Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Utdrag fra ei dagbokSkriv ut Utskrift
Utdrag fra ei dagbok
Bokmål - AnnetForfatter:



Kjære Dagbok.
08.10.95.

 

Her sitter jeg og griner igjen og ødelegger den nye dagboken jeg har fått av mamma. Hun hadde tenkt å vente og gi meg den som bursdagsgave, men hun så hvor ute av meg jeg var, og da fant hun ut at jeg ville ha mest nytte av den nå. Mamma mener at det å skrive dagbok er en måte å tenke på og man får lettet sitt hjerte. Men, jeg vet ikke helt. Jeg er ikke noe videre til å skrive.

 

Vi prøver å holde humøret oppe. Det regner ute og vinden blåser kraftig gjennom de tynne, sprikende trærne. Flere ganger i dag har de andre funnet meg oppløst i tårer. Mamma vandrer rundt med blanke øyne, mens pappa får tiden til å gå ved å skjenne på lillebroren min, Admel. Admel har vært masete i dag og spør alle om hvorfor. Jeg stiller det samme spørsmålet til det knuste hjerte mitt: "Hvorfor ?". Spørsmålene hoper seg opp. Det eneste som har hjulpet er å stille seg på det lille, koslige kjøkkenet vårt og stirre ut det lille vinduet. Jeg kikker opp mot stjernene og vet at uansett hvor vi er på denne urettferdige jordkloden vil vi se de samme stjernene. En gang, jeg tror jeg var åtte år, fortalte mamma meg at hver stjerne er en sjel. Når noen dør kommer det opp en ny skinnende blank stjerne. Jeg husker jeg spurte hvorfor en og annen stjerne falt. Mamma smilte forsiktig mens pappa raskt svarte at det var sjeler som skulle leke engler for en stund.

 

Øyenlokkene mine er fulle av torner, som får meg til å gråte, og hjertet mitt er som en sten i magen, som får meg til å synke sammen. Hver gang jeg hører et fly over taket ønsker jeg å krype sammen i en krok og hyle. Men, jeg gjør det ikke. I stedet sitter jeg og lytter. Tankene mine går til det mennesket som flyr høyt der oppe og bestemmer over liv og død. Jeg tenker :"Vil han drepe meg, så gjør han det. Jeg kan ikke gjøre noe med det." Jeg skotter bort på Admel, som vil ut og leke. Mamma kommer bort og ber meg om å pakke. Det vivlende støvet danser i lyset fra den lille leselampen. "Hva skal jeg pakke" spør jeg, mens stemmen min dirrer. Mamma svarer at jeg bør ta med meg det jeg er mest glad i, og hun smiler da jeg sier at da blir det familien. På en måte kunne jeg ønske meg at vi ble igjen. Jeg føler ikke for å skape et nytt liv. Mitt er allerede ødelagt av sorg. Tårene sildrer nedover kinnene mine, som en liten og sprudlende bekk. Jeg får problemer med å se gjennom brillene men beholder dem på. Jeg må bevege armen. Det kribler i den etter all skrivingen. Ryggen min verker etter å ha sittet bøyd over det lille bordet i over en time. Jeg kikker rundt meg og ser pappa som tar de få fotografiene vi har i en plastlomme. Han merker blikket mitt på seg og blunker til meg. Jeg prøver å smile, men det blir mer som en grimase. "Snart er vi fri, Mariana" sier han i en nesten munter tone. Men, jeg ser på øynene hans at han er like trist som mamma og meg. Admel kommer bort for å få en klem og han får den mer enn gjerne. Tenk å være fire år igjen. "Er du glad igjen nå?" smiler han. Fregnene lyser opp det lille ansiktete og gleden hans smitter over på meg. "Ja" sier jeg og gir han en dult i siden.

 

De siste tre timene har jeg vandret rundt i det lille mursteinshuset vårt. Tidligere i dag var jeg lei meg for å forlate huset. Tok for meg pappa og mente det var galt å forlate barndomshjemmet mitt. Han smilte og spurte hvorfor jeg var så glad i dette huset. Jeg ble målløs og stammet frem at det var på grunn av alle minnene. "De tar du med deg, kjære ungen min" sa han før han brast ut i gråt. Stemningen er trykkende. Ryktet har spredd seg og naboer kommer innom for å si adjø. Jeg orker ikke si noe for da kommer bare gråten. Jeg står bare som en livløs dukke og stirrer trist inn i de forståelsesfulle øynene. Ordene "Det går nok bra skal du se" går igjen på lippene deres. Kroppen min skjelver når de sier det. De sier det uten klang i stemmen, og jeg er sikker på at de tviler på om vi overlever overfarten.

 

I de få rolige stundene, der hvor vi ikke har besøk eller ikke flyene sirkler over hodene våre, går jeg rundt og samler ting jeg vil ha med meg. Pappa har gitt meg en liten ryggsekk til å ha tingene i. Jeg er fremdeles i stuss over hva jeg skal ha med meg. Du, kjære dagbok, er så liten at du ikke tar opp noe særlig plass. Mamma sier til meg at klær og mat skal hun ta seg av. Alt som ligger i sekken er en hårspenne i sølv. Den har tilhørt Maria. Dagen før hun forsvant gav hun den til meg. "I tilfelle noe skjer så skal du ha denne". Da jeg skottet flirende opp mot henne la hun til at om ikke noe skjedde kunne jeg glemme det. Selv om jeg sitter å tenker på den skjebnesvangre dagen kommer ikke tårene. Kanskje jeg har brukt dem opp? Kinnene mine klør. Hver gang jeg lukker øynene kommer de vonde tankene smygende. Det å ikke vite er det verste. Hva skjedde? Hvorfor kom hun aldri tilbake? Maria snek seg ut den dagen for å treffe Alis. Begge er oppført som savnet på den store, brune korkplaten utenfor smijernsporten, som fører inn til byen. Jeg skifter tema nå før jeg begynner å stortute.

 

Nå har jeg vært rundt og samlet med meg alt som skal være i sekken. Mens jeg satt på soverommet jeg delte med Maria falt blikket mitt på den loslitte teddybjørnen, den uten øre. Jeg kan ikke forstå at jeg ikke kom på den før. En annen ting jeg pakket var hårbørsten min. Med mitt lange hår var det nesten en selvfølge å ta den med seg. Siden jeg ikke kom på mer tok jeg med en leke for Admel. Mamma mente han hadde mast seg til å få med mer enn nok. Men, med sitt smilende vesen overalte han meg til å ta med en grønn lekebil. Egentlig ønsker jeg å ta med meg så mye. Men jeg klarer ikke velge. Min første tanke var bildene, men de har pappa allerde pakket. Egentlig vil jeg ikke ha noe med meg. Jeg vil ikke ha noe som minner meg om denne fryktelige tiden. Det eneste jeg ønsker er minner fra Maria. Mens jeg gikk rundt og samlet såkalte minner slo det meg at hun kanskje ikke var borte for godt. Tenk om hun var skadet og kjempet for livet utenfor byen. Men, snikskytterne ville vel ha drept henne om de fant henne. Nå begynner jeg å gjespe. Får prøve å få meg en times søvn før vi skal forlate dette landet. Det blir nok fælt å forlate Bosnia, men jeg har hørt at det er utrolig fint i Italia. Håper vi ikke kommer for sent til båten... eller at noe fryktelig skjer...

 

Hilsen Mariana.

 

Kjære Dagbok
09.10.95

 

Jeg våknet og håpte at alt bare var en drøm. Håpte at det ikke var krig utenfor det lune huset vårt og at ikke Maria var borte. Lydene fra kjøkkenet vegg i vegg og mammas lave hvisking gjorde meg sikker. Hvor mye jeg enn ønskte det kunne livet mitt aldri bli det samme; sorgløst og trygt. Eller kanskje en gang i fremtiden?

 

Mens jeg skriver nå sukker jeg. Jeg leste en gang at det er bedre å gråte ut enn å sukke hele veien. Vet ikke helt hva som er best. Om jeg griner gjør jeg de andre triste, ved at de ikke klarer å muntre meg opp. Og om jeg sukker tar jeg motet fra Ragad. Han følger meg med øynene hele veien, selv nå når jeg sitter og skriver. Egentlig burde jeg være glad. Det sier iallfall alle til meg. "Tenk på oss som blir igjen" sier de anklagende. Jeg har så lyst å vri spørsmålet: "Tenk på meg som forlater dere!"

 

Hjertet mitt banker raskere og det jeg skriver blir nærmest uleselig. Hånden min skjelver og jeg kjenner sinnet dirre i meg. Jeg har lyst til å hoppe og skrike. Få ut alt det jeg går og bærer på. Alt sinnet, motløsheten og oppgittheten, kanskje klare å bygge et ørlite håp om å få se alle de kjente og kjære igjen. Jeg vet vi har større sjangse til å overleve i Italia. Ofte lurer jeg på om det hadde vært best om vi ble bombet alle sammen. Så slapp vi å leve på denne måten; krype sammen som skremte dyr hver gang vi hører fly i luften eller skritt utenfor. Tenk om flykten ikke kan bli gjennomført på grunn av dårlig vær? Jeg tror ikke jeg kan makte å vente lenger. Være redd hvert minutt gjennom en hel dag. Kjenne frykten spre seg fra tå til tå hver gang jeg sniker meg ut for å gå på do. Vinden har gitt seg og overlatt plassen til en mindre bris.

 

Nå har jeg pakket det som skal være med; teddybjørnen til Maria, lekebilen til Admel, en hårbørste, hårspennen fra Maria, et bilde av Jomfru Maria (det jeg fikk av bestefar til konfirmasjonen min) og en liten pute mamma har sydd. Bildet står i en liten sølvramme. Jeg tok det vel egentlig med meg fordi det var så pent. Puten tar jeg med meg fordi jeg er blitt "glad" i den, og fordi det alltid er nyttig med en pute. Jeg har gått rundt og prøvd å se om det er noe jeg burde tatt med meg. Men jeg klarer ikke tenke klart. Tankene mine virrer seg inn i hverandre og blir til et eneste rot. Jeg er glad og trist på samme tid. For første gang begyner jeg å glede meg til å komme fram. Admel spurte meg nettopp om det kom til å være bølger når vi reiser. Vi får vente og se...
Hilsen Mariana

 

Kjære Dagbok
17.10.95

 

Jeg vet jeg har forsømt deg en tid, men alt har vært så travelt og spennende. Vi forlot Herza tidlig om morgenen. Båten var ikke slik jeg hadde forestilt meg den. Jeg så for meg en gammel, forlatt holk. Vel, gammel var den. Men ikke noen holk. Den var stor nok til å romme 300 mennesker og den fløt da på vannet... Admel fikk dessverre rett; det var bølger. Jeg for min del ble svært sjøsyk. De andre så ut til å klare seg bra. Må si at jeg er glad for at jeg tok med meg puten. Vi ble plassert i et nesten tomt rom, med trebenker langs sidene. Jeg var ganske stiv og støl etter den første natten. Alle stemmene var som en lav summing, nesten som bier i et syltetøyglass. Siden jeg var såpass syk fikk jeg bare med meg bruddstykker av alle samtalene. En ting gikk igjen i alle; hvorvidt man fikk oppholdstillatelse eller ikke. Da pappa begynte å snakke med en skjegget, gammel mann om hva man kunne gjøre om myndighetene ville sende familier hjem lukket jeg ørene. Best å ikke ta sorgene på forskudd. Om nettene drømte jeg om skipsforlis, og om morgenene våknet jeg svett og forkavet. Det var en helt ny opplevelse å kunne føle seg trygg, jeg slapp å uroe meg for hvor Admel var.

 

Da vi ankom Italia skinte solen. Jeg fikk ikke med meg ha byen het, men det var da heller ikke det viktigeste. I alt kavet glemte jeg hårbørsten min. Kan ikke si at jeg har savnet den alt for mye. Jeg føler at hjertet mitt vil hoppe av glede, samtidig som en del av det er et åpent sår. Jeg tenker på de hjemme, og får en vond klump i halsen. Da jeg forklarte Admel hvordan jeg følte det foreslo han at jeg skulle svelge klumpen... Mamma vil helst reise tilbake når krigen er vunnet. Det virker ikke som om den skal slutte. Selv om den tar slutt erdet ingen som vinner.. bare tapende parter. Om dagene i Italia skinner solen og jeg føler at ansiktet mitt stråler. Alt som jeg gruet meg for! Vi fikk oppholdstillatelse som politiske flyktninger. Må innrømme at jeg hadde mine tvil. Hvorfor skulle noen ville ta imot oss? Tre nervevrak og en smilende unge. Men, heldigvis er det ikke alle som deler mine tanker.

 

Jeg kikker ut av vinduet og opp mot himmelen. En tåre triller nedover kinnet mitt mens jeg tenker på de vi kjenner i Bosnia. Lever de i dag? Tankene mine går til historien om sjeler og stjernene. Jeg prøver å huske hvor mange stjerner det var da vi reiste, men det er nytteløst. Mens jeg sitter slik faller en stjerne og Admel kryper opp i fanget mitt.

 

Hilsen Mariana


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish