Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Henrik Ibsen (1828-1906)Skriv ut Utskrift
Kort om Henrik Ibsen.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Henrik Ibsen begynte kildearbeidet med «Kongsemnerne» i Kristiania i 1858, men fullførte skrivearbeidet i Italia sommeren 1863. Ibsen kjente Snorre Sturlassons og hans brorsønn Olav Kviteskalds kvad til kong Håkon Håkonsson og Jatgeir Torfassons kvad til hertug Skule, Snorre-nevøens Sturla Tordssons Håkonssaga og sin samtids kritiske historieforskning. Ibsen uttalte likevel ofte at han «ikke var stiv i historien». Kristiania-vennene hans besto av sprenglærde historikere. Men Ibsen gjorde dem rangen stridig, i skjemt, drikk, historiske diskusjoner og med historisk dramatikk som siden har blitt innlemmet i underteksten for den historiefaglige diskurs. «Hollendere» eller «bataviere» kalte denne venneklikken seg. Et Holberg-sitat er én nøkkel til deres guttekode: «Pokker ta hollenderen, han har sine spioner allevegne,» heter det nemlig i «Jacob von Tyboe». Kunnskap om «Bollandistene», de jesuittiske kildekritikerne, åpner flere veier til kretsens verdisystem. «Hollenderne»s primas var Paul Botten Hansen, arkivaren som senere ble sjef for Universitetsbibliotheket. I den kritisk-muntre ungkarsklubben der Ibsen lenge var eneste gifte mann, sto også senere riksarkivar Michael Birkeland og historieprofessor Ludvig Daae sentralt. Det er derimot litt misvisende å inkludere Ernst Sars og Bjørnstjerne Bjørnson; de stod de øvrige fjernere rent vennskapelig, var politisk mer radikale, historieteoretisk mer ambisiøse - og noe mindre kildekritiske. Mange av Ibsens tidlige dramaer ble til med bistand fra Botten Hansen, Birkeland og de andre vennene, ikke minst «Kongsemnerne». Endel ironi og allusjoner i stykket må man nok ha tilhørt klikken for å forstå. Men hele Kristiania skjønte at kong Håkon Håkonsson hadde fått trekk fra Bjørnson og at både hans rival hertug Skule og hans skald Jatgeir bar preg av Ibsen. Vennene moret seg sikkert over forbildene for andre figurer også, men bare seg imellom.

 

Blant Ibsens historiske dramaer skulle «Kongsemnerne» bli det site. Han tumlet med planer om minst to til - ett om Kristian IV. Hva det historieinteresserte Norge tapte, kan vi såvidt ane. For i «Kongsemnerne» står Ibsen frem som moden historiker, kanskje samtidens fremste - etter Ernst Sars. Rent litterært hadde imidlertid ikke Ibsen ennå funnet sin form, men kjemper med sine forbilder. «Kongsemnerne» balanserer derfor i formen mellom Shakespeare og Schiller - med et snev også av Goethe. Selvsagt skuler Ibsen også til Bjørnson, men var nå nesten frigjort fra sine dikteriske komplekser overfor rivalen, selv om den maskuline og psykologiske mindreverdighetsfølelse vedvarte.

 

I 1864, samme år som Ibsen uroppførte sitt stykke på Christiania Theater i egen regi, publiserte samtidens fremste rimsmed, Andreas Munch, versdramaet «Hertug Skule». Slikt blir det historisk og estetisk debatt av! Både Ibsen, Munch og andre i samtiden var nemlig fascinert av den sterke og gåtefulle Skule Bårdsson, som på 1200-tallet var kongsbror, regent, jarl, hertug og til slutt selvoppnevnt konge - ett år før sitt fall. Skule drømte om all makt alene hver eneste natt, tror Ibsen. Vi vet at Skule ofte hadde hele Norges skjebne i sin hånd på dagtid. Men bak ambisjoner og maktglede naget tvilen - og slik ble Skule sin egen fiende. Som halvbror av en konge hadde han kongsrett, men ikke så god som Håkon Håkonsson. Både i den virkelige historien og i Ibsens drama får Skule sin motpol i Håkon, nasjonens egentlige «helt».

 

I middelalderens Norge var konger og storfolk seksuelt mangslungne. Kongsætlingene ble derfor mange. Håkon var kongssønn, men født utenfor ekteskap, Skule var ektefødt og kongsbror, men som han kongs³ætling via moren. Den relativt nyetablerte katolske kirke ivret for kongelige trofaste ekteskap, kirkelig kongevigsel og mer til, i håp om fred i landet og økt makt for kirke og stat. Stormenn og småfolk tenkte og handlet ennå i tråd med regionale interesser og åsatroens manns-og krigeridealer. I «borgerkrigstiden» sto derfor ulike kongsemner i spissen for sine flokker; Håkon og Skule var ikke de eneste. I Ibsens stykke hører vi om opprørske «slittunger» uten fører, og om de to kongsemnene Sigurd Ribbung og Guttorm Ingesønn, Skules brorsønn. Ibsen var av sinnelag mer skandinavistisk enn nordmenn flest i sin samtid, men valgte å holde et femte og svært interessant kongsemne utenfor sin historieversjon. Håkons tremenning junker Knut, senere kjent som Knut jarl, opererte med Vestgötaland som base og forbindelser til svenske stormannsslekter, ribbunger, birkebeinere - til slutt også Håkon. Men Ibsen valgte å se bort fra både svenske og danske intriger og krav om overherredømme i Norge. Samme unnlatelsessynd preget historikere flest på 1800-tallet og kan derfor ikke diskreditere Ibsen som historiker. I Ibsens drama blir veien ut av borgerkrigen, Norges samling til én stat, hans histories rammefortelling. Samtidig lodder dikteren idémessig og psykologisk dypere enn til disse historiske, ja delvis nasjonalromantiske temaer. «Hvem er konge? Hvem er den største,» heter det i en dialog mellom Skule og Nikolas, og Ibsen formulerer dette som spørsmål menn og gutter aldri vil slutte å stille - uansett hvordan historien endrer seg. «Den modigste? Den mest troende? Den kyndigste? Nei. Den lykkeligste mann er den største,» konkluderer Nikolas med dobbel referanse til Håkon og Bjørnson, to menn med mer karisma og som ble høyere elsket enn de aller fleste. Den kyniske, kjærlighetsløse, ja, mefistofeliske Nikolas har like lite som den dyptloddende tviler Skule å stille opp mot Håkons gudbenådete lykke. Den utkåredes to motmenn blir ikke derfor uinteressante som historiske aktører eller dramatis personae. Tvert om.

 

Til Ibsens fortrinn som historiker hører hans pionerarbeid med kvinnene. I «Kongsemnerne» fascineres vi av Sigrid fra Rein, Skule Jarls søster, tidens kanskje klokeste og lærdeste kvinne, bisp Nikolas’ motpol i den etiske maktkamp i Ibsens drama. Dikteren røper ikke alt om Sigrid av den grunn; intet om hennes to tidligere ekteskap, lite om hvordan hun ble abbedisse da slektsgården Rein ble kloster. Ibsen skjuler også nesten at kongsmoren, Inga fra Varteig, i mange år levde ugift med kongens hirdmann Vegard Væradal og hadde barn med ham. Håkon giftet i virkeligheten halvbroren Olav Ingason med den yngste av Skule Jarls døtre, Ragndid, for å trygge egen makt. Ibsen belemrer oss ikke med den detaljen heller.

 

I sin historieversjon trenger Ibsen nemlig bare én av Skules døtre, Margrete, som ble hans dronning i 1225, 15 år gammel. Fra før hadde Håkon barn med friller av lav ætt, noe Ibsen visste, men unngår å nevne. Men som Margrete blir mor og møter oss med sin poetiske vuggesang «Nu løftes laft og lofte til stjernehvelven blå», forstår vi alle hvor mye viktigere sønnen var for henne enn for den mangfoldige Håkon. Det begås strengt tatt bare én regulær historieforfalskning i «Kongsemnerne» - i sluttscenen. Hertug Skule og hans uektefødte sønn, domkirkeskjenderen Peter, søkte nemlig ikke døden samtidig. De ble drept med tre dagers mellomrom i 1240, Peter først. For å få endelig has på Skule måtte hans fiender brenne Elgseter kloster.

 

En klosterbrann! For en effektfull avslutning på et middelalderdrama! Men Ibsen ville ha en mildere slutt og berike finalen med kvinnenes blikk og replikker - samt Håkons dype utsagn: «Skule Bårdsson var Guds stebarn på jorden. Det var gåten ved ham!» Ibsens lærde venner tilga slik elegant historieforvanskning fordi den ikke skyldtes slusk og slapphet, men var en vel gjennomtenkt, dramatisk begrunnet skjønn løgn.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish