Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Stille kjærlighetSkriv ut Utskrift
Frustrerte ungdommer i tvil om kjærlighet.
Bokmål - NovelleForfatter:



Hun var den rolige, sjenerte jenta på første rad. Hun som gjorde leksene sine og rakk opp hånda når hun skulle si noe. Hun var alltid snill og hjelpsom, og var lojal overfor vennene sine. Hun gjorde aldri noe galt. Hun smilte nesten alltid, selv når hun ikke hadde det så bra. Hun styrte unna det å brase ut med egne meninger - det å hisse seg opp i heftige diskusjoner var ikke hennes stil. Selvtilliten hennes var dessverre ikke på topp. Det var ikke det at hun hadde et dårlig selvbilde, men hun stolte ikke helt på seg selv og sine evner.

 

Men forelsket, det var hun. Sprudlende forelsket. Hver gang hun så sin utkårede hoppet hjertet hennes over et slag. Det kriblet i hele kroppen og når hun smilte forsiktig til ham og han smilte tilbake, var det nok til at resten av dagen var en eneste lykkerus. Venninnene mente at hun måtte begynne å snakke med ham, vise ham at hun eksisterte. Men det var lettere sagt enn gjort. Hun turte knapt å snakke med ham. De to hilste på hverandre og slo av en prat i ny og ne, men det ble aldri noe mer enn det. Hvorfor det var sånn var hovedsakelig at hun var for sjenert, og følte at de ikke hadde noe å snakke om, i hvert fall ikke i offentlighetens lys. Hadde hun bare fått bli kjent med ham, fått snakke med ham på tomannshånd.

 

Hun visste mye om ham. Hun visste at de delte meninger på mange punkter, men det visste ikke han. Han hadde jo aldri snakket ordentlig med henne. En del hadde hun fått vite ved å snakke med ham, men det meste hadde hun fått vite på andre måter, enten gjennom venninner eller at hun hadde overhørt andre snakke om ham. Det hun lengtet etter var å bli ordentlig kjent med ham og aller helst ville hun at han skulle få øynene opp for henne. Hadde hun bare turt å gjøre framstøt, invitere ham med hjem, spørre om det skulle dra på kino, hva som helst – men nei, tunga slo krøll og hvilepulsen doblet seg når hun snakket med ham og hun hadde mer enn nok med å ikke forsnakke seg eller gjøre noe dumt, som å snuble i sine egne ben.

 

Hun tenkte ofte på å be ham med på et eller annet. Men så var det å tørre å gjøre det, da. Hun kunne få øye på ham i gangen, gå med bestemte skritt bort og tenkte ”Nå ber jeg ham ut – nå gjør jeg det! Nå gjør jeg det. Nå gjør jeg det. Nå gjør jeg det. Nå gjør jeg det!”, si ”Hei, Andreas”, gå videre og fortvilet tenke ”...Det gjorde jeg ikke, nei.” Hadde hun bare fått et tilbud fra ham så skulle hun ha kastet seg i det, men forespørslene hans uteble, så det stod på hennes initiativ. Men hun turte ikke å ta sjansen, så derfor ble det til at hun levde på mye luft og lite kjærlighet.

 

Han var en snill og rolig gutt, han var meget hyggelig og pratsom. Han hadde god selvtillit, var godt likt av alle og det skulle litt til for å vippe ham av pinnen. Han var flink til mye og visste selv at han var det. Men han var ikke selvgod. Han var bare sikker på seg selv og at han var god nok. Det ingen visste var at når det kom til det motsatte kjønn, da sviktet selvtilliten. Han kunne gjerne være venn med jenter, det var intet problem, men når det ble snakk om sterkere følelser enn bare vennskap, da sa han pass.

 

Nå var han forelsket, hemmelig forelsket og turte ikke å gjøre noe med det. Kameratene hans visste selvfølgelig ikke noe om det. Det var dog ikke å så lett å vite om det, han ropte det ikke akkurat ut. Når han traff henne ble det sjelden til noe mer enn at han sa ”Hei” og håpet på at hun skulle føre praten videre. Dessverre for ham ville hun, som han hadde lagt sin elsk på, ikke være mer enn en venn. Normalt ville ikke dette vært noe problem for ham; han hadde jo mange gode venner som var jenter, og han likte å ha jenter i sin omgangskrets. Men dette var annerledes. På en måte sto de sterke følelsene hans i veien for en utvikling av noe dypere vennskap. Han tenkte av og til at han skulle ta mot til seg og be henne med ut. ”Nå gjør jeg det!” –tenkte han, ”Nå ber jeg med henne ut! Nå gjør jeg det, nå gjør jeg det, nå gjør jeg det, nå gjør jeg det!” –”Hei Anniken. Fint vær i dag, eller hva?” –”Jo, herlig, kunne hun svare med et nydelig smil, og det var nok til at han ble mo i knærne og fullstendig satt ut.

 

Hun så seg i speilet. En tåre trillet ned kinnet hennes. Et skoleår var gått, og sommeren stod for tur. Hun visste ikke om Andreas kom til å gå på samme skole som henne til neste år. Hun var like fortapt i ham som hun alltid hadde vært. Hennes kjærlighet til ham var fortsatt hennes hemmelighet. Hvordan skulle det gå? Hun hadde hatt sjansen så mange ganger, men hadde enda ikke tatt mot til seg og sagt det hun hadde mest lyst til å si; at hun elsket ham. Hun tenkte at hun måtte gjøre noe. Skrive et brev til ham eller noe lignende, det kunne jo hende at han kom til å - om ikke annet - ta det som en kompliment. Hun forestilte seg en del skrekk-scener om at han kom til å henge opp brevet på oppslagstavlen slik at alle kunne se det, eller at han kom til å hate henne for evig og alltid og sende brev tilbake hvor han ramset opp alle hennes negative sider og hvor inderlig han hatet henne. Men hun kom frem til at det verste som kunne skje var at han leste brevet, for så krølle det sammen og kaste det. Det var nok det som kom til å skje også, for at han skulle finne på å svare, eller enda bedre; svare og si at han følte det samme, det var i hvert fall utenkelig. Hun bestemte seg; hun skulle skrive et kort brev der hun ville si det som det var. Nå fikk det briste eller bære.

 

Han var fornøyd med skoleåret. Karakterkortet gjenspeilte innsatsen, han hadde fått gode venner og det meste hadde gått slik som han hadde håpet. Bare én ting angret han på. Han hadde ikke fortalt henne med stor h hva han følte for henne. Men nå hadde han løsningen i hånden. Han hadde skrevet et brev, hvor han fortalte henne hvor landet lå. Han hadde skrevet om første gang han så henne og hvor hyggelig det hadde vært. Han skrev om alle gangene de hadde snakket sammen og hvordan han hadde håpet at det skulle ha blitt noe mer. Han syklet ned til postkassene og postet brevet. Han hentet sin egen post med det samme. Da han kom inn igjen så han igjennom posten, og i mellom Aftenposten Aften og en brosjyre fra Ikea lå det en konvolutt med pen håndskrift, adressert til ham. Han snudde konvolutten for å se hvem det var fra men det stod ikke noen avsender.  

 

Han åpnet brevet. Han leste det sakte:

 

”Kjære Andreas.

 

Jeg har i hele år gått og ventet på at en sjanse skulle by seg, men jeg tok ingen av de som faktisk kom. Jeg er dessverre for sjenert. Jeg vil bare fortelle deg hvor stor pris jeg setter på deg. Du er et fantastisk menneske.  Jeg har satt hatt stor glede av de samtaler vi har hatt. Men jeg skulle ønske at vi kunne ha blitt bedre kjent. Jeg liker deg… Det kribler i hele kroppen min når du ser på meg. Når du smiler til meg blir jeg som gelé! Jeg håper du skal gå på skolen til høsten, og at vi fortsatt kan være venner, selv om jeg nå har skrevet dette brevet som sikkert er mitt livs største flause… Vær så snill, ikke le av meg…

 

Håper vi sees!

 

Din for alltid

Anniken”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish