Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
BlodregnSkriv ut Utskrift
Vinner av påskekrimkonkurransen 1999 arrangert av de tre største skolesidene i Norge. God novelle hvor to handlinger snører seg inn i hverandre.
Bokmål - NovelleForfatter:



John kom kjørende bortover veien, med målet satt på veikroen han såvidt kunne øyne et sted til høyre. Solen tittet såvidt gjennom sprekkene i skydekket, dagen var ennå ung. Det ville nok gå en time eller to til før den tok på seg den mørkeste kappen. Han hadde kjørt en stund, litt usikker på hvor han ville ende opp først, men hadde så funnet ut han ville avslutte dagen hyggelig. Han lette etter et mål å sette seg, og nå hadde han endelig funnet et. Han smilte tilfreds for seg selv. Endelig. Han svingte inn og stoppet opp i en passende avstand fra boden.

 

Farten økte, og det samme gjorde rødfargen. Himmelen skylte ned sine våte dråper, de plasket tungt ned mot grunnen. Den gjennomsiktige fargen på dråpene blandet seg med fargen, snart lå det dammer bortover veien. Røde.

 

Det stod noen ungdommer utenfor kroen, en jente og noen gutter. Han åpnet døren og gikk ut av bilen. Ungdommene reagerte, snudde seg og kastet et lett blikk på ham. Han gikk frem til luken og bestilte seg noe å drikke. Han var tross alt ikke ute etter føde. "Hvordan går det?" spurte han, og smilte til ungdommene. "Joda, takk det går vel bare bra med oss" svarte jenta.

 

Så de hadde det bra denne dagen, tenkte han. Dagens gode gjerning, jeg lar dem få ha en god dag. Om det fins en himmel, så kommer jeg nok sikkert til den. Han satte på en kassett på bilstereoen, for å overdøve lydene bak seg. Det var alltid denne kassetten, til akkurat disse dagene. Det var hans rituale, det han gjorde for å komme seg igjennom hans gode gjerning.

 

Hun brukte en svart bommullskjole, akkurat lang nok til at den nådde anklene hennes og han kunne se noen sarte stoffsko verne de unge føttene. Hun hadde lysebrunt halvlangt hår, som hadde krøllet seg hvor det møtte frakken hennes. En hvit kappe som var nesten like lang som kjolen. En skjønnhet tenkte han, en renskåret skjønnhet.

 

Kjolen hennes hadde blitt gjennomvåt og forvridd rundt den skjøre kroppen. Ansiktet var skjult, og det takket de seg Hellig for. Den hvite kappen hadde blandet seg med kjolen, og sammen hadde stoffene nærmest bandasjert henne. En rødfarge hadde farget kappen, sådan deler av kjolen. Det eneste synlig av hud var en hånd som lå strakt over bylten de antok var hodet hennes. Det var en dyster kveld.

 

Han betalte for drikken og tok den med seg bort til ungdommene. Han tok en slurk mens han gikk. "Har dere noe imot om jeg slår meg ned?" spurte han, spørsmålet rettet mot jenta. "Vær så god" svarte jenta, litt i tvil. Han likte tvilen hennes. "Fortell meg om deg selv" sa han til jenta. "Hva heter du?" Jenta så smånervøst på de andre rundt henne. "Hvorfor spør du, Herr..?" "Mohan" svarte han, "mitt navn er Mohan."

 

Guttene mente å huske han hadde nevnt et navn. De husket derimot ikke han hadde nevnt noe fornavn, og det ble spesielt vanskelig da politiet ikke fant en sjel ved navnet Mohan. De hadde kontaktet sine skandinaviske kolleger, men uten resultat. Heller ikke bildet som ble skissert utfra forklaringer gav resultater etter sammenligning med samtlige forbryterregistre. Herr Mohan forble mystisk.

 

Hun nikket. "Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig. Du er vel ikke ille berørt?" Han visste hun ikke kunne innrømme det, da hadde hun tapt slaget om stolthet. "Mitt navn er Linn Strøm, Herr Mohan. Jeg går på videregående skole, og jeg bor her i området." Han nikket. Perfekt, tenkte han, perfekt. Om hun er så ung, vil det ikke være noe stort tap for samfunnet, hun har ikke fått tid til å utrette noe spesielt ennå.

 

Herr og Fru Strøm gråt sine tårer og sorgen var stor over tapet. Deres eneste datter, hun som skulle få alt. De hadde spart opp til hun skulle kunne gå på et bra universitet i utlandet, de hadde alltid frydet seg over at de hadde et så oppvakt barn. Hun skulle fått lekende smånøster når hun nådde sin beste alder, og de skulle være gode besteforeldre. De ble frarådet, og de ønsket heller ikke å se ansiktet hennes nå.

 

De andre ungdommene, guttene, lot til å skule på ham, men han overså dem. "Hva vil du utdanne deg til da, Frøken Linn?" spurte han med et skjevt, flørtende smil. Hun smilte sjenert. "Jeg er ikke helt sikker ennå, men jeg håper på å bli berømt en dag." Min lille skjønnhet, tenkte John, kjent kan du bli. Du sier det selv, det er ditt ønske. "Om det så er det siste du gjør?" spurte han. Hun stusset litt over spørsmålet, før hun svarte "ja, om det så kan være det siste jeg gjør." Så la det skje, tenkte han.

 

Dagen etter var både aviser og andre nyhetsformidlinger oppsatt på saken. "Hans siste feilgrep" sa noen overskrifter, "Ung jente drept av sinnslidende" sa andre. Nyhetene på tv gav et eget resymé: "Linn Strøm er den siste jenten i rekken av grovt mishandlede ungdommer, alle utsatt for en sinnslidende. Gjerningsmannen døde under sin siste gjerning, og politiet er ikke i stand til å identifisere mannen. Verken utseendet eller navnet han har identifisert seg ved tidligere fins i det skandinaviske politis databaser. Mannen er et mysterium, og så er handlingen bak hans gjerninger."

 

Det brakte i himmelen over dem, det begynte å bli mørkt nå. Luften var fuktig, og så begynte bakken å bli. Ungdommene snakket lavt og så ut til å skille lag. Guttene gikk mot høyblokkene på venstre side, mens Linn så ut til å velge skogsveien til høyre. Han småløp bort til henne. "Frøken Strøm, tillat meg å kjøre Dem hjem. Det er det minste jeg kan gjøre, som takk for praten." Hun nølte litt, vurderte først veien og så bilen hans. Hun virket ikke overbevist, men hun takket ja. Han småpratet med henne bortover mot bilen, og han smilte fornøyd for seg selv. Akkurat hva han hadde håpet. Han åpnet døren for henne, og hun satt seg inn. Han gikk rundt bilen, kastet et blikk på tilhengerfestet, og satt seg selv inn. Han startet bilen mens Linn forklarte hvor han skulle kjøre. Han nikket og kjørte i retningen hun hadde pekt ut.

 

Det gikk alltid igjen, kunne politiet fortelle, mønsteret denne personen brukte på sine utvalgte. Det verste var at de utvalgte ble nettopp dette ved tilfeldigheter. Politiet hadde foreløpig ikke funnet noe annet likhetstrekk ved ofrene annet enn at de alle var unge jenter. Og at samme henrettelsesmetode var brukt på dem alle.

 

Han kjente seg faktisk igjen, han hadde vært i dette området før. Men da hadde han valgt å gjøre sin gode gjerning lengre unna, så han kunne returnere hit. Han var glad for det nå. Han kjørte nesten frem til hjemmet hennes, før han svingte inn en annen vei og kjørte til skogskanten der istedetfor. Ingen av husene kunne se dette stedet, det husket han. "Unnskyld Herr Mohan, men De har åpenbart kjørt feil" sa Linn mens hun skalv litt i stemmen. Hun prøvde åpenbart å skjule redselen. Han smilte enda bredere. "Vet du Linn, tillat meg å droppe høflighetsfrasene, jeg tror ikke jeg har kjørt feil."

 

Han valgte alltid hovedveiene til å utføre handlingen på; da kunne han kjøre fortest mulig lengst mulig. Høye hastigheter og den samme musikken om og om igjen, det var standardisert for ham. Om offeret var heldig, var det ute av bevissthet når handlingen ble utført.

 

Hun ble åpenbart enda mer skremt, og begynte å fikle med håndtaket på døren. "Herr Mohan..?" Han strakte ut hånden, og åpnet døren for henne. Han gikk fort ut av bilen selv, og gikk rundt til hennes side. "Men ikke vær bekymret Linn, bare vær min." Øynene henne ble med ett vidåpne, før han strakte hånden sin inn, åpnet dashboardet og fisket ut et sjal. Før hun fikk tid til å reagere, hadde han kneblet henne og holdt henne fast med et godt grep. Han åpnet bakdøren med den andre hånden og tok ut noe som så ut som en stokk. Han slo henne kjapt i hodet, hun fikk såvidt tid til å se den. Slik, så slipper hun å lide for mye, tenkte han. Det er viktig å balansere smerte og glede slik at gleden får et overtak og ikke omvendt.

 

Blålysene fikk lange reflekser i blodpølene bortover veien. Regnet pøste enda ned, det viste seg å være like nådeløst som personen som var sammenklemt borte ved murveggen. Hans syke tokt hadde fått en brå slutt da regnet hadde fått hjulene til å skli, og satte en stopper for det hele ved å føre bilen inn i veggen. Linn hadde som hans andre ofre, blitt slept etter bilen i høy fart. Heldigvis var veien ellers lite traffikert. En politibetjent fikk endelig brutt seg såpass inn i bilen at han fikk slått av den monotone musikken som ga gjenklang mellom fjellveggene i den ellers så stille veibanen.

 

Han fant frem et langt, tykt tau og bandt hendene hennes. Lenge siden sist nå, tenkte han. Jeg burde gjøre mine gode gjerninger oftere. Men nei, tid for å pensjonere seg. Han tok tak i tauet, og dro henne med bak bilen. Han surret tauet et par ganger rundt tilhengerfestet, og forsikret seg om at knutene både rundt håndleddene hennes og rundt festet ikke løste seg opp for lett. Han smalt igjen døren hennes, og satt seg inn igjen på førersiden. Han startet bilen, og merket at det rykket litt før han fikk en noenlunde stabil fart på kjøretøyet. Endelig kunne han trykke inn gasspedalen og føle velbehaget det var ved å oppfylle andres ønsker. Nå skulle hun bli kjent - og det var det siste hun gjorde.

 

Linn Strøm ble kjent som hans siste offer, om det da var noe å bli kjent som. Obdusentene hadde nektet foreldrene å se liket hennes; for deres egen helse og sikkerhet. Et komfirmasjonsbilde av henne ble brukt i mediene når hun ble omtalt, og ved gravferden hennes ble det et stort oppmøte av svartkledde sørgende. Navnet hans ble aldri nevnt; måtte skyggende alltid forfølge John Mohan.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish