten av tematuren vår!

 

Det var en veldig lang busstur, vi var ikke framme før kl. 23.00 på hotellet vårt, Ekspress By Holiday Inn. Det var et ubeskrivelig vakkert og kjempe fint hotell, som var nytt og sykt bra luksus. Romkameraten min Mona og jeg ble overlykkelig over rommet, det var helt fantastisk! Vi hadde to store senger, TV, vannkoker med kaffe, sukker og te, klesskap, stort speil og DET vidunderlige badet med stor og fabelaktig dusj. Senere på kvelden gikk vi ned i lobbyen, og satt der før vi hoppet til sengs i tretiden.

Drømmebolig!

 

 

Tirsdag 5.10.04

Planene for dagen var å besøke Auschwitz 1 og Birkenau, og shopping i Krakow for den som ønsket det.

 

Vi kjørte innover veiene mot Auschwitz 1, der vi først skulle se film. På høyttaleren i bussen sto Trine og fortale oss om det vi så, hvordan det så ut under krigen der vi var akkurat da, og hva vi kom til å se i leirene. Det var veldig mange folk i A1, mange busser sto og ventet på å få slippe fram.

 

Vi var veldig godt forbredd på hva vi kom til å se av bilder og brakker, men det ble likevel litt annerledes enn det vi hadde trodd.

 

Det var store flotte trær, grønt nyklipt gress og veldig fornyet inne i husene. Vår tidsvitne hadde dessverre blitt syk, så det ble ingen tidsvitne kveld på oss. Jeg tror det gjorde til at vi ikke ble så rørt som vi kanskje ville vært om vi hadde hatt en person som hadde opplevd konsentrasjonsleirene under krigen, til å snakke med og høre på når han hadde fortalt hans versjon av opplevelsen. Personer som ikke har sittet i en konsentrasjonsleir under krigen kan ikke innleve seg på samme måte og fortelle med like mange følelser som et tidsvitne kan.

 

Guiden vår i Auschwitz, Sebastian, hadde ikke selv sittet inne i en leir, men han hadde et mål i livet. Han ville hjelpe til på sin måte, altså å være guid, for å motvirke at folk glemmer de tragiske hendelsene Tyskland forårsaket under 2. verdenskrig.

 

Når Auschwitz ble bygd i 1940 var det opprinnelig for å huske polske motstandsfolk og politiske fanger. Etter hvert utvidet nazistene dens bruksområde, og gjorde det til en konsentrasjonsleir for uønskede folkegrupper. Blant de som ble tvangsflyttet hit var sigøynere, tsjekkere, jugoslaver og fremfor alt jøder. Etter hvert som deporteringen fra hele Europa økte, ble det behov for en leir med større kapasitet. I 1942 begynte arbeidet med en ny leir, Auschwitz 2 Birkenau, som lå tre kilometer unna den første. Med sin vanlige praktiske og økonomiske sans brukte nazistene fangene i den første leiren til å bygge den neste. I 1943 ble det bygget en tredje leir i Monowice, ikke langt unna. Den er det ikke noe igjen av, derfor er den ikke en del av turen.

 

Når nazistene innså at de hadde tapt krigen, forsøkte de å ødelegge alle bevis. Derfor er enkelte ting, for eksempel "dødsmuren", rekonstruert av museet etter beretninger fra fanger. Det sies at det er veldig viktig å ikke glemme dette, for da hvis det blir glemt, øker risikoen til at det hender igjen. Sebastian var en flink guid med mye kunnskap, men snakket litt vanskelig og utydelig engelsk.

 

Birkenau er utrolig stort, med mye piggtråd og brakker. Vi var inne i noen av brakkene, og det var milt sagt ikke et spesielt pent syn. I én brakke, som var laget for 53 hester, kunne det bo opp til 1000 mennesker. De sov opp til 6stk i hver hylle, og jo høyere opp du lå, jo heldigere var du. Det var veldig dårlig og usolide ”senger”, med sprekker og råtne planker, og var noen så uheldig at de hadde diare, noe som var svært vanlig i disse tidene, kunne du risikere å bli bløt på natten av at det rant dritt gjennom sprekkene hvis du lå langt ned.

 

Toalettene var latriner i murstein, og de var ødelagt. Det var en stor åpning på doen, tenk deg den lukten da=/

 

Vi fikk se mye som lå igjen etter brannen. Barneklær, hår, sko, kofferter, protese, børste, kannene, briller, kasseroller og mye mer. Det var forferdelig å se på, og det fikk oss til å tenke. At de led, ble lurt, ble torturert, ble drept…

 

Vi besøkte også kvinneleiren, Auschwitz museum, i et krematorium, og inne i bakgården mellom block 10 og 11, der flere tusen ble henrettet. Dette stedet er minnestundplassen i Auschwitz 1, og Linda la ned blomster og jeg leste diktet Som løfter:

 

Som Løfter

Der fins en evighet av fred

Bak alle stjernene et sted.

 

Vi skulle kanskje vraket først

Vår lille tid av sult og tørst,

 

Vår lille tid av sult og savn

Mot ting vi aldri kan gi navn.

 

Som løfter i en gjerrigs munn

Er denne korte, korte stund!

 

På kvelden dro vi med taxi inn til byen Krakow. Det var en utrolig fin by, men mye opplysning og pene bygninger og kirker. Vi gikk litt rundt og så på Mariekirken, en svært kjent kirke i Krakow. Vi shoppet en god del, og jeg ble helt forelsket i byen! I morgen får vi lengre tid på å shoppe, og da er det flere butikker som er åpne. Det blir gøy.

 

Senere, da vi var kommet hjem fra byen, ble det veldig populært å ringe rundt til de andre rommene. Etter at de fleste hadde gått på rommene sine, og det var blitt stilt i gangene, begynte Anniken, Mona og jeg å kjede oss. Vi ringte rundt til de andre rommene og latet som om vi var andre personer, og vi lo så vi rullet på gulvet. Noen i klassen gikk på det, og ble veldig forskrekket da de fikk vite at de var så mye bråk fra rommet sitt at securitas ble sendt opp til rommet deres med en politihund for å finne bevis om at de hadde røkt hasj. Men det var jo så klart bare tull. Etter at vi hadde blitt lei av å plage alle de i klassen som merkelig nok skulle sove, begynte vi på kjede oss. Jeg satt bare og holdt på tlf. da jeg plutselig ringte et nr. det viste seg at jeg hadde ringt 223, og at det var noen veldig sure å gretne dansker som var like gammel som oss, men de var lite spøkefulle. Vi forsøkte å prøve en gang til, men denne gangen ringe vi 333. Vi nådde fram til fire kjekke danske gutter, som vi tullet veldig mye med. Litt senere på kvelden, ble vi lei av å prate shit, så vi begynte å snakke normalt med dem (selvfølgelig på engelsk, etter som de ikke forsto et ord av det vi sa). Vi ble invitert opp på rommet deres, og etter noe betenkning fant vi ut at vi ikke hadde noe bedre å gjøre, so vi dro opp og banket forsiktig på. De var kjempehyggelige og søte, så det ble en sen kveld, med to timers søvn. Men vi klarer oss bra!

 

 

Onsdag 6.10.04

I dag startet vi dagen med en fantastisk fridag i byen Krakow. Det var kjempemasse butikker der, for alle slags folk. Jeg og gjengen bruke hele dagen på to ting! Det ene var å dra opp til Wawel, en kjent gammel borg som de Adle bodde i før. Den var utrolig stor, høyt over bakken og det var kjempefin utsikt derfra. Vi kunne se elven so rant igjennom Krakow, og parken som var like ved. Vi gikk inn og så på ”plassen”, og den var laget av marmorstein og husene var pyntet med fine søyler og dekor.

 

Det andre vi gjorde, var å shoppe! Vi shoppet oss gale, og brukte hele 5 timer i den store gågaten Florinska. Den var stor med fullt av butikker, og førte opp til en mur. Langs med muren var det mye maleri, og det var ganske fint å se på.

 

Senere dro vi til saltgruvene, en svært dyp gruve laget kun av salt. Den var utrolig pen å se på, og vi ble guidet ned av en polsk gruvearbeider som var utrolig dårlig til å prate engelsk, så jeg forsto så vidt hva han sa. Vi fikk prøve en arbeidermåte laget av salt, vi fikk se utskjæret skulpturer og en konsert med mye lys og lyder.

 

På kvelden kjørte vi rett fra saltgruvene og opp til restaurant Folwark Zalesie, der vi spiste med tre klasser fra Moss, Singsås og Bærum. Vi fikk servert polske kjøttboller og potet til middag, og til dessert fikk vi en god kake og underholding av polske folkedansere gjennom hele maten. Etter middagen var det folkedans, der først noen skulle danse på ”scenen”. De som opptredde skulle velge seg ut en de danset med hver sang, og i første omgang Ble bla. Mona og Bård bedt opp. Mona ble bedt opp av en gammel mann med trønderbart som hadde god rytme og ropte ”ho - ho” hele tiden.

 

Etter at denne dansen ble ferdig, kom det en ung mann mot oss. Han gikk nedover bordet og stoppet der jeg satt. Han spurte om jeg ville danse, og det var kjempegøy! Senere danset vi i en stor ring og det var utrolig morsomt når du først var med og slo deg laus. På veien hjem var det mye liv på bussen, med roseborg og DDE sanger.

 

Da vi kom hjem i elvetiden, gikk vi på rommet vårt og kjedet oss. Plutselig ringte tlf. vår, og danskene lurte på om vi ville komme opp på et besøk. Vi stelte oss litt, så dro vi opp for å se litt på tv og prate, for det var den siste kvelden vi var der. Anniken stakk opp en tur hun også, men gikk ned litt tidligere enn oss og la seg. Vi lekte nøtt eller sannhet, men det ble veldig kjedelig etter hvert, så vi gikk å la oss i tre - halv firetiden.

 

 

Torsdag 07.10.04

I dag kjørte vi fra hotellet Ekspress By Holiday Inn. Det var trist, for det skal mye til får å finne et så fint hotell igjen. Vi skulle til Legnica, men før vi kom dit kjørte vi gjennom en svært forurenset by, med svarte nedsotete vegger og veldig utrivelig by. Da vi kom litt utenfor byen stoppet vi ved et stort kjøpesenter med 220 butikker. Det var mye pent og stilig, og jeg slo meg løs. Jeg måtte ta igjen for at jeg ikke hadde kjøpt så mye i Krakow, så vi sprang fra butikk til butikk og klarte å handle mye å dra innom alle butikkene på kun en time. Ny rekord! Jeg kjøpte meg bla. Noen kjempesøte Nemotøfler som har fått veldig stor oppmerksomhet på hotellet.

 

Vi sover på hotell Qubus, et ganske fint hotell men det kan ikke måle seg med det i Krakow. Alle i klassen havnet i samme etasje, bortsett fra Anders og Joakim, og Mona og jeg. Vi havnet i etasje med noen fra Moss, noen fra Singsås og noen fra Bærum.

 

På kvelden drev Mette Mona og jeg på med en liten håndball som Anders hadde med seg, og vi spilte litt håndball i gangen. Det kom noen gutter bort til oss å ville være med, så etter hvert sto vi en stor gjeng og sentret og pratet masse tull.

 

Senere på kvelden ble Mona og jeg spesielt kjent med Ole og Andreas, kjempe greie gutter fra Moss. Vi hadde det veldig moro på rommet, og pratet om alt mulig. De bodde rett over gangen vår, så vi var til de til sent på kvelden. Vi prøvde ut hotell telefonene her også, men det var ikke så gøy fordi vi viste ikke hvilket rom de andre i klassen lå på.

 

I morgen skal vi til Danmark.

 

 

Fredag 08.10.04

I dag våknet jeg brått av mye bråk. Det første Mona gjorde da jeg våknet, var å løpe på badet for å kaste opp, og da skjønte jeg at noe var galt. Mona hadde vært våken hele natten og kastet opp, og da jeg åpnet ytterdøren var det mye støy. Det viste seg at kjempemange var syke, også de fra de andre klassene. To personer måtte på sykehus, og mange spydde over hele rommet sitt.

 

På bussen til Berlin var det mange som kastet opp, og det hjalp ikke stort at det luktet urin, svette og andre kvalme lukter i hele bussen.

 

Vi kom kram til Berlin i halv tretiden, og de som var friske fikk tilbud om å dra inn til byen. Reiselederen vår var også blitt syk, så vi ble saitset rundt i Berlin av Preben. Senere fikk vi en time shopping i Kurfûrsten Dam, en veldig stor shoppinggate i Nord Berlin. Jeg hadde tenkt å kjøpe meg et par kjempe fresh og fancy sko, men akkurat da jeg skulle betale ringte sjur og fortalte at bussen dro fra oss om vi ikke kom.

 

Vi sover på et hotell ved navn kolumbus, et veldig ukoslig og stygt hotell med 8mannsrom. Jeg lå på rom med Mona, Joakim, Anders, Lars, Tor Martin og etter hvert flyttet Anniken inn fordi hun begynte å bli dårlig. Det er kun noen få som er friske nå, og jeg er en av dem!

 

Vi sover fortsatt på hotell med de andre klassene, og jeg har pratet litt med dem. Det er veldig kjedelig til meg, siden alle er syk, men noen av guttene i klassen er frisk, så jeg overlever. Jeg har pratet litt med Ole, men Andreas ligger og sover fordi han var blitt syk.

 

Det ble en tidlig kveld, fordi det var så mange syke og med dårlig humør.

 

 

Lørdag 9.10.04

I dag var vi i Sacksenhausen og Ravensbruck, konsentrasjonsleire i Tyskland. Jeg husker ikke så mye fra disse leirene, og fikk egentlig ikke med meg så mye. Akkurat denne dagen var det mye som hendte, på grunn av at det var i dag vi skulle reise hjemover. Det var mange syke, og jeg var svært svimmel så jeg hadde problemer med å følge med på hva Trine fortalte. Linda var så dårlig at hun nesten ikke klarte å gå, så jeg hjalp henne med å støtte seg opp og konsentrerte meg heller om at hun hadde det bra og ikke besvimte. Hun var svært syk, hadde ikke spist på flere dager, og hun er en person med høy forbrenning så hun hadde blitt mye tynnere enn hun egentlig var. Jeg følgte alltid med henne, og var redd for at noe skulle hende med henne. Jeg var svært engstelig, og det var alt jeg tenkte på. Ville ikke at hun skulle ha det så ondt, for jeg har kjent hun så lenge, og vet når hun ikke har det godt. Hun var helt tom for energi, hadde ikke spist på 25 timer, og hadde gått ned 4 kilo på to dager.

 

Senere på dagen begynte de fleste å komme i litt bedre form, og hadde fått i seg nok mat til å være oppegående. Vi stoppet på et billig marked der jeg slo meg laus! Jeg kjøpte alt mulig, klær, krystall, godteri osv. Guttene i klassen spleiset på en due som kjøpte på markedet. De fant ut at de ikke kunne ha med seg denne fuglen over grensen, så de ble nødt til å slippe den løs. Alle guttene stilte seg i ring rundt fuglen, og hadde et minutts stillhet før den fløy av gårde.. og sikkert døde rett etterpå!

 

Vi ankom ferjeleie i titiden på kvelden, og det tok ikke lange tiden før vi var på plass i lugarene våre. Det var litt bedre plass i denne lugaren enn den forrige, så vi kunne bre oss ut litt. Vi shoppet litt på taxfree’en, før vi tok en tidlig kveld alle sammen. De fleste var ganske slitne, så jeg tror alle trengte en god natt søvn til vi i morgen skal kjøre hjemover.

 

 

Etterord

Jeg sitter nå på bussen på vei til å spise lunch. Vi har nettopp vært i sachsenhausen, en kjent konsentrasjonsleir i Berlin, der de aller fleste nordmenn befant seg under krigen.

 

Guiden vår var Trine, som har vært med oss siden vi reiste fra Sarpsborg, og er en utrolig god forteller. Hun setter oss inn i situasjoner som andre har opplevd, og forteller hvor hardt livet var under krigen. Hun forteller på en slik måte at alle blir betatt og berørt, og vi lever oss inn i det hun sier og alt blir så mye mer interessant og spennende.

 

Jeg syns det var så trist at vi ikke hadde en norsk guide, eller i hvert fall en som pratet mer forståelig enn de vi hadde i Auschwitz/ Birkenau og saltgruvene. De klarte ikke å innleve seg på samme måte, og det var vanskelig for de aller fleste å forstå dem. Da vi dro fra Sachsenhausen, hørte jeg flere som sa at ”tenk om vi hadde hatt Trine som guide i AW1-2 og Saltgruvene”. Jeg forstår dem, for da tror jeg de aller fleste hadde hatt et mye klarere syn på hvor forferdelig de hadde det i Auschwitz 1-2, og hvordan saltgruvene var laget og hvordan de fikk utstyret ned til gruvene og slikt.

 

Vi har sett ganske mange filmer, og de har vært veldig hjelpende så vi har forstått mer når vi har kommet til de forskjellige leirene. Trine har også vært flink til å innlede oss i det vi har i forventning, så vi var godt forbredt til det vi skulle få se.

 

Alt i alt har dette vært en helt fantastisk tematur som jeg aldri kommer til å glemme. Det har skjedd mye på denne turen, og vi har knyttet et nært og fint forhold i klassen. Dette er en tur jeg absolutt kunne tenkt meg å dra tilbake til, og minnene fra denne reisen skal jeg alltid ha i mitt hjerte.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish