Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Farlig maiaftenSkriv ut Utskrift
Krimkonkurranse 1999.
Bokmål - NovelleForfatter:



Det er en varm og sommerlig junikveld, en slik kveld som vekker bilder av magnoliatrær og bomullsmarker og stråhatter. Men situasjonen er en ganske annen; Sølvi og jeg i stua med hver vår uladde salongrifle rettet mot utgangsdøra, og en diger motorsag i beredskap under sofaen. Jeg prøver å se bister ut, jeg prøver å trekke øyenbrynene truende sammen slik jeg forestiller meg at Jack the Ripper eller Elizabeth Báthory må ha gjort det i drapsøyeblikkene.

 

-Bare kom inn, og vi skyter! skriker Sølvi og vifter med geværløpet. Den eller de som står utenfor døra, skjelver sikkert i de verste krampetrekninger nå, kanskje har vi til og med maktet å påføre vedkommende hjerteattakk eller varige nevroser. Jeg har lest om både nevroser og psykoser, om sinnslidelser som schizofreni og tvangstanker. Men i denne situasjonen har jeg ikke tid til tankesprang. Ja, hvordan havnet vi egentlig i denne bisarre situasjonen? Det er en lang og underlig historie:

 

Alt begynte en meget idyllisk dag i mai. Jeg satt hjemme lagde oljemalerier i asurblått og sinoberrød og skarlagen, riktig boltret meg i fargene og moret meg ved tanken på å ha vært Michelangelo i et tidligere liv. Akkurat idet jeg skulle til å male de siste ferskenblomster på mitt mesterverk, ringte telefonen.

 

-Siri, hjelp! skrek Sølvi inn i øret mitt.

 

-Hva har skjedd? undret jeg, og før Sølvi rakk å svare dro de verste bilder seg gjennom hodet mitt, bilder hentet fra skrekkfilmer og fra nyhetssendinger. Det er atomkrig! tenkte jeg. USA har angrepet Irak og kommet i skade for å slippe noen verdensutslettende atombomber! Snart er vi døde alle sammen! Og jeg tenkte med sorg på at verden aldri ville få se bildet mitt og hylle meg som Munchs etterfølger og overkvinne.

 

-En galning prøver å drepe meg og mamma!

 

Lettelsen gjennomstrømmet meg, det var altså ingen atomkrig. Men ordene var alarmerende nok. Drap? Det fikk meg til å tenke på tidsinnstilte, tikkende bomber.

 

-Hva mener du?

 

-En skrulling har lagt igjen beskjed på mobiltelefonen om at hvis vi ikke betaler innen tjuefire timer, skal han komme og ta oss!

 

-Hvem er "han"?

 

-Vet ikke! En sinnssyk galning fra Gaustad?

 

-Og hvilke penger babler han om?

 

-Aner ikke! Vi skylder ingen noe.

 

Jeg begynte å tenke. Det var ubehagelig. Jeg tenkte at hvis denne sinnsforvirrede personen, for alt tydet jo på at han var sinnsforvirret, plutselig fant ut at han ville lage virkelighet av fantasiene sine, så lå Sølvi og moren hennes snart på kirkegården under to kilo duftende bregner. Sølvis yndlingssblomst er hvite roser. Jeg bestemte meg for at hvis hun ble drept, så skulle kistelokket dekoreres med hvite roser og vi skulle synge Kirken den er et gammelt hus i begravelsen, som er yndlingssalmen til Sølvi.

 

-Er du redd? spurte jeg.

 

-Redd! sa Sølvi foraktelig. -For en psykotisk idiot? Slett ikke.

 

Men det var jeg.

 

Den dagen var endeløs. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg, måtte jeg tenke på mord og på blodpøler og på banehogg. Jeg tenkte på den amerikanske borgerkrigen, på Konføderasjonen og de endeløse slagene mellom yankeene og sørstatsfolket. Jeg tenkte på fresende kongeboaer som langsomt kveler offeret og knuser hvert bein i kroppen på stakkaren. Jeg tenkte på svovelsjøene i Bibelen og de syv landeplager, og jeg tenkte på epidemiene før i tiden, for eksempel svartedauen, og jeg så for meg et spøkelsesskip fullt av digre rotter legge til havn...

 

Uansett hva jeg tenkte den dagen, så fødte tankene et grotesk bilde som brant seg fast i hjernen min. Sølvi må ha forstått det, for hun ringte senere på ettermiddagen.

 

-Har du lyst til å bli med oss til Liertoppen? Mamma skal møte Askil der.

 

-Tør dere å gå ut når dere har fått trusseltelefoner, da? undret jeg med en lett skjelving i knærne. Sølvi lo.

 

-Selvsagt! Tror du vi lar en anonym galning styre livene våre, eller?

 

Disse beroligende ordene roet meg betraktelig ned. Jeg innså at nervene mine er temmelig flisete, i hvert fall i forhold til Gunnar Sønstebys nerver, han som våget å sprenge i stykker hus og aksjonere selv om han visste at Gestapo likte å negltrekke motstandsmenn. Så når nr. 24 hadde gode nerver, burde mine være såpass sterke at jeg tør å gå ut en lys maidag full av den deilige angen fra løvskogen! tenkte jeg.

 

Ti minutter senere svingte Wenches bil inn oppkjørselen vår, og jeg presset meg inn i forsetet mellom diverse sminkepunger og farrisflasker.

 

-Vi har med en kjøkkenkniv, opplyste Sølvi lattermildt fra baksetet. Alle lo, og de nervepirrende timene etter den første telefonen fra Sølvi, ble vasket bort av beroligende bildur og av børsnoteringene på radioen.

 

-Der er Askil! utbrøt Wenche gledesstrålende når vi ankom Liertoppen. Jeg stirret på den tynnhårede mannen som ruslet mot oss, han så narraktig og engstelig ut, som om han hadde tilbrakt fem måneder i et boliviansk torturkammer.

 

-Wenche, elskede! utbrøt han og omfavnet henne så lungene hvislet. -Jeg har vært så redd for din sikkerhet!

 

Sølvi og jeg flirte til hverandre og lette fram det sammenleggbare piknik-bordet fra bilen. Solvarm plastikk sved mot fingrene mine når vi plasserte bordet under noen skyggefulle villepletrær, og langsomt begynte vi å sette frem maten. Maiskaker og yamsrøtter stod på menyen, men ved våre telepatiske evner ble Sølvi og jeg stilltiende enige om å gjemme vinflaska helt nederst i frysebagen. Både Askil og Wenche så passe tvilsomme ut fra før av, de stirret hverandre dypt inn i øynene mens de smilte fjollete og koketterte og lo. Jeg grøsset ved tanken på hvordan kjøreturen hjem ville blitt med et par glass vin innabords, det hadde skjedd før; vi sneiet borti rundkjøringen med en lånt Cadillac etter juletrefesten i vinter.

 

-Jeg skal aldri forelske meg, mumlet Sølvi mutt. Jeg samtykket og satte meg tankefullt på en benk uten ryggstø.

 

-Kan du ikke finne ut hvem som ringte til dere? undret jeg.

 

-Åssen skal vi klare det?

 

-Kontakt opplysningen.

 

Sølvi fisket frem mobiltelefonen og slo nummeret med vellakkerte negler. Jeg studerte kjærlighetsparet ved bilen, de stod så tett at ikke et atom ville få plass mellom dem. Ikke engang kvarker ville fått plass!

 

-Ja, hallo, sa Sølvi. -Jeg har nylig blitt utsatt for telefontrakassering, og lurte på om det er mulig å finne ut hvor siste innringende samtale kom fra?

 

Jeg lyttet med halvt øre, slik hunder kan, mens jeg tenkte på franskmannen Sudré som var førstemann til å bruke telefonen. Det var i 1834, mens Henrik Wergeland ennå levde! Kanskje satt Henrik i akkurat det øyeblikket med fjærpennen mellom fingrene og unnfanget lyrikk, eller kanskje han holdt en brennende tale om politikk, eller kanskje han samtalte med søsteren sin Camilla-

 

-Siri! utbrøt en stemme ved øret mitt, og jeg vendte fortumlet tilbake til virkeligheten. Sølvi dultet til meg, øynene skinte oppspilt som to slipte vannsafirer. Jeg smilte undrende.

 

-Han heter Steinar Halvorsen!

 

-Telefontrakassereren?

 

-Ja!

 

En ganske interessant opplysning som åpnet for nye muligheter. Situasjonen var bisarr: sola skinte glødende på teglsteinshusene vi skimtet bak trærne, og jeg forestilte meg at taksvaler holdt til under mønet, og midt inne i denne naturlige idyllen så var Wenche og Sølvi truet på livet av en forkvaklet psykopat! Den intense tankeprosessen krevde all min energi, men til tross for hvor utmattet jeg var så jobbet en del av hjernen uavbrutt med Steinar Halvorsen. Nå som vi visste navnet, var det vel bare å anmelde typen, kanskje saksøke han og få noen ekstra tusen i lommepenger?

 

-Mamma! skrek Sølvi. -Nå har vi funnet ut hvem som truet oss!

 

Paret rev seg løs fra hverandre og kom mot oss, Wenche iført en litt eksentrisk, men kledelig silkemoaré for anledningen. Askil var mer gammelmannsaktig og labbet omkring i noe jeg mistenkte for å være konfirmasjonsdressen hans, den luktet nemlig sterkt av møllkuler og av støv, men kaméen på slipsnålen blinket strålende i sollyset.

 

-Han heter Steinar Halvorsen, avslørte Sølvi.

 

-Hvordan vet du det? undret Wenche og samlet det stripete håret i en chignon.

 

-Ringte opplysningen. Fikk adresse og telefonnummer også. Har du noensinne hørt om ham, mamma?

 

-Nei, aldri. Han må være gal.

 

Det begynte å rykke i de forfinede hendene til Askil. Kanskje var det et urgammelt beskyttelsesinstinkt som blusset opp i mannsslektens minst mandige medlem, for han rev mobiltelefonen ut av hendene til Sølvi og tastet rasende nummeret til Steinar Halvorsen. Vi andre ble stående i bevende taushet, jeg så de små fine saffianskoene til Wenche skrape fortvilet i bakken, hun mistrivdes hun også.

 

-Hallo! Er det Steinar Halvorsen jeg snakker med! brølte Askil med sin dypeste basstemme. -Jeg vil gjerne at du lar min fremtidige kone og datter i fred! Jeg vil ikke ha flere upassende oppringninger fra din side, er det forstått? Hører du! Hva!

 

Plutselig spaknet Askil. Det var en ganske interessant observasjon, omtrent som å blåse opp en ballong og så slippe den, slik at den freser gjennom lufta i hundre kilometer i timen. Askil bare knakk sammen, slik Napoleon sikkert knakk sammen da han måtte undertegne sin tronfrasigelse i Fontainebleau.

 

Askil la stille på. I neste sekund stirret de røde øynene vettskremt på oss, de dumme røde øynene som nå var mistenkelig våte.

 

-Han sa at han skulle skyte meg-

 

Og dermed er vi kommet til den nåværende situasjonen: overnattingen hos Sølvi. Både Sølvi og jeg ble vettskremte av trusselen, selv om vår redsel bare var et knappenålsstikk mot hva Askil opplevde. Allikevel ekkelt nok til at jeg takket ja til å overnatte hos Sølvi, både som moralsk støtte og som beskytter.

 

Wenche har lagt seg, nervene hennes er iskalde, det er forresten ikke rart for hun var fallskjermhopper i sin ungdom. Sølvi og jeg sitter i stua mens den ene såpeoperaen etter den andre flimrer over skjermen. Vi har pusset støv av de gamle salongriflene til bestefar som han hadde i slaget om Narvik, nå sitter vi med munningene pekende mot døra.

 

-Jeg synes jeg hørte noen utenfor, hvisker Sølvi. Jeg nikker og stiller inn superhørselen. Hun har rett; det er skritt utenfor, eller en knitring som i blondemamelukker, jeg kan uansett banne på at vi har fått gjester.

 

-Hva skal vi gjøre? Tror du han bryter seg inn? Tror du han er bevæpnet?

 

-Vet ikke, grøsser Sølvi. -Hva sier du om at vi henter bønneboka og blir religiøse?

 

Skrittene forstummer. Personen står nå helt stille utenfor døra, venter, og i neste sekund lyder en gjennomtrengende ringeklokkelyd gjennom huset. Sølvi blir hvitere enn edderdun, hun ser artig ut, omtrent som de balsamerte faraolikene det er bilde av i historiebøkene våre.

 

-OK, vi må være bestemte! sier jeg. -Vi må la ham forstå hvem som er sjefen!

 

Sølvi nikker. Så trekker hun pusten, fyller lungene med et skikkelig magadrag, og hyler så veggene dirrer:

 

-Bare kom inn, og vi skyter!

 

Personen utenfor blir enda stillere. Jeg er klissvåt av svette, nå kunne jeg trengt en palmettovifte, slik som kvinnene i sørstatene på attenhundretallet brukte i sommervarmen. De kvinnene hadde fine vaner, gikk kledd i fargesprakende organdikjoler og halvhansker og kyser...

 

-Siri, nå dør vi.

 

Jeg nikker og presser fram et par tårer. Stillheten ligger trykkende i hele huset. Nå kommer morderen, Steinar Halvorsen, og dreper oss alle sammen, tenker jeg, og når han har maltraktert oss så putter han kroppsdelene på en sprittank til minne om dåden. Jeg har ikke lyst til å bli oppbevart på sprittank, jeg vil kremeres og deretter hvile i Taj Mahal til evig tid.

 

Personen utenfor beveger seg på nytt. Jeg er vettskremt. Det begynner å dunke i ørene, høylydt, og jeg banner lavt. Deretter ber jeg til Gud. For de fleste omvendelsene skjer i riktig store kniper, jeg akter i hvert fall ikke å klamre meg til ateismen når en gal morder står utenfor døra.

 

-H-h-hjelp! lyder en stille hvisken.

 

-Bestemor? utbryter Sølvi forundret. -Det der var stemmen til bestemor!

 

Vi spretter opp, beveger oss som de beste geriljakrigere bort til døra, lytter, river den opp. En meget gammel, meget svett og meget nervøs dame står på trammen, og jeg skynder meg å gjemme geværet under lasset av jakker og T-skjorter og ridestøvler i entreen.

 

-J-j-jeg skulle levere noen bilder til Wenche, hvisker mumien. Sølvi nikker vennlig. Først nå oppdager jeg hvilken skjønn aften det er; bjørnebærbuskene glitrer grønne og skinnende fra skogkanten, en geraniumrød solnedgang er i ferd med å brette seg ut for våre øyne og plogfurer lyser røde og friske fra jordene.

 

-Vil du ikke komme inn litt, bestemor? Vi har nytraktet kaffe på kjøkkenet...

 

Her ender historien om en sinnssyk galnings ugrunnede trusler. Dersom historien hadde vært oppdiktet, ville jeg laget en annen og mer spennende slutt, for eksempel med et par mord innblandet eller politijakt eller spionasje. Men hvor mye jeg enn ønsker det, så kan jeg ikke følge fantasiens fargerike impulser. Jeg har strenge regler å forholde meg til. Jeg skal fortelle sannheten og bare den...


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish