Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kloakken...Skriv ut Utskrift
Karakter: 5- (8. klasse)
Bokmål - FortellingForfatter:



New York, 1939: Radioaktiv stein, rester etter et mislykket forsøk på å lage en atombombe, dumpes ned i den dypeste kloakken hvor myndighetene mener det ikke kan gjøre noe skade.

 

Del av Militær Logg for 1969: Det har kommet merkelige lyder opp fra New York kloakken i flere år, og myndighetene sender ned et forsknings team, som forventes å være tilbake etter 4 uker i kloakken. Det kommer stadig meldinger fra radioen deres om at de har kommet dypere ned i kloakken, men at de ikke har funnet noe. 2 uker etter at de gikk ned, kommer meldingen; veien de gikk er stengt. De kommer ikke opp igjen! 2 dager etter dette igjen, kommer en melding, med dårligere dekning enn før om at de sendte ut en av dem for å prøve å finne en vei ut. Han hadde ikke kommet tilbake, så de lette etter ham. De fant ham. Rotter på størrelse med hunder hadde noen steder gnagd ned til beinet, men de kunne se at dette ikke var dødsårsaken. Han hadde halsen kuttet over, og det var skjært inn et tegn på den høyre armen: Tre tykke streker som overlappet hverandre i en trekant. Mens HK ennå har kontakt, begynner et av medlemmene å skrike, idet store rotter kastet seg over medlemmene. Det siste radiooperatøren i HK hørte var teamets dødskrik, blandet med en illevarslende snatring.

 

New York HK, 26. Mai 1972: ”Ok, soldater. Oppdraget er ganske enkelt; et nytt forskning/etterforskningsteam, skal sendes ned i kloakken, og jeg har fått oppdraget: Og plukke ut to soldater, som skal eskortere teamet, og beskytte dem mot det ukjente som er der nede. Jeg har plukket ut de to best egnede: Menig Micher, og Korporal Lees.” Majorens stemme ljomet over rommet der soldatene sto på geledd.

”Vil Micher og Lees komme hit?” Majoren så over mengden i det to soldater begynte å røre på seg, og bevegde seg opp mot der han stod. De to soldaten kom fram og stilte seg i giv akt, mens de ventet på at han skulle fortsette.

”Dere to,” smilte Majoren ”kan melde dere i utstyrsrommet, hvor dere vil få ytterligere briefing av han som skal lede operasjonen.” Micher og Lees forlater rommet og begynner å gå mot Utstyrsrommet, og begynnelsen på det som kan bli deres farligste oppdrag hittil…

 

174 meter under New Yorks gater, 6. Juni 1972: Korporal Lees så seg rundt og grøsset. Det var mørkt og guffent, med en merkelig stillhet. Stille før stormen, hadde han en følelse av. Han og teamet han var med i hadde klatret og gått, og hadde nådd en dybde på 174 meter. Lees så utover teamet; Dr. Wilson, med rett bart, og ikke noe skjegg, var utvilsomt en av de tøffeste forskerne Lees noen gang hadde møtt, Menig Micher, tynn, rask og av den typen som i hvert fall ser seig ut, var ikke akkurat den stille typen, og var den som så minst brydd ut av stillheten. Han satt og førte en livlig konversasjon, med radiooperatøren, Hr. Greenbay. Hr. Greenbay så ikke så veldig komfortabel ut der han satt i en stiv stilling, og fortsatte en merkelig stiv konversasjon med Menig Micher, som ikke lot til å merke stivheten i stemmen hans. Lees viste at det var flere team nede i kloakken, men det hadde vært merkelig stille i radioen de siste dagene, bortsett fra noen løsslupne ord over dårlig dekning. Dette kunne komme til å bli, et langt oppdrag. Det lengste han hadde fått siden han var i `Nam.

 

300 meter under New Yorks gater, 8. Juni 1972: Det hadde ikke skjedd noenting den dagen. Rundt kl. 17.00 fikk Greenbay inn en melding. Det var fra teamet på 1064 meters dyp. De hadde funnet et slags tegn på en av veggene. De ante ikke hva tegnet betydde, men de mente at det virket ganske illevarslende. Skrekkmeldingen, kom 2 timer etterpå: ”Team på 1076 meters dyp kaller andre skrrr team. Kan noen høre meg?”

”Team på 300 meters dyp hører dere, men dårlig dekning. Over.”

 ”Endelig fikk skrrr vi kontakt. Vi fant restene av det forrige teamet som ble sendt hit. Det lover skrrr bra. Det er bare skjele-skrrr.”

”Hva? Jeg fikk ikke med meg hva du sa?”

”Jeg sa a-skrrr det er bare skjeletter igjen.”

”Har dere noe mer å rapportere?”

”Hva?”

”Har dere noe mer å rapportere?”

”Nei, men…Hva var det?”

”Hva da?”

”Aner ikke, men det hørtes ut som… Hvem er du? Hva? Nei! Neeiii! Aaaahhh!…”

”Hallo? Hallo?”

Greenbay tar av seg hodetelefonene. ”Vi mistet kontakten.”

”Dette er ikke bra.” Micher ser seg rundt, og den lette tonen er som blåst av ham.

”Dette er definitivt ikke bra.” Lees snur seg mot Greenbay. ”Meld fra til HK og alle team at vi har mistet et team på 1076 meters dyp.”

Greenbay tar på seg hodetelefonene igjen, og snur seg mot radioen. Lees bøyer seg ned mot en stor bag de har tatt med seg. ”I denne har jeg våpnene som vi ble utstyrt med. Jeg deler dem ut sammen med ammunisjon. Brukes bare i nødvendige situasjoner, forstått?”

Et samstemmig ”ja” løper gjennom mengden. ”Bra.” Lees begynner å dele ut automatrifler til alle medlemmene av teamet.

 

Ca. 600 meter under New Yorks gater, 11. Juni 1972: Lees sparker til enda en rotte. ”Det er litt besynderlig. Vi har ikke sett en eneste rotte eller annet tegn til dyreliv, også kommer vi hit og oversvømmes nesten av rotter. Noen digre beist er det også!”

Han snur seg mot Wilson, som går ved siden av ham. ”Besynderlig er ordet. Rotter skal ikke kunne bli så store, og vanligvis er de nærmere overflaten.” Wilson ser ikke lenger ut som en forsker. Med Automatrifla over ryggen og ammunisjon i beltet, ser han mest ut som en heimevernssoldat. Lees flirer nesten, men så husker han at dette er et alvorlig, og kanskje farlig oppdrag, som ikke på noen måte er noe å flire av.

 

Ca. 1000 meter under New Yorks gater, 15. Juni 1972: “Ok, folkens. Vi nærmer den samme dybden som der hvor det forrige teamet forsvant. Dette blir visst bare farligere og farligere, men nå kan ingen av oss snu. Fra nå av holder alle våpnene sine ladet og sikret, forstått?”

Nok en gang løper et ”ja” gjennom mengden. ”Bra.”

Micher skvetter opp i det en rotte på størrelse med en hund bykser inn i lyset fra bålet de har tent. Wilson, som nettopp drev å ladet geværet, er førstemann til å løfte et. Han skyter seks skudd og rotta rygger bakover, og faller sammen på rørgulvet. ”Ok, det var spennende. Litt for spennende.”

Greenbay lener seg mot veggen, og puster tydelig lettet ut.      For så å skvette opp igjen i det en sprakelyd fra radioen indikerer at det er noen som prøver å få kontakt.

”Team på ca. 1100, meter kaller nærmeste team. Kan noen høre meg?”

”Team på ca. 1000 meter, hører deg klart og tydelig.”

”Er det ingen nærmere?”

”Aner ikke. Har ikke hørt noe fra andre team på en uke.”

”Vel, vi kom nettopp over en flokk rotter på størrelse med hunder. Vi eliminerte alle, men de klarte å rive en av oss ned og han er bare en blodig, massakrert klump, nå. Vi vet ikke hva det er som foregår her, men karene mine begynner å bli bekymret, for ikke å si redde.”

”Da kan du fortelle karene dine at hvis noen av dem har lyst til å klatre opp herfra, så skal de få lov til det.”

”Greit, men…vent. Hva er den lyden? Rotter! På størrelse med ulver, og mange denne gangen!” Greenbay skrur på høytalerne, og alle kan høre det som må være en kamp på liv og død. Geværer skyter, menn og rotter skriker og en illevarslende lyd: Snatringen av, det som må være, hundrevis av rotter. Lydene blir plutselig avbrutt av et høyt krønsj.

”Mikrofonen må være ødelagt.” Greenbay snur seg mot radioen, og begynner å kalle opp HK. De andre medlemmene sitter i en ring rundt bålet, og er veldig stille. Etter to minutter, med prat, snur Greenbay seg mot de andre. Han er likblek, og sier spontant: ”Vi er alene!”

”Hva mener du med det?” Lees reiser seg fort opp.

”Du hørte hva jeg sa!” Greenbays stemme er plutselig full av panikk. ”HK fortalte meg at de hadde fått mange slike meldinger. Det var bare oss og det andre teamet igjen, og nå er det borte og!” Greenbay synker sammen ved veggen, og sier ikke mer. Lees banner lavt, og lurer på hva de skal gjøre nå. De er de eneste som er igjen, og HK vil sikkert ikke sende ned flere på hvertfall en uke. Han bestemmer seg for at han skal ta kontakt med HK dagen etter, og spørre om hva de skal gjøre.

 

Fremdeles ca. 1000 meter under New Yorks gater, 16. Juni 1972: “Men hva skal vi gjøre major?” Lees snakket med majoren i HK.

”Ja vel. Dere får begynne å bevege dere oppover.”

”Takk, Major.” Lees ble med ett gladere. De skulle ut av dette forferdelige stedet!

”Og, Lees?”

”Ja, major?”

”Prøv å komme dere helskinnet opp derfra hva?”

”Skal prøve, major!” Lees gikk bort fra radioen, og begynte å spre det gledelige budskapet. Alle ble glade for å høre nyheten, og begynte å gjøre seg klar til avreise. Greenbay er den eneste som ikke viser den samme gløden. ”Det ser ut som om fyren allerede har gitt opp.” Tenker Lees.

 

Nå ca. 900 meter under New Yorks gater, 18. Juni 1972: Lees setter seg ned, glad for å endelig få en hvil. De er i et sirkelformet ”rom”, med flere utganger. På den ene siden går det en gang oppover. Det er opp der teamet skal, men først må de sove. De skal akkurat til å legge seg, da Wilson, som har vakt, roper ut. Han kommer løpende inn til dem. Han trenger ikke engang å si det. Alle stiller seg i en halvsirkel rundt Greenbay, som kaster seg ned til radioen, og begynner å kalle opp HK. Lees ser øynene før han ser rottene. Røde, onde øyne som stirrer (sultent liksom) ut fra mørket. Helt uten noe som helst slags forvarsel, hopper rottene frem, og Micher begynner å skyte. De kjemper i kanskje tjue sekunder, da Greenbay roper ut: ”Jeg har kontaktet HK. De vet hva som skjer!”

Lees hører skudd bak seg og snur seg. Der ligger Greenbay. Død, med kuler gjennom kroppen. ”Han har skutt seg selv.” Tenker Lees. ”Stakkars fyr.”

I det neste halve minuttet, ser han at både Wilson og Micher blir dratt under horden av rotter og revet til fillebiter. ”Jeg er alene.” Tenker Lees sørgmodig .”Farvel kjære verden. Vi ses nok aldri igjen.”

Dette er det siste Korporal Lees, tenker før alt blir svart.

 

New York HK, 18. Juni 1972: “Radioen er ødelagt, major.” Den unge radiooperatøren snur seg mot sin overordnede.

”Hva har vi fått ut av denne ekspedisjonen?” majoren spør en av de menige.

”Jeg svarer meg selv. Vi har mistet tjue soldater og åtte feltforskere, og de eneste vi har funnet ut er at de på ca. 1000 meters dyp finnes det rotter på størrelse med ulver, som har drept alle teamene våre.” Majoren sukker, før han går inn på kontoret sitt. Men, en av de menige smiler, og viser fram noen merkelig spisse fortenner…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish