Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Islendingesagaers form og innholdSkriv ut Utskrift
Særemne om Islendingesagar, med vekt på Egilssoga, Njålssoga og Soga om Gunnar Ormstunge.
Bokmål - SæremneForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Skrevet av Magnus Stoveland 3C,

Kristiansand Katedralskole 2004

 

Innholdsfortegnelse

 

Innledning

 

Del I - Generelt om islendingesagaene
Nedskrivning

Teorier om sagalitteraturen.

Samfunnet

Innholdet i sagalitteraturen.

Form
Sagastilen

Persongalleri

Hvordan følelser fremstår for leseren

Kronologisk fremstilling

Synsvinkel og andre trekk ved fortellermåten

 

Del II - Spesielt om tre sagaer

Egilssoga

Innhold

Form.

Min vurdering

 

Njålssoga

Innhold
Form

Min vurdering

 

Soga om Gunnar Ormstunge.

Innhold

Form

Min vurdering

 

Konklusjon.

Saga som inspirasjonskilde.

Kilder

Sekundærlitteratur

Internett

 

 

Innledning

Islendingesagaene er betegnelsen på en samling prosafortellinger fra det norrøne Island. Historiene er for mange også kjent som ættesagaer. Vi har omlag 30 forskjellige bevarte sagaer, som ble skrevet ned på 1200-tallet. Innholdet er hentet fra 900- og 1000-tallet, som var ei urolig tid på Island. Jeg har inntrykk av at mange tror vold og maktkamp, i tillegg til lange slektsforhold, er det eneste sagalitteraturen gir leseren. Men jeg vil legge til at ekte vennskap og gode samfunnsbeskrivelser, samt måten de er skrevet på, også er svært viktig.

 

Sagaene regnes som en viktig del av verdenslitteraturen fra denne tidsperioden. Hva gjør dem så unike? Er det først og fremst innholdet, eller mer formen, som fascinerer? Det er dette jeg ønsker å få svar på i denne besvarelsen.

 

Jeg har valgt ut tre velkjente sagaer; Egils saga, Njåls saga og Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Egils- og Njåls saga er lange, mens Gunnlaug Ormstunges saga er en kort historie på knappe 50 sider. Jeg vil først se på generelle trekk ved sagalitteraturen ut fra de tre bøkene jeg har lest, og med sekundærlitteratur og Internet som andre kilder. (Del I). Deretter ser jeg på hvordan dette som generelt blir sagt om form og innholdet passer for hver av de tre sagene jeg har lest. (Del II). Tilslutt skal jeg forsøke å svare på problemstillingen min ut fra det fordypningsarbeidet jeg har gjort.

 

 

 

Del I - Generelt om islendingesagaene

 

Nedskrivning

Sagaene vi leser i dag har blitt til gjennom flere ledd overlevering og avskrift. De få historiene man har funnet på pergament, er meget mangelfulle. I det store og hele kan vi dele overleveringsprosessen sagaene har gjennomgått i to deler: Muntlig overlevering og avskrift. Det er rimelig å regne med at de fleste sagaer har vært igjennom begge deler. Den muntlige overleveringen startet like etter at hendingene fant sted og var forløperen for nedskrivningen. Han som skulle sikre seg en skriftelig versjon av fortellingen, måtte selv skrive den av. Dersom flere versjoner var kjent, kunne resultatet bli enten en sammenblanding, eller at bare den som falt best i smak ble videreformidlet. Slik fikk vedkommende muligheten til selv å velge hvordan teksten skulle utformes. (Referanse: Saga og samfund, ”Forandring og kopiering” s 130-131)

 

Teorier om sagalitteraturen

Hvorvidt innholdet i sagaene er historisk korrekt eller fri diktning, har vært et omdiskutert tema blant forskere. Den mest kjente oppfatningen er at de på en objektiv historisk sann måte gjengir historiske fakta om personer og hendelser. I så fall tenker man seg at de er gjengitt likt muntlig gjennom generasjoner før de ble nedskrevet. For å sitere Preben M. Sørensen: ”…der eksisterede mundtlige sagaer af samme form og innhold som de skriftlige saga. Her reduceres forfatteren altså til skriver eller redaktør”. (Saga og samfund, s 114). Denne teorien kalles ofte friprosateorien, og bygger på mange gode argumenter. Et av dem er det faktum at forfatteren aldri navngir seg selv - fordi han kun oppfatter seg som nedskriver av kjent stoff. Man har også funnet mange av hendingene i sagaene skildret i andre, utenlandske kilder. Riktignok medfører en muntlig overlevering alltid en viss skepsis til troverdig. Noe glemmes, annet kommer til, og historien vil tilpasse seg det miljøet den fortelles i. Men fundamentet i fortellingene er historisk sannhet.

 

Motstanderne av denne teorien (særlig islendinger, Norsk litteraturhistorie, s 44) mener derimot at sagaforfatterne ikke bare var nedskrivere, men diktere selv. Fortellingene er først og fremst fortfatterens eget verk. Tradisjonsstoff lå til grunn, men i så liten grad at sagene nærmest betegner seg som (historiske) romaner. Denne såkalte bokprosalæren bygger på at den litterære kvalitet er en helt annen enn hva man finner i de norske ”ættesagaene”, som er mer historisk pålitelige. Dessuten har man en rekke eksempler på brudd med historien i forhold til sikrere kilder. (Referanse: Norsk litteraturhistorie, s 44-45)

 

Selv har jeg sans for det Preben M. Sørensen sier om disse teoriene: ”De to synsvinkler er mere komplementære end motstridende. De lægger hver for sig vægten på ene side af det dobbelte problem om sagaen og den mundtlige tradition. For så vidt er de begge ensidige”. (Saga og samfund, s 115). Han understreker videre at vi må forestille oss forfatterne som kanskje først og fremst muntlige fortellere. De skrev fordi de hadde lært å fortelle og de hadde den muntlige fremførelse av den skrevne saga i tankene, når de skrev. (Samme sted s 116)

 

Samfunnet

Det norrøne Island var et hardt og brutalt nybyggersamfunn. Samfunnsautoriteten var svak, man bygde sin sikkerhet på trofaste vennskap og personlig styrke – fysisk så vel som psykisk. Skildringer av et mannsideal der mot og dyktighet, for ikke å glemme handlekraft og kløkt stod høyt. Venner og slekt var meget gavmilde mot hverandre, men svik fordømtes. Enten var det rent vennskap, og personene kunne stole på hverandre full ut – eller så visste man aldri hva ”sidemannen” kunne finne på. Kvinnene hadde i tiden en sterk posisjon, og ekteskapet knyttet viktige, sterke bånd mellom slektene. Dette blir i de fleste sagaer mindre vektlagt, med et lite unntak i Sagen om Gunnar Ormstunge.

 

”Det viktigste er ikkje om ein lever eller døyr, men korleis ein lever og døyr” står det i litteraturhistorien Fra saga til samtid, s 20. Eller inspirert av eddadiktning: ”Blodhevn er første plikt, hederen høyeste mål.” (Norsk litteraturhistorie, s 45). Dette sier mye om hvor hardt samfunnslivet kunne fortone seg og gir forståelse for blodhevnen. En skulle leve med ære, og sikre seg et godt ettermæle. Noe av bakgrunnen for dette tror jeg kan ligge i rettsvesenet på Island i denne perioden. Lovene var der, men samfunnsautoriteten var svak, og ættene måtte med egen makt passe på at vedtakene på tinget ble fulgt opp. At tvister da ofte endte i grufulle hevnmetoder er lett å skjønne.

 

Innholdet i sagalitteraturen

Det er svært ofte én eller et fåtall personer som er sentrale i hver saga. Og naturlig nok er dette årsaka til at de får navn som ”Egils saga” og ”Njåls saga”. Egil som stridsmann og skald, og den kloke Njål på Alltinget, er typiske typer sagene skildrer. Det var slike menn, og opplevelsene deres, folk snakket om. De ble bakgrunn for historier som siden gikk på folkemunne gjennom generasjoner.

 

Vektleggingen av hendelser i sagaene er noe å legge merke til. Generelt sett får dialoger med jarler og konger (ofte med innhold av skaldekvad), voldelige kamper og andre strabasiøse hendelser stor plass, mens vi hører lite om dagliglivet og natur- og miljøbeskrivelser.

 

Her er noen stikkord som beskriver Sagalitteraturen:

-        Intriger

-        Konflikter

-        Kamp og strid

-        Hevn og blodhevn

-        Feider mellom ætter og enkeltpersoner

-        Ferder til andre land

-        Ære og prestisje

-        Kjærlighet og hat

 

Fortellingene har gjerne et realistisk grunnpreg, til tross for at man ofte finner snev av magi og trolldom. (Den magiske kraften i Egil Skallagrimssons sverd Nadr (Egils saga, s 112) og trollmannen Broder som hadde hærkleder som det ikke beit jern på (Nåls soga, s 256). At menn kunne gå berserk i kampsituasjoner er kanskje ikke helt troverdig, selv om reaksjonsevnen og styrken godt kunne bli presset til det maksimale i slike spendte situasjoner hvor livet stod på spill. I alle fall er det vanlig å mene at det forekommer en god del overdrivelser. Et eksempel kunne være at Egil Skallagrimsson dikta modne vers allerede 3 år gammel. (Egils saga s 67-68).

 

Form Sagastilen

Den litterære fortellerstilen i sagaene står i en særklasse i forhold til annen sammenliknbar litteratur. Fortellingene kan ofte virke overfladiske og lite beskrivende – men utover i bøkene er det utrolig hvor godt man som leser ser for seg hendelsene. Det ligger en slags magi i sagastilen som gir leseren en unik mulighet til å danne seg livaktige forestillinger av innholdet, trass i sagenes knappe fortellerteknikk. Kan dette ha noe å gjøre med at stilen gir den enkelte leser rom for å lage sine egne bilder av mennesker og hendelser nettopp fordi skildringene ikke er så detaljerte?

 

Sagastilen betegnes ofte som ordknapp, men det betyr ikke at syntaksen alltid består av korte hovedsetninger. Det er ikke uvanlig med underordnede leddsetninger av typen: ”Då Egil var ferdig, siglde han til havs…”. (Egils saga, s 156). Vi finner også lange, velformulerte setninger – svært ofte med en hoved- leddsetning syntaks. Mangelen på adjektiv er derimot påfallende, og innholdet kan til tider være veldig hardkokt. Jeg tror dette er mye av grunnen til at fortellerstilen av mange oppfattes som ordknapp. ”Dei reis no alle opp og sprang på dei (…) Modolv fall då og var daud straks”. (Njåls saga, s 248). Det er altså kanskje ikke ordene som sådan det skorter på, men heller dybden i skildringene.

 

Persongalleri

Persongalleriet er stort. Forfatteren bygger sin troverdighet på detaljerte slektsforhold og mange navn. Personskildringene består ofte av et par konkrete linjer etter første gang personen nevnes, sammen med slektsrelasjonene. Etter hvert kommer det frem mer gjennom både direkte og indirekte beskrivelser. Man blir kjent med personen gjennom beskrivelser, oppførsel, dialoger og forhold til medmennesker. Det er vanlig med formuleringer som først: ”Steinar var en ovleg stor og sterk..” (Egils saga, s 194), og senere for eksempel noe om hvordan han ble sett på av andre mennesker. (Utsagn av typen ”Folk sa at Steinar var...”.) Det er opplagt egenskaper som styrke, dyktighet og karisma som i størst grad vektlegges, nært etterfulgt av intelligens og visdom. Dersom personen er skald, nevnes dette – ofte som en avrunding på introduksjonen: ”...og han var en god skald.”

 

I sekundærlitteratur om islendingesagaene nevnes det som regel at sagaene beskriver typer fremfor levende personligheter. (Eks. Norsk Litteraturhistorie s 46). Dette er åpenbart, men vi finner også sammensatte persontrekk – spesielt ved hovedpersonene, f.eks Egil Skallagrimsson. Og det brukes kontraster. Gjentatte ganger skildres plott som ”den snille” mot ”den slemme”, den vakre unge helten og den vise rådgiver o.l. Eksempel på det førstnevnte finnes i Gunnar Ormstunge Saga i beskrivelsen av Gunnar og Ravn, mens sistnevnte kan være en karakteristikk av forholdet mellom Gunnar og Njål i Njålssoga.

 

Hvordan følelser fremstår for leseren

I mange litteraturhistorieverk heter det at følelser aldri blir skildret direkte. ”Forteljaren fortel berre det han ”ser”, og vi må sjølve trekke konklusjonane.” (Fra saga til samtid, s 21). Et eksempel er Egils reaksjon etter at broren var falt i et slag. ”Han ville ikkje drikka noko, enda dei baud han, og skiftevis drog han augnebrunene ned eller opp.” (Egils saga, s 112). Men til dette fins det unntak. Samme sted sies det også direkte hva Egil følte: ”Han sat opprett og var ovleg harm”. Og i kvedet Sonetapet er det tydelig at Egil har sterke følelser for den omkomne sønnen sin. Han sier da helt direkte: ”Korleis kan ein venta at eg kan leva med denne sorga?” (Egils saga, s 182). I Gunnar Ormstunge saga spiller forelskelsen en sentral rolle, og i Njåls saga hører vi om et kjærlighetsforhold mellom Hrut og kona til kong Eirik Blodøks. Følelsene gjengis altså ofte på en indirekte måte i forhold til moderne litteratur, men denne finurlig måten kan være vel så virkningsfull som direkte beskrivelser.

 

Kronologisk fremstilling

Handlingen i sagaene er som regel lineær, men frampek er et mye brukt virkemiddel. Hendingene blir gjengitt i kronologisk rekkefølge, men enkelte ganger har en drøm eller dialoger avslørt hva som vil komme til å skje. Det mest kjente eksemplet på dette er kanskje den drømmen vi får høre om innledningsvis i Gunnar Ormstunge saga.

 

Sagene er gjerne kapittelrike. Et kapittel for hver tredje side i snitt stemmer bra for de fleste sagaene, og de er ofte bare gitt ved et tall fremfor et ord eller ei setning. (Egils saga har f.eks 87 kapitler og 211 sider og Njåls saga 157 kapitler over 264 sider). Det vide handlingsspekteret tatt i betraktning, faller denne inndelingen som oftest naturlig.

 

Synsvinkel og andre trekk ved fortellermåten

Synsvinkelen er autoral. Fortelleren ser hendelsene utenfra, og gjerne på en objektiv ”allvitende” måte. Den tradisjonelle formen er veksling mellom referat og scenisk fremstilling. ”Egil var då heime på garden sin, ikkje så få år.” (Egils saga, s 155). ”Onund tok òg og drog sverdet sitt, men før det var halvdregi, sette Egil sverdet gjennom han.” (Egils saga, s 129). I kampens hete blir slagene gjengitt som om fortelleren selv stod og så på. Der framstillingen er scenisk, er det gjerne også mye bruk av direkte tale og dialoger i de sagaene jeg har lest. Enkelte steder minner det om dramalitteratur. Hver scene følger ofte en spenningskurve, men det kan også være scener med mer stillestående preg.

 

Viktige scener blir fortalt med lav fortellerhastighet, mens fortellerhastigheten derimot kan bli veldig høy når fortelleren kun refererer. Utrykk som ”Vinteren gjekk” eller ”Ferda gjekk godt” finnes i alle sagaene. Dette er i midletid tilstrekkelige opplysninger til å holde tråden i historiene.

 

Noen steder forekommer det bruk av presens inne i en tekst som ellers er skrevet i preteritum. Dette kan bidra til å gjøre framstillingen mer livaktig. I skildringen av Egils holmgang med Atle den skamme er det et par eksempler på dette: ”Etter det bur dei seg til holmgang”, og litt senere: ”Då dei var budde til holmgangen, spring dei mot kvarandre og kasta fyrst spjuta...” (Egils saga, s 154)

 

Del II - Spesielt om tre sagaer   Egilssoga

Det Norske Samlaget 1978, 8. utgave.

 

Innhold

Sagaen omhandler i hovedsak livet til skalden og høvdingen Egil Skallagrimsson som levde på 900-tallet. Mange mener at denne sagaen er satt sammen av Snorre Sturlason omkring år 1225.

 

I tillegg til Egils liv og opplevelser fortelles det om miljø, konger og slekter – i Norge og England og i nybyggersamfunnet på Island. Men Egil fungerer som en levende rød trå gjennom hele boka. Egil vokste opp til å bli en kjempe - i kamp så vel som i skaldekunst. 3 år gammel skal han å dikta sitt første kvad! Sagaen inneholder flere eksempler på hvordan han alene slo ned opptil elleve mann. Han drog på lange utenlandsturer til Norge, England og i austerveg, men kom seg alltid hjem til Island hvor han døde som en gammel mann.

 

Et godt venne- og slektsnettverk støttet han opp og nordmannen Arinbjørn bør her nevnes spesielt. Dette vennskapet reddet Egil mange ganger ut av situasjoner hvor hans dårlige forhold til Norskekongen Eirik Blodøks ble satt på prøve. Dette bryter med utsagn jeg kom over i sekundærlitteratur. ”Det einaste faste vernet fann man i si eiga ætt”, (Fra saga til samtid, s 20) og ”den enkelte kan bare stole på seg selv og sin egen ætt”. (Norsk litteraturhistorie, s 45).

 

Vi kan si at innholdet i Egils saga er nokså typisk for islendingesagaene. Dramatiske hendelser er det som får størst plass.

 

Form

En episode jeg husker særlig godt fra Egils saga er slaget Egil ledet under kong Adalstein i England, mot skottene. Her falt Egils bror, Torolv. Hvordan Egil sørger over storebroren sin, syns jeg bryter med sagastilens tradisjonelle følelsesknappe tone. Etter å ha stelt med liket og grava til Torolv, kvad han ”... Graset grønt ved Vina gror over fræge bror min, hel-sorg plagar hugen, harm eg barm lyt dølja”. (s 114).

 

Når det gjelder de andre trekkene ved formen i islendingesagaene som jeg har omtalt i del I, fant jeg mange av dem i Egils saga.

 

Min vurdering

Det var med denne sagaen jeg startet på dette særemnet, og jeg konkluderer med at det var denne jeg helt klart likte best. Flere ganger ble jeg ordentlig oppslukt av sagastilens briljante formidlingsevne og klingende språk. En vel oppbygd saga det er lett å holde tråden i. Egils vanvittig sterke personkarakter kan man ikke annet enn å bli fascinert av!

 

 

Njålssoga

Det Norske Samlaget, 6. utgave 1996.

 

Innhold

Denne sagaen omfatter et større tidsrom og vektlegger flere personer enn Egils saga. I tillegg til den kloke alltingsmannen Njål, fortelles det om den vakre idrettsmannen Gunnar Lidarende og den svikefulle kona hans Hallgjerd. Alltinget på Island har en fremtredene posisjon i denne sagaen og kunnskap og mannsstyrke er viktige ingredienser.

 

Mens Egils saga har større fokus på sterke vennskap og direkte uvennskap, holder Njåls saga en mer mystisk tone. Særlig kvinnen Hallgjerd har noen svært utspekulerte og ondskapsfulle sider ved seg som kommer frem når man minst aner det. Når det står om livet til Gunnar sviker Hallgjerd mannen sin, og nekter å gi ham to lokker av håret sitt til å fikse buen han forsvarer seg med. ”Då skal eg no minnast kinnhesten du gav meg” er det siste ho sier til han før han blir overmannet og drept. (s 118.)

 

Form

Som nevnt i del I heter seg at sagaene mer skildrer typer enn individer. Men i Njålssoga ser vi, i tillegg til beskrivelsen av Hallgjerd, mange eksempler på personlighetstrekk på et helt annet nivå enn de eventyrliknende typetegningene som det f. eks er flere av i Egils saga.

 

Denne boka har forbausende få innslag av kvad i forhold til de to andre verkene jeg har sett på. Men dialogene er mange, og har en sentral plass. Ikke minst er det mye bruk av dialog når Njål gir Gunnar detaljerte råd om hvordan han steg for steg skal gå frem i saken sin på tinget.

 

De andre sidene ved formen ser ut til å være i god overensstemmelse med det jeg beskrev i del I.

 

Min vurdering

Jeg syns Njålssoga på mange måter skiller seg ut fra de to andre sagaene jeg har lest. Alltingets sterke posisjon - fokuset på rett og galt, med hevn som resultat - syns jeg svekker handlingsutviklingen. Dette gjør handlingen stillestående i forhold til de to øvrige bøkene. Men her er det også mange typiske og spennende skildringer av vennskapsforhold, konflikter, kamp og strid. Til tider gikk jeg likevel litt lei under lesningen, noe som kan ha sammenheng med de mange samtalene rundt lov og rett, og mangelen på kvad i denne sagaen.

 

 

Soga om Gunnar Ormstunge

Skoleutgave utgitt av Det Norske Samlaget, 2. utgave, 13. opplag 1993.

 

Innhold

Gunnar vokser opp og får tidlig et godt øye til den vakre Helga i nabogrenda. Han drar utenlands, og får smake livets alvor i England. Siden reiser Gunnar til Sverige hvor han kommer i konkurranse med Ravn. Ravn vil hevne seg på Gunnar og prøver å ta fra han Helga. Det hele ender i en uavgjort holmgang hvor begge dør.

 

Denne sagaen er kort, og veldig ofte brukt i undervisningssammenheng fordi den representerer den islandske sagalitteraturen på en god måte og gir en god introduksjon til lengre, og mer omfattende sagaer. Den inneholder alle de viktige elementene i en islendingesaga; Heltemot, skaldskap, slektsutgreiing og kamper på liv og død. Men særegent for denne historien er kjærlighetsforholdet det hele bygger på.

 

Form

Også i denne sagaen finner vi de vanlige form-trekkene: ”kort, knapp og fyndig” fortellerstil, stort persongalleri, kronologisk framstilling, autoral synsvinkel og veksling mellom refererende og scenisk framstilling. Og som nevnt tidligere, brukes det frampek: Allerede i de første avsnittene fortelles det om en drøm som røper hele handlingen. Frampek av denne typen er, som jeg har vært inne på, vanlig i sagalitteraturen.

 

Jeg nevnte også i del I at sagaene er kjent for å skildre kun ”det vi ser”, og at personenes følelser og tanker kan være godt gjemt i ytre handling. Men her er det et kjærlighetsforhold mellom mann og kvinne som driver hele handlingen, og det er svært mye direkte omtale av følelser (og tanker). Eksempelvis da holmgangen mellom Ravn og Gunnar ble stoppet av foreldrene deres, og Ravn påstod han hadde vunnet: ”Gunnar var då ovleg oppøst og mykje vreid, og sa at saka var ikkje prøvd.” (s 35).

 

Min vurdering

Denne sagaen leste jeg også i 1. klasse, og jeg ble fort grepet av sagaens ”tonefall”. Det var i grunnen da jeg fikk ideen til å velge norrøn litteratur som særemne. Gunnar Ormstungesaga er en kort og grei begynnelse for de som ikke kjenner sagalitteraturen ytterligere!

 

Konklusjon

Svaret på spørsmålet jeg stilte i innledningsvis må bli at det både er sagaenes form og innhold som gjør dem så fascinerende og unike i vedenslitteraturen. Islendingesagaene har ikke fått sin oppmerksomhet for ingenting. Litterær komposisjon og språklig uttrykksmåte er nok nøye gjennomtenkt og bearbeidet. Den språklig lette tonen som beskriver de barske manndomsprøvene og de livsviktige vennskaps- og slektsforholdene, er helt unik. Samfunnsforhold, heltemot, skjebnesvangre begivenheter – sagalitteraturen omhandler alt. De kan ha fungert som den norrøne tids media, og ha vært en viktig ingrediens til familiesamlinger foran peisen. Når dette fremstilles i et fengede, muntlig inspirert språk, er det lett å la seg rive med. Det helheten - både formen og innholdet - som gjør denne litteraturen til hva den er.

 

Saga som inspirasjonskilde

Til slutt vil jeg nevne at den nordiske storhetstida på 900- og 1000-tallet enda inspirerer mange moderne mennesker. Vi finner sekter som dyrker norrøn mytologi, dramatisering av kjente slag og musikk. Mange moderne black-metal band bygger for eksempel sin musikk på det norrøne heltemiljøet. Det heter seg at Norges største eksportvare i dag nettopp er black-metall musikk! Her et utrag fra teksten til låta ”Beyond The North Waves” av det norske bandet Immortal.

 

“…

Where the cold waves and the longboats brought us far
With sword in hand I now stand
On my enemies land
With a northern heart
I will fight until the day I die

My time will be remembered my time it will be known
By my sons by my tribe and by the sun the sea and moon

For the who battle for his land his pride and for his men
Shall be remembered and stand eternally named
In the legends of our land

…”

 

 

Kilder Sekundærlitteratur

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
     Saga og samfund av Preben Meulengracht Sørensen. Berlingske Forlag 1977 (på dansk).

<bilde>

Logg inn for å se bildet
     Saga Litteraturen av Halvdan Koht. Det Norske Samlaget 1938.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
     Norsk litteraturhistorie av Harald og Edvard Beyer. Forlagt av H. Aschehoug & co 1978, 4. utgave.

<bilde>

Logg inn for å se bildet
     Fra saga til samtid av Alf Tveterås, Per Vogth Hanssen, Hans Olaf Nøklestad. Gyldendal Norsk Forlag 1987, 2. utgave, 2. opplag.

 

Internett

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
     http://www.skolesiden.no/?tekst=449

<bilde>

Logg inn for å se bildet
     http://www.goa.no/norse/?show=sagadiktning

 




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish