Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Djevelens religion

Djevelens religion

Handler om hvordan menneskers tro på en religion kan være ødeleggende for deres tilværelse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.05.2005


Familien min kom til Norge som asylsøkere i 1988, da var jeg et år gammel. Vi flyttet mye rund for min far likte seg ikke, men til slutt havnet vi i Asker. Der begynnte jeg på skolen og fikk mange gode venner. Mange av dem var norske, noe som min far likte lite. Hjemme var det strenge regler, jeg fikk aldri ha med venner hjem og måtte holde meg hjemme mesteparten av tiden.

 

Ettersom jeg ble eldre ble det strengere. Da jeg ble ti år måtte jeg begynne å dekke til hele kroppen min med sjal. Min far ble strengere og mye av friheten min ble tatt fra meg. Jeg måtte hjelpe min mor hver dag hjemme, de sa at jeg måtte lære meg og bli en god kone. Noe jeg ikke kjønte så mye av da. Jeg var den eneste datteren blandt fire brødre, så jeg var ganske uviten om hvorfor jeg skulle lære alt det nå. Om det å bli en god kone. Bare tolv år gammel lærte jeg meg og lage middag til hele familien. Min mor lærte meg og gjøre alt hun gjør.

 

Da jeg var 14år gammel ble jeg til slutt skje av maset hjemme, følte meg som en slave for far. Jeg og ei venninne bestemte oss for å rømme sammen. Hun likte seg heller ikke hjemme, hun kom ikke overens med stemoren sin. Vi hadde planer om dra til hennes bestemor i Bergen og bo der til vi fant ut noe annet. Jeg gjorde alle pliktene mine, oppførte meg som vanlig. Jeg gikk på rommet mitt, hentet baggen min som jeg alt hadde pakket dagen før, så listet jeg meg ut.


 

Vi hadde planlagt om møtes utafor sentetet klokken syv. Jeg var tidlig ute så jeg måtte vente. jeg hørte noen nevne navnet mitt så jeg snudde meg. Jeg fikk en frysning i hele meg av stemmen. Av forskrekkelse oppdaget jeg at det var min far. Han hadde sett meg gått nedover gata og fulgte etter. Sint og frustrert tok han hardt tak i armen min og dro meg med hjem. Jeg turte ikke annet enn å bli med. Han begynte og kjefte med en gang vi kom hjem. Han slengte meg inn døra så jeg datt på gulvet. Han strakte seg etter stokk som sto i gangen. Han var på vei til og slå, men så kom mor og stoppet han. Hun fikk roet han ned litt og jagde meg på rommet.

 

Jeg kunne høre at de diskuterte. Han var veldig sint, men etter hvert ble det stille. Min mor kom og slengte baggen inn på rommet mitt, hun sa ikke noe, så bare sint på meg og gikk igjen. Jeg ble værende på rommet til neste dag. Jeg fikk ikke gå ut i løpet av hele helgen, og min far snakket ikke med meg i det hele tatt.

 

Mandags morgen sto jeg opp og gjorde meg klar til skolen som vanlig. Brødrene mine og jeg var klare til og gå da min far kom og stoppet oss i gangen. Du blir her sa han til meg og dro meg inn igjen i gangen. Du skal hjelpe din mor med å pakke, vi flytter. Du trenger nye omgivelser, du er blitt for norsk. Far dro på jobb, og jeg gikk inn i stua for og hjelpe mor med pakkingen. På kvelden kom min onkel og hentet meg, jeg skulle bo hos dem så lenge til vi hadde funnet et annet sted og bo. Jeg fikk ikke engang sagt ha det til mine venner. Jeg viste ikke engang om hanne hadde dratt alene til bestemoren sin, om hun hadde rømt.

 

Jeg ble boende hos min onkel i en uke før vi flyttet inn i et nytt hus. Det ble ikke det samme på den nye skolen. Jeg fikk noen venner, men de var ikke som mine ekte gamle. Hver dag var lik, først på skolen og så hjem og hjelpe til. Jeg bestemte meg for å prøve og rømme igjen, jeg klarte bare ikke å leve sånn mer. Denne gangen hadde jeg ingen steder og dra, men jeg ville bare bort. Hjemme fikk jeg ikke gjøre noen ting som jeg ville. Aldri være med venner, de hadde bare dårlig innflytelse på meg. I hvert fall de som var norske, de brydde seg ikke noe om vår religion i følge min far. Jeg bestemte meg for og dra så fort som mulig, men mens jeg drev og pakket kom min mor inn på rommet mitt. Hun kjønte hva jeg drev med og stoppet meg. Du setter din fars ære i fare, det er en skam. Du har en plikt i denne familien. Vær glad du ennå lever, jeg trosser ikke din far en gang til for deg. Han finner deg uansett hvor du drar, og da skulle du ønske at du var dø, sa hun og smalt igjen døra.

 

Jeg turde ikke annet enn å bli, jeg hadde hørt om hva som skjer med de som rømmer fra familien sin. De blir oppsøkt og drept av sin egen far, det er den eneste måten han kan få tilbake sin egen ære. Det er en mannsdominerende religion, der kvinnene ikke har noe de skulle ha sagt. Det er sykt at ingen reagerer på at en far dreper sin egen datter for å få ære, men det er normalt i vårt hjemland. Min far hadde samlet hele familien vår på min 16 års dag. Min mor stelte og pyntet så fint hun kunne. En liten stund etter at alle var samlet, drar min far. Noe som jeg ikke skjønte mye av da. Han kommer tilbake etter en liten stund. Han kommer inn i stuen og roper på meg, alle ble stille og så mot han. Han virket glad og veldig fornøyd der han sto. Ved siden av min far kom det frem en mann. Han var liten og veldig stygg. Jeg har funnet en ektemann til deg, sa han.

 

Jeg begynte og gråte og løp på rommet mitt, jeg klarte ikke si noe var så forskreket. Jeg hørte latter i stuen, og rett etterpå kom min far inn. Du skal gifte deg med han, sa han strengt. Han er en bra mann. Vær glad jeg fant han, han vil i hvert fall ikke mishandle deg som mange andre ville ha gjort, du burde være takknemlig. Jeg turde ikke trosse han og ble med ut til de andre. Jeg måtte sitte med han og late som om jeg var lykkelig. Han var ekkel, gammel og stygg. Jeg klarte ikke tanken på og gifte meg med han. Hele dagen var forferdelig. Etter at familien min dro, ble vi sittende og sprate med min fremtidlige ektemann Muhamed. Jeg likte han bare mindre og mindre jo mer jeg snakket med han. Da min far kjørte Muhamed til hotellet, tok jeg baggen min som jeg ennå ikke hadde pakket ut av og løp min vei.

 

Min mor sto bare så på meg, hun sa ingen ting. Jeg løp så fort jeg kunne, denne gangen skulle ikke min far stoppe meg. Jeg tok første buss inn til Oslo..

 

Jeg tok kontakt med Trine, min gamle venninne. Hun hadde min far aldri hilst på, ettersom han ikke likte mine norske venner. Jeg fikk lov til og bli hos henne noen dager. Jeg dro dit så fort jeg kunne. Jeg fortalte hun alt. Hun syntes det var best og snakke politiet, de kunne hjelpe meg. De hadde vært borti like saker før.

 

Nå ti år senere er jeg gift og fått barn. For det om jeg har fått ny identitet lever jeg ennå med frykten for min far og hans venner. Han får ikke æren tilbake før jeg er død. Jeg tilgir dem aldri, de ødela min barndom. At noen kan ha troen på en sånn religion skjønner jeg ikke, de trur på hevn og forskjellsbehandling. Det må være en religion djevelen har skapt, ingen god gud kan skape noe sånt.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil