Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Alt ender godt til slutt, eller?Skriv ut Utskrift

En oppgave om konflikter.

Bokmål - EssayForfatter:



Oppgave 3: Er konflikter bare av det vonde?

Skrive en essay, et kåseri eller en novelle. Lag tittel selv.

 

Det er rart hvordan et menneske kan blokkere ting som har skjedd i livet, hvis det er forferdelig. Det rare med det er at det er ikke bevisst heller, det bare skjer. Helt uten videre så skjer det, litt etter litt, som dagene, månedene og årene går. Til en dag du innser at du husker ingenting av den dagen, eller i mitt tilfelle, den perioden.

 

Det startet på barneskolen. På skolen var skolegården delt opp, alle barna (det vil si de som var 6-9 år) befant seg på den lille fløyen, foran bygningen og de ”store” befant seg på den store gården bak skolen. Ingen barn hadde adgang til å sette sin fot inn på den store skolegården. Som liten var jeg lubben med stor bollesveis og klær som nesten ikke passet meg. Jeg hadde brunt krøllet hår og gyldenbrune øyner. Til vanlig så var det mor som bestemt hva jeg skulle ha på meg, noe som var greit til å begynne med.

 

Fjerde året på skolen da jeg fylte 9 år ble vi flytte over til den store skolegården, det var skikkelig stas. Duften av modenhet svirra rundt oss, det var i hvert fall slik vi følte det. Dette var en ny tid, ett nytt kapittel i mitt liv. Jeg var så lykkelig. Ingen problemer, ingen bekymringer, trodde jeg.  Det som er igjen av minnene mine fra den første dagen da vi ble flytte over til den stores skole gården er følelsen av å være lykkelig, uten bekymringer. Ellers er det lite jeg er sikker på angående den perioden i mitt liv da jeg følte at jeg ble mobbet. Jeg antar at jeg ble mobbet, det ville i så fall forklart hvorfor mine foreldre tok meg til psykologen. Sant å si er jeg ikke så sikker på en eneste ting lenger. Jeg har av og til nevnt noe som jeg var nesten sikker på at det hadde skjedd, men så har det blitt avist som en hendelse. I det siste har det skjedd oftere og oftere. Med alle minnene som nå har blitt avvist som en faktisk hendelse, har jeg begynt sette spørsmålstegn angående mine andre minner. Dette bekymrer meg så mye at jeg faktisk lekte med tanken at jeg hadde to liv. Et med faktiske hendelser og et med fordreide hendelser, og andres opplevelser, satt inn i mitt eget minne. 

 

På grunn av hvordan jeg var, eller det som hendte meg, har jeg alltid hatt problemer med å oppfatte hva andre føler. Dette gjorde at jeg slet, jeg sliter fortsatt, med å la personer komme innpå meg. Heller har jeg kunnet reagert på at andre har det vondt eller er lei seg. ”Unnskyld” var ikke i mitt vokabular før for et år siden. Når jeg nå ser tilbake på de utallige gangene jeg kunne ha unnskyldt meg og kanskje ha vært venner eller bekjent med flere enn det er i dag, hender det at jeg begynner å gråte. Det er som en sløv kniv som rolig og forsiktig, men sikker, skjærer opp min sjel, mitt hjerte, mitt liv. Det går ikke en dag jeg skulle ønske om en sjanse, bare en sjanse… Det er ikke noe ikke hadde ofret for en sjanse for å si, rope ut ordet som fortsatt ikke er i min daglige tale, ”unnskyld”, ”unnskyld” hvis jeg har gjort noe galt, ”unnskyld” for at jeg lot andre tråkke på meg, ”unnskyld” for at jeg lever.

 

Her om dagen hadde jeg et mareritt. Jeg så for meg mine ”minner”. Jeg så meg selv. Jeg så det som om det var jeg som slo, jeg som mobbet, jeg som avviste ”meg” selv. I det siste scenarioet regnet det. Jeg fortsatte å slå ”meg” . Det virket ikke som om ”meg”, det vil si jeg, merket skjells ordene, volden . Jeg trakk meg i fra ”meg”. Jeg så ”meg” stå ute i regnet, først knelende, så begynte ”meg” å stå forsiktig rett opp. ”Meg” løftet ansiktet og så opp mot himmelen. Det regnte tungt, av den typen som gjør deg gjennomvåt på bare noen få sekunder. Jeg så meg stå der, rørte meg ikke, som en statue. Jeg følte meg fornyet, som om jeg hadde vokst fra meg usikkerheten, alle de vonde minnene. Regnet hadde ”skylt” av meg alt som hadde med fortiden min å gjøre.

 

Jeg våknet, helt våt av svette. Det regnet ute. Jeg så på klokken, den var 03.09. Jeg sto opp, måtte skifte tøyet til sengen. Etterpå gikk jeg og tok en dusj, en varm dusj. Jeg ble så lenge det varme vannet varte. Jeg tror jeg hadde vannet rennende over meg over en halvtime. Måtte gå og legge meg, det var skole om noen få timer.

 

Det regnet fortsatt da jeg sto opp. Jeg tok meg tid til å gå til skolen. Jeg kunne det. Det var kort vei til skolen. Gikk ut av huset tidligere enn vanlig. Tok ikke følge med noen. Tok meg tid, for å føle regnet gjøre håret mitt søkk vått. Deretter tøyet. Jeg brydde meg ikke om jeg kunne bli syk. Det var varmt. Jeg ville kjenne regn dråpene en for en slå meg i ansiktet. Det var delig. Ingen bekymringer. Ingenting, kun jeg som har beina godt plantet på jordet. 

 

På skolen var det vanlig skole. Jeg smilte til alle som jeg møtte. Jeg smilte alltid. Vet ikke hvorfor. Jeg ble vel lei av å ha et trist eller sint ansikt, at en dag bestemte jeg meg å bare smile.  

 

Jeg kom overens med alle i klassen. Rart. Jeg husker da jeg kom overens med ingen, da jeg var den alle syntes synd på. Eller da jeg var den alle baksnakket. Eller kanskje ikke. Kanskje det ikke skjedde, kanskje jeg hallusinerte. Kanskje var jeg den populære i klassen. Jeg vet ikke.  

 

Det var min bursdag for noen dager siden. Jeg ble femten. Jeg føler meg ikke som femten. Ser ikke ut som en. Oppfører meg hvert fall ikke som en som skal bli det. Jeg har følt meg i det siste som en eldre. Jeg føler meg gammel. Jeg føler at jeg er som en gammel mann, og når han ser på de unge, smiler han og husker tilbake til en tid da han var like vill, like forelsket. Jeg er den gamle mannen, for i friminuttene så ser jeg på, observerer om du vil si det, at de andre leker. Ser på guttene som små erter jentene for å få oppmerksomhet. Jentene som roper og skriker rett før de løper og jager guttene med et lurt smil i fjeset, all den energien. Jeg begynner å smile. Mitt hjerte gleder seg over det jeg ser. Se de andre ha det gøy. Se de andre smile. Se de andre slippe å gå gjennom det jeg gjorde. Se andre LEVE LIVET.  

 

Når jeg nå ser mot fremtiden håper jeg at den er snillere mot meg enn det den var før. Og hvis den forsetter å vise meg sitt sorgfulle ansikt, vil jeg smile bredt mot den. Hvis jeg er heldig smiler den kanskje tilbake, eller kanskje ikke. Men for nå så er jeg fornøyd. Jeg smiler. 

 

Ja, det er slik det skal være.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish