Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Marius!Skriv ut Utskrift

Historie om en gutt, Marius, som forsøker å finne faren sin.

Karakter: 5 (8. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Marius var en gutt på 15 år, han gikk ikke på skole, og hadde store problemer med rus og narkotika. Han var en snill gutt men ble misforstått hele tiden. Det var egentlig ikke hans feil at han var så klumsete. Det ble bare sånn liksom.

 

Ingen forstod Marius egentlig, han var riktignok en av ”de kule” men han følte egentlig at han ikke helt passet inn der. Hans eldre bror var daglig hasj-misbruker og det påvirket Marius, alle trodde han var en sånn misbruker han også. Marius andre bror satt i fengsel for narkotika besettelse og diverse. Dette gikk ikke inn på Marius på grunn av at han hadde så mange andre problemer ved siden av dette.

 

Marius bodde med sin mor foreløpig, men han bodde veldig mye her og der. Marius reiste mye. Hans mor var ikke særlig glad, hun kjeftet, kranglet, maset og drakk. Hun var aldri blid, du så henne aldri smile. Hun satte aldri grenser for sønnenne, så de fikk stort sett gjøre som de ville. Mens de andre ungdommene var på skolen satt Marius på dataen og sløvet.

”Mitt liv er ikke verdt å leve” tenkte han.

 

En dag klikket det bare for Marius. Marius kunne ikke holde dette ut mer. Han ville bare bort, langt bort, begynne på nytt ville han, ja det ville han. Marius hadde rett, dette livet var ikke verdt leve.

 

Han var ute med vennene sine, de satt på et tak og drakk og moret seg. Han hadde vært stille en stund, før han skvatt opp og ropte ut mot vennene: ”nå er det nok!”

”Jeg gidder bare ikke mer!”

Vennene hans ble helt forskrekket, ”hva?” ropte de i kor, full som bare pokker.

”Marius, DU har drukket ALT for mye!” sa Stian, som var vennen hans.

”Dette er livet!” lo Stian.

”Liv” sa Marius, ”ja for et liv!”

”Vi kan ikke fortsette med dette, dette er ikke noe liv, vi kan ikke leve slik resten av livet.

Hva skal det bli med oss??” Ropte han.

 

Marius tok ølflasken sin og slengte den i gjerdet, slik at alle glasskårene falt ned på veien. Han vurderte selv å hoppe ned fra taket, men han ombestemte seg, han skulle få et bedre liv, en plass i verden var det nok plass til han. Han løp ned trappen, og ut døren. Nå hadde han bestemt seg, han skulle finne faren sin.

 

Han løp hjem for å hente de siste sparepengene. Der satt mor, i sofaen pokker så full,

”hei vennen!” hikket hun.

Han skulle i hvertfall bort herfra! Hvor skulle han begynne? Han kunne besøke broren, Levi i fengselet. Han visste sikker hvor faren hans bodde. Levi og Marius hadde et veldig nært forholt, helt til dopet tok over Levi. Marius tok buss, og var snart fremme ved fengselet, da han tenkte: ”jeg håper pappa vil ta i mot meg.”

 

Han gikk in døren til fengselet, alle stirret på han da han gikk gjennom gangen.

”Øhhh… Levi Andre Andersen?” spurte han.’

”Har du besøksbevis?” spurte damen surt.

”Nnei… jeg er broren hans” sa Marius og smilte stivt.

Marius måtte oppgi navn og alder, fødselsdag og hans forhold til fangen. Endelig fikk han gå inn, damen viste han hvor Levi var.

”Levi!” utbrøt han, Levi så grusom ut men han kunne forklare han hvor faren var. Selv om det var vanskelig å forstå.

 

Faren bodde i nedre Gryttreiveien i Moss. Dit skulle Marius.

 

Det var langt til Moss, Marius hadde lite penger så han måtte tjene mer på et vis. Han stilte seg utfor en nærbutikk og tigget penger. Han fikk ca fire hundre kroner før han ble jaget derfra. Det var nok for å reise til Moss. Dermed begynte Marius` ferd til Moss for å besøke faren.

 

Marius satt på toget og tenkte på moren. Hun savnet han sikkert ikke, hun merket vel ikke at han var borte. Det gjorde ikke noen av de andre heller. Nå skulle han virkelig begynne på nytt.

 

Han var endelig fremme i Moss. Det første han fikk se, var en gjeng gutter på hans alder som stod og byttet crack.

”Så idiot de er!” sa han for seg selv.

”Unnskyld” sa han til en dame som stod ved en taxi.

”Vet du hvor Gryttreiveien er hen?”

Han fikk vite hvor den var, han skulle dra dit men ble trøtt. Han hadde jo ikke sovet på tre dager. Vel, han sov litt på toget, men det var ikke mye. Dessuten var klokken litt over elleve på kvelden, så han gikk for å legge seg i et skjul. Det var kaldt, ”men det er verdt det”, sa han til seg selv.

 

Neste morgen våknet han ved ti-tiden.

"Nå skulle det skje,” han skulle møte faren hans.

Han gikk til det huset broren forklarte, han leste på postkassen det var han, Martin Levi Andersen. Han stod og kikket på postkassen, og la merke til flere navn. Han la også merke til alle lekene rundt huset. Plutselig kom det en kvinne ut av huset, hun kysset Martin og satte seg i en bil.

”Han har familie” sa han til seg selv.

Jaja, kanskje han ville ta i mot han alikavel. Han gikk mot trappen, der han stod.

 

”Hei!” utbrøt Marius.

”Kjenner jeg deg?” sa han.

”Det er meg Marius,” sa Marius.

Martin så lenge på Marius, han fikk tårer i øynene.

”Jeg kjenner ingen kalt det!” sa han og slengte igjen døren.

Marius begynte å gråte, han forstod det veldig godt. Han ville ikke ha noe med han å gjøre.

 

Nå var det virkelig ingen vits i å leve, Marius mistet all livsglede og livsgnist. Han gikk bortover veien, han ante ikke hvor han var. Marius så et gjerde festet i et tre. Han tok tråen og spente opp en løkke. Nå skulle Marius dø. Marius spente løkken rundt halsen, han gjorde seg klar til å hoppe. Akkurat da Marius hoppet, så han faren borti veien. Han ropte på Marius. Marius hang der å skrek, Martin hørte han, og løp mot han.

 

Marius kunne ikke puste, han sluttet å sprelle. Han bare hang der. Nå var Marius virkelig ferdig.

 

Faren hans fikk han ned fra treet, Marius pustet ikke.

Martin gråt, ”HVORFOR?” ropte han.

Han tilkalte ambulanse, men det var for sent.

 

Marius Andersen var død. Dette var slutten på historien om Marius Andersen. Etter alt han hadde gått gjennom, klarte han bare ikke mer. Marius var ikke ment til og leve lykkelig, selv om han ønsket det mer enn noe annet på jord.

 

Marius far har aldri vært helt seg selv siden, men har etter hvert kommet over at sønnen som han ikke hadde sett på fjorten år døde fra han i armene hans, den 13. mai 1998.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish