Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Det siste øyeblikkSkriv ut Utskrift

Tittelen sier vel sitt.. Alt foregår på et fly på vei til Sør-Norge.

Karakter: 5 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg kunne ikke fatte det. Hvorfor vårt fly? Hvorfor akkurat vårt? Jeg kjente raseriet koke og panikken gripe meg. Fantes det en Gud kunne han søren meg få vise seg nå!

 

En av flyvertinnene hadde nettopp sagt at vi måtte nødlande, men de var ikke sikre på når og hvor, bare at det måtte skje fort. Vi ble bedt om å spenne flybeltene og sitte i ro og ikke få panikk. Hvordan i huleste skulle man klare å ikke få panikk?? Det var jo umulig i dette øyeblikket! Det triste grå flyet som en gang hadde vart et hyggelig fly, hadde fått problemer og var ikke akkurat fullt så koselig lenger. Det var ikke noe morsomt å fly lenger. Jeg ønsket meg vekk fra all uroen på flyet. Kunne vi ikke bare hoppe ut, så var vi ferdige med det?! Vi kom vel til å dø uansett? På null komma niks hadde smilene til alle voksne og barn som skulle på sommerferie blitt borte..

 

Jeg kjente jeg begynte å bli litt sulten siden vi ikke hadde fått noe mat, men jeg hadde jo brusen min som jeg kjøpte før jeg gikk om bord. Jeg tok en slurk og puttet brusen ned i lommen med informasjon i setet foran meg. Foran meg satt en mann med kona og datteren sin. Datteren på rundt 3-4 år sov. Det var vel egentlig greit.. Hun hadde skreket sånn da vi satte oss på flyet, så tenk over hvordan det hadde vært hvis hun hadde vært våken og sett alle de redde og likbleke menneskene rundt seg.

 

Jeg stengte alt ute, la ned seteryggen som egentlig ikke er så deilig å sove på, lukket øynene og tenkte tilbake på den siste kvelden med de aller beste vennene mine. Vi hadde vært hjemme hos Helle og sett på film, spist godteri, pratet, vært våken hele natten og hatt det kjempegøy. Karen, Cecilie, Trond, Truls, Amalie og Peter. Og Helle og meg da selvfølgelig! Jeg fortalte dem hvor mye jeg kom til å savne dem, vi skulle være borte i 2 uker hos verdens kjedeligste familie, nemlig mammas venninne, Kjerstin.

 

Plutselig grep det meg at jeg satt på et fly og holdt på å dø. Jeg ville skrive et slags lite brev til vennene mine og fortelle dem hvor glad jeg var i dem. At jeg ikke ville forlate dem på denne måten. Å dø før jeg fylte 18 var noe jeg i hvert fall ikke hadde lyst til! Jeg fikk ikke oppleve hvordan det var å gjøre ferdig ungdomsskolen, ikke fikk jeg tatt mopedlappen, jeg fikk ikke kjørt bil og jeg fikk heller ikke dratt på noen bra fester. Jeg skulle bare levd livet. Jeg tenkte på det jeg hadde lest en gang: ”Lev livet, du overlever ikke allikevel”. Hvorfor gjorde jeg bare ikke det?

 

Jeg kjente tårene presse på da jeg så bort på mamma på den andre siden av midtgangen. Mamma.. Pappa.. Jeg kunne bare ikke fatte det! Broren min satt ved siden av meg. Han var ett år eldre, hadde mørkt hår som glinset når han fikk lys på det jeg syntes, var et litt eggeformet hode. Jeg pleide å erte han for det. Han pleide ikke akkurat å bli glad, og vi hadde våre krangler. Men vi pleide å bli venner igjen. Jeg kjente en hånd på den kalde høyre hånda mi.. Det var Stians. ”Unnskyld” sa han – “for alle gangene vi har kranglet. Unnskyld”. ”Unnskyld” sa jeg og ga han en klem. Han virket klam i hånda jeg klemte så hardt jeg kunne. Han visket inn i øret mitt at han var glad i meg. Jeg tror aldri jeg har blitt så glad i broren min som nå.

Jeg snudde meg mot mamma og pappa for et lite øyeblikk. De bare satt der. Likbleke. Det så ut som om de hadde dødd allerede. Jeg ville gråte.

 

Så begynte jeg å tenke tilbake til skolen. 10. klasse.. Vi både gledet og gruet oss alle sammen til å gå ut av 10. Endelig ferdig med stresset fra ungdomsskolen. Videregående neste! Gå videre i livet liksom. Hvem drømmer om å miste og gå videre? Selv om det er vanskelig på skolen, så er det vel ingen som vil dø på grunn av det. I hvert fall ikke på denne måten!

 

Jeg så ned på den brukne armen min. Alle vennene mine hadde skrevet på den. Den hvite gipsen var ikke så veldig hvit lenger. Den var fylt med røde og rosa hjerter og masse dikt og hilsener. Karen med det korte røde håret som alltid var stilig. Denne jenta kjørte sin egen stil. Alle misunte henne for det.

 

Cecilie som hadde en latter som smitter over på alle. Yndlingsfargen hennes var blå, så hun pleide omtrent alltid å ha minst ett blått plagg på seg. Det kledde det blonde halvlange håret hennes. Truls, Helle, Trond, Peter og Helle.. Alle var ubeskrivelige! Og nå skulle jeg dø fra dem. Jeg var så glad i dem. Jeg begynte å gråte.

 

Jeg begynte plutselig å se for meg min egen begravelse. Tenk å se for deg din egen begravelse mens du sitter og venter på å dø. Gråtende venner, andre skolekamerater. Blomster, kranser.. Det kom enda flere tårer. Selv hadde jeg aldri vært i en begravelse. I en alder av 15 år hadde jeg sluppet det mange andre hadde vært igjennom. Alle besteforeldrene mine lever ennå, og det var jeg utrolig glad for. Man blir jo trist med en gang man setter seg ned i kirka.

 

Men jeg måtte samle tankene for et lite øyeblikk. Jeg måtte få skrevet et brev til vennene mine. Men så begynte jeg å tenke om jeg skulle skrive i det hele tatt..? Jo, jeg måtte gjøre det. Jeg begynte å skrive opp navnene til alle vennene mine. Til og med de jeg hadde kranglet med!

 

Jeg skrev det på det lille rosa notat arket jeg hadde tatt fram. Fant fram den blå glinsende pennen jeg hadde fått av Helle i bursdagsgave. Helle hadde de peneste blå øyne du hadde sett. Det så ut som hun hadde fanget en del av havet og puttet det inn i øynene sine. De glinset som stjerner.

 

Jeg lukket øynene og prøvde å tenke på noe koselig. Tenkte på den kvelden vi hadde vært hjemme hos Helle da vi så på film og sånt. Vi hadde det så gøy! Skulle jeg seriøst aldri få oppleve det igjen? Jeg ville at noen skulle klype meg i armen og si at det var en drøm. Men jeg visste jo helt klart selv at det ikke var det.

 

”Du som står i midtgangen, kan du vennligst sette deg ned?” Det var en av flyvertinnene som snakket i høytaleren. Jeg lukket opp øynene mine og ikke langt foran meg sto det en mann og bare så rett fram. Han bare sto der. Rørte ikke på seg. Sa ingenting. Jeg tror han var i litt sjokk der han stod.

 

Jeg lukket øynene mine igjen. Sånn satt jeg bare en liten stund, uten å tenke på noen ting. Plutselig ble det veldig turbulens. Jeg tok hånda til broren min og klemte den hardt. Jeg håpet han ikke fikk vondt, men han skjønte det nok. Han klemte jo litt hardt tilbake. Jeg tror ikke jeg har sett han så redd i hele mitt liv. Jeg tror heller ikke jeg har sett han gråte. I hvert fall ikke på lenge.. Men nå så jeg at det trillet noen tårer nedover de myke kinnene hans.

 

Jeg ga han et lite smil og en klem. Jeg lente meg over midtgangen og sa til mamma og pappa at jeg var utrolig glad i dem.

 

Det kom mer turbulens. Jeg orket snart ikke mer av dette flyet. Det var så ufattelig trist! Jeg begynte å gråte igjen. Tenkte at snart var jeg vel tom for tårer. Jeg så ned i fanget mitt. På det svarte skjørtet lå det lille brevet jeg hadde skrevet til vennene mine. Jeg la det inni dongeri jakken min jeg hadde på meg og klemte hardt på det.

 

Nok en gang lukket jeg øynene. Håpet at jeg ikke ville merke når vi styrtet. Når vi begynte å nærme oss bakken og skulle dø. Et lite ord med stor betydning. Et ”sterkt ord” ville Truls ha sagt.

 

Flere ganger åpnet jeg og lukket jeg øynene. Hver gang jeg åpnet øynene håpet jeg på at det var en drøm jeg snart våknet opp fra.

 

Plutselig begynte flyet å synke nedover. Det gikk fort. Hjertet mitt dunket. Det var nå det skjedde tenkte jeg. Nå skulle vi dø. Jeg så for meg avisoverskriftene; ”120 mennesker døde i flystyrt på Sørlandet.”

 

Jeg hørte et hyl. Mange ropte ”Jeg elsker deg.” Det var nå. Nå er det slutt. Jeg ropte en gang for alle, og de siste tårene jeg hadde i kroppen kom. ”Jeg elsker dere!!”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish