Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En reiseSkriv ut Utskrift

Viser en leiemorders kamp til hevn.

Karakter: 5 (norsk, GK)

Bokmål - NovelleForfatter:



Det var mørkt, og stillheten var nervepirrende, han sto og så ut mot de døde. Jobben var fullført, sjefen ville bli fornøyd, han satt seg i bilen og kjørte mot hovedkvarteret. Det stod en skikkelse i skyggen.

«Er oppdraget utført?».

«Alt er under kontroll, Kahn er ut av våre bekymringer», kom det fra Carlos.

«Bra. Gi Kruger et notis om at helten hans er eliminert, send også en melding til Murder Inc, Yakuza og Baader-Meinhof om at det er vi som regjerer nå, skal de ha noe utført, så er det vi som skal kontaktes, eller så vil vår hevn skje over dem», kommanderte sjefen.

«Ja, sjef».

 

Sjefen hadde fått inn nytt oppdrag, og den verdensberyktede Carlos, «Sjakalen», skulle gjøre sitt største drap noensinne. Carlos, eller Ilich Ramirez Sanchez som han egentlig het, har servert død siden han var 24 år gammel, han fikk opplæring blant de største terrorist organisasjonene i verden og har over 80 drap på samvittigheten. Han ble fort den mest beryktede terroristen i verdens historie. Sjefen var Ted Kaczynski, fryktet av venner og fiender, han var den store Theodore J. Kaczynskii som overlevde Amerikas «Death Row».

 

Mens Carlos rullet i luksus, våknet Kahn, i live. Han var på sykehus med store hodeskader etter flere skudd i bryst og fot. Han måtte vekk derfra utmiddelbart, men han hadde så vondt, smerten var uutholdelig, men han måtte komme seg til Venezuela, han måtte få sin hevn !

 

Han prøvde å reise seg opp, noe som han etter hvert fant ut påførte han mer smerte enn han hadde innbilt seg. Han lo inni seg, nå trodde nok Ted og Carlos at han var død, så han kunne forberede seg uten at de hadde noe anelse, han var jo tross alt «DØD».

 

Uke 1

Flyet var klar til å lette, og Kahn var klar til å møte sin gamle venn, Andreas Baader. Flyet ankom Tyskland, en mørk, stor BMW var på plass, hans gode venn Baader hadde tydeligvis fått meldingen. BMWen tok ham til Weimar, en liten forlatt by utenfor Leipzig.

 «Jeg trenger våpen og diverse annet utstyr, pluss $ 100.000 i kontanter», sa Kahn, han visste at Baader allerede hadde fikset det, men allikevell sa han det, uten at han helt visste hvorfor.

«Ikke noe problem med våpen, men hva skal du med $ 100.000 ? Det er en god del, uansett så kan jeg ikke skaffe mer enn $ 50.000 i morgen, så skal vi se hva jeg kan oppnå på Tirsdag»

«Bra, jeg vil også trenge en plass å bo, og det regner jeg med at du har fikset?»

«Alt er klart for reisen til Venezuela»

«Bra, jeg vil kontakte deg når penge løper ut»

«Ja, bare sørg for å ikke bruk for mye på en gang»

Flyet til Venezuela tok av, og Kahn unnet seg en god flaske skotsk whisky.

«Ta meg til Coro», kommanderte Kahn.

«Det kan vi ikke gjøre, etter min rapport skulle vi til Caracas, vi kan ikke skift kurs uten å si ifra til flyplassen ! »

«Hvis du ennå vil beholde livet ditt, så flyr du til Coro, uten å rapportere»

Kahn visste at Carlos hadde folk utplassert over verden, og få tak i en rapport over hvor han reiste var det minste problem for Carlos og hans folk.

 

Etter 15 timers flytur fra Weimar, var han endelig i Coro, Venezuela. Her visste han at Carlos opererte med store styrker, så han måtte gjøre alt han kunne for å blande seg blant folk og ikke bli oppdaget. En eneste BMW, en eneste mobil telefon, en eneste spesiell detalj som ikke var vanlig i denne byen, så ble han oppdaget, og høyst sannsynlig drept eller kastet i en kjeller til han døde av sult.

 

Uke 2

«Ifølge kilder er Kahn i landet, jeg vet ikke hvordan han kom hit, men en rapport fra en pilot bekrefter historien. » Forklarte Carlos

«Hvordan er det mulig ? Du sa selv at han og hans organisasjon var totalt utryddet ! »

«Ja, jeg vet selv hva jeg sa, Ted»

«Forklar meg nå hvordan han kom ut av dette i live, og klarte å komme tilbake. Jeg krever en forklaring! » Skrek Ted, fylt med sinne, for han visste at Kahns mål var å utrydde både ham og Carlos.

«Kahn hadde fått hjelp av Andreas Baader, leder i Baader-Meinhof gjengen. Han fikk sannsynligvis våpen og penger til å klare seg videre. »

«Ja ja, men hvordan kom han hit ? »

«Da han tok av med flyet fortalte han piloten at han skulle til hovedstaden, altså Caracas. Men etter noen timer beordret han piloten til å skifte kurs til Coro. Piloten fikk sikkert beskjed om å ikke nevne dette i rapporten, noe han gjorde. »

« Greit, Sett alle våre folk på jakten, du vet like godt som meg at han kommer mot oss, han skal ha hevn. Noe som ikke skal skje, eller hva ? »

«Nei, sjef, det skal ikke skje ! »

 

Han hadde fått på seg normale klær, brukt i Venezuela, og kunne fint blande seg med befolkningen uten å vekke noe spesiell oppmerksomhet, siden ingen vet hvordan han ser ut, er alt de kan gå etter er unormale ting, tenkte Kahn.

 

Etter å ha forberedet seg til å klare å blande seg blant folk uten å vekke oppmerksomhet, var han klar til å gå. Pistolen var ladd, han hadde flere magasin tilgjengelig om det skulle bli nødvendig. Men han regnet bare med å bruke èt skudd, og det var til Carlos’ hode.

 

Med en gang han gikk ut i folkemengden så han et kjent ansikt. Ansiktet var Ted. Ted satt inne i en sort BMW. Og ville tydeligvis skille seg ut. Kahn følgte etter ham i en gammel scooter han hadde stjålet, den skranglet altfor mye til at han torde å kjøre nærmere, for fare for å bli sett.

 

Den sorte BMWen stoppet foran et ekslusivt hotell, Kahn ventet utenfor i flere timer, til han endelig ser Carlos og Ted på balkongen i den øverste etasjen; etasje nummer 18. Han får plutselig veldig vondt i hode og mage, og er ikke helt sikker på hva han skal gjøre, men etter en stund kommer han tilbake til virkeligheten.

 

I huset over gata, springer han opp trappene helt til han kommer til taket, han legger hadde seg ned skrur på lyddemper på pistolen, det var en Beretta 92F Maxi Hyper lagd av Marui, Inc i 1978. Han gikk ingen plass uten den. På taket siktet han mot hodet til Carlos’, han ventet på det rette øyeblikket. Han visste at en Beretta med lyddemper er ikke det beste han kunne hatt, men dette var en èn gangs sjans. Det var nå eller aldri. Først gikk Ted inn, mens Carlos ble sittende igjen på verandaen. Han skjøt 2 ganger i Carlos. Et skudd i hode, et skudd i hjertet. Ingen kunne overleve det. Nå så det ut som om Carlos sov, bortsett fra blodet. Nå var det bare å vente til Ted kom.

 

Varmen var uutholdelig, ingen hadde kommet ut på verandaen, og ingen hadde gått ut døren. Han begynte å svette, å lure på om han hadde blitt oppdaget. Da kom Ted ut på verandaen, han så Carlos’ og Kahn kunne se frykten i øynene hans, han så rundt seg, ingen å se. Men så kom det plutselig en voldsom smerte i omkretsen rundt hjerte. Han var truffet. Et skudd til i hodet, og nettverket av kriminalitet hadde brutt ned. Kahn var fornøyd.

 

Hans hevn hadde kommet, hans hevn hadde blitt gjort. På grunn av hans hat var nå to av verdens mest fryktede og farlige terrorister døde.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish