Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Paret i parkenSkriv ut Utskrift
En novelle med mye dialog.
Bokmål - NovelleForfatter:



"Der sitter et perfekt par, akkurat som i går. Og i forgårs, og alle dagene før der igjen," sa George. Han var den yngste av tre brødre. Han var den sprøeste, og gikk alltid i grønn genser. Håret var brunt og bustete. "Ja, gjør det da! Ikke vær pyse!" sa Buster. Han var den nest yngste, eller nest eldste som han kalte seg. Han hadde sort krøllet hår og gikk alltid med dongeribukser. "Gjør det sjæl, da!" sa George. "Kutt ut, da! Jeg syntes for å være helt ærlig at denne leken er nokså dum, jeg." Det sa Frans. Han var storebroren til George og Buster. Han var høy og kraftig. Han hadde akkurat fylt 17 år. Han var forøvrig også en god steinkaster. "Hva er det som er så dumt med å gå bort til et fremmed par i denne parken og spørre om hvor gamle de er?" spurte George. "Selv DU burde forstå at det er frekt, George, selvom det er et veddemål," sa den eldste. "Fy fae...-rn min kommer vel snart hjem fra jobb," sa George akkurat da faren hans kom inn i bildet. "Hva driver dere med, gutter?" spurte faren. Han var høy og slank. Han jobbet på et kontor. Det kunne man se på klærne hans. "Vi skulle akkurat til å dra hjem, vi, Robert," sa Buster. "Hør her gutt, selvom du er femten, kan du godt kalle meg pappa." sa Robert. "Men, men. Grunnen til at jeg kom hit var for å informere om at jeg og mor skal se en opera i kveld, så vi kommer sent hjem. Så jeg har lagt frem 300 kroner til dere hjemme, så dere kan bestille et par pizzaer eller noe sånt,’’ la Robert til. "Flott!" sa George og Buster i kor. "Vel, ha det da, gutter," sa Robert og gikk. "He he,"sa George og smilte lurt. "Ikke tenk på det engang!" sa Frans. Men både George og Buster tenkte på det. Og siden Frans var så lett å overtale, så tenkte plutselig alle på det.

 

"Den som spør de der to om de røyker, får en tier," sa George. "De der to" var en mann og en dame. De satt på en benk i en park likeved. Frans sa han overhodet ikke hadde lyst, sa Buster ble den heldige. Buster løp bort til paret, men plutselig snublet han i en stein som var rund og et par tommer stor. Han falt så lang han var. "Dumme stein," hvisket han til den og kastet den langt bort. Han kastet den i retning paret som satt på benken, men traff ikke. Han reiste seg opp igjen. Han tok det roligere nå. Han gikk rolig bort til paret, og skulle akkurat til å si noe, men han ombestemte seg. Han gikk tilbake til George og Frans. "Hvorfor gjorde du det ikke?" spurte George. "Vel," begynte Buster, "jeg tenkte at det kanskje var litt frekt, også..." George avbrøt han. "Javell, da. Så gidder vi ikke dette, da." Dette var Frans ganske glad for å høre. Han likte det ikke han heller.

 

De tre brødrene løp hjem for å hente de tre hundrelappene faren hadde lagt igjen til dem. De bodde ikke langt fra parken. De bodde i et hus ca. 500 meter bortenfor. Huset var rundt 60 år gammelt, da foreldrene hadde arvet det. Huset var hvitmalt, og hadde en ganske stor hage, med noen epletrær som pyntet oppkjørselen. Frans gikk inn og hentet pengene, mens brødrene hans ventet utenfor. Etter frans hadde hentet pengene, gikk de tilbake til parken. Og forbi paret som fortsatt satt der. Etter litt fant Frans en sten. Den var et par tommer stor, og ganske rund. "Denne vil bli fin til samlingen min," sa han. "Æh! Har du ikke sluttet å samle på de steinene ennå?” spurte George ertende. Frans så bare surt på han.

 

Like ved parken lå et bra pizzeria. De bestemte seg for å spise middagen sin der. De tre brødrene gikk inn i restauranten, og en liten bjelle ønsket den velkomne. Pizzeria’n var ganske liten. Det stod tre bord der, og hvert bord var av tre med en liten duk oppå. Brødrene diskuterte i et par minutter om hva de skulle ha. Til slutt ble de enige. "En medium Pizza de Papa, en liten Ala Bolognese, to cola og en sprit. Det vil si sprite," sa Frans i håp om at mannen bak disken skulle gi han alkohol istedenfor brus. Men så heldig var han ikke. En liten dame, som så ut til å være Italiensk, viste dem veien til bordet deres. De satt på bord nr. tre, og var de eneste gjestene på restauranten. ’’Så, hva skal vi gjøre nå da?" spurte Buster. For en gangs skyld lengtet han etter litt spenning. "Vente på maten vår, antar jeg," svarte George. "Jeg skjønte det jeg og, da," sa Buster, "men etter vi har spist, hva skal vi gjøre da?" George trakk på skuldrene. Plutselig fikk han et smil i munnvikene. "Kaste stein!" "På hva da?" undret Frans. "Hehe..." sa George. "Nei, ikke..." begynte Frans, som hadde en evne til å se andres tanker. "Vi plager ikke det gamle paret som satt på benken i parken. Og vi kaster i hvert fall ikke stein på dem. Det er ikke engang sikkert at de er der," fortsatte han. "Nei, vi gjør noe annet. Hvis du vil kaste stein, kan vi sette opp en blink eller noe sånt." "God idé," sa Buster. "Hei dere," fortsatte han, "vil dere høre om noe tøft?" "Gjerne!" svarte George. "Jo, du veit hun dama i tiende? Hu derre Rikke? En gang, da hun..." lengre kom han ikke. Den lille italienske damen kom med maten deres. Da hun hadde gått, spurte George om å få vite hva som skjedde med dama i tiende. "Nei," sa Buster. "Vi kan ha en konkurranse. Vi ser hvem som kan kaste egg best." "Egg," spurte Frans. "Ikke?" spurte Buster. "Vi kan bruke stein," sa George. "Men egg har vi ikke, og jeg gidder ikke jeg å kjøpe. Og det tror jeg ikke dere gjør heller." "Allright, da," sa Buster. ”Men, hei!”, sa Frans. ”Pizza’n er kald! Let’s end the talkin’, and start the eatin’!” Da de var ferdige, gjorde de et tegn til den lille italienske damen. Hun kom bort til dem. ”Kan jeg få regningen” spurte Frans. Og det fikk han. Maten kostet 262 kroner pluss tips, noen som gjorde de tre hundre kronene ganske nyttige.

 

De forlot restauranten. Frans så på klokka. ”Ti på sju,” sa han. ”Mor og far kommer sikkert hjem snart”. ”La oss finne et sted å kaste de steinene, da,” sa George. ”Jeg brenner etter den hemmeligheten din, Buster.” ”Vi kan se om det er noen passelige steder i parken,” foreslo han. Som sagt, så gjort. De dro til parken. Det gamle paret som satt på benken var ikke der. ”Okey,” sa Frans som likte godt å bestemme. ”Hvis jeg eller George klarer å treffe det treet der borte med en stein, forteller Buster sin hemmelighet.” ”Og hvis JEG treffer det treet der borte, skylder dere to meg en tier hver.” Javell, så var de enige om det. Det som gjenstod, var kastingen. Buster var førstemann ut. ”Svoosj!” Steinen suste bortover. Den traff en busk likeved treet han skulle treffe. ”Søren!”, sa Buster. ”Det var de tjue kronene. Nesteman var Frans. Han fant en fin liten stein på bakken. Han tok et godt tak i steinen. Han sendte den bortover. Den så ut som en flyvende tallerken som krasjet i et fjell. I dette tilfellet var ”fjellet” målet til Frans. ”HA!” sa han. ”Slå den, dere!” ”Greit, greit,” sa Buster. ”Jeg skal fortelle hemmeligheten min.” ”Men først vil jeg vise at jeg også kan treffe!” sa yngstemann George. ”Men hei, det er ingen stein her. Jeg stikker å ser om jeg finner en.” ”Vent,” sa Frans. Du kan få låne min. Jeg fant en stein her tidligere idag.” Akkurat idet han sa det, gikk det noen de godt visste hvem var forbi dem. ”Det er det gamle paret som satt her tidligere idag,” hvisket Buster opphisset. ”Og se på den hatten den dama har! Se på den størrelsen!”

 

Da fikk George et lurt smil. ”Nei, det kan du bare glemme!” sa Frans. Men det skulle han sagt før. Steinen suste igjennom luften sikkert tjue meter bortover, og traff hatten til den gamle damen. Hatten forlot damen omgående, og trillet sikkert fem meter bort, før den havna i en sølepytt. ”Å dæven døtte meg steike!” skjøt Buster ut! ”Å svarte dæggern!” ropte George da han kom til å tenke på hva han hadde gjort. Han la på sprang med Buster hakk i hæl. Han hadde nok ikke tenkt på konsekvensene da han hadde kastet. Han pleide ikke det. Han var jo tross alt en fjortis. Det de ikke hadde sett tidligere, var at damen var en høyt respektert politiker. Hun var i følge med en mann, trolig mannen hennes. Hun hadde snudd seg for å se hvem som kastet. Det la Frans først merke til nå. Han kastet seg ned på bakken i håp om at damen ikke så han. Han kravlet i retning brødrene hans hadde løpt. Altså, hjem.

 

Han kom seg ut av synet, opp på beina og spurtet hjem. Han tok igjen brødrene sine. ”Hva i all verden var det du dreiv med?” spurte Frans da han så George. ”Veit du hvem du kastet på? Det var hun derre Birte Birkeland.” ”Hun derre gamle furien som klasket mannen som bak på tv?” undret Buster seg på. ”Ja, hun ja.” ”J-jæ-jeg tenkte ikke…” ”-akkurat som ellers” fleipet Buster. ”Kjeften, Booster!” ”Jeg heter Buster!” ”TI STILLE BEGGE TO!” nærmest hylte Frans. Han var møkka lei. Jeg hadde ansvaret for dere to.” ”Ikke se på meg,” sa Buster. ”Jeg ser på begge to!” svarte Frans sint. ”Ikke et ord om dette til mor og far. Ikke et ord!”

 

Buster og George var enig det. Det gikk inn. ”Hvor mye er klokka, O ærede Majestet Frans?” spurte George surt. ”Den er ti på åtte, O ikke fullt så ærefulle yngstemann i familien,” svarte Frans ertende. ”Nå er det du som er plagsom, Frans!” sa Buster. Mer fikk han ikke sagt, for ringeklokken forstyrret han. Det var foreldrene deres. ”Har dere ikke lagt dere ennå?” spurte moren og latet som om hun var forskrekket. Så lo hun. ”Har dere hatt det fint mens vi var borte?” ”Jada, mor,” sa George. ”Ikke funnet på noe tull håper jeg?” spurte hun. ”Nei mor, ikke noe tull.” sa Frans å prøvde å være alvorlig. ”Eller hva, brødre?” ”Ikke no’ tull, nei,” sa Buster og blunket til George. ”Ikke noe tull…”


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish