Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Når blomstrene visnerSkriv ut Utskrift
En gutts tanker om livet.
Bokmål - NovelleForfatter:


Vinteren hadde kommet for fullt dette året, uten forvarsel. Det hadde samlet seg opp over tid sa meterologene, så nå var skyene blitt så tunge at det føltes som hele himmelen datt ned.

 

Følelsen jeg hadde som liten, at det var Gud som var skuffet over meg når det regnet som verst, hulkene hans var tordene, den følelesen kom tilbake idag. Helt uventet.

 

Selvfølgelig, jeg er jo voksen og klokere, så jeg visste jo at det ikke var sant. Men likevel.. Tankene kvernet rundt.

 

Blomstrene var borte for lengst. Alt var grått og hardt, kaldt. Jeg prøvde å få hjertet midt til å bli like hardt. Jeg var nødt til det, skulle jeg greie å gjennomføre.

 

Det var liksom ikke noe mer her. Jeg kunnne ønske blomstrene hadde begynt å blomstre igjen. Umulig, som så mye annet føltes.

 

Hoder med kjente og ukjente ansikter hadde nikket medfølende til meg. Noen av dem brydde seg, andre ikke.

 

Faren min sa jeg måtte skjerpe meg. "Ekte mannfolk gråter ikke, de biter tenna sammen og overlever", det var mottoet hans.

 

Men hva visste vel han?

 

Hva visste han den dagen bestekompisen min døde?

Hva sa han, skulle jeg bare bite tenna sammen?

 

Jeg var glad i deg pappa,- er glad i deg. Men hva visste du?

 

Og mamma, du støttet meg alltid. Du var der for meg, kanskje uten at du visste det selv noen ganger. Men jeg så at du var bekymret og utslitt. Du visste ikke helt hvordan du skulle takle alt. Jeg skjønner deg, jeg skjønner deg godt.

 

Venner. Hvor ble de av?

Hvor ble det av alle bestevennene som aldri skulle lyve for meg?

Skulle ikke vi alle alltid være venner?

Alle de gangene jeg følte meg så nede at det ikke gikk an å sparke meg lenger ned, hvor var dere da?

 

Det er ok, jeg har tilgitt dere nå.

 

Men jeg orker ikke mer, har egentlig ikke noe valg.. Eller kanskje jeg har det.  Jeg kom på dypt inni meg en setning jeg aldri glemmer, "Selv om alle forlater deg, så husk at Gud er der".

 

Jeg har aldri vært noen "god" kristen. Egentlig aldri vært noen kristen. Godt i kirken noen ganger, bedt til Gud av og til, men ikke mer. Men tenk om det finnes en gud der ute, hva skjer med meg da? Kan jeg ta sjansen på at det ikke finnes?

 

Jeg bryter meg ut av tankene. Beina mine er helt på kanten av stupet nå. Jeg ser opp, noen roper.

 

Det er henne, hun som jeg trodde hadde sviktet meg. Hun hadde kanskje ikke det. Hun nærmer seg stupet, hun smiler. En ensom tåre renner ned ansiktet mitt, etterfulgt av ett helt hav, jeg går bort fra kanten av stupet.

 

En død blomst lever igjen...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish