Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Endelig friSkriv ut Utskrift
Fortelling om en afrikansk slave og hans opplevelser.
Bokmål - FortellingForfatter:



”Det blir litt av en jobb!” sa Sara ”Men det er verdt 200 kroner,” la Georg til. Georg og Sara stod mellom alle de stappfulle eskene på loftet. Mor hadde lovet dem 200 kroner hver hvis de ryddet opp på loftet. Etter nesten to timers rydding fant Georg en gammel støvete bok. Den var støvete og tung. Sidene var gule og falmete, og det var bare så vidt man kunne lese hva som sto der. Det sto på gammelt engelsk, men Georg oversatte så godt han kunne:

 

”Mitt navn er Abedi Agbo. Jeg har opplevd noe av det verste et menneske kan gjennomgå. Jeg håper denne ondskapen vil ende fort. Det skjedde i år 1653 i følge herren min Chris Ericsson. Jeg bodde i en liten landsby langs elven Niger i regnskogen ca. en halv dagsreise fra kysten. Kona mi, de seks ungene mine, moren og faren min og jeg bodde sammen. Vi var blant de rikeste i landsbyen. Vi hadde et par ganger hørt om landsbyer lenger vestover som hadde blitt plyndret og flere hadde blitt bortført til et ukjent land over Det Store Havet. Plyndrerne var hvite og hadde plutselig kommet med magiske fingre. De kunne peke på mennesker med fingrene, så kom det et smell, og plutselig var de døde. En dag midt i innhøstingen, kom menneskene med de magiske fingrene til landsbyen vår også. De tok alt av verdi, ødela avlingen og bortførte alle familiene. De som nektet ble drept. Vi ble tvunget til å gå ned til kysten hvor det sto et stort skip og ventet på oss. Vi ble ført inn i skipet, kledd av, og lenket fast . Vi fikk nesten ikke noe mat og to av barna mine, faren min og søstera mi og mange andre sultet i hjel i løpet av turen.

 

Da vi kom til det ukjente landet, ble vi straks ført til en stor scene familien min, jeg, noen fra landsbyen og flere jeg ikke kjente ble stilt fram. Det var mange, mange mennesker, og det var bare svarte som var lenket. De hvite var frie. Vi ble stilt fram en og en. Det var flere hvite som rakk opp handa og sa noen ord jeg ikke skjønte og så ble den som var stilt fram ført vekk og jeg så aldri personen igjen. Den dagen var den siste dagen jeg så kona mi, moren min og tre av de fire barna som levde. Først ble kona mi ført bort, jeg og ungene mine begynte å gråte, men vi ble pisket til vi stoppet. Så ble to av ungene mine ført bort. Til slutt ble jeg og sønnen min, Tijjani, ført bort. Jeg snudde meg der sto dattera mi og moren mi igjen. Det var tomt inni meg. Jeg og Tijjani var igjen alene. Alene i en verden der vi verken ble likt av noen, forstått av noen eller kjente noen. Det var en høy hvit mann som gav oss noen filler vi kunne gå i. Vi ble ført til et stort dyr med en vogn bak. Senere fikk jeg vite at dyret var en hest. Den hvite mannen og en hvit dame og noen hvite barn satte seg oppi vogna. Vi måtte gå ved siden av.

 

Etter en lang stund kom vi til noen hus. Fem hus med ulike størrelser. Rundt huset var det store jorder. På jordene dyrket de alt mulig. Noen dyrket kolber med små gule frø, andre dyrket strå som kunne bli til noe de hvite kalte brød og noen dyrket noen grønne planter som de hvite blandet med varmt vann og drakk. Tijjani ble satt til å bære mat mellom kjøkkenet og hoved huset. Han fortalte at han måtte hele tida plystre slik visste de hvite at han ikke tok noe mat. Jeg ble satt til å arbeide på jordene.

 

Siden alle svarte liker å synge, og spesielt å synge flerstemt, ble dette måten vi kom oss gjennom dagen på, og ble kjent med andre slaver. De hvite likte også sang, men de krevde at vi skulle synge om deres gud. De kalte han rett og slett bare Gud. Dagene gikk. Dager ble til uker. Uker ble til år. Det ble sommer og høst og vinter og vår og sommer igjen. Slik gikk det en lang stund. Det gikk ca. seks-sju år før ting begynte å skje. Før det var det mye slit og mye pisking.

 

Jeg var ute jordet som vanlig. Tijjani var død. Han døde for to år siden. Jeg hadde begynt å forstå språket til de hvite, men for første gang siden jeg ble bortført fra landsbyen, hørte jeg noen som snakket mitt språk. Det var to andre slaver som arbeidet litt lenger bort. De snakket om å rømme. Jeg visste at hvis de ble oppdaget ville de bli straffet hardt, kanskje til og med drept. Jeg hørte på samtalen, og fant ut at herren var borte en hel uke. Sønnen hans var aldri like nøye sikkerheten som herren. Planen var å rømme neste kveld og å dra til kysten, for så å komme seg tilbake til Niger-elven området. Jeg brøt inn i samtalen og spurte om jeg kunne få bli med. De snakket sammen lenge. De ville ikke være så mange, det ville bli vanskeligere å rømme uten å bli oppdaget. Til slutt gikk med på det.

 

Vi ble enige om å møtes når månen var oppe på sydsida av kjøkkenet. Da jeg kom sto de og ventet på meg. Jeg var heldig for de hadde tenkt å stikke av hvert øyeblikk, men jeg rakk det akkurat. Vi løp sydover. Vår eneste kjangs var å komme til Houston, før soloppgang. På grunn av alle årene i slaveriet var jeg blitt tappet for krefter. De to andre hadde bare vært der i tre og åtte måneder, mot mine åtte år. Jeg ble da selvfølgelig sliten, men de bar meg et stykke så jeg fikk slappet litt av.

 

Vi kom til Houston litt før soloppgang. Vi kunne ikke bli sett på gata da ville vi blitt solgt som slaver enda en gang. Vi fikk tak i noen pledd, dekte til ansiktet og satte oss på et hjørne ved havna og prøvde å høre etter om det var skip til Afrika.

 

Etter tre måneder var vi bare to igjen, og vi fant ingen annen måte enn å dra om Europa og England. Vi kom oss om bord som blindpassasjerer på et skip på vei til England. Vi måtte leve på sirup, og vi kunne bare ta veldig lite så de ikke merket det. Jeg var vant med å spise lite i over åtte år, mens kameraten hadde spist rikelig inntil for seks måneder siden. Han klarte ikke turen over havet så en dag før vi kom i land døde han.

 

Jeg hørte skritt. Jeg ble redd og var musestille. Jeg hørte stemmer. Plutselig fant jeg ut at vi hadde lagt til land. Jeg kom meg ut ved hjelp av flaks. Jeg var i England. Det var fortsatt farer, men var endelig i England. Senere kom jeg meg på et skip til Norge. Et kaldt land i nord. I Norge fantes det ikke slaveri. Det hadde ikke vært slaveri på 500 år.

 

Jeg var fri. Jeg var Endelig Fri!”

 

”Litt av en historie!” sa Sara. ”Ja!” svarte jeg ”her er det et slektstre. Abedi Agbo giftet seg med Elisabeth Christiansen. De fikk en datter som het Kristine, som er i en av våre formødre. Vi er direkte etterkommere av Abedi Agbo.”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish