Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Sammen aleneSkriv ut Utskrift

Om en lys gutt som ikke kan være sammen med en mørk kvinne.

Bokmål - NovelleForfatter:



De to, var hverandres. Sammen var de en, bare de alene.. sammen..

 

Det var en mørk vinterkveld, sent i desember, og det dalte små snøflak ned fra himmelen og la seg som et lite hvitt teppe på bakken. Man kunne se små spor etter to snøengler, på bakken like bak de store trærne som skygget for månen, men sporene ble mer og mer dekket til for hvert sekund som snøen falt.

 

På en sånn kald kveld som denne skulle man trodd at alle satt inne i varmen, eller lå i den varme senga si, krøllet sammen under dynen, men midt i dette snøvirvaret sto det to sjelevenner og holdt rundt hverandre, hardt, akkurat som om noen prøvde å dra dem fra hverandre..

 

Han løftet forsiktig opp haken hennes, og så dypt inn i de mørke øynene hennes, som var mørkere enn natten selv. Han blåste bort noen snøflak som lå oppå den lyserøde luen hennes, og kysset henne varsomt på nesa, som så vidt hadde begynt å få en rødfarge..

 

Hun krympet seg sammen, og så ned. Noen tårer danset på kinnet hennes, og tårene hans fulgte etter.. Hvorfor kunne de ikke få elske hverandre? Det var det eneste de virkelig visste, og det eneste de ville.. Være sammen, bare de to.. Men de var også de eneste som ville.. Hver gang de gikk hånd i hånd, ble de møtt med forakt, sviende ord og hånlige blikk.

 

En lys gutt, sammen med en mørk jente? Hun hørte ikke til her.. Han så på henne, hun skalv.. ”Jeg ville gitt deg solen hvis jeg kunne..” Hun så på han, smilte og sa fort, ” varmen fra deg holder for meg, solen den passer der oppe.. det er jo du som passer her hos meg.”

 

Hun la hodet sitt inntil hans, og hvisket lavt, som om de store trærne som svaiet sakte fram og tilbake, lyttet; ”Jeg er skyldig i å elske deg..” Han klemte henne enda hardere, og hvisket ømt tilbake: ” Vi er begge skyldige.”

 

De enset ikke engang kulden i vinden, som fløy rundt dem. Han pustet tungt og det kom frostrøyk ut av munnen hans. Man kunne se små isperler i håret hans, som blinket ut i natten. Han så blek ut, der han sto under den lysende lyktestolpen, med en mørk skikkelse i armene sine..

 

De visste de ikke ville bli godtatt sammen, de visste de ville bli møtt av store truende skygger, men de hadde hatt et lite håp.. Om at de to, kunne få være sammen.. Alene.. De visste at håpet var farlig å miste, at det var det eneste som var igjen..

 

Nå var det mistet, og de sto der sammen for siste gang.

Han slapp taket, for siste gang, og de kysset.. for siste gang.

 

Hun snudde seg, og gikk ut av livet hans.. Lyktestolpen sluknet..

Han gråt noen stille tårer som straks ble til is på kinnet hans.

 

Før var de sammen alene, nå;

Var de bare alene…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish