Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
My ImmortalSkriv ut Utskrift
Om jenter i 9. klassetrinn: Mobbing, utestengelse, selvfølelse, gutter og forelskelse.
Bokmål - NovelleForfatter:



These wounds won’t seem to heal

This pain is just too real

There’s just too much that time cannot erase

 

Maria så på armen sin. Hun lukket øynene, prøvde å glemme den forferdelige smerten. Men innimellom smertene var det også en slags glede, en trygghet. Som om hun var fri. Var glad. Var reddet. Hun åpnet øynene igjen. En mørk stripe rant nedover armen hennes. En mørk stripe av blod.

      

Tonje hørte bilhjulene kruse i grusen, foreldrene var borte. Hun hadde hele helgen til å gjøre akkurat hva hun ville. Foreldrene og plagsomme lille Mathias var på vei til tante Elise og onkel Pål, og hun var hjemme. YES! I morgen skulle hun ha DEN festen, og ingen kunne stoppe henne. Nesten alle guttene siklet etter henne, og det var det hun likte så godt. Hun elsket å være den alle ville ha, og hun elsket å være populær. Men det ingen visste, var at hun var forelsket i Sondre. Teite Sondre, upopulære Sondre. Sondre i 9g. Men det kunne hun ikke si til noen, ikke engang til Mia eller Oda. Hun hadde jo tross alt ett rykte å ta vare på…

       

Linda så på klassebildet som ble tatt for ett år siden. Åse, klassestyreren deres, smilte og det så ut som hun sa: Se på meg, jeg er så bra, jeg er jo best. Da bildet ble tatt, den første uka på ungdomsskolen, likte hun Åse, alle hadde likt henne. ”Snille, søte Åse.” Yeah right. Det var ett år siden, nå gikk de i 9d, og Åse var fortsatt klassestyreren deres. Hun så på bildet igjen. Midt i bildet satt alle de populære guttene; Anders, Daniel, Stian og Bård. Men hun likte ingen av dem. Og så var det; Lars, Truls, Hans og Jonas, de var det ingen som egentlig brydde seg om, de var nesten usynlige. Men hun likte ingen av dem heller. Hun likte den personen som satt nederst i venstre hjørne, med lys dongeri bukse, en svart singlet og hadde verdens vakreste, bølgete, blondt hår. Det var Ingvild.

       

-Maria! Klokken er fem på åtte, bestemor kommer snart! –Jada, mumlet hun, og snudde litt på seg i sengen. For en fin drøm det hadde vært, hun hadde vert bestevenninne med Therese, og vært sammen med Stian, og hun hadde vært POPULÆR. Populær, det var ett litt rart ord, men det var ett veldig bra ord. Helt fantastisk ord egentlig. Mmm, helt herlig.. Kul venninne, kjæreste, populær, PERFEKT. – Maria, nå står du opp! Moren stod i døren og så på henne. – Jada, mumlet hun tilbake. – Hvis ikke du står opp nå, så får du ikke ukepenger! – Hæ?! JEG?, hun hoppet ut av senga. Moren sendte henne ett ironisk smil.

 

- Må legge seg tidligere, mumlet hun og gikk ned til 1. etasje. Maria kjente de varme vannstrålene fra dusjen. Hun begynte å bli litt mer våken nå. Hun strakte seg etter Lano såpen som stod på bade hylla. – Lano for liten, Lano for stor, nynnet hun. Det måtte nå hvertfall bli for stor. Hun såpet seg inn. Da såpen var glidd vekk, så hun på magen sin. – Like stor som Asia, ÆSJ..! Vannet begynte å bli litt kaldt, så hun skrudde av og begynte å tørke seg. Hun hatet kroppen sin, virkelig HATET den. Hun skjønte det bare ikke, den var så forferdelig stygg! Ikke snakk om at hun noen gang kom til å bli populær.. Tonje var populær, den mest populære i klassen. Men Maria likte henne ikke, hun var altfor overlegen og selvopptatt for hennes smak. Men Tonje var moden, hun hadde gjort DET. Hun hadde hatt SEX.. Det sa hvertfall alle. Hun hadde også de kuleste festene, hvertfall ifølge guttene i klassen.. Hun kunne ikke vite det selv, hun ble aldri invitert.. Men hun hadde hørt at Tonje skulle ha fest i kveld, foreldrene skulle være borte i helgen. Hun kunne jo kanskje gå. Hun kunne snike seg inn i mengden. Bare sånn for å vite, hvordan det foregikk liksom. Hun fikk tenke på det. Klokken dirret, klokken var halv ni. Hun tok på litt maskara, og sprang ned for å møte bestemoren.

 

- Linda, telefon! Linda snudde litt på seg i sengen. – Linda! Moren ropte på henne igjen. – Ja, svarte hun trassig. Hun dro på seg en bukse og gikk ned for å ta telefonen. –Hallo, sa hun inn i røret. – Hei, det er meg! Julie! - Åhh, hei, svarte Linda. Hvorfor ringte hun? Julie var kusinen til Linda, og Linda likte henne ikke i det hele tatt. Hun var utrolig overlegen og skikkelig teit. – Gjett hva jeg skal i helgen?! Julie hørtes veldig oppspilt ut. Det var sikkert fordi moren stod og hørte på. –Ehh, nei, jeg vet ikke.. – Jeg skal være hos dere! Fordi mamma skal på kurs med jobben. Blir ikke det dødsgøy? – Joo.. svarte Linda og prøvde å virke glad. – Jeg kommer i firetiden var det siste hun hørte Linda si før hun hadde lagt på. En hel helg. Hun og Julie. Bare de to, hele helgen! – Drep meg, tenkte hun.

 

- Du må nok bort. Tonje smilte til bamsen. Den måtte bort når det skulle være fest. Hun la ham inn i skapet. Hun la seg på sengen. Hun var sliten, hun hadde ryddet i nesten to timer. Tatt bort alle de barnslige tingene. Hun tenkte på Sondre. Han gikk alltid med den samme genseren. Og nesten alltid med joggebukse. Han skilte seg egentlig ikke ut i mengden, men det var noe spesielt med han allikevel mente hun. Kansje det var det at hvor enn hun så han, så smilte han. Han var alltid glad. Og så syntes hun at han så så snill ut. Han var liksom bare, fantastisk. Ubeskrivelig. DING DONG. Lyden fra dørklokken som ringte vekket henne opp fra dagdrømmingen. Hun gikk fort inn på kjøkkenet. Tok en øl ut fra kjøleskapet. Hun tok den med seg da hun gikk for å åpne. Hun måtte skifte rolle nå. Ikke den rolige, snille Tonje som familien kjente til. Men den ville, overlegne og populære rollen. Den som alle på skolen kjente til. Det var slitsomt å spille forskjellige roller hele tiden. Men det måtte hun, ellers ville hun kansje bli upopulær. Bli mobbet. Men det måtte ikke skje. Aldri. Derfor levde hun dette dobbelt livet, hun var nødt.

 

- Sånn, det skulle være alt. Hun smilte til Maria. – Her har du litt penger for arbeidet du har gjordt for meg. – Tusen takk, sa Maria og satt seg ned for å knyte skoene. Hun tok på seg den røde jakken og gav bestemoren en god klem. – Hade da, vi snakkes, sa hun og gikk. Det var dødskaldt ute, det hadde vært 15’c i natt. Hun så på klokken; halv fem. Det var enda en halvtime igjen til middag, så hun hadde god tid. Hun tenkte på det hun hadde gjordt dagen før. Hun hadde kuttet seg. Dype kutt. Over pulsåren. Hun husket fortsatt smerten. Akkurat som kniver som stakk gjennom kroppen. Hun lukket øynene, knep dem sammen. Det var akkurat som om hun ville skrike, men ikke fikk noe ut. Det var uutholdelig. Hver gang foreldrene spurte henne om noe var i veien, hadde hun vært nær ved å fortelle dem alt. Om mobbingen, om da Oda sluttet å være med henne, om kuttingen og om den utrolig dårlige selvtilliten hennes. Det hadde vært bedre da hun var venninne med Oda, men så hadde Oda blitt kjent med Tonje, og da var det vennskapet ødelagt.. Nå var Tonje og Oda nesten sammen hele tiden, og Maria hadde ingen å være sammen med. Da Oda hadde blitt venninne med Tonje, så fortalte hun masse hemmeligheter om Maria. Og det var da guttene hadde begynt å mobbe henne. Det var selvfølgelig bare for å komme nærmere Tonje, men det var vondt likevel.. Foreldrene hennes trodde fortsatt Oda og Maria var like gode venninner. De hadde jo mye peiling.. Men det var også en del av henne som ikke ville fortelle dem om alt dette, en del som holdt tilbake. Og det var den delen som bestemte. Og dessuten, hva ville bli bedre dersom hun fortalte det? Ingenting. Absolutt ingenting. Hvis hun hadde sagt det, så ville de kommet til å si noe sånn som – Vi ringer til rektor, så ordner det seg. Ja, da hadde det sikkert ordnet seg.. De måtte ha IQ på -20 hvis de trodde det ville ordne seg da.. Og så var det dette med kuttingen da. Hun hadde gjordt det mange ganger før, men aldri så hardt som i går. Men hun tenkte at det ikke var noe farlig, det var bare hennes måte å utrykke seg på. Hennes måte å vise at hun hadde det helt fryktelig. Hun så på arrene sine. De var fine syntes hun. De viste styrke. De viste at hun mestret noe. Noen av arrene var ikke grodd, og det var dem som var finest. Bene, rette kutt. De viste stabilitet. – Pass deg, da! Snøballen som traff henne midt i magen fikk henne til å slutte å tenke på kuttingen. Hun la merke til at årets første snø hadde kommet. Hvite, små snøflak lavet ned fra himmelen. Hun strakk ut hånden og fanget noen snøkrystaller. De smeltet raskt. Snøflak er akkurat som venner, tenkte hun Akkurat når du tror du har dem, så forsvinner de. Hun kom på det hun hadde vurdert tidligere samme dagen. Festen til Tonje. Jo, hun ville gå. Skulle gå.

 

Hun var kommet hjem nå. Hun åpnet porten og gikk på grusveien mot huset sitt. Hun måtte gjøre seg klar festen. Sminke seg litt og sånn.

 

Sånn. Hun så seg i speilet. Hun hadde brukt lang tid på å gjøre seg klar til festen. Men nå syntes hun at hun så bra ut. Hun håpet Ingvild syntes det samme. – Linda, er du klar snart? Det banket på bade døren. Det var Julie. – Ja, svarte hun og gikk for å låse opp. – Skal du noen plass eller? Julie så på henne. – Ja, skal på fest, sa hun og gikk ut i gangen. – Hade! Ropte hun. Moren kom springende ned trappen. – Hvor skal du, lurte hun på. – På festen til Tonje, det har jeg jo sagt til deg! – Men du må jo invitere Julie med deg! Moren så strengt på henne. – Julie! Moren ropte på henne, - vil du være med Linda på fest? – Ja, det hadde vært dødsgøy, hørte hun Julie utbryte. – Sånn, da får dere kose dere jenter. Moren smilte til dem. Å, hun skulle få igjen senere. Denne festen som hun hadde gledet seg sånn til. Og så måtte Julie være med! Livet var så urettferdig!

 

Tonje smilte. Festen var akkurat sånn som hun hadde håpet. Alle hang etter henne, alle var i fest humør og hun hadde klint med to stykker allerede. Først Stian fra klassen, og så en som var søsken barnet til Bård. Hun gikk og hentet seg en øl til. Hun så på guttene som satt i sofaen. Hun kunne høre at de snakket om henne. Hun smilte. Hun elsket all oppmerksomheten hun fikk. Hun elsket å være populær. Ding Dong. Det ringte på døren. Hun tok med seg ølen og gikk for å åpne. Hun ble overrasket da hun så hvem det var. Det var Maria.   – Ehh, hva gjør du her? Tonje så rart på henne. – Ehh, jeg lurte på om jeg kunne få være med på festen. Hun skottet forsiktig opp på Tonje. Tonje tenkte på det, hun ville egentlig si ja. – Hva gjør DU her? Daniel, klassens forbilde, så rart på Maria. – Tror du virkelig at DU får komme inn her?! Han lo hånlig. Det hadde samlet seg flere i gangen nå. De flirte mot henne. – Kom deg ut herfra da! Noen av guttene tok og smelte igjen døren rett foran henne. Hun hørte masse latter innenfra.

 

Hvordan kunne jeg være så dum, tenkte Maria da hun gikk hjemover. Hun hadde innbilt seg at hun hadde fått kommet inn til DEM. Så idiotisk. En tåre trillet nedover kinnet hennes. Hun som hadde gjordt seg så fin, og så hadde alt bare blitt helt forferdelig. Sminken hennes begynte å renne av. Hun tørket bort maskaraen som rant nedover kinnet. Hun angret virkelig på at hun hadde gått til Tonje. Hun burde jo tenkt seg at hun ikke ville komme inn. Hun hatet Tonje og alle de andre fra skolen. Men mest av alt hatet hun seg selv.

 

- Hvor skal jeg legge alle disse tomflaskene? Mia så på Tonje. – Bare legg dem i den søppel sekken du. Mia gikk og kastet alle flaskene. – Nå stikker jeg, ok? – Jaja, og tusen takk for hjelpen. Hun smilte til Mia. – Hadet, ropte hun og hun hørte ytterdøren smelle igjen. Tonje så på klokken, nesten halv fire. Hun fikk gå og legge seg. Det hadde vært DEN kule festen. Men hun ønsket at Sondre hadde vært der. Men det var jo en selvfølge at han ikke hadde vært. Han festet sikkert ikke. Det var det bare de populære som gjorde. Og det var definitivt ikke han. Han var sikkert en sånn som ikke likte populære folk. Som syntes de var overlegne og innbilske. Hvertfall de fleste av dem. Men det var kansje rett også, tenkte hun. Hun husket fortsatt de gangene hun hadde blitt mobbet i 6. og 7. klasse. Men det var da hun og familien bodde i Halden. Men da Tonje skulle begynne på ungdomsskolen, så hadde de flyttet til Oslo. Det var hun veldig glad for. Med en gang hun hadde startet på skolen, hadde hun blitt godt likt. Både av jentene og guttene. Alle jentene vil kjenne henne, og alle guttene ville kline med henne. Derfor hadde hun etter hvert forandret seg. Tilslutt hadde hun selv begynt å mobbe for å få bedre status. Hun følte seg ofte ussel for alt det stygge hun hadde sagt til eller om folk. Men nå var det for sent å snu. Hun måtte holde denne forestillingen som hun hadde startet, gående. Det var ”No way back”. I morgen skulle hun også ha fest. Og den skulle bli enda bedre enn den i dag, hadde hun bestemt seg for. Det hadde komt mange på festen hennes i dag; Daniel, Stian, Bård, Anders, Mia, Oda, Ingvild, Therese, Linda og Stina fra klassen. Søskenbarnet til Bård, ei som hette Julie og noen fra 9A. Det var de samme som skulle komme i morgen, unntatt Stian. Han kunne ikke. Tonje la seg i sengen og skrudde på radioen.

 

You used to captivate me

By your resonating light

Now I’m bound by the life you left behind

Your face it haunts

My once pleasant dreams

Your voice is chased away

All the sanity in me

 

- Det var så mange fine gutter der, jeg skjønner ikke Linda klager over! Julie smilte. – Nei, der hører du, stemte moren i, - Det finst mange gutter for deg.    – Åhh, gi dere da, svarte Linda irritert. – Der er sikkert mange av dem som liker deg, sa Julie. – Jeg stikker ut en tur, sa Linda og reiste seg brått fra stolen.       – Men, frokosten din, hørte hun moren si, før hun slengte på seg jakken og sprang ut. Åhh, hun var så irritert på Julie. På festen hadde Julie flørtet med alle guttene. Det hadde ikke sett ut som om de hadde hatt noe imot det.. Og Julie hadde også blitt kjent med Ingvild. Det hadde vært helt forferdelig å se dem sitte og knise og le sammen. Se den personen som har plaget deg hele livet, ha det gøy med den du har elsket siden første gang du så henne. Det var utrolig sårende. Hun fikk et lite risp i hjertet, det var vondt. Hun ønsket ofte at hun ikke hadde vært lesbisk, at hun hadde vært en annen. Men det var ikke noe hun kunne gjøre noe med. Det var bare skjebnen. Hennes skjebne. Som hun skulle leve med resten av livet. Hun fikk så vondt av å se Ingvild sammen med andre. Sjalu. Følte seg annerledes. Hun skjønte ikke at det kunne være så vondt å elske noen. Det skulle jo være en god følelse, skulle det ikke? Ingvild var den første personen hun hadde vært forelsket i. Hun hadde likt henne i snart et år nå, og de hadde så vidt snakket med hverandre. Det var så urettferdig. Det var noe spesielt med Ingvild. Noe som fikk hjertet til å slå fortere. Noe som fikk henne til å rødme. Noe som gjorde henne glad. Noe som gjorde at hun elsket henne.

 

Hun trakk hendene inn i jakken. Det var kaldt. Pusten hennes så ut som røyk. Hun bestemte seg for å snu hjem igjen. Moren hadde sikkert reist på jobb nå. Og Julie var sikkert på shopping eller noe sånn tippet hun. Hun ruslet tilbake igjen og prøvde å tenke positivt. Hun så opp på himmelen. Det var overskyet. Men over skyene er himmelen alltid blå, tenkte hun og smilte.

 

- Jeg har vært forelsket i deg lenge. Anders smilte til Tonje. Han lente seg fram og kysset henne. Hun likte at han kysset henne, men det hadde vært bedre med Sondre. Tonje strøk hånden sin gjennom håret hans. Hun kysset han på pannen. – Jeg må tilbake til Oda og Mia. – Okei, svarte han, - men er vi sammen, eller? Han så på henne. – Jeg vet ikke jeg.. Hun dro på det. Han så bedende på henne. – Jo, vi er vel det da. Hun smilte, og gikk tilbake til festen.

 

When you cried I’d wipe away all of your tears

When you scream I’d fight away all of your fears

I held your hand through all of these years

But you still have

All of me

 

- Jeg går og legger meg, jeg. Maria så på foreldrene. – Okei, god natt, svarte de og festet blikket tilbake på TV`en. Hun gikk inn på badet og så seg i speilet. Hun likte ikke det hun så. Hun så en redd, svak og misforstått jente. Og det var sånn hun følte seg også. Redd, svak og misforstått. Hun tok et barber blad fra skapet, og snek det med seg ned på rommet.

 

Linda så seg rundt. Hun så ikke Ingvild noen plasser. Men det var mange andre på festen til Tonje. Flere enn i går. Også mange eldre, noen virket som om de nesten var tyve år. Det virket ikke som om noen kjente dem heller, eller visste hvor de hadde kommet fra. De var bare plutselig der. Noen av dem så ikke helt trygge ut, syntes Linda, og holdt seg på god avstand fra dem. Hun ville ikke havne i trøbbel. Men festen i dag var gøyere, kansje fordi Julie var blitt hjemme. Hun måtte ”pleie skjønnheten” som hun kalte det. Linda hadde snakket litt med Bård også, og han hadde vært ganske hyggelig. Men hun kunne fortsatt ikke se noe til Ingvild.

  

Tonje så bekymret på alle de eldre guttene som hadde komt. De virket ikke helt trygge. Og det var jo ikke sånn som dette hun hadde tenkt seg det.     – Du, ikke se så bekymret ut da. Tonje snudde seg. Det var Oda. – Hei. Tonje smilte svakt. – Neida, men vi kjenner dem jo ikke. – Det gjør vel ingenting, noen av dem er sikkelig fine altså. Oda blunket til henne. – Ja, det går vel greit, svarte Tonje og prøvde og overbevise seg selv om at det ville gå bra.

 

Maria satt på sengen med et barber blad i høyre hånd. Hun tok en dyp pust og dro det over venstre hånda. Hardt. Fort. Smertefullt. Noen tårer trillet nedover kinnet hennes. Hun gjorde det en gang til. Litt hardere. Litt vondere. Det rant blod nedover hånden hennes. Hun la hodet ned i hendene og gråt.

 

I’ve tried so hard to tell myself that you’re gone

But though you’re still with me

I’ve been alone all along

 

Tonje så seg rundt. Det var blitt litt I det meste laget nå. Det var ikke så gøy lenger. Ølen smakte ekkelt og hun ville bare at alt skulle stoppe. Overalt satt folk og drakk og røykte. Ingen hadde noe kontroll. Hun likte det ikke. Det var ikke sånn hun ville at det skulle bli. Hun kjente nesten ingen av dem som var rundt henne. Men så så hun et kjent fjes. – Linda! Tonje ropte for å overdøve musikken. Linda kom bort til henne. – Hei. – Har det ikke blitt litt for vilt her? Linda så på Tonje. – Jo, det syntes jeg også, men Oda og Mia bare blåser av meg. Linda kunne se at Tonje var redd. – Tonje, kom! Begge snudde seg raskt. Det var Anders som ropte. De gikk bort der som han stod. Han pekte inn på soverommet til Tonje. Der var det fullt av eldre gutter. Så så Tonje noe. Det var narkotika. Og de hadde lokket med seg flere. For i midten så de Ingvild. Og hun var bevisstløs.

 

Tonje hørte folk som skrek og ropte. Men hun hørte ikke hva som ble skreket. Hun så det kom en ambulanse, men hun greide ikke å si noe. Alt gikk rundt. Alt var smertefullt. Alt var forferdelig. Alt var ødelagt.

 

I’m so tired of being here

Suppressed by all my childish fears

And if you have to leave

`Cause your presence still lingers here

And it won’t leave me alone  




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish