Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Kjære bestevenninne

Kjære bestevenninne

Snål mellomting mellom brev og novelle om hvordan det er å miste en venninne.

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
20.05.2000
Tema
Vennskap


Kjære bestevenninne. Hvordan kan jeg tilgi meg selv? Hva er det egentlig jeg har gjort? Hvorfor skjedde det? Og hvorfor akkurat deg? Det er noe jeg har tenkt over mange ganger. Veldig mange ganger. Hele tiden, faktisk! Jeg vet ikke hva som fikk meg til å ikke gjøre noe, men jeg vet at det er det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv! Og jeg vet at dette er noe jeg kommer til å angre på hele livet mitt, og jeg håper at du kan tilgi meg! Det hele begynte første skoledag på ungdomsskolen. Vi hadde vært bestevenner helt fra første klasse, og nå var det seks år siden. Vi kom i samme klasse, og begge var glade for det. Vi kunne sette oss hvor vi ville, så vi satte oss ved siden av hverandre. Vi skulle jo bytte plasser dagen etter allikevel. Du kom øverst i høyre hjørne, ved siden av to fra parallellklassen, og jeg kom nederst i venstre hjørne, ved siden av to jenter jeg ikke kjente. Tydeligvis så kjente de hverandre, for de satt og hviska og fniste hele tiden. Jeg hadde en følelse om at det var om noen i klasserommet, meg for eksempel, men så fikk jeg en lapp fra en av dem: Ser du hun som sitter øverst i høyre hjørne? Hun er litt VEL feit! Jeg bare nikket tilbake, med veldig dårlig samvittighet. Jeg sa ingenting til deg, for jeg ville jo ikke at du skulle bli lei deg. Så snakket jeg mer og mer med de jentene, og fant ut at de var skikkelig greie. Og dessuten kjente de gutten som jeg var dødsforelska i. Det fikk helle være det at de baksnakket deg, du fikk jo ikke vite om det! Men så fant de ut at han likte meg, og vi var mer og mer sammen, og snart begynte jeg også å baksnakke deg! Så fikk jeg et brev i postkassen. Det var fra deg. Først så skjønte jeg ikke hvorfor du skrev et brev, men så begynte jeg å lese det, da.

 

Kjære "eksvenninne"

 

Jeg føler meg helt dumpa. Du har helt sluttet å snakke til meg, og hver gang jeg spør om vi skal finne på noe sammen så har du en eller annen dårlig unnskyldning. Og jeg vet at du og de tre venninnene dine baksnakker meg. Hvorfor gjør du det? Jeg kan vel ikke noe for at jeg ikke ser ut som en supermodell? Og selv om de ikke liker meg, hvorfor sluttet du å gjøre det? Jeg håper du kan tenke over dette, og at du skjønner hva du driver med.

 

Hilsen bestevenninnen din

 

Først så syntes jeg synd på deg, men så tenkte jeg: Hva kommer de andre til å si? De kommer til å mobbe meg, og baksnakke meg like mye som vi baksnakker deg! Så jeg viste brevet til de andre, og lo av deg. Så begynte de andre å mobbe deg. ”Er du lei deg, nå” ”Har bestevenninnen din sviktet deg?” og ”Selvfølgelig ser du ikke ut som en supermodell, innbilte du deg virkelig det?” eller ”Hjelp, de baksnakker meg!” Jeg syntes at det var litt for mye, men jeg gjorde aldri noe. Bare sto der, og så på. Så fikk jeg et nytt brev:

 

Kjære mobber

 

Ja, for det er det du er. Mobber. Tenk litt over det ordet, du. Jeg skjønner ikke hvorfor dere gjør dette mot meg, og ihvertfall ikke hvorfor du gjør det! Men dere hater meg tydeligvis veldig, og blir sikkert glade når jeg gjør dette. Ja, hva er det jeg skal gjøre, tenker du nå. Hva er det egentlig jeg bør gjøre? Si ifra? Men da bare fortsetter dere! Jeg drar fra dere, og jeg håper at dere aldri mer mobber noen. Og jeg mener det. Nå kan dere ha det fint videre, med deres egne liv. Uten meg, den feite lille jenta som sitter øverst i høyre hjørne! Uten noen å mobbe! Hvordan skal det gå med dere da? Dere har jo så lav selvtillit, at dere bare måtte la det gå utover noen! Ha det bra, og takk for de seks årene vi hadde, FØR du begynte å mobbe meg. Tenk deg om litt før du tar livet til enda et menneske…

 

Og sånn bare var du borte, ute av mitt liv, som du skrev….. At jeg ikke forsto hva jeg gjorde! Jeg skjønner at jeg ikke har vært en god venninne, eller jeg har ikke vært noen venninne i det hele tatt! Men nå går det ikke an å få deg tilbake, det er fortid! Men du vil alltid være bestevenninnen min, uansett. Nå tar jeg mitt eget liv, for jeg tror ikke jeg klarer å leve med det jeg har gjort. Jeg håper at du tilgir meg, når vi møtes igjen.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil