Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HytteturenSkriv ut Utskrift
Bidrag til påskekrimkonkurransen 2000.
Bokmål - NovelleForfatter:



Varmen fra peisen fikk meg til å tine opp litt mer. Vi hadde vært oppe i skitrekket hele dagen og nå var vi slitne. Alle tre lå rundt peisen for å få litt varme i oss. Det hadde vært skikkelig kaldt da vi kom tilbake så det var godt å tenne opp i peisen, koke kakao og legge seg ned i soveposen og bare nyte livet. Det skumret da vi hadde gått tilbake til hytta. Nå hadde det blitt mørkt ute. Vi kunne bare se noen snøflak som dalte ned rett uttenfor vinduet. Litt lenger bort kunne vi skimte trærne i skogen. Det var helt stille. Alle var mette etter middagen vi nettopp hadde spist. Ingen orket å røre seg. Dette hadde vært en perfekt dag. Det hadde vært passe kornete snø oppe i bakkene uten for mye is. Solen hadde skint nesten hele dagen og det hadde ikke vært noe vind. Bare litt uttpå ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp litt mer. Jeg håpet været kunne holde seg slik resten av uka. Dette var den andre dagen i påskeferien. Vi hadde kommet hit i gårkveld med toget. Det var første dag oppe i løypa idag. Og det kom nok til å bli noen flere turer i løpet av uka også, regnet vi med.

Det var helt stille fra de to andre som lå ved siden av meg. De hadde nok sovnet. Jeg kjente også at jeg var søvning men ville ikke sove enda. Jeg gikk bort til radioen for å få litt mer stemmer rundt meg så jeg ikke skulle sovne. Så tente jeg et par talglys til. Etterpå krøyp jeg ned i soveposen igjen med et gammelt ukeblad jeg hadde funnet. Vinden hadde visst blitt værre nå. Jeg håpet den kom til å roe seg ned uttover natta. Stine begynte å røre seg nede i soveposen. Sov hun ikke alikevell? "Stine?", hvisket jeg forsiktig. Hun tittet opp. Så så hun seg rundt. Hun hadde sovet ja. Håret sto rett ut. Hun reiste seg opp og fant seg et ukeblad. Så lå vi der og leste og småpratet litt. Tone hørte vi ikke så mye fra. Men utpå kvelden fikk vi da liv i henne også. Nattønsker var begynt på radioen og nå lå vi og lyttet etter ønsker til oss. Men ingen hadde sendt oss noen. Ikke det at vi hadde regnet med det da. Nå var klokken 1 og det blåste stadig mer her. Det var sikkert fordi hytta lå litt uttenfor skogen. På nyhetene var det om et mord. En ung jente var blitt drept. Jeg fikk ikke med meg hvor det var. Brydde meg heller ikke så mye om det. Ville ikke tenke på det. Tone gikk og hentet mer sjokolade til oss på kjøkkenet. Vi kom nok til å legge på oss en del til vi kom hjem igjen, så mye som vi spiste. Men det orket vi ikke å tenke på nå.

Plutselig hørte jeg et dunk. Jeg hadde visst sovnet. De andre så også opp. Det var bare to talglys som brente nå. Resten hadde sloknet. Vinden ulte uttenfor hytten. Vi klarte bare så vidt å se trærne. De svaiet frem og tilbake. Radioen sto på enda. Jeg lot den bare stå på. Jeg la meg ned i soveposen igjen for å sove videre. Var så forferdelig trøtt. Men det var vanskelig å sovne igjen. Vinden fikk veggene til å knirke og lysene blafret. Det lille lyset som ble inne i hytta gjorde alt så uhyggelig. Jeg hørte rare lyder. Med et ble jeg lys våken. Det gikk ikke an å sove nå. Jeg frøs nedover ryggen. Det var visst ikke bare jeg som var redd her. Stine og Tone tittet forsiktig opp av soveposene med redde øyne. Vi la oss tettere inntil hverandre for å søke trøst, selv om det ikke var så mye å finne. Det kom flere dunk til. Var det bare noe jeg inbilte meg? Jeg så bort på de andre. De begynte å bli ganske bleke. Nei, de hadde tydeligvis hørt det, de også. Jeg frøs enda mer nå. Mest mulig lydløst krøp jeg lenger ned i soveposen for å finne varme. Peisen hjalp ikke lenger. Foresten var det bare noen orange glød igjen der. Men ingen av oss ville gå opp og legge inni mer ved. Alle tre ville helst ligge helt i ro og vente på at alt skulle bli rolig og fint, slik det hadde vært tidligere i kveld.

Det ene lyset sloknet plutselig. Hva hadde det slokket av? Det skulle da enda ha brunnet lenger. Jeg lå og vurderte om jeg skulle reise meg opp og tenne på det igjen da det plutselig kom enda et dunk. Jeg skvatt til så mye at de andre våknet av meg. De hadde sovnet igjen. Nå så de seg forvirret omkring. Jeg lå bare der og skalv og kunne ønske det snart kunne bli morgen. Da kom alt til å bli lyst og fint og vi kunne opp i bakkene igjen. Hvorfor måtte natta være så lang??? Det var bare et lys igjen i rommet nå. Det var helt mørkt i rommet der flammen ikke kom til. Jeg lå der og så på den lille flammen som gjorde alt den kunne for å lyse opp rundt oss for å gjøre oss litt mindre redde. Den var så tapper i forhold til oss der vi lå tett inntil hverandre og skalv og prøvde å roe ned hverandre. Men det ble heller det motsatte. Det var nyheter igjen på radion. De begynte å snakke om mordet igjen. De hadde fremdeles ikke funnet ut noe mer. Men morderen hadde sansynligvis rømt...

Plutselig ble det bare skurring og så ble det helt stille. Nei!! Batteriene i radioen var tomme. Hvordan skulle vi overleve denne natten nå? Kanskje det var morderen som var her uttenfor hytta og prøvde å komme seg inn? Ryggen min ble til is. Det bredde seg uttover hele kroppen. Jeg lå helt stiv av skrekk og så på det lille talglyset. Når lyset kom til å slokke kom vi også til å dø. Talglyset der var livet vårt. Alle tre så på hverandre med redde øyne. Vi hadde tenkt på det samme. Hva skulle vi gjøre? Ingen torde å røre seg. Vi måtte bare ligge her og vente på å dø. Dette som skulle være så koslig hyttetur. Vi hadde spart og planlagt den lenge. Så måtte den ende opp med dette... Hvordan kunne det være mulig?

Det var noen uttenfor hytta! Jeg kunne høre noen som nærmet seg. Det ble en rar skygge på ene veggen.. Jeg så opp mot vinduet. Det var helt mørkt ut. Men så så jeg et hvitt ansikt! Nei, foresten, det var bare meg. Huff som jeg skremte meg selv. Nei, det kunne ikke stemme. Jeg så ikke slik ut! Jeg gløttet opp mot vinduet igjen. Nå så jeg ingen speilbilde av meg selv. Det hadde vært noen der!! Det var noen som hadde sett inn! Jeg ble kritthvit i ansiktet og kjente hvordan kroppen skalv. Det var morderen som hadde stått uttenfor. Han hadde hatt på seg en hvit maske og mørke klær. Jeg så bort mot talglyset. Nå var det ikke lenge til vi skulle dø... Stine hadde også sett noen i vinduet nå. Tone krøp ned i soveposen og ville sove. Hun skalv av frykt. Hun var mest redd av oss alle. Talglyset ble mindre og mindre. Livet vårt rant mer og mer ut. Jeg hadde mest lyst til å bare blåse ut det for å slippe å se på det. Men det var noe som stoppet meg. Jeg hadde litt håp enda. Skulle jeg våge meg ut og springe og hente hjelp? Nei, morderen kom til å få tak i meg med en gang. Det var ingen vits i det. Da kom jeg til å dø enda fortere. Hadde vi låst døra? Var alle vinduene lukket godt igjen? Jeg tenkte godt igjennom. Ja, vi hadde gjort det. Heldigvis! Men jeg følte meg ikke trygg i det hele tatt. Morderen klarte sikkert å komme seg inn så lett som bare det. Jeg kjente hvordan jeg ristet. Nå var alle glødene i peisen borte. Radioen var helt stille. Vi hadde bare et talglys igjen. Vinden hadde roet seg ned. Jeg så forsiktig opp mot vinduet. Ingen var å se. Bare fullmånen som lyste opp litt av den stjerneklare mørkeblå himmelen. Det var så vakkert å se på. Jeg kjente en ro bre seg igjennom kroppen. Et lite håp. Kanskje vi kom til å overleve? Om bare ikke denne morderen hadde stått uttenfor hytten så kunne jeg ha gått ut. Jeg hadde så lyst til å gå ut nå. Det var så vakkert!

Jeg dyltet bort i Stine. Hun måtte bare få se dette vakre synet. Vi snudde oss tilbake mot vinduet igjen. Og der sto han igjen, med en kniv som lyste opp!!! Det kom et hyl fra oss begge. Nede fra soveposen til Tone kom det også noe som skulle ligne på et hyl. Det var morderen!!! Jeg vet ikke om jeg ble mest redd for kniven eller morderen eller hva det var. Men nå var jeg skikkelig redd. Så redd hadde jeg aldri vært før. Sto han der enda? Jeg torde ikke røre meg. Uttenfor hørte jeg noen skritt. De ble mer og mer borte. Hadde han stukket av? Jeg torde ikke røre meg enda. Snudde så vidt litt på hodet for å se på lyset. Jeg skulle aldri mer se ut av et vindu. Jeg ville hjem! NÅ! Det var igjen bare en liten bit av lyset. Det rant mer og mer talg nedover. Minuttene tappet ut livet vårt. Jeg skal aldri gå ut av denne hytten! Ikke ut til morderen. Han ligger sikkert gjemt inne i skogen og venter på at vi skal komme ut. Men det skal nok ikke vi, nei! Jeg la meg lenger ned i soveposen. Alt var så kaldt og uhyggelig stille. Om bare radioen hadde virket så. Talget rant fortere og fortere nedover og det ble mørkere og mørkere i rommet. Hadde de andre sovnet igjen?

Akkurat i det flammen fra talglyset sluknet, braket det løs på døra. Alle tre hoppet i været igjen for 1000. gang den natten. Jeg var helt utslitt og visste ikke lenger om jeg drømte eller var våken. Kunne ønske det bare var et mareritt. Men det var det ikke. Det ble helt mørkt inne i hytten. Vi klarte ikke å se noen ting rundt oss. Og uttefor sto morderen og ddrundret på døren! Jeg lå helt stille, akkurat som de andre. Vi kikket opp på hverandre med forskremte, trøtte øyne. Hvordan kom dette til å gå? Kom han til å gi seg? Jeg var nesten ikke redd lenger. Hadde gidd opp. Håpet var borte. Orket ikke å bry meg. Jeg lå bare og ventet på at jeg skulle bli drept av en morder med hvit maske, sorte klær og en kniv. Det var ikke akkurat slik jeg hadde lyst til å dø...

***

"Hvordan kunne dere?!?" Hvordan kan dere våge å skremme oss på den måten???" Jeg var ikke sikker på om jeg var redd, sint, lettet eller hva jeg var lenger. Der ute uttenfor hytta under den stjerneklare mørkeblå himmelen sto noen gutter vi hadde blitt kjent med tidligere på dage og vred seg av latter. "Dere skulle ha sett dere selv!!!" "For et syn" "Synd at vi ikke filmet ansiktsuttrykkene deres!!!"




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish