Stian.. S for stilig, T for tøff, I for ivrig, A for.. ”Karen! Nå må du begynne å følge med i timene! Jeg har sagt det til deg gang på gang!” Frøken Larsens stemme skar seg inn i Karens hode.

 

Karen gikk i 8c på Majorstua skole i Oslo. Hun hadde lyst, krøllete hår, blå øyne og røde lepper. Hun var tynn og middels høy. Det var fredags morgen, og himmelen hadde en deilig blåfarge som bare kunne sees rundt sommertider. Fuglene kvitret og sang. Karen kjente hun ble varm der hun satt bakerst ved vinduet. Solstrålene skinte ned i kladdeboka hennes hvor det sto ”Stian” inni et rødt hjerte rundt. Stian var sånn middels høy med brune, myke krøller. Han hadde store blå øyne og solbrun hud hele året. Han var rett og slett nydelig!

 

”Riiing!” Det ringte ut etter tredje time. ”Endelig kan vi spise! Det eneste jeg har tenkt på siden frokosten, er matpakka mi,” sa Line. Hun var rund og lubben, med grønne øyne og langt, stritt, mørkt hår. Line og Karen var bestevenner. De ble kjent med hverandre i barnehagen da Karen spurte Line om hun ville være med å bygge sandslott.

 

Karen var glad i dag, rett og slett utrolig glad. Hun skulle på date med Stian! Karen og Line hadde aldri vært noe særlig interessert i gutter, i hvertfall ikke som de andre visste, de holdt det litt mer for seg selv. Karen hadde likt Stian lenge nå, ja, sikkert i ett år. Men det var i går det hendte, alt!

 

Maja, den mest populære jenta i klassen hadde tatt pennalet til Karen. Maja visste hun kunne plage Karen litt da hun så det sto ”I love Stian” med rosa bokstaver på det lyseblå pennalet hennes. Det var den første timen og læreren hadde ikke kommet enda, så Maja ropte ut til hele klassen: ”Hør etter! Karen liker Stian! Karen liker Stian!” Karen ble stiv. Hun hørte alle le og at de prøvde å få kontakt med henne med kommentarer som; ” Er du forelsket?” og ”Liker Stian deg?” Men hun prøvde å stenge alt ute. Hun satt bare der, og en tåre presset seg ut i øyenkroken hennes og trillet forsiktig ned over det røde, varme kinnet. I friminuttet løp Karen og Line bort fra de andre. De satte seg ved et stort tre i utkanten av skolegården. ”Det var utrolig teit gjort av Maja. Hun skal alltid plage andre for å få oppmerksomhet fra guttene,” sa Line mens hun trøstet Karen.

 

 I den andre enden sto Stian med gjengen sin og pratet. ”Du, skal vi ha et veddemål?” spurte den ene av dem, Lars. ”Viss du ber Karen ut på en date og later som du er interessert i henne, skal du få 50 kr av hver av oss,” lo Lars. ”Ja!!” Svarte de andre. ”Men da må du holde ut den daten altså!” ”Greit, den er jeg med på. Nå skal jeg bli rik,” sa Stian der de sto og lo.

 

Litt etter kom Stian bort der Line og Karen satt. ”Hei”, sa han. ”Kan jeg spørre deg om noe Karen?” ”Jo da,” kom det stille fra henne. ”Hva i alle dager ville han snakke med HENNE om?” Stian åpnet munnen sin og sa: ”Jeg hørte at du liker meg, og jeg liker deg, det har jeg gjort veldig lenge, men har aldri turt å si noe for jeg trodde ikke du likte meg! Menne.. det jeg lurte på var om vi skulle finne på noe i morgen kveld, kino eller noe?”

 

Karen måtte klype seg selv i armen. Her satt hun under et tre i skolegården som en stor taper, mens den peneste gutten på hele skolen spurte henne om hun ville finne på noe i morgen kveld? Det eneste som kom ut av henne var: ”Jaa, mener du som en date?” ”Ja, vi kan vel si det slik,” sa han mens han dro på smilebåndet. Han var så søt! Karen kjente hun ble helt varm av å tenke på han! ”Høres fint ut!” sa hun i det hun prøvde å dekke til kinnene sine. Hun rødmet. ”Bra, skal vi møtes ved kinoen kl. 18, da?” ”Ja det kan vi,” sa hun fort. ”Ok, ser deg da!” sa han i det han snudde ryggen til og gikk med raske skritt mot de andre i gjengen som sto ved vannfontenen og ventet på ham.

”Kan du tro det? Jeg skal på date med Stian i morgen!” sa hun med en overlykkelig stemme. ”Så koselig, da. Kanskje det blir dere da?”, sa Line mens hun stappet den siste brødskiva inn i munnen.

 

Så var dagen her. Hun sto på badet lenge, sikkert i flere timer! Hun hadde tatt på mascara minst 3 ganger, men ble aldri fornøyd. Karen tok litt av morens rosa Chanel rouge i de røde kinnene. Blandingen av rødt som møtte en dus rosa farge var utrolig søt. Hun tok på seg en helt ny dongeribukse og den peneste toppen hun hadde. Den var svart med masse glitter på. Hun så på klokken som sto på nattbordet, den viste 17.09. Hun hadde god tid, det tok bare 10 minutter å gå til kinoen. Hun fant frem en veske og oppi den la hun penger, en genser og mobilen. Hun satte på en cd for å få tiden til å gå. 17.29 var klokken blitt nå. Hun kunne ikke gå helt enda, hun ville jo ikke virke helt desperat?

 

Klokken var 17.48, Karen tok på seg den rosa blazeren sin og åpnet døren. ”Karen! Hvor skal du?” Moren ropte på henne fra kjøkkenet. ”Jeg skal på kino.. med Line.” svarte Karen mens hun sto å små trippet. ”Ok, ikke vær sen hjem, da!” ”Neida mamma, ha det bra”. Hun smalt igjen døren og begynte å gå. Veiene var tørre, trærne hadde grønne, friske blader og blomster med deilige sommerfarger.

 

Så sto hun der, utenfor kinoen og ventet. Klokken ble ti over, men hun ventet fortsatt. ”Han er nok litt forsinket, kanskje han bare glemte noe, kanskje sykkelen hadde punktert?” Klokken ble halv syv, hun begynte å fryse. Hun tok på seg den ekstra genseren hun hadde i veska. Biip Biip. Det kom fra veska. Hun tok opp mobilen og så at hun hadde en melding mottatt. Hun åpnet den, det var fra Stian; ”Hei. Jeg kan ikke komme. Hilsen Stian.” ”Hva? Hadde hun lest riktig? Kunne ikke komme?” Karen hadde jo gledet seg noe innmari mye, hun hadde telt hvert minutt den siste tiden. Hun ble tom. Kroppen føltes tung. Hun satt seg ned i et hjørne utenfor kinoen. Hun satt bare der og stirret på folk. Kinnene ble våte av tårer fra de blanke øynene hennes. Hun som var så forelsket i Stian!

 

”Karen! Endelig, jeg har prøvd å nå deg. Jeg må snakke med deg!” Lines stemme var god å høre. Line hadde løpt hjemmen fra for å finne Karen. "Han kommer ikke!”, utbrøt Karen.

”Jeg ventet på han lenge, og så fikk jeg denne meldingen hvor det sto at han ikke kunne komme.” Tårene rant, hun var svart under øynene. ”Jeg er så lei meg, Karen. Da jeg var på vei til butikken i dag så jeg Stian og gjengen hans stå utenfor og henge. Jeg overhørte samtalen deres. De snakket om daten Stian skulle ha med deg og at det var et veddemål. Stian skulle få penger fra de andre for å ”være interessert” i deg.” Line snakket fort, ordene bare datt ut av munnen hennes. ”Jeg er så lei for det, Karen..”

 

Der satt de, i et hjørne utenfor en kino i Oslo på en fredagskveld. De var helt rolige i noen minutter, Karen likte følelsen av stillhet akkurat da. ”Gutter er gutter” sa Karen i det hun krøp sammen inntil husveggen. ”Det er fredagskveld, la oss komme oss hjem, Karen. Vi kan dra hjem til meg og prate. La oss glemme Stian og de andre. Vi har jo hverandre?” Line ga Karen et smil. Ikke et hvilket som helst smil, men et ”Vi er verdens beste venner smil”.