Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Brytningstid i NorgeSkriv ut Utskrift

Kristningen av Norge.

Karakter: 5

Bokmål - SæremneForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Snorre Sturlasons kongesagaer, Heimskringla, er temaet for dette særemnet i litteratur. For å belyse Snorres sagafremstilling,- vil det til en viss grad benyttes hjelpelitteratur fra vår tids historikere samt kilder fra Snorres samtid. Boken Norge blir et rike av professor Torgrim Titlestad ved Universitetet i Stavanger,- har vært en uvurderlig hjelp til å forstå Snorre og den tidsalder han forsøkte å gjengi.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det dreier seg i all hovedsak om Snorre Sturlasons fremstilling av kristningen av Norge, og de personer han belyser i sagaen. Trolig har Snorre forsøkt å være nøytral i nedtegnelsen av konflikten mellom hedendommen og den nye tro, men det sniker seg likevel inn en favorisering. Mange steder i Heimskringla er hedningene gjengitt som dumme og enkle mennesker, mens de kristne som oftest er fremstilt som litt strenge, men likevel rettferdige karakterer. De sadistiske overgrepene som misjonærkongene utførte mot hedningene, refererer Snorre til som om det var morsomme og selvfølgelige hendelser.

 

Selv om slik bagatellisering og rettferdiggjørelse av sadistisk vold kan sjokkere dagens lesere av Heimskringla, er det særs viktig at vi husker på at dette var en helt annen tid enn vår egen, med helt andre tradisjoner og handlingsmønstre. Vold var måten menneskene den gangen avreagerte på, og det selvfølgelige i volden står hamret inn i hver setning i Heimskringla. Snorre var selv ikke ukjent med vold på Island, og ble da også til slutt myrdet på grunn av sin egen griskhet og stridslyst, i år 1241.

 

Viktig er det også å huske på at Snorre kunne forsvare misjonærkongenes herjinger ut fra et religiøst synspunkt, siden den tids katolske kristendom ikke ligner stort på vår tids ”trygge barnetro.” Snorre Sturlason gjengir det hans gamle kilder opplyste om, og har nok forsøkt å unngå den klassiske forfatterfeilen med å gjøre seg selv til dommer.

 

Bortsett fra Heimskringla står vi fremfor alvorlige kildeproblemer når perioden fra år 930 til 1030 e.kr i Norge skal belyses. Dersom det kun benyttes de få og mest pålitelige kildene, vil vi likevel være i fare for å fortegne den virkeligheten som en gang fantes. Vi kan likevel si at Snorres beretninger gir oss et brukbart fundament for dette særemnet, selv om det den gang som i dag fantes nok av hendelser som ble oppfattet helt motsatt av ulike parter i sakene.

 

Med tanke på Snorres eventuelle pålitelighet,- kan det være greit å få med hans egne innledende ord i Heimskringla: Vi hentet mest kunnskap fra det som er fortalt i de kvedene som ble kvedet for høvdingene sjøl eller sønnene deres. Alt det som fins i disse kvedene om deres ferder og kamper, tok vi for sant. Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det var bare løgn og skryt, og han sjøl også.”

 

Historisk og uavhengig av Snorre kan vi føle oss trygge på at kristningen av Norge ble ivrigst utført av de tre kongene Håkon den Gode (ca. 920-961), Olav Tryggvasson (d. 1000), og Olav Haraldsson (995-1030). Snorres gamle kilder husket de to siste kongene som torturister og mordere i Guds navn, mens kong Håkon åpenlyst fortjente sitt tilnavn. Det er likevel verdt å få med seg at kristendommen var godt kjent i Norge før kong Håkons tid på 930-tallet. Arkeologiske funn bekrefter tidlig kristen innflytelse, og de over 50 anglikanske steinkors langs vestlandskysten forteller oss om kristen påvirkning alt før Håkon den Gode. Men mye hedensk tankesett gjaldt ennå, selv etter at kong Olav Haraldsson ble helligkåret.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Snorre beretter om Håkon den Gode

 

Skal vi tro Snorre Sturlason, ble vesle Håkon sendt til oppfostring hos sakserkongen Athelstan i England, på grunn av en disputt mellom Athelstan og kong Harald Hårfagre. Snorre beretter at kong Athelstan lot Håkon døpe, og lærte ham ”rett tro og gode kristne seder.” Håkon ble beskrevet som vakrere, større og sterkere enn noen annen mann, klok og veltalende og selvsagt en god kristen. Etter disse innledende ordene  (i Harald Hårfagres saga),- gjorde Snorre det klart for leseren hvilken tro unge Håkon hadde, og hvilken misjon prinsen ville få senere.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Håkon skal ha ankommet Norges hovedstad og midtpunkt Trondheim som femtenåring, kort etter farens død i Rogaland. Han var svært lik sin far av utseende, men ikke lik i lynne. Håkon fikk kongsnavnet av trønderne etter å ha gjort alle bønder odelsbårne, og gitt odel til dem som bygslet. Fullstendig forskjellig fra sin far, som hadde vært kjent for å trellbinde og kue alle folk. Litt over et år gikk innen Håkon var konge over hele landet, og etter en litt turbulent tid med kriger mot daner og svear; ble det gode år både på sjø og land. I Håkon den godes saga blir det gjort klart at kongen var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, og selvsagt kristen. I kraft av sin sympatiske personlighet, unnslapp han trolig indre konflikter i riket ved innsettelsen.

 

Vi kan forstå kong Håkons varsomhet med kristningsprosessen i denne første fasen, da han måtte verge kongeriket mot fiendskap fra sør. Norge var fremdeles et hedensk land på 930- tallet, og mange av stormennene han trengte hjelp og vennskap hos, var hedninger. Derfor valgte han å la det være hemmelig med kristendommen, men holdt selv søndager og fredagsfaste. Håkon gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, og tenkte seg at når han hadde fått fast fot i landet og hadde lagt hele landet trygt under seg, ville han starte kristningen. Etter hvert gjorde han det først slik at han lokket over til kristendommen de menn som var hans beste venner, og Snorre kan fortelle at fordi Håkon var så vennesæl, var det mange som lot seg kristne.

 

Håkon ble trolig kalt ”den gode” allerede i sin regjeringstid. Han ble beskrevet som svært klok, og tok seg mye av lovgivningen. Kristningen var han åpenlyst forsiktig med, og den ufyselige praksisen fra Sør-Europa med å brenne hedninger levende på bål,- må trolig Håkon ha følt avsky for. Men etter hvert ble Håkon sin makt trygg, og sendte bud til England etter en biskop og noen prester. Nå offentliggjorde han kristningsplanene for landet, og var nok forberedt på noe motstand. Ved Frostatinget i Trøndelag gjorde Håkon sitt første forsøk på å få allmuen til å la seg døpe og kristnes, og vende seg bort fra all bloting og hedenske guder. Dette hadde straks ført til høylydt motstand, forteller Snorre.

 

Om høsten dette året var Håkon i blotgilde på Lade, og det hadde blitt et fæle spetakkel blant bøndene da Håkon nektet å spise hestekjøtt. At selveste kongen av Norge på denne måten hånet de gamle gudene og bøndenes gjestfrihet, ble oppfattet som en skandale, og Snorre skriver at bøndene nær overfalt Håkon i fornærmet raseri. Lenger utpå vinteren var de første åpne religionskonflikter brutt ut, da tre prester ble drept og kirkene deres brent ned på Mørekysten. Håkon ble i et blotgilde samme år tvunget av bøndene til å spise hestekjøtt, og drikke alle minner som ble skjenket ham, uten å slå kors over dem. Etter dette var kongen så sint at det ikke nyttet å snakke til ham. Sommeren etter reiste han hær, og var klar til å dra til Trondheim for å hevne, da den gamle konflikten med danskene brått blusset opp igjen.

 

Håkon satte nå stavnen sørover for å verne kongeriket, og det virker som om kristningen fra nå av ble mer og mer perifer. Spesielt ettersom det i hæren hans var skarer av hedninger, også de trønderne som hadde gått hardest på kongen om vinteren for å tvinge ham til å blote. Det ble inngått fred og forlik, siden trusselen fra Eirikssønnene i sør var viktigere. En turbulent periode var nå i anmarsj, med stadige kriger mot danskene. I mange år pågikk krigen, og siden Snorre ikke lenger skriver noe som helst om Håkons kristningsprosjekt, må vi anta at kongen nå hadde oppgitt dette.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Da kong Håkon hadde vært konge i Norge i 26 år, ble han dødelig såret i et slag mot danskene på Fitjar i år 961. Han seilte nordover mot Bergen, og gikk i land på en helle som i dag bærer hans navn. Ifølge Snorres kilder,- uttalte kongen rett før han blødde i hjel: Selv om jeg skulle få leve, så vil jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd som dere selv synes.” Ved kongens hauglegging i Seim i Nord-Hordland,- ble det talt ved graven hans slik som hedninger brukte, og han ble vist til Odins Valhall i den andre verden.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Til kong Håkons heder ble det laget et kvede om kongens fall som heter Håkonarmål, og dette svært hedenske kvedet er kanskje hva Håkon er best kjent for, selv i dag. Håkon må trass i kristningsprosjektet sitt,- ha blitt ansett som en annerledes konge enn det nordmennene var vant til. Han var rettferdig og aldeles ikke så krigsglad som konger flest var på den tiden, eller kanskje ble forventet å skulle være. Følgelig skriver Snorre at det ble slik sorg over Håkons død at både venner og uvenner gråt over hans død, og mange sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge.

 

Kong Håkon lyktes ikke med kristningen, men det kan være greit å merke seg forandringene i Norge fra den gangen faren, Harald Hårfagre, regjerte. I slaget ved Hafrsfjord skriver Snorre at det kjempet berserker og ulvehedner i hæren til kong Harald Hårfagre. Disse krigerne var en del av den svært gamle germanske dødskulten, der åsen Odin ble tilbedt. Følgelig var de erkehedenske, og Snorre må ha visst å belyse konflikter kong Håkon fikk i møte med disse krigerne. Og siden ikke et ord nevnes, kan vi anta at slike gamle hedenske krigertradisjoner på 900-tallet var utdødd i Norge.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Snorre beretter om Olav Tryggvasson

 

Etter kong Håkon den godes død ble det smått med kristningen av Norge, skriver Snorre. I Eirikssønnenes saga forteller Snorre at Eiriks sønner noen år tidligere ble kristnet i England, liksom faren og onkelen kong Håkon. Brødrene forsøkte å kristne Norge, blant annet ved trusler og vandalisering av de gamle hedenske hovene. Dette fikk de mange uvenner av, og når det samtidig var uår i landet, var disse etterfølgerne til kong Håkon ingen suksess.

 

Eirikssønnene ble etter som årene gikk, drept en etter en. De låg blant annet i bitter strid mot den populære Håkon jarl i Trøndelag, etter at de hadde drept drept faren hans, Sigurd jarl, i år 963. Etter kamper mot Eirikssønnene og jomsvikingene; ble Håkon jarl senere en meget populær mann i Norge. Selv om jarlen ble tvangskristnet av danske kong Harald, holdt han på de gamle hedenske tradisjonene, kan Snorre fortelle, og jarlen økte således sin makt langt utover Trøndelag.

 

I tiden rundt disse dramatiske hendelsene,- ble et lite guttebarn født på Obrestad i Rogaland (enda Snorre har trodd guttens fødested var i Viken). Olav Tryggvasson, sønn av kong Tryggve og Astrid fra Jæren. Eirikssønnene hadde drept kong Tryggve i Viken, og var nå på jakt etter Astrid og det spedbarnet som kunne bli en trussel mot deres maktposisjon.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Vesle Olav Tryggvasson vokste derfor opp hos kong Valdemar i Gardarike, og fikk allerede i tenårene stridserfaring som høvding over en av kongens hærstyrker. Snorre kan fortelle at unge Olav var rundhåndet mot krigerne sine, og ble derfor vennesæl. Senere får vi høre om Olavs videre ferd i livet, der han blant annet ble gift med kongsdatteren Geira, datter av en ukjent venderkonge. Snorre skriver at denne kongen het Boleslaw, men den historiske Boleslaw var ennå ikke fødd da Olav giftet seg. Noen historikere har derfor antatt at Snorre blandet sammen kong Boleslaw 1,- og hans far kong Mieczyslaw. Men de samme historikere innser at kong Mieczyslaw (964-992) umulig kan ha hatt en gifteklar datter i år 973 (Snorre trodde visst selv at Olavs ekteskap var i år 986 eller 987), for året etter ekteskapet var kongen alliert med sakserkeiseren Otto 2 i hærferd mot Danmark, og den krigen er historisk og arkeologisk bevist å ha startet høsten år 974. Derfor koker alt dette ned til at denne venderkongen som Snorre nevner, forblir ukjent, og selv Olav Tryggvassons alder på dette tidspunktet forblir en gåte.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Olav hadde vært en munter og populær mann både i Gardarike og senere hos venderne, men nå begynte snart råskapen han senere ville bli husket for, å komme frem. Som kongens skatteinnkrever gikk han særs hardt frem i Vendland, og drepte, brente og plyndret. Det var også rundt denne tiden han ble med svigerfaren på den nevnte hærferd mot danske kong Harald,- (eller tok Snorre feil?). Det er verd å merke at sammen med sine senere fiender, danskene, kjempet Håkon jarl. Derimot møttes neppe Håkon og Olav til sverdhugg i kampens hete, blant tusenvis av krigere. En slik hendelse ville utvilsomt overlevd både muntlig og skriftlig frem til Snorres tid. Snorre skrev også at keiserens krig ble startet for å omvende danskene til kristendommen, men Danmark hadde vært kristnet i hvert fall siden år 960, så krigen var nok basert på erobringslyst. Viktig er det også å merke seg at Snorre skriver at Olav ble døpt som nyfødd, og var sikkert i kontakt med kristendommen hos kong Valdemar (enda det pågikk korstog i Baltikum så sent som i år 1219). Men nå var han hos de slaviske venderne, og Snorre beskriver dem i sagaen om kong Magnus den gode fremdeles som hedninger, så sent som på 1040-tallet.

 

Etter tre års ekteskap døde Olavs kone, Geira, og det ble til at Olav brøt opp og dro i vesterled. I mange år herjet han de britiske øyer og vestkysten av kontinentet, og opparbeidet seg således både formue og en hær av svært lojale stridsvenner. I alle disse årene nevner ikke Snorre noe som helst om verken hedendom eller kristendom, og vi kan vel derfor anta at Olav, eller Åle fra Gardarike, som han nå kalte seg, i disse årene ga blaffen i åndelige trivialiteter.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Men en dag Olav og den vesle flåten hans var ved Scilly-øyene utenfor Cornwall, ble han og hæren kristnet. Snorre mener i Heimskringla at dette hendte i år 993 eller 994, og det kan nok stemme. Men da må vi anta at Olav hadde vært i vesterled helt siden år 976, og ikke bare i de 6-7 årene Snorres kilder oppga. De samme kildene fortalte Snorre at en kristen eneboer på øya hadde imponert Olav med oppsiktsvekkende spådomskunster, og den forbausede Olav hadde latt seg døpe og kristne. Snorre har skrevet en del om dette, blant annet at flåten ble lenge på Scilly-øyene for å lære om kristendommen, og at de fikk med seg prester og andre lærde menn da de dro. Og nå fikk Britannia være i fred for Olav, for folka i øyriket ble nå ansett som kristne frender. Dette nye livet Olav hadde valgt seg, mildnet hans sorg over Geiras død. For øvrig ble han gift på ny i England.

 

Selv om noen av årstallene til Snorre viser seg å være feil, må det påpekes at han oppviser en fantastisk og detaljert historiekunnskap om hendelsene fra denne tiden. Det florerer med navn og hendelser, blant annet om hvordan Håkon jarl hadde styrket sin maktposisjon blant bøndene etter seieren mot jomsvikingene og den kristne danske hæren, samt jarlens fall etter at han hadde blitt stadig mer upopulær på grunn av utallige kvinne-bekjentskaper.

 

Både Håkon jarl og Olav Tryggvasson var på denne tiden blitt var hverandre, og Olav var nå innstilt på å dra til Norge for å kreve ættearven sin.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Slik ble det til at Olav ankom Moster i Sunnhordland i år 995, og straks lot synge messer og begynne byggingen av en kirke. Denne trekirken ble stående i over hundre år, før den ble revet og erstattet med den gamle kirka som står der den dag i dag. I dag vet vi gjennom blant annet arkeologiske funn at kristendommen var godt kjent i Norge på denne tiden, og hadde vært så siden 600-tallet. Hvor dypt den stakk, er derimot uvisst, men Snorre skriver at Harald Hårfagre ble døpt ved fødselen rundt år 860, så det var neppe noen revolusjon Olav Tryggvasson bød på.

 

Olav ankom Trondheim noen dager senere, og ble straks meget populær hos bøndene, kan vi lese i Heimskringla. Bøndene var lut lei av Håkon jarls maktarroganse, og syntes nok det var gildt å få en konge av Hårfagreætta igjen. Håkon jarl var på dette tidspunktet på flukt fra bøndene, og ble i følge Snorres kilder - drept av trellen sin i en grisebinge. Denne trellen løp til kong Olav i Trondheim med jarlens hode, men ble selv halshugget på Olavs befaling. I dag kan vi se en statue av Olav Tryggvasson med trellen Karks hode,- på Nidarosdomen i Trondheim.

 

Det er tidligere nevnt hvordan kong Håkon den gode mange tiår tidligere forsøkte å kristne Norge, mest gjennom vennskap og sympatisk opptreden. I Olav Tryggvassons saga gjør Snorre oss oppmerksom på at kong Olav ikke hadde noen som helst planer om slik vennlig og behersket framferd. Som lesere får vi hele tiden inntrykk av at kongens kristningsprosess var et utslag av det vi i dag ville kalle religiøs fundamentalisme, og ikke et middel for å styrke egen personlige maktposisjon. Snorre skriver: Nå var tida kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme i stedet.

 

Hvor detaljert og intenst kan kong Olavs kristning av landet beskrives, eller snarere hvor meget av de gamle kildene til Snorre er pålitelige? Det er kanskje best å la de enkelte episoder passere, og heller konstatere at kongen gikk særs hardt frem mot bøndene og alle dem som motsatte seg dåp, sannsynligvis med drap og overgrep over en lav sko (siden det er denne framferden Snorres kilder husket kong Olav for). Disse Snorres kilder var utvilsomt nærmere de faktiske hendelser i tid og kultur enn oss, og i dag har vi kun Snorre å støtte oss til som kilde. Det vi derimot kan konstatere uavhengig av Snorre Sturlason, er at svært mange nordmenn på denne tiden hadde erfaring fra vikingtoktene i Europa, hvor brann og drap var hverdagen, og derfor var kanskje ikke kong Olavs fremferd så oppsiktsvekkende likevel, annet enn at overgrepene nå foregikk i Norge.

 

Kong Olav Tryggvasson hadde fått mange gode venner i sine regjeringsår, men kanskje desto flere bitre uvenner. Kongens skikk med å ta barnegisler blant storbøndene for å få dem til å holde på kristendommen, må utvilsom ha ført til et nærmest traumatisk hat mot kongen. Han for også frem med drap og grusomheter mot de bøndene som ikke lot seg omvende, men det er nok viktig nå å påpeke at hedningene han gikk frem mot, selv var kjent for å begå overgrep mot sine egne frender ved blotgildene. Odin krevde blod, het det. Men vi vet ikke om slike redselsfulle menneskeofringer fremdeles pågikk ved årtusenskiftet, for Snorres kilder må ha visst å belyse dette. Derfor virker det som om slike barnedrap og uhyggelige rituelle henginger mer var minner fra gamle tider, i hvert fall i følge Snorres Ynglinge saga, hvor et menneske-liv ikke virker å ha hatt større verdi enn mengden blod det kunne pumpe ut.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Snorre beskriver en morsom episode kong Olav opplevde en dag han var på kongsgården på Avaldsnes, og møtte denne underlige gamle mannen som hadde fortalt slike spennende historier om gamle konger og hendelser. Etter et forgiftningsforsøk dagen etterpå hadde kongen blitt overbevist om at dette nok ikke hadde vært et menneske, men snarere Åsaguden Odin som hedenske folk hadde trodd på så lenge.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det var flere underlige hendelser som folk husket fra Olav Tryggvassons tid, og som kom Snorre for øre lang tid etterpå. En sommerdag i år 997 torturerte han en mann ved navn Øyvind Kinnriva på Tjøtta, da Øyvind nektet å la seg kristne. Kongen spurte før Øyvind døde om han nå ville tro på Kristus, og Øyvind hadde sagt: Nei, jeg kan ikke ta noen dåp, for jeg er en ånd som finnene har gjort levende med trolldom i en menneskekropp.  Mange av disse historiene om Olav Tryggvasson stammer fra skalden hans, Hallfred Vandrædaskald, får vi vite av Snorre.

 

Kong Olav giftet seg for fjerde gang i år 999, med Tyre, søster til kong Svein av Danmark. Olavs tredje og ulykkelige ekteskap var med datteren til en hedensk blotmann han hadde drept ved Mære i Trøndelag. Denne jenta hadde forsøkt å myrde ham i søvne, får vi opplyst i Heimskringla. Men Tyre var på flukt fra ektemannen, kongen av Vendland, og hadde etter hvert nådd Olav i Norge. Og her ble det til at hun hadde lokket ham med de rikdommer hun hadde i Vendland, om han bare turte å dra dit, seilende langs kysten av Danmark. Dette er hva Snorre vet å fortelle i Heimskringla, men om disse rikdommene i Vendland var den egentlige årsaken til kong Olavs sjøreise, vites ikke. Snorre gjengir nøkternt at alle kong Olavs venner hadde rådd ham fra å reise da nyheten om denne planen kom dem for øre. Men nå var tusenårsskiftet gjennomført, og Snorre nevner ikke lenger noe om kristningen i Norge. Vi kan vel da anta at størstedelen av befolkningen nå hadde latt seg omvende, og at Olav derfor kunne risikere en lengre sjøferd utenlands.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

På forsommeren år 1000 satte kong Olav seil sørover vestlandskysten. Trolig har det vært en relativt stor flåte, siden Danmark måtte passeres, men ikke nødvendigvis hele 71 skip som Snorre beretter. Foruten den navngjetne Ormen lange var det også søsterskipet Ormen stutte og skipet Tranen, i tillegg til 11 andre store skip og en mengde drageskip. Ferden gikk greit forbi Danmark, og Olav og venderkongen hadde blitt vel forlikte. Flåten ble i Vendland hele sommeren, og Snorre skriver at mange av Olavs menn begynte å lengte seg syke hjemover. Veien hjem forbi Øresundet var derimot stengt noen uker senere, og kongen av Norge var nå isolert og fanget i Vendland. Hjemover satte han likevel stavnen, og da danskekongen Svein og Håkon jarls sønn Eirik jarl ventet ved den ukjente øya Svolder, skal kong Olav ha sagt: Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.”

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Den norske kongshæren tapte slaget. Mange dugelige stridsmenn på begge sider lot livet denne septemberdagen, men ingen har i ettertid lyktes å finne det nøyaktige slagstedet. Snorre var dette slaget nærmere i tid enn oss, og eksakt hvor Svolder lå, levde nok fremdeles i folkeminnet. Førsteamanuensis Per Linge ved Høgskolen i Østfold,- gikk i år 2000 ut i media med opplysningen at slaget trolig sto på fire forskjellige steder, hvorav Svaler, havna i Svinesund, var det siste og avgjørende slagstedet for Ormen lange.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Det var i dette slaget Olav Tryggvasson sist ble sett. I Heimskringla framstiller Snorre ham som en fantastisk spydkaster, som kastet to spyd samtidig, ett med hver arm. Om dette er historisk korrekt eller et litterært påfunn, har vi selvsagt ingen mulighet til å kontrollere i dag. Vi vet derimot takket være Hallfred Vandrædaskald, at kong Olav hadde blitt såret i høyre arm under slaget, og at det rant blod ned under brynjeermet. Da slaget gikk mot slutten, hadde Olav, lik en mengde av hirdmennene sine, stupt på sjøen i fullt kamputstyr. I årene etterpå var det i følge Snorre alminnelig snakk i Norden at kongen hadde vrengt av seg den 12 kilo tunge og tettsittende ringbrynja under vann, og svømt under vannet bort fra langskipene til frendene sine fra Vendland, som ventet på ham i en liten snekke. Svogeren Erling Skjalgsson på Sola, som overlevde slaget, skal visstnok ha fått tilsendt Olavs ring noen år etterpå, som bekreftelse på at Olav levde og var gått i kloster i Hellas. Dette var folkesnakk som hadde overlevd frem til Snorres tid, og han gjengir ryktene, men virker ikke å ta dem så høytidelig.

 

Norge ble delt opp av seierherrene etter kongens død. Eirik jarl og Svein jarl, som ble jarler under kong Olav svenske, lot seg døpe begge to, og tok den rette tro. Så lenge de rådde i Norge, hadde de derimot latt hver mann gjøre som han selv ville med kristendommen. Selv hadde de holdt godt med de gamle lovene og landsens skikk og bruk. Derimot er det neppe feil å si at kristendommen Olav Tryggvasson hadde innført, nå for alvor var begynt å feste seg i befolkningen.

 

Og her slutter Snorres saga om Olav Tryggvasson. Snorre har i Olavs saga oppvist en imponerende evne til saklighet og fortellerglede. Heimskringla gir leseren et nøkternt bilde av disse dramatiske hendelsene i Norges tidlige historie, og selv om sannhetsgehalten ikke alltid lar seg kontrollere av nåtidens historie-interesserte, er Heimskringla en gullgruve. Konger og mennesker vi ellers aldri hadde visst fantes, smiler til oss gjennom over tusen års tåke.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Snorre beretter om Olav den Hellige

 

Den mest kjente og betydningsfulle konge i Norges historie etter Harald Hårfagre, har utvilsomt vært Olav den Hellige. Hele 1/3 av Snorres Heimskringla er dedikert denne vikingkrigeren, som etter sin død ble kanonisert og helliget. Mer enn sine to kongelige forgjengere,- maktet Olav Haraldsson å vende sitt folk bort fra deres gamle norrøne idealer, og inn i den katolske kristendommens nye tidsalder.

 

Snorre Sturlason er ikke den eneste forfatteren som har gjengitt fortellinger om den myteomspunne kongen, Olav Haraldsson, men den første som samlet alle de løse muntlige og skriftlige kildene til en` sammenhengende saga. Den utvilsomt største av alle de bevarte islandske samlehåndskriftene, Flateyjarbok`, omtaler også historier fra kong Olavs liv. Den praktfulle og nydelig illustrerte boken er tilkommet i perioden 1387-1394, med dessverre ukjente forfattere. Denne samleboken gir en litt annen versjon av kong Olavs saga enn hva Snorre gjør, og derfor har mange lærde menn sett på Olavssagaen i Flatøy boken som et avvik fra den riktige sagaen forfattet av Snorre. Dette er nå et forlatt standpunkt, og Olavssagaen og innskuddene i Flatøy boken blir nå sett på som en helhet sammen med Heimskringla. Dette særemnet vil derimot i størst grad konsentrere seg om Snorres Heimskringla, siden bare mindre partier av Flatøy boken er oversatt til norsk.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Snorre skriver at kong Olav Tryggvasson var fadder for treårige Olav Haraldsson,- ved dåpen på Ringerike i år 998. Dette er neppe historisk korrekt, ettersom det i beretninger fra de norskættede Rudajarlene i det franske Normandie,- går frem at den norske vikingkongen Olav Haraldsson med følge,- lot seg døpe i Normandie høsten år 1013. Dette året hadde Olav vært seks år i viking, og hadde kjempet både i Finland, i vesterled,- og helt nede i Spania. Unge Olav ble av Snorre beskrevet som en middels høy tenåring, med store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlig i ansiktet. Ettersom han ble tidlig voksen og var ganske tettvokst, fikk han allerede i barneårene kallenavnet Olav Digre.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Til Fresvik kirke, Leikanger i Sogn og Fjordane, ble det på 1250-tallet laget en treskulptur av Olav, slik utseendet hans den gang ble husket i folkeminnet. Skulpturen står nå i Historisk museum/Universitetets kulturhistoriske museer. Faren hans, kong Harald Gudrødsson i Vestfold, oldebarn av Harald Hårfagre på farssiden, døde samme år som Olav ble født. Gutten vokste derfor opp hos stefaren kong Sigurd Syr på Ringerike.

 

Snorre kan berette at en natt unge Olav og vikingflåten hans lå i Spania og ventet på bør til den videre ferden mot det hellige land, hadde han hatt en besynderlig drøm. Det hadde kommet en mann til ham i drømmen, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også. Mannen hadde bedt Olav gi opp det han hadde fore, og sagt: Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider. Etter dette hadde Olav så smått begynt den lange ferden hjemover, men var som nevnt først i Normandie, og senere i England, der historikerne er usikre på om Olav hjalp danskene eller engelskmennene i krigen.

 Uavhengig av Snorre kan vi være rimelig sikre på at Olav hadde fått en kristen oppdragelse på Ringerike, for trolig hadde Olav Tryggvasson omvendt nær alle storfolk før sin død. Vesle Olav Haraldsson har nok derfor alt tidlig møtt kristendommen hos sin stefar, kong Sigurd. Antakelig har Olav fra førstningen av,- ikke eid noen som helst høytidelig respekt for de gamle gudene, eller for de bøndene som fremdeles praktiserte hedendommen i landet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Da Olav ankom Stadlandet på den norske vestlandskysten i 1015, var det nok primært for å bli konge i Norge. Tatt i betraktning Snorres beretning om Olav Tryggvassons fem år lange kristningsferd,- samt kristendommens mange århundregamle fotfeste i landet,- ble nok hedendommen i Norge i år 1015 stort sett praktisert i utkantsstrøkene.

 

Trolig var det ikke så mange hov og blotsteder tilbake på denne tiden, og kristendommens nye og redselsfulle Helvetes-mytologi hadde sannsynligvis festet seg i folks bevissthet. En eventuell kristningsferd fra kong Olav Haraldssons side på denne tiden,- må derfor mer ha vært for å la den kristne tro feste seg, snarere enn å innføre den som noe nytt. At det primært var kongsnavnet Olav var ute etter, bekrefter en dialog Snorre gjengir (eller dikter opp?) mellom Olav og stefaren Sigurd: Jeg vil ta fars arven min, og jeg vil ikke reise, verken til danekongen eller sveakongen og be dem om den eller bare aldri så liten del av den, enda de nå en stund har reknet det som sin eiendom det som er arven etter Harald Hårfagre.

 

 Det ble til at Olav fikk kongsnavnet som norsk overkonge,- av fylkeskongene på Hadeland høsten 1015. Signingsferden hadde gått fredelig for seg frem til senhøsten samme år, da de første konfliktene begynte å melde seg. Ikke alle stormenn i landet hadde godtatt kong Olav som norsk overkonge, og fremst stod Svein jarl, som tidligere nevnt var jarl under sveakongen. I Trondheim hadde Svein jarl og hæren hans brent byen helt på slutten av året 1015, og kong Olav hadde så vidt kommet seg unna. Snorre skriver at denne hæren var på nesten 2400 mann, en stor hær selv i europeisk målestokk.

 

Utpå nyåret 1016 hadde kong Olav samlet seg en mengde folk i Viken, og var nok nå klar over at farsarven ville bli dyrekjøpt. Svein jarl hadde nå samlet mange av stormennene i Norge, både lendmenn og bønder, samt mange av dem som året før hadde svoret Olav troskap på Hadeland. Snorre skriver at Olav Tryggvassons svoger, Erling Skjalgsson fra Sola, i dette slaget kjempet sammen med sin tidligere fiende Svein jarl. At kong Olav i aller høyeste grad tok kristendommen alvorlig, bekrefter hans utsmykning av kongshæren. De fleste av mennene hans hadde hvite skjold med det hellige kors innlagt i gull, og på noen var det malt med rød eller blå farge, og alle kongsmennene lot tegne et hvitt kors med kritt i panna på hjelmene sine.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

26 mars 1016 kom det til slag ved Nesjar, vest i Viken, ikke så langt fra Agder. Kong Olav vant omsider over jarlshæren, etter en kvass kamp med mange falne på hver side. Da Svein jarl rømte landet, dro Olav til Trondheim der han endelig ble tatt til konge, for nå var en skjør maktposisjon sikret for en stund.

 

Svein jarl døde derimot uventet i austerled denne sommeren, og da nyheten nådde Trøndelag og hele landet, vendte allmuen seg til kong Olav, skriver Snorre. Det kom mange menn til kongen og svor ham troskap, og trygg på sin makt lot han nå bygge kongsgården Nidaros. Vi kan lese i Heimskringla at Olav hver morgen gikk i kirken og hørte ottesang og morgenmesse, og at han satte kristenretten høyt. Han la all sin makt i å avskaffe hedenskap og gamle sedvaner,- som han mente stred mot kristendommen. Ifølge Snorre samtykte bøndene i de lovene kongen nå satte, helt uten opprør. Dette kan kanskje anses som en bekreftelse på at kristendommen nå var allmenn godtatt i store deler av kyststrøkene, ellers ville Snorres kilder ha visst å belyse motstanden disse nye rikslovene møtte.

 

Våren år 1018 dro Olav sørover langs innlandet, skriver Snorre og stanset i hvert fylke for å lese opp kristenloven på tinget. Kong Olav gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gamle lover og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Det var blitt til at i sjøbygdene var folk døpt nesten over alt, men selve troen var ukjent for de fleste; og i utkantsstrøk og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Snorre skriver om dette,- at når folk fikk rå seg selv, festet den tro seg best i minnet som de hadde lært i barndommen. Det hadde også vært dem som nektet å svikte sine fedres guder og holde kristenskikk, men kongen hadde lovet dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk. At Olav virkelig kunne være grusom mot hedningene, belyses i en historie Snorre forteller fra Oppland vinteren år 1019. Kongen gransket der nøye hvordan folk holdt kristendommen, og der han syntes den trengte å bedres, lærte ham dem riktig kristenskikk. Var det derimot noen som ikke ville holde opp med hedenskapen, så tok han det så hardt at han dreiv noen ut av landet. Andre lot han lemleste på hender eller føtter, eller lot stikke øynene ut på dem. Noen lot han henge eller halshugge, og kongen lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud.

 

Disse overgrepene hadde trolig sin virkning, for etter slike herjinger våget neppe bøndene å praktisere hedendommen stort mer.

 

Sveakongen og danskekongen Knut var for lengst blitt oppmerksom på kong Olav. Sveakongen ville av flere grunner ikke angripe Norge, og kong Knut var opptatt med erobringen av England.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Snorre skriver det ikke direkte, men nåtidens historikere vet inderlig vel at dersom den enorme og veltrente, moderne utstyrte og godt organiserte hæren til kong Knut hadde vendt styrken sin mot Norge, ville kong Olav vært helt sjanseløs. Så mektig var Danmark nå blitt, og så godt organisert var landets hærstyrker. Men det pågikk fæle kamper i England, for også i England begynte det nå å utvikle seg en velfungerende militær-organisasjon,- med en sentralisert saksisk statsmakt. Dette var et varsel om at vikingtiden nå var på vei mot slutten. Kong Olav i Norge fikk derfor være i fred, for en stund.

 

I løpet av året 1020 sluttet Olav fred med sveakongen, hvor det først hadde vært snakk om ekteskap med den svenske kongsdatteren. Men viktigst var at nå hadde kongen frie tøyler innenriks. I motsetning til Olav Tryggvasson, hadde kong Olav Haraldsson reist mye innenlands under kristningsferden sin. Dette fortsatte i mange år, og Snorre kan fortelle en morsom historie fra en fjellbygd ikke så langt fra Rondane. Der sto fremdeles æsene høyt, og en erkehedning ved navn Dale-Gudbrand hadde der en mannshøy trefigur av åsen Tor. Det hadde blitt til at kongen og Gudbrand skulle kappes om hvem som hadde den mektigste guden, og bøndene hadde alle som en latt seg døpe da soloppgangen blendet øynene deres. En av kongens menn hadde samtidig slått i stykker trefiguren, og ut løp mus så store som katter, og øgler og ormer. Da hadde Gudbrand sagt: Vi har lidd stor skade på guden vår. Men ettersom han likevel ikke kunne hjelpe oss, så vil vi nå tro på den guden som du tror på.

 

Det er viktig å merke seg at denne historien er mistenkelig lik historien om frankerkongen Karl den Stores omvendelse av den germanske høvdingen Vidikun, fra slutten av 700-tallet. Bakgrunnen er lik, dialogen er lik, utfallet er likt, bare Gudbrands trefigur er forskjellig fra germanernes hellige tre Irminsul. Mange historikere tror derfor at Snorre tok seg litterære friheter for å fremheve sagakongene.

 

Det går derimot mange fortellinger om kong Olav,- og det hell han etter hvert fikk med innføringen av kristendommen der Olav Tryggvasson slapp. Men kanskje den mest kjente historien fra kongens tid i Norge,- serverer Snorre oss fra Avaldsnes påsken år 1022. Her hadde kongen pågrepet og siktet Erling Skjalgssons nevø, Asbjørn Sigurdsson, for drap. Det nesten utrolige hadde utspilt seg, da Vestlandets ubestridte høvding, Erling, kort etter ankom Avaldsnes med over tusen stridsmenn. Snorre beskriver detaljert hvordan Erling skal ha latt folkene sine danne manngard på hver side fra kirken til kongsgården. Stilt fremfor denne oppmarsjerte og stridsklare overmakten, hadde ikke kong Olav annet valg enn å forlike seg med Erling.

 

Dette har utvilsomt vært et antiklimaks for Olav, etter at han hadde pasifisert rivalene sine i Norge året i forveien, og vært vant til å reise land og strand med sin kristne militærmakt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Erling Skjalgsson var en mektig og populær mann på Vestlandet. Han reknet høvdingdømmet sitt fra Lindesnes og opp til Sognefjorden, og ble husket lang tid etterpå som en svært rettferdig mann. Erling var kristen, så Olavs konflikt dreide seg i aller høyeste grad kun om ren makt.

 

Professor Torgrim Titlestad skrev i år 2000 i boken Norge blir et rike, at kong Olav hadde blitt så ydmyket på Avaldsnes,- at han for all tid mistet respekt på Vestlandet. Kristningsferden på Voss samme sommer, der de hedenske vossingene ble vettskremte ved synet av Olavs kongshær, blir ansett av mange historikere som en påtenkt episode fra Snorres side. Snorre trengte episoden med hedningene for å rehabilitere Olav etter nederlaget på Avaldsnes. Strengt tatt er det lov å være mistenksom overfor Snorre.

 

I årene etter hendelsen på Avaldsnes, skriver Snorre stadig mindre om Olavs kristningsferd, til et punkt da beretningene helt opphører. Om dette er fordi landet nå var kristnet, eller fordi Snorre ikke hadde mer stoff om dette temaet, vites ikke. Men i et annet gammelt skrift, Den legendariske Olavssaga, skrevet av ukjente forfattere mange år før Heimskringla, går det klart frem at kong Olav på midten av 1020-tallet var havnet i en alvorlig konflikt med danskekongen Knut den Store. Også Snorre skriver dette i Heimskringla, hvor han også vet å fortelle at kong Olav våget å angripe Danmark en vårmåned år 1026, da kong Knut var opptatt i England.

 

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Olav med dette forseglet sin skjebne. Kong Knut hadde på forhånd gjort krav på Norge, og tilbudt Olav å være danskekongens mann i landet. Kong Olav hadde avvist forespørselen,- og jagd kong Knuts sendemenn på dør. Angrepet på Danmark kan vi derfor se på som begynnelsen til slutten for kong Olavs styre. Snorre skriver at kong Knut nå rustet seg til strid, og med ham var blant annet Erling Skjalgsson og alle de norske stormenn som var lut lei av kong Olavs enevelde og overgrep mot befolkningen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Etter et mislykket forsøk på å innhente kong Olav høsten 1026, skriver Den anglosaksiske krøniken – ikke Snorre, dro kong Knut til paven i Roma helt på slutten av året 1026. Kong Knut ble godt mottatt, og anerkjent av paven som overkonge over Norderlanda. Det er viktig å merke seg at pave Johannes XIX reduserte Olav Haraldsson til en slags urostifter, og vi må også merke oss at Snorre ikke nevner dette med et eneste ord i Heimskringla. Snorre skriver derimot at kong Knut i år 1027 begynte å legge under seg de sørlige deler av Norge, og møtte Erling Skjalgsson ved Husabø gård i Egersund, hvor de bandt seg på nytt til vennskap.

 

Etter at kong Knut noen dager senere ankom Trondheim og ble tatt til konge over hele Norge på åttefylkerstinget, var i realiteten kong Olavs tid over. Snorre nevner dette lakonisk: (kong Olav) merket at landet var tatt fra ham med svik.

 

Olav var nå nærmest fredløs i Norge, og satt igjen med en liten flåte på tretten skip som hadde sluppet unna danekongen, ettersommeren 1028. Snorre forteller intet om hva Olav hadde fore,- da han seilte ut Drammensfjorden til Lindesnes. Men de fleste historikere har antatt at Olav ville ta tilbake Trøndelag, ”landets hjerte.” Trolig skjønte kong Olav at han måtte gjenerobre både Rogaland og Trøndelag,- hvis det skulle bli noe videre av kongstankene hans.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Snorre lar oss få vite at Olav la ut fra Egersund i grålysningen,- den 21 desember 1028. Samme ettermiddag ble det et sjøslag mellom Olav og Erling Skjalgsson i Boknafjorden, der Erling ble drept av kongens frende, Aslak Fitjaskalle. Etter dette drapet ble Olav nesten jagd ut av landet. Snorre skriver at Olav etter hvert kom til storfyrsten Jaroslav i Kiev, og fikk et slags politisk asyl i Gardarike. Og her slutter helt opplysningene om kristningen av Norge.

 

I Gardarike ble Olav i over et år. Snorre skriver at etter tapet av Norge og landflyktigheten i øst,- la kongen all hug på å tjene Gud. Det er heller ingen grunn til å tro at kristendommen nå var forsømt i Norge, for kong Knut var tross alt pavens mann. En hedensk oppblomstring ville garantert blitt slått ned av danskekongens menn, og ikke minst kommet Snorre for øre alle disse årene etterpå.

 

Vi kan lese om mange hendelser fra Norge og Gardarike fra denne tiden, som Snorre har bevart i Heimskringla. Viktigst var at en av kong Knuts betrodde menn i Norge druknet på havet, og at det påfølgende maktvakuum inspirerte Olav til å dra tilbake til Norge. Snorre skriver at da avgjørelsen var tatt, gjorde kongen seg hard og styrket seg selv til det som ville vente ham i Norge. Det er også fra dette oppholdet i Gardarike,- Snorre gjengir de første jærtegn rundt kong Olav. Men at også Olav kunne forglemme kristenloven, var da han en søndag, oppslukt i dype tanker spikket trefliser fra en trestikke. Da han ble gjort oppmerksom på denne forbrytelsen mot kristenloven, sopte han sammen flisene i handa si og lot dem brenne der. Han holdt loven og budene nøye, bemerker Snorre.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Sommeren etter møtte kongen bondehæren ved Stiklestad i Verdalen, det som senere er blitt et nasjonalt helligsted. Før kongshæren red ned dalen mot Stiklestad, hadde kongen et syn. Snorre refererer: Jeg såg utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, såg jeg alltid videre, helt til jeg såg ut over hele verden, både land og sjø. Snorre forteller også at på selve slagstedet da bondehæren kom marsjerende, hadde kongen en drøm: Jeg syntes jeg såg en høy stige, og gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen. Vennen Finn hadde da bemerket tørt: Jeg tror dette varsler at du skal dø. Kong Olav og kongshæren tapte slaget ved Stiklestad, 29 juli 1030.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Der Olav selv falt, står det i dag en kirke.

 

I Den anglosaksiske krøniken i England,- står det under året 1030: I dette året ble kong Olav drept i Norge av sitt eget folk og ble etterpå hellig (was syddan halig).

 

Snorre gav kong Olav æren av å være den kongen som brøytet veien for endelig kristning av Norge. Etter hvert oppstod det da også en kirkeskapt helgenkult om Olav, og kulten spredte seg faktisk til det katolske utland. Olav ble etter hvert kalt perpetuus rex Norvegiae, Norges evige konge. Kong Olav fikk i ettertid en hellig glans som han knapt hadde drømt om i levende live, og som det strengt tatt ikke finnes noe reelt grunnlag for.

 

Det kan være greit å merke seg at ved jubileumsåret for Trondheims grunnleggelse, der Olav den Hellige mer enn Olav Tryggvasson ble æret, ville ikke den protestantiske kirken i Norge ha snakk om de negative sidene ved den katolske kong Olav. Ved festlighetene i 1997 ble derfor vikingen og torturisten retusjert bort til fordel for helgenen, en handling som minner om historieforfalskning.

 

Snorre skriver at vinteren etter slaget på Stiklestad,- var det mange i Trondheimen som tok til å tale om at kong Olav var en virkelig hellig mann, og at det hadde hendt mange jærtegn på grunn av hans hellighet.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Snorre skriver også - helt feilaktig - at under selve slaget inntraff brått en solformørkelse, og innen kampene på Stiklestad var over var det mørkt som natta. Den norske religionshistorikeren Gunnhild Røthe,- skriver i sin doktoravhandling Helt, konge og helgen, at det er en litterær endetidsstemning som preger fortellingen om slaget ved Stiklestad. Kongens død oppfattes av Snorre som en kosmisk katastrofe, og historien peker dels bakover mot førkristne tanker omkring verdens undergang, og dels mot kristne apokalyptiske forestillinger. Ikke minst kan spydstikket fra Tore Hund minne om spiddingen av Jesus på korset.

 

Selv om Snorre Sturlason virker å ha lagt mye flid i å få frem hendelser og personer i Heimskringla, blir fortellingene hans litt ensidige, sammenlignet med samtidige utenlandske kilder, og ikke minst sett i lys av den lange tiden som har gått siden sagakongenes tid. Det er kanskje greit å gjengi den norske biskopen Fridtjof Birkeli, som i Tidsskrift for Teologi og kirke i 1980 skrev:

 

For de kristne angelsaksere som hørte at Norge hadde fått en helgenkonge, var opplysningen oppsiktsvekkende nok. Den fortalte altså at først går det norske folk hen og dreper sin konge for så å gå med på å erklære ham for hellig. Den gang var det en biskop som kunne erklære en person for hellig. Men biskopen måtte sørge for at både konge og folk tilstemte hans avgjørelse. En helgen erklæring var på den tiden et samvirke mellom biskop, konge og folk. Folket hadde altså vært aktivt med i den voldsomme forandring fra kongedrap til helgenkonge. De engelske kristne har sikkert sunget sitt ”Te Deum” for det gjennombrudd som deres misjonærer i Norge kunne berette om: Etter mange års trofast innsats opplevde de at det vikingbetonte norske folk omsider var på vei bort fra sine norrøne idealer og vendte seg til kristendommen.

 

Her ender også Snorres beretning om kong Olav Haraldsson, kongen som vi nesten med sikkerhet kan si var ansvarlig for kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Kampene til de tre store kristne kongene i landet,- hadde endelig båret frukter.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Kristningen av Norge skal ha pågått i drøye hundre år, ifølge Snorre. Det kan uansett ikke være tvil om at kristendommen var godt kjent i landet lenge før de tre kristne kongene. De vestnorske vikinger brakte alt tidlig kristendommen med seg hjem, og de hærtatte treller fra Irland og de britiske øyer har med sikkerhet gjort kristendommen tidlig kjent. I dette særemnet har vi derfor sett at:

 

- Harald Hårfagre ble trolig døpt alt på midten av 800-tallet.

- Den erkehedenske berserkr-kulten var utdødd før Håkon den Gode ble konge.

- Snesevis av kristne steinkors langs vestlandskysten, datert tidlig 900-tallet, bekrefter at kristendommen var godt kjent før de tre kristne kongene.

- Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson lot bygge mange kirker i Norge, og presset etter hvert hedendommen ut.

- Olav Haraldsson hellighet førte til kristendommens endelige gjennombrudd.

 

Utvilsomt har kristningen vært en lang kamp, for det hedenske tankesett var uhyre gammelt. Det lot seg ikke fjernes uten videre. Men forandringer har vært i gjære både i Europa og i vesle Norge, så den nye tid var nødt til å komme før eller senere. Til slutt må det nevnes at den danske professoren Jonna Louis-Jensen, 21. november 2001, gikk ut i danske media og sådde tvil om Snorre virkelig skrev kongesagaene. Uansett har forfatteren av verket i aller høyeste grad bevart en mektig litterær arv til senere generasjoner, i sin enestående bok Heimskringla.

 

 

Kildehenvisninger

- Snorres Heimskringla, Gyldendal Norsk Forlag, 1979

- Titlestad, Torgrim: Norge blir et rike, Erling Skjalgssonselskapet, 2000

- Den legendariske Olavssaga, Kristiania, 1922

- Damms store leksikon, 1987

- Halden Arbeiderblad, 20/09-2000

- Gunnhild Røthe, Museum Tusculanum Forlag, København, 2000




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish