Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
En svært trist fortellingSkriv ut Utskrift
Bidrag til påskekrimkonkurransen 2000.
Bokmål - NovelleForfatter:

Ho het Anne-Lise og var tjue år. Folk pleide å snu seg etter henne på gata og så misunnelig, vurderende eller interessert på henne, alt avhengig av deres egen selvtillit.
Anne-Lise var perfekt. Ho så akkurat slik de burde se ut; riktig hår, riktig jeans og belter, riktig vesker og smykker. Riktig utseende også. Et lite, uttrykksløst dukkeansikt uten en eneste rynke. Store øyner som ho gjorde enda større ved hjelp av maskara og skygger. Perfekt hud som ble enda mer perfekt av ansiktsmasker, ansiktsvann, nattkrem, dagkrem, underlagskrem,pudder og rouge i tre ulike nyanser.

Kroppen var også perfekt. Ikke en fettvalk, ikke for myke av noe. Ikke et arr, ikke ei kvise. Ikke en gang ei eneste hårstrå på vidvanke. Ho var glatt og jevn og mjuk, som om ho var heilt ny. Som om ho var blitt skapt same dag og aldri var blitt brukt til noe som helst.
Stilig! Pleide folk si om henna. Stilig! Anne-Lise gjorde alle de riktige tingene også. Ho åt på de riktige restaurantene, dansa på de riktige diskoteka, pratet med de riktige menneskene. Ja, hun gjorde alt som var riktig i Oslo. En fin by og ei fin tid for ei jenta som Anne-Lise.

Likevel var ho dypt og håpløs ulykkelig. Ingen som så henne kunne ane det. De fleste ville vel i tilfelle heller ikke ha brydd seg og de få som kanskje hadde gjort det, ville ikke skjønt hvorfor. Anne-Lise forsto det ikke sjøl, heller. Egentlig tenkte ho ikke så mye på det. Ho sa for eksempel aldri til sjøl selv: Eg er ulykkelig, Eg er redd. Jo forresten, av og til om nettene når ho ikke fikk sove. Redd for hva da? Ho visste ikke, var bare redd.

Da Anne-Lise var liten, hadde ho vært uvanlig sjenert. Ho hadde vært den typen barn som automatisk gjemte ansiktet i hendene når en fremmende nærmet seg.
Mora hadde vært meget bekymret over det. Etter vært vokste ho opp og ble en skranglete tenåring som ingen la merke til og som fremdeles aller helst ønsker å gjemme ansiktet i hendene når ho møtte fremmede mennesker. Spesielt fremmede gutter. Ingen sa noe om stilig på den tida. Sjenert, sa de hvis de sa noe som helst.

Hun blomstra ikke opp akkurat over ei natt, heller, slik som i eventyra, men en eller anna gang rundt 16-17-års alderen begynte forandringene å komme. Plutselig begynte folk å sjå på henne med andre øyner. Spesielt guttene. Fremdeles husker ho godt den første tida, forvandlingstiden. De endeløse timene foran speilet, de etter vært mer og mer målretta eksperimentene. Hvis jeg greier håret sånn og tar på meg den genseren der og litt mer øyenskygge og akkurat den leppestiften?
De aller første utenlandske motebladene, herlig tjukke og glinsende som ho kjøpte for sparepengene sine.

Det hadde vært ei fantastisk tid. Hun hadde virkelig gått inn for det, med alvor og en nøyaktighet som hun hittil i livet aldri hadde utøvd. Hun hadde plutselig fått interesse, en interesse som ga liv til all død og meningsløs tid. En interesse som krevde planlegging og ettertanke og hengivenhet, som krevde all hennes tid og alle hennes penger, men som ga så uendelig myke tilbake. Da hun fylte atten, var forvandlingen fullbyrdet. Den stygge andungen var blitt til ei svane.

Å, så herlig det hadde vært! Alle blikka, komplimentene! Alle de andre vakre og stilige og riktige menneskene som med ett hadde begynt å legge merke til henne, oppta henne i kretsene sine.
-Å, Anne-Lise, du kan virkelig komme langt med din utseende! Du burde bli fotomodell eller mannequin!
Men det hadde hun aldri ønskt. Alt var fint som det var. Å være fotomodell krevde at de våget å ta sjanser, måtte slåss og albue seg frem. Det passa Anne-Lise dårlig. Selvfølgelig ville det vært flott med alle pengene, men lønna som sekretær var faktisk bra nok for henne. Ikke røykte ho og ikke drakk ho og åt så og sei ingenting.

Det eneste som virkelig kosta noe i livet hennes var klær og sminke og motebladene. Derimot var ho ekspert på å sy, strikke og stelle håret sitt sjøl. Det siste krevde for øvrig i gjennomsnitt en times arbeid hver dag. Så hvorfor var ho så ulykkelig? Hvorfor var ho så redd?
Ho hadde aldri prøvd å analysere det. Hun var ikke den typen menneske som kunne analysere noe som helst. Det krevde nemlig konsentrasjon og for Anne-Lise var det altfor strevsomt å analysere noe som ikke hadde direkte med kroppen eller utseende å gjøre. Likevel tenkte ho ofte på noe hun en gang hadde lest og som ho av en eller anna grunn hadde bitt seg merke i; det var en forfatter som hadde sagt at det føltes som om det befant seg en glassvegg som var knust mellom henne og virkeligheten!

Anne-Lise hadde vært opprømt lenge etter at ho hadde lest akkurat det der. Det var nok nesten det eneste hun noen gang hadde lest og husket etterpå.
En knust glassvegg. Ikke på den måten at ho gikk utenfor en knust glassvegg og liksom tilfeldig betrakta virkeligheten innenfor. Det var ho som befant seg innenfor glassveggen, den omsluttet henne på alle kanter og utenfor sto virkeligheten og betrakta og vurderte henne. Godkjent? Ikke godkjent? Som om hun hele tida ble bedømt. Og aldri, aldri noe gang kunne ho strekke ut hendene sine og røre ved alt det som eksisterte utenfor glassveggen.
Ho var innestengt, men forsto ikke selv hvorfor. Visste bare at det hadde noe med redsel å gjøre, denne murrende redselen som hadde forfulgt henne så langt tilbake ho kunne minnes.

For noen år siden, da folk så smått hadde begynt å snu seg etter henne på gata og smilt mot henne og snakka med henne, da hadde ho trodd at redselen holdt på å slippe taket. Etterpå oppdaget hun at den bare ble verre og verre.
-Er jeg fin nå? Kan jeg ha på meg disse skoene, denne buksa, denne blusen? Nei, det ser ikke bra ut. Må kjøpe noe nytt. Må være riktig.
Ellers.....
Ja, ellers, hva da? Ho visste ikke helt. Ingen ville vel snu ryggen til henne, men ho visste rent ubevisst at ho måtte være vakker for å bli akseptert i den verden ho levde i. Hvis de ikke var det, måtte de i det minste være rik eller berømt, spirituell og interessant og fascinerende. Anne-Lise var ingen deler. Men ho var vakker og nettopp det var hennes inngangsbillett.

Og så kom denne fredagskvelden, kvelden som på en eller annen måte forandret alt sammen.
Til å begynne med hadde det vært en ganske alminnelig fredagskveld og Anne-Lise hadde vært ute og spist med noen venner. Etterpå dro Anne-Lise, Eva og Birger videre til et diskotek for å treffe resten av gjengen. Det var ganske nært, så i stede for å ta drosje tok de beina fatt.

Akkurat da de svingte inn i den lille, mørke sidegata hendte det; Eva snubla og falt overende. Først da de hadde fått hjulpet henne opp på beina igjen, oppdaget de hva det var ho hadde snubla over.

Et menneske. En fyr som lå der på vegen, livløs, sluknet, borte. Egentlig var det jo ikke noe merkelig ved det; fulle gamlinger i rennesteinen, og hva så? Det var jo dagligdags syn. Bare å tråkke over og gå videre. Men akkurat denne her, han lå så underlig stille. Nesten som om...

Å, Gud! Ropte Eva. Kanskje han er død. Hva skal vi gjøre?

Æsj, sa Birger. Han er vel ikke død. Sover bare av seg rusen. Gi blaffen og kom nå!

Men Anne-Lise sto stille. Hun hadde tatt en titt til slutt, en veldig rask titt. Men så hadde ho ikke klart å la være å sjå. Mannen hadde åpnet øynene. Han sov ikke. Øynene var vid åpne og han stirra rett på henne. Det var et merkelig blikk, nesten som om han ikke så henne i det heile tatt. Ikke som objektet Anne-Lise, slik alle andre så på henne. Det fantes ingen beundring i øynene hans, intet begjær og heller ikke noe vurderende, granskende. Han bare så på henne, som om ho var en hvem-som-helst. Eller som om ho var en hund eller en lyktestolpe eller noe som bare befant seg akkurat der. Slik hadde ingen sett på henne på mange år.

Den knuste glassveggen kom sikkert til å vokse seg både sterk og hard igjen. Men ett eller annet sted i den hadde det åpnet seg en liten sprekk. En sprekk ho kunne sjå ut gjennom, sjå klart på nært hold. Ho gråt og gråt heile vegen bort til telefonkiosken.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish