Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Sommerfugl i vinterlandSkriv ut Utskrift
En novelle om rasisme.
Bokmål - NovelleForfatter:



Han skalv der han gikk bortover korridoren. Den var mørk og kald, lagd av murstein, og gjorde ikke akkurat at han ble mindre nervøs. En mørk gutt på ca. seksten år gikk der, med svarte øyne og kort brunt hår.  Så stoppet han. Dette var rommet, klasse 10E stod det med svarte blokkbokstaver på et lite skilt.

 

Gutten trakk pusten dypt, ba en fort bønn til høyere makter og banket forsiktig på døra. Et langt, seigt sekund gikk, og så:

-Kom inn. knirket en rusten stemme innenfra. Hendene, som var blitt sleipe av svette, grep om dørhåndtaket og han trådte inn. Øyeblikkelig fikk han se rundt tretti par øyne snu rundt og fokusere på ham.

-Åja, det glemte jeg sannelig, sa den samme rustne stemmen. Et lite glimt av sarkasme kunne høres: -Dette er Abdi Warsame. Han kommer fra Somalia, og skal begynne i denne klassen fra nå av.

 

Det var en tynn mann i 50-årene som snakket, han hadde glattslikket grått hår, et strengt uttrykk i det rynkete ansiktet og små, firkantete briller. Dette må være klasseforstanderen, tenkte Abdi, lærer Martinsen. Ifølge de andre han hadde pratet med var han en streng type, en man ikke ville komme på vond fot med.

 

Abdi gikk bort til ham og rakte fram hånden. –Hei, sa han kjekt. Men Martinsen tok ikke imot hånda som ble rakt frem.

-Gå og sett deg Warsame, sa han skarpt. Klassen fniste hånlig. Abdi ble rød og hendene ble hengende slapt langs siden. –Hvor skal jeg sitte? mumlet han og så ned i gulvet.

-Ved siden av Espen Holm. Han sitter nederst i klasserommet til høyre.

 

En gutt med caps, dypblå øyne og mørkebrunt hår stirret opp på ham med et overlegent uttrykk i ansiktet. Abdi gikk nedover pultradene mens klassen fulgte ham med øynene. Han kunne ikke la være å legge merke til at de fleste var smale av mistanke. Rommet var dørgende stille. Likevel prøvde han å overse det, slengte av seg sekken og satte seg på stolen ved siden av Espen. Gutten la ikke merke til det, og stirret ut av lufta som om ingenting hadde hendt.

 

Martinsen begynte omsider å snakke igjen. Det var noe om andre verdenskrig, men Abdi greide ikke helt å følge med. Han hadde altfor mange uvante inntrykk å bearbeide. Aldri hadde han møtt en så liten gjestfrihet før.

-Warsame! sa Martinsen plutselig. –Nøyaktig hva gikk raseteorien til Adolf Hitler ut på?

Abdi stammet. –j-jeg vet ikke, sir.

Leppene til Martinsen kruset seg til et hånsmil.

-Ser man det - du har ikke fulgt med i hva jeg har sagt skjønner jeg? Abdi svarte ikke.

-Vi prøver igjen. Warsame, hvem var det som stod aller nederst på rangstigen, ifølge nazistene? Abdi hadde ikke den fjerneste anelse. Han strevde for å la være å se på Espen, som ristet av undertrykt latter.

-Jeg vet ikke, sir.

-Så du tenkte du kunne droppe å åpne en bok før du kom hit, hah, Warsame?

Abdi tvang seg selv til å fortsette å møte det kalde blikket. Han hadde lest, men forventet Martinsen at han skulle huske alt som stod i samfunnsfagboka?

-Vel, vel. Jeg forventer bedre struktur i mine timer, så det er sagt. Hvem du nå har hatt som lærer tidligere, var det ikke en særlig god en, eller så er det bare du som er en usigelig dårlig elev.

Nå slapp Espen ut et bjeff av latter, men Martinsen latet som om han ikke hadde hørt det.

-Timen er slutt. Lekse står på tavla. Deretter marsjerte han ut, uten så mye som et blikk bak seg.

 

Abdi satt igjen med sine egne fortumlende tanker mens den mumlende klassen for ut til friminutt. Hvorfor hatet Martinsen ham så forferdelig? Hva hadde han gjort? Men han trøstet seg selv med tanken at det sikkert ville bli bedre etter hvert, når han kom inn i miljøet.

Aldri hadde han tatt så feil.

 

Det var kveld og Espen stod på badet og pusset tenner. Tankene hans kretset om den nye gutten som hadde kommet i klassen. Abdi, som bodde på et barnehjem. Han hadde sett så sårbar ut, som en sebra i en løveflokk. Og han likte det. Han likte å kunne si hva han ville uten at noen brydde seg. For det ville de jo ikke. Abdi var tross alt bare et negersvin, et udyr fra Somalia. Martinsen hadde hatt rett; slike burde utryddes før de gjorde mer skade. Alle utlendinger er kriminelle. Leken har ikke engang startet, tenkte han tilfreds. Sebraen er fortsatt uskadd. Alt vil begynne i morgen. Han spyttet i vasken. Jo, Abdi skulle nok få seg litt av en overraskelse. Det skulle han sørge for.

 

Abdi var på vei til skolen. Han var for sein og grudde seg. Han grudde seg til alle kommentarene han fikk i skolegangene, den neste timen med Martinsen og ikke minst: Espen Holm. Gutten hadde gjort alt så mye verre. Det verste var at det virket som om alle egentlig var redd Espen, og ikke torde si imot ham når han sa noe. Feiginger, tenkte Abdi bittert. De var en gjeng feiginger alle sammen. Ikke en eneste hadde tort å prate med ham dagen før. Ikke en. Eller kanskje de bare ikke ville. Han sparket til en stein i veikanten. Egentlig var det en ganske vakker morgen, men Abdi var i altfor dystert humør til å legge merke til det. Våren var på vei. Ja, faktisk hadde de første løvetennene allerede sprunget ut. Sola stod fremdeles lavt på himmelen, men den var overveldende, stor og flammerød som en rose i full blomst. Fuglene kvitret lyst i trærne over ham, som var begynt å få ørsmå knopper på hver eneste lille grein. Mange ville sagt at dette var Oslo på det vakreste. Abdi ville sagt at det var den styggeste byen han noen gang hadde vært i. Ingenting var vakkert ved denne morgenen.

 

Tung om hjertet la han merke til at han var fremme ved skoleporten. Turen hadde gått så fort at han ikke hadde sett det før. Da han kom inn i klasserommet ble det igjen helt stille. Abdi krympet seg. Det var dette han hadde grudd seg mest til. Alle blikkene, den pinlige stillheten. Han skottet fort bort på Espen som hadde reist seg fra stolen sin.

 

Å nei, tenkte Abdi desperat da han så hvor Espen hadde kurs mot. Han kommer bort til meg. Overraskende nok var Espen vennlig i stemmen da han sa lavt:

-Eh, du… Jeg tror at vi to har kommet litt skeivt ut. Jeg mente ikke å være så ekkel i går, det var bare det at jeg hadde en litt dårlig dag. Kan vi ikke rette det opp? Hva sier du til at du kommer til meg etter skolen, så kan du møte noen av kompisene mine og sånt?

Abdi kunne nesten ikke tro sine egne ører. Hørte han virkelig sant?

-Ja, det ville vært kjempeartig! sa han lykkelig.

-OK, da møtes vi utenfor skolen etter at dagen er ferdig. Ser deg da, Abdi!

-Ser deg senere!

I atskillig bedre humør gikk han til plassen sin. Abdi fanget blikket til Espen, og Espen blunket. Han kunne nesten ikke vente til skoledagen var over. Endelig kunne han og Espen bli venner!

 

Skoledagen var over, men Abdi kom ikke så fort ut som han gjorde dagen før. Pulten var rotete, og han brukte ganske lang tid på å få den ryddig igjen. Da han omsider var ferdig, var klokken langt over to, og alle de andre elevene var dratt for lengst. Han gikk nedover trappa i strålende humør. Dette var den beste dagen i hans liv noensinne.

 

Abdi kom ut skoleporten, og ble plutselig slått tilbake av det synet som møtte ham: omtrent tjue gutter stod på gårdsplassen, og hver og en bar gjenstander som stokker, jernstenger, steiner og faktisk hadde noen tatt med seg klubber også. Alle ventet på ham. Dette var absurd! Han lette desperat etter noen utveier, men alle var stengt. Lærerrommet var helt på andre siden av bygningen, så ingen ville se eller høre ham hvis han ropte. Pulsen begynte å slå fortere, og som i ei tåke så han Espen skille seg ut fra mengden og nærme seg Abdi, han var en av de som hadde ei klubbe med seg. Han kunne ikke røre en muskel.

-Jaså, Warsame, du trodde virkelig på det jeg sa om at vi to kunne bli venner? Det var som om stemmen hans kom langt bortefra. –Da er du jammen naiv. Trodde du at jeg ville menge med svin som deg? Nå var han så nærme at Abdi kunne se ham tydelig. Ansiktet hans var fortrukket av hevngjerrig triumf. Ut fra ingenting kom klubba hans susende i full kraft, rett mot brystet til Abdi. Slaget traff ham med enorm styrke. Det føltes som om det skulle sprenges, han krøp sammen på bakken og gispet etter pusten. Espen fortsatte å slå og sparke, og etter hvert ble de andre også med. Men ordene de sa rammet hardere enn slagene.

-Jævla nigger! ropte noen, -du fortjener å dø!

Abdi merket at alt begynte å bli utydelig. Slagene bare fortsatte, men nå merket han dem nesten ikke lenger, han var blitt følelsesløs.

Det siste han merket før han svimte av, var at en person stod i vinduet i skolebygningen. Mannen var ikke til å ta feil av, den spinkle skikkelsen tilhørte Martinsen. Han hadde sett alt. Uten å gjøre en dritt.

 

Det var mandag morgen, og Espen satt på sin faste plass i klasserommet da Martinsen kom trampende inn. Han kunne ikke hjelpe for det, men han ble ikke kvitt en nagende følelse i hjertet, hvor var Abdi? En klump i halsen kom opp hver gang han så den tomme pulten hans. Men han spisset ører da Martinsen brått sa noe:

-Før vi begynner med skolearbeidet, har jeg en opplysning til som burde være interessant for alle i dette rommet: jeg har akkurat fått en telefon fra lokalsykehuset om at en viss Abdi Warsame ligger på akuttavdelingen, og har tydeligvis gjort det siden fredag ettermiddag. De fant ingen slektinger av ham i Norge, men de fikk visst vite at han gikk på denne skolen, og lurer altså på om noen vil komme og se etter hvordan han har det. Damen i telefonen sa at det har vært svært kritisk, men har begynt å stabilisere seg. Uansett er de helt sikre på at han kommer til å overleve. Nå kom han med et hånlig latterbrøl;

-Men herregud, dere skal virkelig få slippe. Gå til det utysket på sykebesøk?

Det summet i ørene på Espen. Han var blitt helt nummen der han satt. Abdi, på akutten? Hva hadde han gjort?! Langt bortefra hørte han Martinsen komme med flere spitord om Abdi.

 

Plutselig reiste han seg fra plassen sin.

-Forbanna svin, sa han med dirrende stemme. Hele klassen ble musestille. Smilet forsvant fra munnen til Martinsen.

-Hva sa du, Holm?

Espen gikk langsomt mot ham mens han snakket.

-Du vet godt hva jeg mener. Det var du som fikk meg til å gjøre det. Det var du som sa at jeg skulle ta med alle kompisene mine så vi kunne banke ham opp etter skola. Aldri skulle det gått så langt som det, Martinsen.

 

Læreren ble blek.

-Og du da? hvisket han i en faretruende tone. –Var du helt uskyldig kanskje? Du virket ikke akkurat motvillig til det i telefonen. Klassen holdt pusten.

-Faen heller, snerret Espen, -det er like mye min feil, det vet jeg godt. Men du er tross alt voksen. Du kunne oppført deg som en, for en gangs skyld. Han snurret rundt på hælen.

-Jeg drar til sykehuset for å si unnskyld. Jeg skal si at jeg håper vi kan bli venner, tross alt det forferdelige jeg har gjort mot ham. Og jeg vil ikke klandre han om han ikke vil.

-Du våger ikke å forlate timen min, Holm! skingret Martinsen.

Espen så seg tilbake.

-Jeg skulle likt å se deg stoppe meg, sa han hest. -Jeg skulle likt å se deg prøve.

Så gikk han ut av klasserommet.

 

Det var ikke før han nærmet seg rommet der Abdi lå i at han begynte å få nerver. Hva skulle han si? Og hva om… Espen svelget, han ikke ville snakke med ham. Men han fattet mot og gikk inn.

 

Abdi lå der i sykesenga og så helt forferdelig ut. I ansiktet hadde han mange store, stygge kutt, en rekke blåmerker og et blåøye. Kroppen var skamslått, og han hadde en gigantisk bandasje rundt den ene armen. Espen hadde vondt av å se på ham. Abdi gjorde store, forskrekkete øyne da han så hvem det var som kom inn døra.

-Hva vil du? sa han i en livredd stemme. -La meg være i fred. Du har ingenting å gjøre her.

-Hør her, sa Espen trist. –Jeg er kommet for å be om unnskyldning. Jeg vet at det ikke finnes tilgivelse for det jeg har gjort, men likevel vil jeg be om at vi kan forsøke å være venner. Få en ny start.

Abdi snøftet.

-Nei du, sa han bittert, -den har jeg gått på før. Jeg går ikke i samme fella to ganger. dum er jeg ikke.

-Men denne gangen er det annerledes! sa Espen desperat. –Jeg anger virkelig, og tar tilbake alt det jeg har sagt. Egentlig mente jeg ikke noe av det.

 

Abdi så tvilende på ham.

-Mener du virkelig dette? Vil du bli venner med meg?

.-Ja, hvisket Espen. –Tror du vi kan prøve?

Gutten i sykesenga trakk pusten skjelvende. –Det ville vært fint, sa han med tårer i øynene.   –Jeg trenger en venn.

En enorm lettelse strømmet gjennom Espen.

-Takk.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish