Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den evige flammeSkriv ut Utskrift

Flott fortalt om forsøket på å temme en hest.

Bokmål - FortellingForfatter:



De omringer meg, jeg står fast. Den tørre klippeveggen er bak meg, og de fire menneskene foran meg. De rir på hester, i hvertfall var de engang hester, men de har solgt sin sjel til menneskene og fortjener ikke å kalles annet enn feige øk. Hjertet mitt banker vilt, jeg har aldri før vært så redd, så hjelpesløs. Så forlatt. Tau flyr i alle retninger, jeg stritter i mot, men det strammer rundt halsen, og jeg dirrer av svette og panikk.

 

Jeg sto så fint og gresset, på slettene sammen med mor, da de kom. De ropte og skrek, og jaget på hestene sine. Vi måtte løpe, det var lett. Siden jeg ble født forrige sommer, har jeg ikke gjort annet enn å kappløpe mot den sorte hesten, som følger meg ved min side. Jeg løp og løp. Mor løp og løp, og hele flokken galopperte av sted. De var så mange, fire av dem sperret veien for meg, og jeg måtte endre retning. Alene stormet jeg inn i et klippelandskap, hvor fjellene ruvet høyt over hodet mitt. Jeg løp og løp, til jeg var fastlåst mellom fjell og mennesker.

 

De sliter og drar, tauet borer seg dypt inn i huden min. De dirrende beina mine rører seg ikke, men jeg skjelver og faller i utmattelse. Jeg blir liggende, menneskene tvinger hestene sine frem, og de drar meg, sakte men sikkert bortetter sanden. Jeg skriker og fekter med beina, men ingenting hjelper. De tomme skallene av det som en gang var stolte mustanger, sleper meg bortover som en prærieulv sleper sitt bytte.

 

Nå har vi kommet til et fort. Jeg er utslitt og oppskrapet, og tørst. Jeg ligger på bakken, bena mine vil ikke bære meg. Jeg er bundet til en påle, en av de andre unghingstene fra flokken min er også her. Han drikker grådig fra et kar med vann. Jeg rører ikke mitt. Det er menneskene som har satt det der. Jeg reiser meg forsiktig, bena mine skjelver enda, men de roer seg sakte. Hvit av skum, og rød av blod er bakken hvor jeg har ligget. Jeg tvinger meg selv til å heve hodet, jeg er stolt. Ingen vil få lov til å slukke min indre ild, den brenner med mer kraft og vilje enn noen gang.

 

To mennesker holder meg, slår meg og skriker at jeg skal stå stille. Jeg steiler og bukker, og sparker alt jeg hæler. En mann dytter en metallstang i munnen min, og trer et lærklede over hodet mitt. En annen setter en sal på ryggen min. Jeg vil ikke gå inn i den trange rundcorallen, men de slår og sparker så det blir umulig å kjempe i mot. Ilden min brenner, men mine krefter ebber ut. Min følgesvenn, den sorte hesten som bare viser seg i sola, er like sliten som meg. En mann slenger seg opp på ryggen min. Jeg samler alle kreftene jeg har igjen, farer rundt, bukker, steiler og går rundt. Jeg kaver med beina, og klarer å reise meg på ny. Mannen halter, men like sta spretter han opp i salen igjen. Jeg står dørgende stille, skummet renner, flankene går som en blåsebelg, beina mine begynner igjen å dirre.

 

En siste utvei! Jeg hiver meg rundt, og stormer mot gjerdet. Jeg samler beina og tar sats. De vil ikke, jeg faller på ryggen, og det knaser, når mann og gjerde knuses under meg. Et skarpt smell høres, en smerte så sterk som et slangebitt sprer seg gjennom kroppen min. Så blir alt svart, jeg ser ingenting, det er behagelig og det er friskt.

 

Jeg løper. I meg brenner en ild. Min sorte følgesvenn i solen har ikke en kjangs. Jeg seiret til slutt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish