Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
GasskraftsakenSkriv ut Utskrift
Inneholder meninger rundt bygging av gasskraftverk.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



En mindretallsregjering med ytterst beskjeden parlamentarisk støtte kan ikke overleve hvis den gjør forsøk på å regjere på tvers av stortingsflertallets ønsker. Dette har statsminister Kjell Magne Bondevik innrettet seg etter. Hans regjering har ført en politikk som i mange saker har ligget svært fjernt fra de bombastiske formuleringene fra det som skulle være det "politiske grunnlag for en sentrumsregjering", slik dette ble formulert i Voksenåsen-erklæringen.

 

Ikke minst i de mange vanskelige sakene som har med Norges forhold til EU å gjøre, har Bondevik-regjeringen unnlatt å provosere stortingsflertallet. Man har sett bort fra hva som står i Voksenåsen-erklæringen og har innrettet politikken etter hva man visste stortingsflertallet sto for. Ved å fortsette en slik kurs kan Kjell Magne Bondeviks regjering overleve frem til stortingsvalget i 2001. Statsminister Kjell Magne Bondevik og hans regjering må til enhver tid vurdere om man er tjent med å operere som forretningsfører for stortingsflertallets politikk. Betyr regjeringsmakt så mye at man kan godta å sette ut i livet en politikk som tidvis ligger ganske fjernt fra den politikk de tre regjeringspartier står for?

 

Det finnes intet enkelt svar på dette spørsmålet. For de tre sentrumspartiene betyr regjeringsmakt svært mye - og så lenge de ser at den politikk Regjeringen fører, også er en fornuftig politikk for landet, skal det særdeles mye til for at man frivillig gir fra seg de viktige posisjoner og den politiske innflytelse som regjeringsmakt representerer. Det er til enhver tid statsministeren og hans fagstatsråder som må foreta en vurdering av hva man kan akseptere av pålegg fra stortingsflertallets side. Det kan tenkes at summen av nederlag blir for stor til at man orker mer. Og det kan tenkes at enkelte føringer fra stortingsflertallets side innebærer så fundamentale brudd på det de tre regjeringspartier står for at man til syvende og sist kommer til at man vil stille Stortinget overfor et kabinettsspørsmål.

 

Det er hit man nå er kommet i striden mellom opposisjon og regjering om bygging av gasskraftverk. Det er ingen tvil om at de tre store opposisjonspartier i denne saken vil instruere Regjeringen om å slå inn på en politikk som står i grell kontrast til den politikk de tre regjeringspartier står for. På den annen side har Arbeiderpartiet og Høyre unnlatt å gå så langt som til å diktere Regjeringen i spørsmålet om hvordan saksbehandlingen skal foregå eller hvor lang tid den skal ta, ut over å kreve å bli orientert om fremdriften i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i mai. Samtidig vet man at det vil ta lang tid før det eventuelt blir aktuelt å starte byggingen av gasskraftverk. Dessuten får Regjeringen en slags moralsk støtte fra gasskraftmotstanderne til å fortsette. Det vil ikke forbause om opposisjonens krav i gasskraftsaken erlettere for Bondevik å leve med enn noe av det han tidligere har akseptert ved å innrette Regjeringens politikk i overensstemmelse med stortingsflertallets ønsker.

 

Fredag, den 17/3-2000 gikk regjeringen Bondevik av, men i norsk historie vil minikoalisjonen bli stående. For så vidt hadde statsminister Kjell Magne Bondevik et poeng da han i en hyggelig sammenkomst med pressen i går oppsummerte Regjeringens historie med et sitat fra den svenske dikter Sten Selander: "luftslott er det enda slott som består". Statsministerens avsluttende seanse i Regjeringens representasjonslokaler i Parkveien 45 var forøvrig kjemisk fri for politiske ytringer.

 

Det hustrige klima i forholdet mellom de tidligere regjeringspartier og Høyre til tross, kan det ved denne korsvei sies at aldri tidligere har noen regjering gått av i bedre humør enn regjeringen Bondevik. Ingen vil bestride Bondeviks påstand om at "avslutningen ble god", og at det var en "god stemning på gravølet".

 

Det skulle forresten bare mangle. Luftslottet som ble reist på grunnlag av gavepakken fra daværende statsminister Thorbjørn Jagland, har jo i strid med alle spådommer blitt stående i to og et halvt år. På tampen fikk Regjeringen til og med en storartet sak å stille kabinettsspørsmål og gå av på.

 

Jo, i norsk historie blir Bondeviks luftslott bestående. Formodentlig vil sentrumspartienes forsikringer om at de vil bli stående sammen i den politiske debatt, også ha en viss varighet. Skjønt det kommer ikke noen reprise på gavepakken, Jaglands 36,9, som i likhet med regjeringen Bondevik vil bli husket når norsk politisk historie fra 1990-årene skal skrives.

 

Fortsettelsen får bli som den vil. Bondeviks påminnelse om at det er et enda tettere forhold mellom presse og politikere i Stortinget enn mellom den samme presse og regjeringsmedlemmene, er en bekreftelse på at han aksler seg for nye oppgaver. Han har vel rett i at "det finnes en lykke også utenfor regjeringskvartalet".

 

Sett i lys av de mange instrukser regjeringen Bondevik har måttet finne seg i fra stortingsflertallet, kan det vel endog sies at tilværelsen kan blir mer bekvem for de tidligere regjeringspartier i opposisjon. Like klart er det at noen enkel seilas blir det ikke for Jens Stoltenberg å regjere på det parlamentariske grunnlag Thorbjørn Jagland fastslo at Arbeiderpartiet umulig kunne bygge på.

 

Skjønt ved vurdering av den nye regjerings utsikter skal man ta med i betraktning at Arbeiderpartiet har ulike mye større alburom enn sentrumspartiene hadde i sine to og et halv år. Regjeringen Bondevik var henvist til enten å kompromisse med Høyre og Fremskrittspartiet eller med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon kan samle flertall med Høyre, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet, hver for seg. I tillegg foreligger det en flertallskonstellasjon som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

 

På mange måter kan Arbeiderpartiet nyttiggjøre seg den avgående regjerings honnørbegrep, blokkuavhengighet. Skjønt foran stortingsvalget i år 2001, er Arbeiderpartiet avhengig av å etablere en politisk bestandighet som har vært sårt savnet i den periode som sentrumspartiene nå ser tilbake på med en blanding av glede og vemod.

 

Jens Stoltenberg har satt sammen en regjering som virker dum, og som raskt kan komme til å virke temmelig grå. Men trolig er det et kjennetegn ved den nye statsministeren at han foretrekker å satse på det trygge og forutsigbare fremfor å gjøre forsøk på å kopiere sin Arbeiderparti-forgjengers vilje til å eksperimentere med både personer og måter å uttrykke seg på. Det er neppe noen tvil om at Arbeiderpartiet har grunn til å føle større trygghet ved denne regjeringsdannelsen enn ved dannelsen av den forrige Arbeiderparti-regjeringen.

 

Selv om enkelte av de nye statsrådene fremstår som overraskende valg fordi de er relativt ubeskrevne blad i offentlig sammenheng, må det være riktig å si at Stoltenberg har satt sammen sitt mannskap på en måte som man ville forvente av en statsminister som ønsker å holde fast på det tradisjonelle og trygge i Arbeiderparti-sammenheng.

 

Den største overraskelsen er kanskje utnevnelsen av Tore Tønne til helseminister. Nettopp denne utnevnelsen kan bære bud om at den nye regjering har bestemt seg for å la handling avløse alle ord om behovet for å gjøre noe drastisk med organiseringen av landets helsevesen. I så tilfelle kommer man ikke utenom en nyvurdering av fylkeskommunens oppgaver. Da passer det godt at også den nye kommunalministeren, Sylvia Brustad, er blant dem som klarest har tatt til orde for nyordning på dette området. I tillegg har arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo lenge vært opptatt av behovet for gjennomgripende forenklinger i de offentlige styringssystemer.

 

Her kan vi stå overfor en spennende omlegging av politikken - en omlegging som Bondevik-regjeringen aldri kunne ha gjennomført fordi det ikke hadde vært mulig å oppnå enighet i den regjeringen om reformer på dette området. Og dersom regjeringen Stoltenberg virkelig satser på å få gjort forandringer i måten å styre samfunnet på i løpet av de to årene som gjenstår til neste valg, vil vi også oppleve at det oppstår betydelig spenning i forholdet mellom Arbeiderpartiet og de tre sentrumspartiene. Her vil Arbeiderparti-regjeringen neppe komme noen vei uten gjennom et samarbeid med Høyre.

 

Det er åpenbart at det nettopp var hensynet til erfaring og kompetanse som er den viktigste årsaken til at hele 11 av medlemmene i den nye regjeringen kommer fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Dette innebærer en alvorlig svekkelse av stortingsgruppen, og partiets nye parlamentariske leder, Hill-Marta Solberg, vil få en stri jobb med å markere Arbeiderpartiet i Stortinget i konkurranse med lett hevnlystne sentrumspolitikere med nyvunnet regjeringserfaring og markeringskåte parlamentarikere fra Høyre og Fremskrittspartiet. Svekkelsen av stortingsgruppen vil gjøre livet enda vanskeligere for Stoltenbergs mindretallsregjering.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish