Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
AnneSkriv ut Utskrift

Spennende historie om Anne og vennene hennes.

Karakter:  5+

 

Bokmål - FortellingForfatter:



Anne er ei 13 år gammal jente med en utrolig plagsom lillebror, Freddie. Anne har ganske mørk hårfarge, nesten kastanjebrunt. Anne er ca.1,65 m. Høy, men ikke spesielt tynn. Hun liker å være sammen med venner, særlig Janne (Jenna), Ross (Rosie), Diane (Di), Alexandra (Alex), Frank (Fran), og selvfølgelig bestevenninnen Sami (Sam). Sam er lys blond, passe høy, og veldig fantasifull.

 

Et eksempel på den ville fantasien hennes er at hun trodde faktisk at hun kunne fjellklatre uten hjelm og tau, og det endte med brekte ribbein, brekt nese, brekt tå, forstua håndledd og ankel + en masse skrubbsår.

 

Dette er en historie fra en nesten helt normal dag, som ender i katastrofe. Datoen er fredag den trettende, sommeren 1999. Døm selv om det er dato eller vanlig uflaks som gjør denne dagen spesiell.

 

Tidlig en morgen våknet Anne av at lillebroren hoppa i senga hennes, og skrudde på alt lyset i rommet. Det var med andre ord en helt vanlig dag i Annes liv. Hun stod opp, skrudde av lyset og gikk og la seg igjen. Nå var det umulig å få sove igjen, for nå hadde lyset liksom trengt seg inn i øyna. Typisk Freddie å ødelegge dagen hennes på den måten. Anne hata at broren raserte romet hennes hver dag.

 

Hun gikk og dusja og kledde på seg, så skrudde hun tv`n på barnekanalen, for da satt broren klistra til skjermen til skolen begynte. Da holdt han seg borte fra rommet hennes i alle fall. Og så gikk hun ned trappa for å spise frokost. På vei ned de siste trinna tryna ho de fire siste, på grunn av en eller annen dum fisketråd som var surra nedover de siste trinna.

 

Anne gnei seg på ankelen, for det var der ho hadde fått vondt. Detta var helt opplagt enda en teit ting som broren hadde finni på. Anne haltet brølende til skapet i gangen, og riv opp den døra med speil på, for han gjemte seg alltid der. Ganske teit å gjemme seg på det samma stedet hver gang, men det gjorde ingenting, då blei det bare mer bank på han!

 

Akkurat da Anne hadde tenkt å fly på han, tuppa han til den vonde ankelen med knottsko! "Aooou!" Skreik Anne. Mens hun skreik, beina Freddie opp på rommet hennes, og rota det til så det så ut som om en hvirvelvind hadde vært der. Det hørte hun på lyden ovenifra, stoler som datt i gølvet og lyden av papir som blir krølla og rivd i stykker, også hørte hun at katten deres, Snusken, mjauet og skreik og holdt på. Nå hadde sikkert Freddie dratt henne i halen, løfta hu etter to bein, og tilslutt hadde han sikkert stengt henne inne på badet, der hun hater å være. Stakkars katt hun skule til og med få kattunger snart.
"Freddie, hvis du ikke slepper Snusken ut øyeblikkelig, får du bank! Og pell deg ut av rommet mitt!"

 

Ho orka ikke å stå der og brøle, som en annen brøleape, og ikke kunne ho løpe etter ham med det beinet, heller, så ho gikk for å trekke kalenderen. Hun og broren slåss om å få trekke kalanderlappene. Særlig søndag, for den var rød. Hun visste det var fredag, men da hun trakk lappen, så hun at det var fredag den 13. Anne var ikke særlig overtroisk av seg, så ho tenkte ikke så mye over det før den store pakka med cornflakes var tom, melka var sur to dager før den skule være det, og den dusten Freddie hadde helt vann i tannkremtuba. Men hun tenkte bare at var jo ikke så veldig uvanlig at broren oppførte seg dustete, eller at den lille svarte labradorhvalpen deres, Beauty, spiste cornflakes om natta, for hun var jo ganske grådig av seg når hun først hadde begynt å spise på noe. Og melka hadde sikkert stått for lenge ute i sola.

 

Det var egentlig ganske fint vær ute, til å være mai, så hun gikk til skolen. Vanligvis tok hun bussen, men på slike dager var det bare fint å gå. På stien ved siden av skogen til Rosie møtte hun bestevenninnen Sam. De hadde vært venner så lenge hun kunne huske.

 

Før det ringte inn, hoppa alle vennene tau. Det var Jenna og Alex som slang. Når de hadde kommet ganske langt, begynte Rosie å kile Alex, så hun slang tauet feil, og rett i huet på Anne!
"Ævv!" stønnet Anne. "Herregud, Anne! Hører du meg?" Hylte Jenna! "Har jeg drept deg, Anne?"ropte Alex.

 

Fran og Di sjekka pulsen og pusten. "Ta det rolig Alex. Hun har bare besvimt! Jeg bærer henne til legen borti svingen her." sa Fran. Imens Di, Rosie og Sam prøvde å trøste Alex og Jenna som var helt hysteriske, bærte Fran Anne til legen. Når han hadde forsikret seg om at alt var bare bra, satte han seg ved senga og ventet til hun våkna.

 

Etter ca.10 minutter våknet Anne og prøvde å gå litt rundt på gulvet. Hun prøvde å legge seg og slappe av, men det var umulig å ligge stille når hun hadde muligheten til å prate med noen. Anne satte seg opp igjen og pratet litt med Fran, også spurte hun hvorfor ikke legen var der. "Han måtte ut på sykebesøk til en gammel mann. Han kommer sikkert snart." sa Fran.

 

"Åja," svarte Anne. Da hørte hun skritt i korridoren bak døra, og sa: "hvem er det?" Fran kikket i nøkkelhullet og utbrøt: "Det er i alle fall ikke legen din!"

 

De gjemte seg under skrivebordet, og akkurat da de dukket |under bordet, kom ei litt småfeit dame inn i rommet, med lysegrønne sokker, og høyhælte sko. Anne tittet under kanten på bordet, og så at dama putta masse medisiner og sånt i veska. Nå hadde de virkelig rota seg bort. "Vi stikker når hu snur seg" sa Anne. "Okay,jeg kan si ifra." svarte Fran. "Nå!" De sneik seg langs veggen, og nesten helt borte ved døra snudde dama seg, og skreik "hva gjør dere her, små drittunger?!"

 

De prøvde å løpe, men dama var forbausende rask til å være så feit. Ho tok begge to i høyrehanda, og sa: "dere skal ingen steder!!!" Hun hadde en kort mørkerød t-skjorte, og et kort olaskjørt under en lang hvit legefrakk. Håret var svart og krøllete, men hun var ingen lege, det var sikkert og visst! De prøvde å løpe igjen, men dama bare stramma grepet. "Nå tenker jeg dere skal bli med til Anton! Og ikke prøv å skrike, da slår jeg!"

 

De tørte ikke skrike, for de tvilte ikke på at ho kunne slå hvis det trengs. Damen drog dem med seg ut et vindu, de var bare i 1. etasje, men det var skummelt likevel. De gikk inn en gate ingen av dem hadde vært i før, så gikk de inn ei dør som gikk i ett med veggen. Etter det, ble de slept inn en trang gang, som til slutt endte ved ei grønn dør.

 

Dama nølte litt, men til slutt åpna ho døra og gikk inn. Rommet var enkelt møblert, en stol stod midt i rommet, og en hvit treseter i skinn med blå puter stod i et hjørne, i et annet hjørne stod et skrivebord av furu med en rød kontorstol inntil. Det var et ganske fint rom, med et stort mørkebrunt teppe på gulvet, veggene var beige, og gulvet var hvitt.

 

Damen kremtet, og stolen som sto med ryggen mot dem, begynte langsomt å snu seg rundt. Anne var ganske redd nå, det var Fran også, men han viste det ikke så mye som Anne, for han skulle liksom passe på henne, da! Han visste ikke hva de skulle gjøre,han tenkte på å stikke av, men det hade alle merket likevel. Og ikke sjangs for at de kunne løpe fra den falske legedama! Nå hadde stolen snurret helt rundt, ogi den satt en mann Anne absolutt ikke visste hvem var. "Snakk, Kathy" hvisket han. Hun skjønte at dama måtte hete Kathy.

 

Kathy svarte: "Anton, dissa ungane snuste rundt på kontoret til legen. De så at jeg rota i sakene hans. Hva skal vi gjøre med dem?" "Ah, det er dem jeg har lett etter! Sett dem sammen med den andre, vi har ikk…" lenger kom han ikke før Fran avbrøt ham: "Hvilken andre?!" Da smilte Anton det styggeste smilet Anne og Fran noen gang hadde sett.
"Før dem vekk!"

 

"Greit, unger, kom her." sa Kathy. De rakk ikke engang å svare, før Kathy slepte dem med seg. Hun slengte dem inn i et rom som så ganske tomt ut. Kathy løp ut og låste døra, før Anne fikk tid til å stikke av. De satte seg ned på gulvet og så seg omkring. Da la plutselig Fran merke til en klump i et hjørne. Den så ut som om den gråt. Han gikk forsiktig bort til den og prikket den på ryggen.
"Hva er det?" sa klumpen. Da gikk Anne bort og så et glimt av ansiktet hennes.
"Sami!! Å, så glad jeg er for å se deg her!!!"
"Enig", sa Fran.
"Anne og Fran! Hvordan kom dere hit?"
"Det skal vi fortelle etter at du har sagt hvorfor du er her!"
"Ok," sa Sam. "Vi kasta ball like ette at skolen var slutt, og Jenna fikk kasta den inn på gata. Jeg sa jeg skulle hente den, men på veien kom en motorsykkel og plukka meg opp. Mannen som kjørte sa: "Deg har vi bruk for!"
"Hvorfor det?" spurte jeg.
"For jeg lurte på hvor vi skulle. Så fikk jeg bind for øynene, også var jeg her!"
"Wow", tenkte Anne høyt. "Så det var meninga at jeg skulle komme hit, altså! Så hvis jeg ikke hadde fått tauet i huet, hadde jeg vært her likevel!"
Da sa Sam: "Det er i alle fall noe muffens med dissa her! Åh, nå kom jeg på noe supersmart! Anne, løp og sjekk om det kommer noen, eller om det er noen rundt her!"

 

Det var ett vindu i rommet, men det var gitter utafor, så de kunne ikke stikke. Anne skjønte mindre og mindre av det Sam sa , men hun svarte: "Det er ingen her!"
"Det er bra!", sa Sam. "For se hva jeg har i veska!!!"
"Sam, du er kjempesmart!"
Anne lette litt i veska si, og der lå mobilen hennes! Fran lette litt i baklommene sine, og der lå hans også!
"Ikke sant, nå ringer vi bare hjem, og så ringer vi politiet! and what`s the problem???"
"Problemet er meg".

 

Alle tre snudde seg. Der sto Anton med en revolver i handa, og så ut som han koste seg ved tanken på å skyte dem. Han trykket på avtrekkeren litt for sent, for før han fyrte av, begynte jentene å skrike og løpe rundt. De trodde det ville distrahere ham nok til å misse med mange meter. Det var vellykket. Imens de løpte rundt og skreik, avfyrte Anton flere skudd, og det ene traff Sam i skulderen.

 

Anne løp bort til henne for å prøve å stoppe blødningene hennes. Sammy var virkelig redd, og Anne reiv en bit av skjorta si og knøyt den rundt skulderen hennes. Sam ynket seg, men hun lå stille, for hun visste det var til hennes eget beste at Anne gjorde det. Da lurte Fran på hvor Anton hadde gjort av seg. Han hadde sannsynligvis gått for å finne Kathy. Nå pustet Sam veldig tungt, og til slutt trodde Anne at hun var død. Sam hadde egentlig besvimt av smertene i såret, men det visste ikke Anne.

 

Akkurat da kom Anton og Kathy løpende. Fran løp mot Anton i et forsøk på å ta fra ham pistolen, men Aton skjøt ham i magen, og Fran datt ned.

 

Dette ble for mye for Anne. Nå løp hun bort til Anton, slo ham i fjeset, og tok pistolen. Hun rettet den mot seg og sa:
"Nå har dere skutt ned mine beste venner, så mitt liv er ødelagt. Det er ikke verdt å leve!"
Dette var kanskje dumt av Anne, men av kjærlighet til sine venner fortsatte hun:
"Jeg skyter. Men legg likene ved skogen til Rosie"
"Hvilken rosie?"
"Ross Blackhood"
Da skjøt Anne. Hun falt på ryggen, og så nesten ut som en engel der hun lå, med den bleke huden, omkranset av det mørke håret.

 

Anton gikk og la Anne, Frank og Sami ved skogen til Ross.

 

Etter noen timer våknet Sami og så de døde vennene sine. Hun orket ikke å leve uten dem, og gikk og hoppet fra broen.

 

Dagen etter sa de på nyhetene:
To 13 åringer, en gutt og en jente ble i går funnet skutt ved Blackhoodskogen i Roseham, i nærheten av lucky street. Politiet leter fortsatt etter gjerningsmannen/mennene, men de frykter at de har rømt ut av staten. Fly, tog, båter og busser er under streng kontroll. Hvis noen har sett eller hørt noe om dette, oppfordres de til å gå til politiet. Det var nyhetene med John V. Wood

 

Anton og Kathy ble aldri tatt, Sami ble ikke funnet, men Anne og Frank lå i samme grav, og fikk hvite og lyserøde roser blandet med liljer og fioler rundt steinen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish