Forord

I denne oppgaven har jeg valgt å ta for meg arkitekten Charles W. Moore og tiden han levde i. Dette innebærer at jeg har sett nærmere på postmodernismen. For å forstå denne perioden, og ikke minst Moores utvikling som arkitekt, er det viktig å se på de tendensene som utgjorde postmodernismen. I og med at Moore levde fra 1925 til 1993 opplevde han flere perioder, noe som preget hans arkitektoniske verk.

 

Innhold

Postmodernismen

Charles Moore, biografi og arbeider

Galleri

Etterord og kilder

 

Strømninger som utgjorde postmodernismen

Postmodernismen fant sted rundt 1970. Denne perioden var en reaksjon mot modernismens ideer om det subjektive, abstrakte og dynamiske. Under postmodernismen skulle men la seg inspirere av historien, gjerne få frem en konflikt ved å sette sammen flere ulike uttrykk.

 

Spesielt byplanleggingen møtte nye tider under postmodernismen. Under modernismen hadde byene blitt preget av høye skyskrapere dekt av glass og betong, noe befolkningen ikke hadde noe til overs for og resulterte i at det ”moderne” ble et negativt ladet ord. Arkitekturen måtte nå tilpasses byens stadig økning av innbyggere, og samtidlig legge til rette for industrialiseringen. Effektivitet i samfunnet, det å etablere et sted hvor menneskelige verdier ble holdt ved like samtidlig som industrien skulle gå sin gang, skulle bli en utfordring arkitektene måtte jobbe for å oppnå. Postmodernistene var ikke overveldet over modernismens og funksjonalismens høye betonghus, de ville iverksette et nytt bymiljø basert på bo og arbeidsmiljø. Derfor så de sitt i å videreutvikle de allerede bygde høyhusene med å kombinere gamle arkitektoniske elementer i fasaden. Med dette tok postmodernistene ansvaret i å ”rydde” opp etter funksjonalismen som de mente hadde gjort byen usammenhengende i sin helhet.

 

Philip C. Johnsons AT&T building, 1984

Med inspirasjon fra renessansen.

 

Selve ideen om den postmoderne arkitekturen ble formulert i en bok av amerikaneren Robert Venturi i 1969. Her anklager han den moderne arkitekturen for å være fattig på uttykk, med for ensidige og regelbundne former. Arkitekturen skulle være full av ulike deler, kontraster og ikke minst overraskelser mente han.

 

Det skulle bli spesielt tre hoverstrømninger som skulle ligge til grunn for postmodernismen, nemlig klassisismen, regionalismen og dekonstruvismen.

 

I etterkrigstiden oppstod det revolusjon i landskapsarkitektur. Det ble nå mulig for mennesker å forflytte seg uten å måtte ta hensyn til naturelementer. Mennesket ble mer uavhengig av vær og vind for å komme seg fram. Kupert terreng ble nå ingen hindring. I det forrige århundret hadde jern og stål erstattet tre og stein i brobygging, nå skulle betong gi enda større muligheter. Man kunne bygge større spenn uten at verket raste sammen, mennesket ble mer tilgjengelig.

 

Man bygde seg stadig over terrenget, men i etterkrigstiden satte yngre arkitekter nye tanker i sving. Deres idé var nå å bygge seg inn i terrenget. En pioner innenfor dissetankene var finnen Alvar Aalto. Allerede i mellomkrigstiden bygde han hus som skulle ”samle” terrenget ved å være organisk festet til bakken. Det var viktig at arkitekturen ikke bare tilpasset seg det lokale stedet, men også bar preg av den nasjonale karakteren.

 

Eksempel på at arkitekter tok i bruk Aaltos ideer er Jørn Utzons operahus i Sydney. Arkitekten la bygget på en kunstig øy og formidler himmelen og havets dramatikk i de store hvite seilene som danner drivende skyer over horisonten.

 

Operahuset I Sydney av Jørn Utzon.

 

Også i ”Sea Ranch” i California fra 1963 tegner Charles Moore et bygg som tok igjen terrenget og miljøet rundt selve bygget. Ved en stupende klippe ligger en samling bolighus. I bygningskomplekset utspilles vinden. Boligene ligger tett sammen i et indre gårdsområde i ly mot storm, mens takene følger bakkehellingen for å lede vinddragene over.

 

Sea Ranch, Turnbull / Moore / Lyndon / Whitaker

 

Da 70- årene nærmet seg ble tendensen med naturvennlige prosjekter gradvis visket ut. Fredrich Hundertwasser fra Wien viser en postmoderne videreutvikling av dette innholdet fra etterkrigstiden. Huset skulle ikke bare åpne seg mot naturen, men også være en del av den, først da er ”mennesket fritt.”

 

Striden om bybildet var heftig under postmodernismen. Man ville oppnå åpne bygninger med grøntarealer kombinert med bygg som kunne romme mange mennesker med et veinett som gjorde det lett å komme seg rundt i byen. Byene skulle igjen bli til steder ”…som betyr noe for innbyggeren, som kan hjelpe han til å oppleve hva og når og, dermed i videste forstand, hvor han er.” sa Charles Moore.

 

Charles W. Moore

Charles Moore ble født i Benton Harbor, Michigan i 1925. Han avsluttet arkitekturstudiene ved University of Michigan i 1947. Årene etter jobbet han i San Fransisco i ”Army Corps of Engeneers” og tok doktorgrad i arkitektonisk historie ved Princeton University. Kombinert med sin karriere som arkitekt var han også lærer ved flere kjente universiteter, blant annet Yale. Arbeidet til Moore fikk mest utspill gjennom gruppen ”MLTW” som han var en del av (Moore, Lyndon, Turnbull , Whitaker.)

 

I og med at Charles Moore levde helt fram til 1993 har han gjennomgått tidenes forandringer, men selv holdt han seg stort sett til postmodernismens tanker og ideer innenfor sitt arbeidsfelt. Moore mente at arkitekturen var så mye mer enn bare en bygning av praktisk funksjon. Den skulle gi noe til tilskueren, lokke frem ulike følelser. Kombinasjonen mellom en sanset opplevelse gjennom det visuelle synet var hans mål. Arkitekturen skulle også gjenspeile kundens ønsker og en slags symbolsk tolkning lå som regel i grunnen. Det særegne med Moores arkitektur er at han refererer til historien gjennom å gå tilbake til tidligere epoker og historiske myter. Slik blir hans arkitektur kreativ og nyskapende og han klarer å gjennomføre det på en helhetlig måte.

 

Moores mest kjente verk er uten tvil ”Piazza d'Italia” i New Orléans fra 1980. Det er et bidrag til alle Italienerne som holder til i byen. Dette er en stilisert gjengivelse av den italienske støvelen, i hjertet av palassanlegget ligger Sicilia omringet av vann fra fontenen. Det store åpne rommet som utpilles i midten representerer Italia som sentrum for handel. Fløyene rundt bygger seg opp og danner en søylearkade i knallfarger som siterer tilbake til antikkens doriske, joniske, korintiske og toscanske søyler. I byggverket er kontraster det viktigste elementet Moore har jobbet med. Han har tatt med seg et lite stykke Italia til Amerika.

 

Med sin kreativitet har han skapt et verk som handler om spillet mellom nye og gamle arkitektoniske elementer, som greske søyler i stål med kapiteler i neonlys, dominerende farger, myke overganger mot de skarpe og vann mot mur. Midt oppe i dette eldoradoet av italiensk historie møter vi en følelse av spøk. Det er konstant en flørt med det nyskapende tilstede. De sterke fargene skaper liv, mer moderne materialer gir verket et friskt pust og når vi ser at Moore har utformet to portretter av seg selv som fontener sentralt i bygningen, kan vi lure på hvor seriøs han egentlig vil vi skal oppfatte dette praktbygget. Det er i hvert fall sikkert at Charles Moore har klart å skape et festlig og humørfullt uttrykk, men funksjonelt er det nok ikke.

 

Charles Moore utmerker seg også som arkitekt

innenfor boligarkitektur. Dette viser han i sitt prosjekt med ”Sea Ranch” og ”Hood museum” i Hanover, New Hampshire (1981- 1983) som er utarbeidet med grupper ”MLTW.” Karakteristisk for disse byggene er at de følger terrenget, også vinduene tilpasses bakkeplanet. Det særegne inngangspartiet på Hood museum følger opp postmodernismens ide om å skape uventede uttrykk. Kontrasten skapes av noe som ligner gammelt, hvitmalt tre og den friske, røde mursteinen. Bak bygningen er en massiv trestolpe plantet i steinhellene på bakken og løser opp de harde konturene.

 

Inngangsparti, Hoods Museum

 

 

Galleri

Her er det noen flere biler av Charles Moores bygninger.

 

”Hood Museum”

 

 

”Kresge college”

 

 

”Piazza d'Italia”

 

 

 

 

 

 

Etterord

Da jeg startet med dette arbeidet var planen å stifte et bedre bekjentskap til arkitekten Charles Moore. Han interesserte meg spesielt fordi hans uttrykk er nyskapende og trekker inn elementer fra min favorittepoke i kunsthistorien, renessansen i Italia. Jeg brukte mye tid på å finne aktuelt stoff om han, noe som viste seg å by på vanskeligheter. Derfor måtte jeg gjøre litt områkeringer i planen og la postmodernismens strømninger stå i sentrum. Jeg fikk også et lite innblikk i andre arkitekter som er relatert til Charles Moore, og har lært mye om den tidens arkitektur. For min egen del synes jeg det var leit at Charles Moore fikk så liten plass i denne oppgaven. Det er også synd at jeg ikke får presentert mer skriftlig om Moores bygninger, det er rett og slett veldig lite å finne om han både i bøker jeg har sett i på biblioteket og på nettet.

 

 

Kilder:

http://www.greatbuildings.com/architects/Charles_Moore.html

 

http://www.bergen.org/AAST/Projects/Engineering_Graphics/
_EG2001/pedi_corporation/postmod.html

 

http://www.architectureweek.com/2004/0901/culture_1-2.html

 

Bøker på skolen

 

 

 

Skisse av Sea Ranch av Charles Moore