Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Erlend Loe - "Doppler"Skriv ut Utskrift
Dette er et særemne om Erlend Loe og hans siste bok Doppler. Det står litt om Erlend Loe, samt et sammendrag av boka pluss litt til som personkarakteristikk etc.
Bokmål - SæremneForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innholdsfortegnelse:

Hvorfor denne bok/forfatter

Referat/sammendrag av boka

Personkarakteristikk

Min mening om boka

Forfatterbiografi

Bibliografi

Kildehenvisning

 

 

Hvorfor ”Doppler”?

 

Først og fremst var det bokas perm som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Den er designet som en melkekartong, Tine Lettmelk, med rosa blomster og det hele. Resymeet bak sier ikke mye, bare fire linjer, men de fire linjene fikk meg nysgjerrig på hva slags person boken handler om.

 

Førsteinntrykket av selve boken var ganske tvilsomt. Boken åpner med en intim beskrivelse av hvordan hovedpersonen brutalt tar livet av en voksen elgku med bare sine egne hender og en kniv. Når denne elgkua i tillegg har en kalv på slep, blir det hele nokså groteskt. Jeg som er glad i dyr selv, syntes ikke noe om dette, men måten Erlend Loe skriver videre fikk meg til å føle en slags form for sympati med hovedpersonen, elgmorderen. Han bruker et så lett språk som gjør det lett å følge med, men likevel skriver han på alvor. ”Jeg”-personen, Andreas Doppler, har ingen hensikt i å være morosom, han er dønn alvorlig og seriøs, men temaene som taes opp i boken er i det hele tatt ganske så idiotiske. Ingen snakker og oppfører seg ovenfor en elgkalv som ovenfor en ungdom! Samtidig er de også svært viktige for menneskeheten. Boken gjør en oppmerksom på hvor mye status og flinkhet betyr for oss, selv i 2005.

 

Videre i boka gjør Erlend Loe meg oppmerksom på en del gode poenger, som man sjelden tenker over selv. Som for eksempel hvor flinke vi er. Verden som er for flink! Eller skummet melk. I følge Doppler er skummet melk menneskehetens største oppfinnelse, noen sinne.

 

Mange vil kalle dette for en naiv skrivemåte, men jeg vil kalle det oppmerksomt. Erlend Loe har en egen evne til å gjøre leseren oppmerksom på de små ting, som visstnok er de viktigste i livet. Like vel er det ikke bare de små tingene som kommer med, men også tanker og meninger om politiske og samfunnsrelaterte spørsmål.

 

 

Sammendrag/referat

 

Doppler drepte en elg. Men det viste seg at elgen hadde en kalv. Etter det nøye planlagte elgedrapet med høy fra en gård i Maridalen, og en stjålet kniv, måtte selvfølgelig den dumme elgen ha med seg kalven sin. Kalven valgte å følge etter Doppler, etter et par timers forvirring ang morens tragiske død. Den dukker opp utenfor teltet og står der og gauler, formelig gråter etter moren sin. Doppler venter tålmodig på at den skal ta til fornuft og finne sin egen flokk på fire bein, men når alt kommer til alt er han bare et menneske med blære som de fleste andre. Doppler går ut, og gjør sitt fornødne, med elgkalven som ivrig tilskuer. Det får være måte på hvor mye dritt en voksen mann gidder å ta i mot av en elgkalv. Han hiver øksen etter kalven, og den tar beina fatt.

 

Melk er noe Doppler er avhengig av. Og i skogen er det selvfølgelig lite melk å få tak i. Og i alle fall ikke skummet melk, som etter Dopplers mening er menneskehetens største oppfinnelse. Grunnen til at han ikke har melk er delvis fordi han ikke har penger, delvis fordi det byr han imot å gå ned til sivilisasjonen igjen. Menneskene der er flinke og stupide, Doppler er sarkastisk og hatefull. Men mest av alt fordi han brukte hele gårsdagen til å jage den hersens elgen av gårde. Den kom naturligvis nok så raskt tilbake etter at den ble skremt til skogs. Til Dopplers irritasjon ble den stående utenfor teltet og henge, ikke ulikt elevene på Sogn videregående skole. Kalven manglet bare en sneip i kjeften, så kunne den glidd rett inn. I alle fall, Dopplers beger blir fylt opp, og i all stillhet kler han seg for jakt. Han stormer ut av teltet med øksen høyt hevet, klar til angrep. Doppler jager elgkalven i mange timer rundt i åsen, på Vettakollen, nede ved Sognsvann, og til og med nesten helt oppe ved Ullevålseter. Dopplers gps forteller han at de har tilbakelagt nesten 5 mil med en gjennomsnittshastighet på 12 km/t. Det er mørkt før Doppler kommer seg tilbake til teltet, kapitulert og utslitt. Men denne jakten skapte grunnlag for et vennskap, og den neste natten tilbringer de sammen inne i teltet. Kalven, som er et varmblodig dyr, bidro med en hel del varme, og fungerte også godt som hodepute.

 

Om morgenen blir de liggende og se på hverandre. De bare ser og ser. Doppler beklager at han tok livet av moren dens, og at den ikke trenger å være redd lenger, og at fra nå av kan den komme og gå som den vil. Det er herlig med en som ikke kan snakke. De neste dagene ligger de hele dagen i teltet og småprater. Doppler henter vann og friske greiner til kalven, og selv spiser han kalvens mor. Dagen blir brukt til undervisning om menneskene og verden, om hvordan menneskene i alle tider har jaktet på elg, og ikke for moroskyld, men helt enkelt fordi det har vært livsnødvendig. Livsnødvendig er det kanskje ikke nå lenger, men siden verden er så kynisk og kald, gjør vi det likevel av gammel vane. Og i tillegg, hvis vi lot elgene pare seg vilt og ukontrollert, ville det ikke bli nok mat til alle elgene. Doppler understreker at han selv ikke drepte kalvens mor av gammel vane, men av sult. Og mens undervisningen pågår, blir elgen varsomt striglet med Dopplers kam. Doppler forklarer at den alderen kalven er i nå ikke er lett, og at den virkelig ikke trengte dette brutale knivdrapet på moren midt oppi ungdomstida, men at moren uansett snart ville bryte båndene med kalven hardt og brutalt og uten forvarsel. Den kan være glad som har Doppler å støtte seg til i denne vanskelige tiden.

 

Etter hvert har behovet for melk bygget seg opp. Doppler tar med seg store deler av den avdøde elgen i sekken og begir seg ned til Ullevål Stadion og ICA-butikken. Doppler får snakke med butikksjefen på lageret, som åpenbart tviler. Det er dessverre ikke normalt å bedrive bytting av varer lenger, og Dopplers tilbud til butikksjefen faller ikke helt i god jord. Tilbudet går ut på bytte elgkjøtt med melk og en del andre varer. Doppler klarer omsider å vende om butikksjefen med argumenter som at kjøttet er godt, og at bytting er den nye økonomiske greia. Og når alle andre har begynt med bytting, vil ICA-sjefen kunne skryte av at han var en av de første som benyttet seg av denne formen for økonomi. Butikksjefen sier endelig ja, og melkeavtalen er i boks. Mandag og torsdag skal det stå henholdsvis tre og fire kartonger med skummetmelk plassert ved lageret ved butikkens åpningstid, klokken 7. På spørsmål fra butikksjefen om hvorfor akkurat skummet melk er så viktig, svarer Doppler min gode mann, skummet melk representerer det ypperste av hva menneskeheten så langt har klart å oppnå. Enhver idiot har til alle tider kunnet skaffe seg vanlig kumelk, men skrittet over til skummetmelk krever en kongstanke og en sublim separasjonsteknikk som først i moderne tid har latt seg realisere. Og faktisk frykter jeg at menneskene aldri vil komme lenger. Skummet melk vil sannsynligvis alltid trone øverst. Men den gir oss noe å strekke oss etter. Skummet melk adler mannen.

 

Inne i butikken møter Doppler sin kone, noe som er svært uvanelig på denne tiden av døgnet. Hun synes ikke det er så stor stas at mannen bor i skogen. Doppler kan ikke akkurat klandre henne heller, med hus, kone og barn å ta seg av, er det ikke rart hun finner det litt merkelig at mannen stikker til skogs. Doppler kan ikke akkurat klandre henne heller. Han hadde nettopp mistet sin far og begravelsen var over. Det var utpå vårparten en gang, og Doppler ville nyte solen på en sykkeltur i skogen etter en lang vinter. Han sykler naturligvis hele året. Til jobb og hjem igjen. Det er ingen føreforhold som kan stoppe han. Han bruker piggdekk på vinteren, og hansker og hjelm. Han har alle mulige duppeditter til sykler. Han tar ingenting for å brekke en vindusvisker, og krangler gjerne med tvilsomme bilister, slår i panseret og tviholder på sine rettigheter som syklist.

 

Doppler er kanskje først og fremst en syklist. I alle fall, denne vårdagen var Doppler ute og syklet. Og så falt han. Han hadde tatt av fra en slags sti og befant seg i lyngen, på vei ned en liten skrent, da framhjulet plutselig kom i klem mellom to steiner. Han falt og fikk sykkelen i panna. I begynnelsen gjorde det forferdelig vondt. Han ble liggende helt stille og se opp i de vaiende trekronene. For første gang på mange år opplevde Doppler en stillhet. Han hadde ingen av de enerverende barnesangene på hjernen, som han ellers alltid har. Kjenningsmelodiene til sønnens dvd-er og barnetvprogrammer. De sitter i konstant. Han har til og med vurdert å oppsøke hjelp. Pingu, Byggmester Bob, Teletubbiene og Thomas toget. Han hadde heller ingen tanker om hvorvidt de skulle ha italienske eller spanske fliser, eller hvilken farge de skulle ha. Han tenkte ikke på badet i det hele tatt, ikke fargene, ingenting. Det han derimot tenkte på der i lyngen, var at hans far var borte og for alltid ville være borte og at han aldri egentlig hadde kjent han og at han heller ikke hadde følt noe spesielt da min mor fortalte at han var død. Han tenkte på hvor brått alt kan ta slutt, dramatikken i det hele. Man er her og så er man ikke her.

 

Han sovnet der i lyngen et minutt, og da han våknet tenkte han på sin 16 årige datter som her forleden hadde tatt han til Colosseum kino for å se Ringenes Herre – To Tårn, som hun for øvrig hadde sett 11 ganger fra før. De hadde gått på kafé etter filmen, og det var noe datteren sa da som Doppler lå og tenkte på nå. Hun hadde blitt sjokkert over farens første kommentar etter å ha sett denne filmen som hun selv hadde ligget i telt i to uker sammen med venninnene og kjærestene for å få billetter til. Dopplers første kommentar var noe om at det kommer sikkert til å gå lang tid før Saruman bygger seg et nytt tårn ved foten av en demning. Dette vakte selvsagt stor oppstand. Hun sa at dette bare bekreftet den avstanden hun hadde følt for faren i lang tid. Vet du hva problemet ditt er, sa hun. Du liker ikke mennesker. Du er ikke glad i folk. Så reiste hun seg og gikk. Doppler ble nesten stolt et sekund. Men da han lå der i lyngen et par dager senere med smerter i pannen og solen i ansiktet, innså han at datteren hadde rett. Doppler liker ikke folk. Han liker ikke det de gjør. Han liker ikke det de er. Han liker ikke det de sier.

 

Han ble i lyngen hele ettermiddagen. Helt til kona ringte og lurte på hvor han ble av. Han reiste seg og klamret seg til sykkelen på hjemveien.

 

De neste dagene holdt han seg inne. Det var på legens anbefaling om å holde seg i ro en uke eller to. En av de siste dagene av syketiden bladde Doppler i en bunke papirer etter faren. Kvitteringer og notater og en bunke med bilder av toaletter, av alle ting. Doppler ringte sin mor og hun forklarte at faren hadde brukt de siste årene av sitt liv til å ta bilde av hvert eneste toalett han hadde brukt, samt diverse trær og steiner og andre steder hvor menn kan finne på å tisse når de er utendørs. Doppler merket hvor lite han egentlig hadde kjent faren, men han likte bildene og tanken på at han hadde fotografert samtlige av toalettene han hadde brukt. Det kledde han. Dopplers far, toalettfotografen. Den stemningen disse bildene fikk han inn i, samt alle de foregående tingene som hadde hendt han de siste ukene, fikk Doppler til å pakke en sekk og begi seg ut i skogen igjen, med bare en lapp på kjøkkenbenken om hvor han gikk, og at det ikke var verdt å vente han til middag. Det er nå et halvt år siden, og Doppler har bare sett sin kone noen få ganger siden det. Hun har vært oppi teltet et par ganger for å prøve å overtale han til å komme tilbake, og begge gangene har Doppler lovet å gjøre det, men han er i skogen ennå. Kona er mest opptatt av hva folk skal si. Alle vennene deres. Doppler, av alle mennesker, må de ha tenkt, med god jobb og nydelig familie og stort hus under smakfull oppussing. Hva skal hun si til de som spør? Doppler svarte at hun kunne si hva hun ville, at han var blitt manisk opptatt av flora og fauna, at han var gal. Hva som helst. Doppler har sluttet å bry seg om hva folk mener.

 

Jeg er gravid, sier hun nå, der de står i ICA-butikken. Igjen, sa Doppler. De hadde jo bare hatt sex noen få ganger siden han flyttet opp i teltet. Termin i mai, kom da, ellers er det slutt, var beskjeden.

 

Egentlig bor Doppler bare et par hundre meter inne i skogen, men der ferdes det ikke folk. Skogeier Løvenskiold vet ingen ting. Og høyrevelgerene som spaserer søndagstur i nikkers med hunden vet like lite. Det er lov til å ha teltet stående på samme sted i tre dager, Dopplers har stått i snart 200.

 

Kalven skal hete Bongo etter Dopplers far. Dopplers far het ikke Bongo, men noen ganger må man klare å åpne seg for slike koblinger. Når Doppler kommer tilbake er han fra seg av glede. De tilbringer resten av kvelden i teltet med spill og prat. Bongo suger i spill, selv om Doppler valgte dyrelotto for at Bongo skulle få en fair sjanse. Men han klarer virkelig ikke memorere hvor de forskjellige kortene ligger. Jaja, han er vel ikke den skarpeste kniven i skuffen, da, tenker Doppler.

 

Penger er noe Doppler har brydd seg om hele livet. Igjennom studietiden tenkte han bare på hvordan han kunne utdanne seg til å bli rik, hvordan han kunne tjene mest penger. Men nå er det slutt, sier Doppler til Bongo. Jeg har tjent min siste krone. Helt siden slaget i hodet har ikke spørsmålet om penger verdt av verdi for Doppler. Og han har vært flink. Han har vært flink hele livet, fra han gikk i bleier. Ikke var han bare faglig flink, men også sosialt. Han var flink til å diskutere med lærerne, og holdt seg på kanten av det som ble tillatt, og på den måten holdt han seg også sosialt flink. Han studerte flinkt, og fikk en flink kjæreste som han senere flinkt giftet seg med. De fikk flinke venner og en flink jobb. Så var han flink og fikk barn og hus som de pusset flinkt opp. Midt oppi denne flinkheten har Doppler sovet, spist, levd i. Det ville jo vært krise hvis noen av Dopplers barn skulle komme ut for denne flinkheten. Derfor er det nok litt for å redde dem fra den grusomme flinkheten som barna allerede har begynt å tillegge seg at Doppler har flyttet ut i skogen. Faren ved flinkhet er at man bare blir flinkere og flinkere. Man kan alltid bli flinkere enn andre i forskjellige ting, og det er der faren ligger. Doppler har vært flink for siste gang. Heretter skal han ikke gjøre noen ting hvis han ikke har lyst, eller må, sånn rent for å overleve. Flinkhet er en sykdom.

 

Dopplers far hadde en gang sagt til sin kone at dersom det skulle vise seg at han døde først, ville han bli gravlagt sammen med et rytmeegg. Det skulle ligge i en av lommene på dressen hans. Da Dopplers fars tid var kommet, diskuterte de lenge om de skulle ta dette på alvor eller ikke, og det ble til at de gjorde det. Så vidt Dopplers mor kunne huske, var det den eneste gangen Dopplers far puttet ordet ”rytmeegg” i sin munn.

 

Doppler får i seg nok mineraler og vitaminer via Bongos mor og melken fra ICA, samt bekkevann. Men sukkerbehovet er ikke stilt. Han har ikke smakt søtt siden bærsesongen tok slutt for en måned siden, og nå begynner han å bli rimelig desperat. Han vet at nede i skogkanten er det et hus hvor han tidligere pleide å forsyne seg fritt av maten i kjelleren. Mannen som eier huset heter Düsseldorf, og han har en kjeller full av mat og en bank full av penger, i følge kontoutskriftene som pleier å ligge på skatollet ved kjellerdøren. Han sitter dagen lang og bygger på en modell av en scene fra krigen i skala 1:20. Doppler ble nødt til å ta Bongos mor av dage fordi Düsseldorf begynte å låse døren. Doppler så ingen grunn til hvorfor Düsseldorf ikke kunne dele litt av sine rikdommer med de dårligere stilte, men det gjorde tydeligvis Düsseldorf. En dag ble Doppler møtt av en rekke advarselsskilt om alarmer og politi og andre avskrekkende beskjeder. På alle de gangene Doppler rakk å besøke Düsseldorfs fryseboks før det ble stengt, fikk han med seg at Düsseldorf var en sjokoladeglad person. Derfor vil Doppler nå begi seg ut på en ny tur til Düsseldorf. Bongo får bli med som pakkelg.

 

Düsseldorf har vært ute og reist igjen, og på kjøkkenbenken ligger tidenes største Toblerone. Den veier 4,5 kg, er en meter lang og like tykk som et mannelår. Doppler sniker seg inn på kjøkkenet mens Bongo står ute og venter pent bak en busk. Doppler sniker seg som en jeger på jakt mot byttet, Tobleronen. Han strekker seg mot den, drar den mot kanten, helt musestille. Han er så konsentrert at han ikke hører at Düsseldorf reiser seg. Düsseldorf kommer mot kjøkkenet, og idet han runder hjørnet, ser han hva som er i ferd med å skje. Han tar sats og angriper Doppler for å beskytte sin egen kolossale Toblerone. Det blir et skikkelig basketak dem i mellom, og på et vis klarer Düsseldorf å vri Tobleronen ut av Dopplers faste grep. Deretter slår han Doppler gjentatte ganger i hodet, så det tilslutt svartner for han.

 

Når han omsider våkner, er han bastet og bundet, på Düsseldorfs kjøkkengulv. Doppler kan høre Düsseldorfs modellbygning, og han klarer ikke dy seg, men må spørre hva han bygger. Det viser seg at Düsseldorf bygger en slagscene fra den annen verdenskrig. Over hele stuen står det krigsvogner og forsyningslastebiler i korrekte farger, med soldater som gjør faste oppgaver, hus med skuddsår, alt er meget detaljert. Det ligger snø over alt, modellsnø, og det er spor i snøen. Doppler har klart å kave seg bort til kjøkkendøren der Bongo står og venter, og nå har Bongo bitt over repene som holder Doppler bundet. Doppler kan ikke dy seg. Han bare må titte inn i stuen. Han blir helt overveldet, og må spørre hva det er. Düsseldorf svarer at det er Ardenneroffensiven, desember 1944. Julaften det året. Byen heter Bastogne. Düsseldorf forteller at hans far mistet livet i denne scenen. Han var blitt skutt da han kjørte for å levere en situasjonsrapport til general Manteuffel. Klokken var ti på halv tre. Doppler ser bort på kirketårnet, og klokken viser ti på halv tre. Düsseldorf bygger sin egen fars død. Det skal skje og det har skjedd.

 

Doppler merker at han snart bør stryke til skogs mens han ennå har sjansen, og ta med seg Tobleronen. Men isteden forteller han om sin egen far. Snart blir han blir budt på en sherry og sitter på motsatt side av Düsseldorf som maler en liten del av en bakaksling blekgrønn. Düsseldorf forteller historien om foreldrene sine, at faren hans hadde vært stasjonert i Oslo, der han traff Düsseldorfs mor og gjorde henne med barn. Opprinnelig kom han fra Düsseldorf, og derfor hadde Düsseldorf valgt å ta det navnet. Han var stolt over å være tyskerunge. Han ville hedre sin far med dette scenarioet, siden han aldri fikk møtt han. Han har ofte tenkt med seg selv at når han er ferdig med den siste offiserbilen skal han skyte seg selv i pannen, enten hjemme eller i Bastogne. Doppler tenker med seg selv at det er en stor ting å gjøre, hedre sin far som man ikke kjente.

 

En dag kommer Dopplers kone på besøk med beskjeden om at hun har bestilt en helgetur til Roma, og at Doppler derfor må komme hjem og passe barna. Det er foreldremøte i klassen til Nora, og Gregus skal ha med frukt i barnehagen.

 

Doppler har drøyet det å hente Gregus i barnehagen hele dagen. Når han endelig kommer, er Gregus der alene, og barnehagetanten kjenner ikke Doppler igjen. Gregus gråter, og barnehagetanten blir nødt til å ringe Gregus mor, som kan bekrefte at Gregus far har skjegg og ser ikke ut. Gregus roer seg, og de drar hjem, der de møter Nora, som også blir ganske sjokket over farens ytre. Doppler sier at han har tenkt å ta med Gregus opp i teltet til mor har kommet tilbake, og at hun er hjertelig velkommen hun og. Tilbudet blir blankt avslått. Nora skal jobbe med finpussen av en særoppgave om Tolkien. Doppler kjenner at det knyter seg i magen av flinkheten hennes, og han foreslår heller å ha fest. Hun kan invitere helle skolen, og de kan røyke og drikke og nyte ungdomstida. Han får bare et rart blikk tilbake.

 

Foreldremøtet er foruroligende flinkt lagt opp, med agenda på tavlen og navnelapper på pultene. Doppler sitter på Noras plass ved vinduet på første rad, og han kan ikke unngå å tenke på statusen som denne plassen medfører seg. Læreren åpner med å fortelle hvor usedvanlig flink klasse dette er, for så å gå over til klasseturen som klassen har spart penger til. De skal til Baltikum og lære om krigen og andre kulturer. Spørsmålet om alkohol dukker selvfølgelig opp, og Doppler rekker opp hånda og sier at elevene bør få drikke så mye de vil. Foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste ved å passe sånn på. Hvordan skal de da kunne gå ut og møte den store verden? Resten av foreldrene snur seg bort.

 

Under Eventuelt tar Doppler opp bytteøkonomi. De unge bør oppfordres til å bytte varer og tjenester heller enn å kjøpe alt mulig. Jordas framtid avhenger av dette. For mennesket eier ikke jorda, det er jorda som eier menneskene. Blomstene er våre søstre, og hesten, den store ørnen, for ikke å snakke om elgen, er våre brødre. Og hvordan kan man selge og kjøpe noe som helst? For hvem eier varmen i luften eller lyden av vinden i trærne? Og sevja i grenene inneholder minnet om de som har levd før oss. Og lyden av den klukkende bekken har stemmen til min far og til hans far igjen. Og vi må lære våre barn at grunnen vi går på inneholder asken av våre forfedre og alt som skjer med jorda vil også skje med oss, hvis vi spytter på jorda spytter vi på oss selv. (side 67-68). Samtidig benytter Doppler anledningen til å tilby bytte av elgkjøtt mot noe frukt. Ingen svarer før etter møtet er over, da kommer en far bort og vil bytte. Sammen kjører de til en bensinstasjon der faren går inn og kommer ut igjen med en pose med frukt.

 

Doppler må motvillig tilbringe natten hjemme, og med hjertebank tenker han på Bongo som fortvilet leter etter han. Han vandrer rastløst rundt og plukker med seg tørrvarer og verktøy som kan være nyttig, ser litt på tv, men det minner han bare om hvorfor han ikke liker menneskene. Alle som kommer på tv virker idiotiske.

 

Han sovner på sofaen med klærne på, og våkner av lyder på verandaen. Det er noen som prøver å komme inn. Fascinert setter Doppler seg opp for å se på hvordan innbruddstyven jobber, og når han endelig kommer seg inn skrur han på en hodelykt og ser seg om i rommet. Han skvetter når Doppler sier god kveld, og er på vei ut døren før Doppler får bydd han på kaffe. Doppler rekker han hånden og presenterer seg. Tyven presenterer seg som Roger, Jernroger. Doppler ber om å få se på verktøyet han brukte for å komme seg inn med, og Jernroger rekker han et knippe dirker. Jernroger lurer på om Doppler forstod hva han drev med, om han var tilbakestående på noe vis. De snakker om yrket til Roger, og han sier at han liker SV-folket i området som vasser i penger samtidig som de tror på de gode i mennesket, så de ikke har alarm, sånn som i Høyre-land. Doppler får vite at Roger har familie, og rører ikke stoff, men er straffedømt og står uten utdanning, så han får lite jobber. Doppler lærer litt om dirking og andre nyttige tips, før han gir bort dvd-spilleren og dvd-ene til sønnen, samt noe annet av verdi.

 

Noen timer senere våkner Gregus og skal se på dvd før han drar i barnehagen. Doppler forklarer at det var en snill tyv som hadde tatt den, og han trengte den nok mer enn Gregus. Så leverer han Gregus og frukten i barnehagen, før han løper opp i skogen til en våt og trist Bongo. Han frotterer pelsen hans foran bålet i en times tid, før de sovner. Når de våkner er det ettermiddag, og de må haste til barnehagen og hente Gregus. På vei hjem får Gregus sitte på Bongo. På avstand ser det vel ut som en del av bibelhistorien, Josef, et litt rart esel og en barnslig og bitte liten Maria.

 

I skogen koser Gregus seg sammen med sin far. Han har de samme samler- og jegerinstinktene til sin far. Med et blir Gregus urolig uten å kunne sette fingeren på hva det er, Doppler sier ingenting om barnetv-tid, og barnetv-tid kommer og går, så er Gregus rolig igjen. Snart sovner han i Dopplers sovepose ved bålet, og Doppler tenker at han liker sin sønn og tåler hans selskap.

 

Neste morgen kommer det en høyremann på besøk som påpeker at teltet ser ut som det har stått på samme sted i mer enn tre døgn. Han skal notere seg datoen, som for øvrig er 13. desember. Doppler ber han gå, men den irriterende høyremannen blir stående. Doppler tolker det dit hen at han er venn med Løvenskiold, og jo, det stemmer. Så går han, med ønske fra Doppler om å være så snill å ta en annen vei neste gang han går på tur i skogen. Høyremannen snur seg og sier at skogen er for alle, nettopp derfor kan han gå hvor han vil, og Doppler svarer med samme mynt, skogen er for alle, og han kan bo hvor han vil.

 

Dagene går i teltet med Gregus, de skyter med pil og bue, snakker om døden, og har kvalitetstid, gutta i mellom. En ny barnetv-tid kommer, men denne gangen vil Gregus se på barne-tv. Doppler tar han med seg ned til Düsseldorf, hvor det er tv. Mens Gregus nyter barne-tv, prater Doppler og Düsseldorf. Düsseldorf sier han skulle ønske det tok lenger tid å bygge denne scenen. Når han bygger er han sammen med sin far, og det er det han ønsker. Men nå kan det ikke ta mer enn to uker før alt er ferdig, og han kjenner at han ikke kan begynne å bygge noe nytt. Han maler på faren sin nå, med den største perfeksjon, knapper og skjortekanten som så vidt synes under jakkeermet. Ansiktet står for tur. Düsseldorf sier at han har bestemt seg for at han skal smile. Selv om lite tyder på at han smilte i det han ble skutt, vil Düsseldorf i alle fall late som og tro det. For han skulle tenke på sin sønn som han aldri hadde sett, annet enn på bilde. Han skulle tenke på at han gledet seg til å se sønnen sin for første gang, som kanskje akkurat i dette øyeblikk lærer seg å gå. Doppler syntes det var en fin tanke. De bestiller pizza med pepperoni og hvitløk, men uten ananas. Før Doppler, Gregus og Bongo går, inviterer Düsseldorf han på julemiddag.

 

Doppler avleverer Gregus hos sin kone neste dag, som for øvrig stråler. Doppler rekker å tenke på hvor mye klær og rekvisita kan bety på humøret, og velsigner tingene. Gregus ville helst fortsette å bo i skogen med Doppler, men der går grensen. Ikke en gang i helgene, for i skogen er det ikke forskjell på helg og hverdag.

 

De neste dagene sliter Doppler med motivasjonen. Gregus har på sett og vis ødelagt rytmen og systemet i skogen, og nå er det ubalanse. Doppler måtte flytte ut i skogen fordi han var i ferd med å bli hatefull og gretten, og han var intet pre for Oslos gater. Han ble nødt til å adopteres av skogen, bli luket ut av sivilisasjonen som ikke tålte han, og som han ikke tålte. Resten av kvelden blir han sittende å tenke på det, hvordan naturen på en finurlig måte kan plukke ut de som står i fare for å lage hull i illusjonen om hvor flink man må være og hvor bra man har det. Noen blir sendt til havs, andre til fjells, og noen igjen blir satt i buret. Doppler ble sendt til skogs.

 

Julen kommer, og Bongo får en selvbrettet hatt av kreppapir. Doppler får ikke stort, ingen ting, faktisk, men han skjønner jo at Bongo ikke skjønner hva jul er, men hadde han visst det, ville han ikke nølt med å gi en gave. Bongo er en gave i seg selv, synes Doppler.

 

Düsseldorf åpner døren med poser under øynene og de samme klærne som da de var der sist, og har glemt at det er jul. Doppler og Bongo går med det samme, de skjønner at han er veldig inne på noe, og det stemmer, han har fått til munnen og nå er det øynene.

 

Når de kommer opp til teltet igjen, har Jernroger vært der med en gave. Han har skrevet et kort hvor det står at ungene hans ble veldig glade for dvd-ene og spilleren. I gaven er det en dirk. Resten av julekvelden slurper de i seg noen halvfrosne multer som de fikk med av Düsseldorf. Doppler tenker på at hans egen far også bør hedres. Han gikk igjennom livet sitt og bare var her, mens han holdt på med sitt. Doppler tenker at han skal hugge ut en totempæl til ære for sin far. Og han skal reise den her i skogen.

 

På nyttårsaften kommer de tilbake til Düsseldorf, men denne gangen har han vel kommet ennå mer inn i det, for på trappen står det en flaske vodka med rød sløyfe rundt. På et kort står det at han nærmer seg, og godt nyttår. Doppler tar hintet og banker ikke på, men tar med seg flasken opp i teltet igjen, der han drikker seg drita mens han tenker at nyttårsforsettet for dette året skal være å bygge totempælen for sin far.

 

I januar faller den første snøen, og Doppler blir mindre misfornøyd enn på lenge. Snø gjør Doppler mest glad av alt. Litt fordi den er stille, litt fordi den er fin, og en ganske stor del fordi ingen andre i dette kalde landet i nord klarer å akseptere den. Han henter skiene sine i garasjen hjemme, og går et utalls skiturer om dagen med Bongo på slep, som synes snøen er nokså spennende, selv om det blir tyngre for han å gå. Doppler ser etter et passende tre å lage totempælen av. Endelig finner han et som passer, men det er et stykke fra teltet, og selv med Bongo som trekkelg bruker de nesten ti dager på å dra det helt hjem. Bongo blir helt utslitt og går ned fryktelig mange kilo i vekt. Om natten sniker Doppler seg ned til gården i Maridalen og stjeler høy til han, og han er umettelig. Han er i ferd med å bli tenåring, og Bongo forlater teltet i sinne et antall ganger, men heldigvis kommer han tilbake hver gang. (side 100)

 

På en av turene ned til Maridalen tar Doppler med seg et par helt nye økser som bonden antakelig har fått til jul. De egner deg godt til tømring, tror Doppler. Han utelukker ikke at han kommer til å levere de tilbake når totempælen er ferdig.

 

I februar begynner arbeidet på totempælen. En dag jobber Doppler hele dagen på den med en sang på hjernen han ikke husker hvor kommer fra. Barkebitene flyr, og så kommer han på at sangen er fra vignetten til Bananer i Pyjamas. Humøret som har vært så bra hele dagen synker med et, og Doppler innser at ikke engang ute i skogen kan man fritas for barnekulturens giftige piler. Resten av kvelden blir det basketak i Dopplers hjerne, skogens mann vs. Bananer i Pyjamas.

 

Nederst på totempælen vil Doppler ha et fundament på minst tre meter som skal stå ned i bakken. Opp fra jorden skal det da komme en sokkel og oppå der igjen skal det være et to meter høyt egg, som egentlig er et rytmeegg. Oppå rytmeegget igjen skal Dopplers far sitte, med beina oppunder haken og armene rett ut til siden. Oppå Dopplers far igjen skal Doppler selv sitte, på en sykkel. Og på den syklende Doppler skal en miniatyr-Bongo stå. Bongo skal stå høyreist og skue utover byen. Det fortjener han etter å ha dratt det monsteret av en totempæle helt til leieren. Og oppå der igjen skal Gregus sitte. Tre meter fundament, en halv meter sokkel, pluss to meter rytmeegg, pluss fire meter far, pluss Doppler, Bongo og Gregus. Det blir snakk om en hele elleve meter lang totempæl, hvorav ni er over jordens overflate.

 

Doppler justerer opp sin hypotese om hvor lang tid det vil ta å hugge ut totempælen fra dager til måneder og årstider. Hele dagen hugger Doppler på totempælen, og det er ikke stort Bongo kan gjøre for å hjelpe til. Han virrer rastløst omkring. Han kjeder seg og hopper opp og ned på totempælen på dristige måter, og løper med hodet først i trær og prøver å knekke dem. Selv med Dopplers forsikringer om at han har gjort sitt og at det ikke er hans feil at han ikke er utstyrt med mer finmotorikk enn det han er.

 

Bongo begynner å ta turer på egenhånd og Doppler tror ikke han driver med noe mer farlig en vanlige elgting. Han forlater teltet etter frokost og er ute til det blir mørkt. Doppler har etter tre uker klart å hugge ut sokkelen og rytmeegget, og han er ikke så rent lite fornøyd med seg selv. En dag går de ned til Düsseldorf. Doppler er litt bekymret for han siden han så han i julen. Når han åpner døren er han pen i tøyet og huset er rent. Krigsscenen står fremdeles på gulvet. På spørsmål om han ble ferdig med sin far, blir Düsseldorf litt merkelig. Så husker han det, og synes det er rart at Doppler i det hele tatt husker det, for selv har han lagt det bak seg for lengst. Doppler blir litt på vakt av dette svaret, og krever å få vite hva som skjedde. Jo visst hadde Düsseldorf sittet med hagla i munnen, klar til å trekke av. Men så fikk han det for seg at han kunne se dagsrevyen og Norge rundt. Og på Norge rundt var det to innslag som gjorde spesielt inntrykk. Det ene var om en finsk kvinne som bestemte seg for å besøke en kirke hun hadde sett bilde av i skoleboka si som liten. Så dro hun for å se denne kirken, og på bussen dit kom det en nordmann og satte seg ved siden av henne. De snakket og det ene førte til det andre, og til slutt ble det til at hun ble med han til Finnmark og giftet seg og fikk barn, istedenfor å se kirken. Det andre innslaget var om en vestlandsgutt som kunne alle verdens nasjonalsanger på originalspråket, og klassekameratene hans kunne trekke lapper fra en boks, så sang han for dem med en rar rørende stemme.

 

Dette innslaget fikk Düsseldorf til å ta geværmunningen ut av munnen og ta ut patronene. Og etter det har alt bare gått en vei; oppover. Düsseldorf sier at nå kan hans egen far bare seile sin egen sjø, og snart kom han til å rydde bort hele landsbyen. Han tenker til og med på å skrive til denne gutten og invitere han med på hurtigruta til sommeren. Doppler foreslår at de ringer Norge rundt og forteller Düsseldorfs historie. Da ville de kommet med sirener på taket. En historie om et tyskerbarn som ikke har hatt det så lett, og vil bygge et monument for sin far som han aldri kjente ville vært gull for programmet. De ringer Norge Rundt og legger igjen beskjed på svareren.

 

Snart står Dopplers far for tur på totempælen. Det blir ingen utseendemessige likhetstrekk, men det er tanken som teller. En morgen hører de lyder utenfor teltet, og det er høyremannen som er på plass igjen. Doppler griper fatt i pil og bue og retter den mot han. Høyremannen går på ski med nikkers og hund. Doppler skyter høyremannen i låret. Det var ikke meningen å treffe, men han traff så det suste, og høyremannen faller om. Doppler kommer han til unnsetning og drar han bort til teltet der han får ut pilen og renser såret med vodka, før han forbinder såret.

 

Når høyremannen våkner igjen senere på kvelden presenterer han seg som Bosse Munch. Bosse får elgkjøtt og vann mens Doppler renser såret igjen. Det var ikke så ille, ingen varige skader. Det viste seg siden at Bosse mente å komme i fred. Han hadde tenkt på noe som Doppler hadde sagt sist han var her, fikk han til å tenke på å skifte kurs, og han ombestemte seg med hensyn til Løvenskiold. Han tenkte heller på å komme ut i skogen til Doppler, for å leve et liv i avholdenhet fra materielle goder. Doppler hadde jo i utgangspunktet flyttet ut i skogen for å komme vekk fra folk, og han gjør Bosse oppmerksom på dette. Men samtidig, det er jo like mye Bosses skog som noen annens.

 

Etter noen dager kastes høyremannen ut, og Doppler har et lite håp om at han skal ta til høyre-fornuft og holde seg hjemme på Holmenkollen. Men nei, han har slått seg ned et par hundre meter lenger borte i skogen i et lite fjelltelt. Såret hans er dessverre så leget at han hele tiden kommer på besøk, og han låner alt mulig. Han kommer flere ganger om dagen og vil prate om sitt nye kall, og sitt gamle bortkastede liv. Han snakker om at han vil ha en forsoningsfestival der han vil invitere representanter fra alle religionene til fest hvor de skal høre om hverandres religioner og forsones.

 

Doppler liker dårlig at høyremannen, som han har valgt å kalle han igjen, til tross for at han har et navn, har flyttet ut i skogen til han og planlegger å forkynne for resten av Oslo også. Og ikke bare det, men Gregus er tilbake igjen også. Han hadde prøvd å rømme fra barnehagen og ble sett på vei opp skogbrynet. Der ble han plukket opp av politiet, og sendt hjem til en mor med stor mage. Hun ringte sin bror og fikk han til å spenne på seg skiene og pulken og overlate Gregus hos sin far i skogen. Og på toppen av det hele har Düsseldorf begynt å komme opp på besøk. Han spenner på seg skiene og tar seg en tur, og ligger gjerne over til neste dag. Han føler at Norge rundt-innslaget om han ikke viste dybden i hans mesterverk, bare en mann med en litt rar hobby. Han føler at han har solgt seg billig. Doppler har ikke hjerte til å be han gå hjem. I blant kommer høyremannen bortom, og både Düsseldorf og Doppler prøver å signalisere at de ikke vil ha han der, men han tar ingen hint.

 

Og mens alt dette pågår, tar totempælen form. Farens armer er vanskelige og må felles inn for seg, noe Doppler har store problemer med å gjøre. Han får tilslutt noen fuglevingeliknende armer som ville vært ubrukelige i alt annet enn i en totempæle. Høyremannen vil være som Doppler og har begynt å bygge sin egen totempæle. Doppler synes det er patetisk. Men høyremannen nekter å høre på det øret. Han påstår at skogen er for alle, noe den i og for seg er, men hermingen er patetisk. Doppler bestemmer seg for at så snart totempælen er reist, skal han finne nye beitemarker.

 

En dag kommer Dopplers svoger på besøk for å minne han på at hans søster kan man ikke bare gifte seg med og så stikke av når det passer seg. Doppler har å komme ned til sivilisasjonen igjen 15. mai, når forløsningen ventes.

 

April kommer, og Düsseldorf blir stadig mer forfyllet. Når han ikke er i teltet er han på polet, og omvendt. Og Gregus begynner å bli lei av totempælen. Han har inntatt teltet sammen med Düsseldorf og noen gamle aviser, og flinkheten i genene gjør at han lærer seg forbløffende fort å lese. Skremmende nok. Høyremannen er ferdig med sin totempæl, som visstnok skal være en fredstotempæl, men den er så stygg at den neppe kan brukes til sitt formål. Og Jernroger kommer på besøk. Han har blitt kastet ut hjemme fra. Düsseldorf og Jernroger har blitt venner, og de drikker og klager sammen.

 

Dagene går, og totempælen begynner å ta form. Høyremannen henger opp lapper om forbrødringsfestivalen på butikker og restauranter, Gregus leser, og de andre drikker. Doppler synes han kan være stolt av totempælen og tenker at den vil kunne stå i tusen år. Minst. Han må bare behandle den først, sånn at naturen ikke tar den tilbake om noen år. Han må ha maling og beis og impregneringsmidler, og en natt lister Bongo og Doppler seg ned til en jernvareforretning i byen og bryter seg inn. De henter det de trenger, og lusker opp i teltet igjen. 1.mai begynner Doppler å male. Rytmeegget blir rødt, faren i to forskjellige farger, Doppler selv blir grønn, sykkelen males i realistiske farger etter Dopplers egen sykkel. Bongo gul og Gregus turkis. Det som blir til overs havner på sokkelen. Sikkert tjue lag med forskjellige malingstyper og impregneringer bør holde fukten ute noen hundre år, tenker Doppler.

 

Samtidig leser Gregus mer og mer, og flinkheten hans går Doppler på nervene. Han skal ikke bare lese hva som står, men også analysere det og forstå det. Doppler forklarer han at inntil han er atten, er det ingen ringere enn hans egen far som bestemmer over han, og skole og lesing skal det bli lite av. Ingen ting, faktisk. De skal leve i og av skogen, sammen med Bongo.

 

Så blir totempælen ferdig. Nå gjenstår det bare å reise den. Doppler tenner bål og heller på kaldt vann for å sprekke grunnfjellet, og det sinker arbeidet fryktelig. Doppler tenker at det er mulig han, Gregus og Bongo ikke kommer seg over alle hauger innen midten av mai, og at han kanskje må kjempe med sine egne hender, kanskje han til og med måtte bli nødt til å skyte sin egen svoger, lik han skjøt høyremannen. Og på toppen av det hele, får de ikke opp totempælen. Doppler blir nødt til å be høyremannen om å la sine forbrødringsfestival-gjester hjelpe til. Høyremannen tipper det vil komme rundt tretti-førti stykker.

 

Midten av mai kommer og går, uten svogeren i syne. Doppler kommer fram til at barnet lar vente på seg. Høyremannens forbrødringsfestival derimot kommer som ventet. Det kommer ikke tretti-førti stykker, snarere fire. En muslim, en kristen, en jøde og en journalist fra Aftenposten. Høyremannen holder foredrag om at vi må lære hverandre å kjenne. De gjør tillitsøvelser og utveksler informasjon om hverandre. Og de hever totempælen. Det går som en lek. Etter det kiler Gregus og Doppler fast totempælen, mens festivalen fortsetter. Totempælen får stå og skue utover Oslo som planlagt, og det ser riktig flott ut. Hele natten pakker Doppler. Han lager et slep som Bongo kan trekke, som teltet og de få eiendelene til Doppler kan ligge på.

 

Utpå morgenkvisten stikker han innom festivalen som etter at Jernroger og Düsseldorf tilla alkohol, har fått et ganske annet utslag enn ventet, for å ta farvel. I det de legger ut på sin vandring igjennom de mange skoger til nasjonaldagens musikk kommer svogeren. Han har med seg gevær, og når Doppler prøver å forsvare seg med pil og bue, får han en bedøvelsespil i låret. Bedøvet blir Doppler båret ned til Rikshospitalet, med Bongo og Gregus hakk i hæl. Opp på rommet der Dopplers kone ligger med en gutt på magen. Doppler hvisker til han at han skal ta med broren på en lang reise, og at de sees om noen år. Han må ikke bli for flink på de årene! Det viser seg at Dopplers kone vil at gutten skal hete Bjørnstjerne. Doppler forteller planen om å reise rundt i skoger med Gregus, og kona går med på det så lett som bare det. Det er nok de smertestillende medikamentene som gjør henne så medgjørlig. Doppler og Gregus benytter anledningen og forlater sykehuset. De finner Bongo gressende bak sykehuset, og sammen begir de seg ut i dette langstrakte lands skoger.

 

 

Personkarakteristikk:

 

Før ulykken var Andreas Doppler en flink mann som gjorde alle til lags ved å være flink på skolen, flink sosialt, flink med kjæresten som senere blir kona. Flink til å skaffe seg hus og bil og barn og jobb. Han er flink til å skaffe seg penger i den flinke jobben sin. Han stiller flinkt opp på foreldremøter og ordner flinkt farens begravelse.

 

Så inntreffer sykkelulykken. Ved et slag i hodet kan Doppler plutselig se klart. Han hører ikke lenger de støyende barnesangene i hodet, han tenker ikke på baderomsfliser, han hører bare skogens stillhet. Så kommer han på tanker om faren sin. Han tenker på at han ikke fikk bli kjent med han før han døde, at han gjerne skulle visst litt mer om hva slags type mann han var.

 

Etter slaget mot hodet bestemmer Doppler seg for at det er det beste for han selv og familien at han flytter til skogen. Forlate familien og ikke ta kontakt med mindre de kontakter han. Der kan han forhåpentligvis slutte å være flink, og han vil kanskje gjøre så familien hans ikke er så fantastisk flink lenger heller. Der kan han også gjøre ære på sin far på en hederlig måte.

 

Doppler er en mann som ikke lenger er så opptatt av det materielle. Han liker en real prat med elgen Bongo, som ikke er så komplisert. Han liker ikke mennesker, han liker ikke det de sier, gjør, er. Han mener de fleste er overfladiske. Han liker særlig ikke høyremennesker som har for mye penger og ikke stoler på andre. Han liker elger. Elger er rolige velbefattede dyr, som enten har en vanvittig god tålmodighet med menneskene, eller så er de bare fornøyde med tilværelsen i skogen slik den er.

 

Doppler er stolt av å være sønn av sin far, som døde like før sykkelulykken. Dopplers far framstod som en mystisk mann av få ord, som de siste årene av sitt liv tok bilder av samtlige toaletter han brukte. Doppler finner ut dette først etter hans død, og det hjelper han til å innse hvor spesiell faren var, at han var den eneste av sitt slag, i alle fall da. Han forstod ensomheten og satte pris på den. Doppler bestemmer seg da for å hedre sin far som han ikke kjente, ved å bygge en totempæl. Han føler at han da kan få igjen noe av tiden han aldri hadde med faren.

 

Problemet er bare at alle andre bestemmer seg for å flytte ut i skogen og begynne et nytt liv der. Høyremannen holder forbrødringsfestival, til Dopplers store forargelse. Dette fører til at han igjen må flytte dypere inn i skogens lune.

 

 

Min mening om boka

 

Jeg syntes denne boka var først og fremst veldig morosom. Det jeg likte ved den var at den sier ting rett ut, den går ikke rundt grøten. Boken er skrevet på et vis som gjør den lett å holde tritt med. Erlend Loe klarer å skildre materialismen i verden på en måte som gjør at en blir flau over seg selv. Han får deg til å se inn i deg selv, tenke etter, og til slutt komme fram til at han faktisk har rett på en del punkter. Hvorfor nordmenn fremdeles irriterer seg over snøen som kommer og går hvert eneste år, som den alltid har kommet og gått. Og hvor mye status og penger og flinkhet fremdeles betyr i den moderne verdenen vi lever i, i 2005.

 

Det jeg derimot ikke likte ved boka er hvordan den utarter seg etter hvert. Når det kommer folk inn i skogen som ikke skal være der, blir det helt feil, og alt går egentlig bare nedover. Ikke bare i bokas handling, men også for leseren. Man vet at neste gang du tar opp boken for å lese, er det bare elendighet og irriterende høyrefolk å lese om.

 

Heldigvis tar boken seg opp på slutten når hovedpersonen endelig kan finne fred og forlate den folkesomme og sure skogen som engang var ren, frisk og uberørt av menneskets flinkhet, på jakt etter nye beitemarker.

 

Erlend Loe gir mye latter og mye ettertanke med denne boka, og det er den perfekte blanding av begge deler. Hvis jeg skulle gi terningkast måtte det bli et sted mellom fem og seks, men siden jeg vet at det ikke går an å ha en mellomting i terningkast, blir det seks. Det er nok min intense jobbing med sammendraget som har gjort meg heller lei av boken, men det trekker jo ikke ned boken i seg selv

 

 

Biografi

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Erlend Loe ble født 24. mai 1969 i Trondheim. I dag bor Loe i Oslo med kone og en sønn.

 

Han gikk deler av grunnskolen ved Blussevold skole i Trondheim. Han er cand.mag. (eksamen i fagene folkloristikk, litteraturvitenskap og medievitenskap) med grunnlag for folkeminnevitenskap, mellomfag filmvitenskap og mellomfag litteraturvitenskap. Han har også utdannelsen manuskriptforfatter fra Den Danske Filmskole i København. Selv sier han oppholdet på denne skolen var en gave, han ble stimulert ytligere på et høyt nivå.

 

Før han dro til København gikk Loe i diverse barnehager og skoler, som de fleste andre norske barn. Han var utvekslingsstudent i Frankrike et år etter andre klasse på videregående. Resten av videregående gjorde han ferdig som privatist. Militæret nektet han, og var heller sivilarbeider som skuespiller og altmuligmann ved Stella Polaris, en frisinnet teatergruppe.

 

Loes debut som skjønnlitterærforfatter kom i 1993, med romanen ”Tatt av kvinnen” som er en morosom fortelling om en mann som møter en kvinne. En historie om maktesløshet. I -94 kom barnebøkene ”Fisken” og ”Maria & José”. I -95 kom ”Kurt blir grusom”, -96 ”Den store røde hunden” og ”Naiv.Super”. ”Naiv.Super” som handler om en mann som tilværelsen raser litt sammen for, men som siden bygges opp igjen, den enkle historien om de vanskelige tingene, fikk kjempekritikker og ble solgt til Sverige, Finland, Estland, Danmark, Island, Nederland. Tyskland, Polen, Slovakia, Russland, England, Italia og Portugal (pr. 1. nov. -00). Loe oversatte diktene etter amerikanske Hal Sirowitz ”Sa mor” og ”Sa terapeuten min” i henholdsvis -97 og -98. ”L” som handler om en mann som bestemmer seg for å bevise hvordan menneskene kom til Stillehavs-øyene på skøyter under istiden, kom i 1999. Loes tredje roman ”Fakta om Finland” kom i 2001. også en bok med tre Kurt-fortellinger kom ut da, ”Kurt 3”. i 2003 kom ”Kurt koker hodet”, som handler om Kurt som mister jobben som truckfører på Gunnars kai. Så kom ”Doppler” i 2004, som, blir sammenliknet med ”Naiv.Super” og ”Tatt av kvinnen”. Samtlige av Loes barnebøker er illustrert av Kim Hiortøy.

 

Erlend Loe ble tildelt Kulturdepartementets billedbokspris i 1996, Cappelenprisen i 1997, Kritikerprisen i 1998 for beste barne- og ungdomssbok, og Bokhandlerprisen for ”L” i 1999.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

         

Loe liker å jobbe til faste tider, gjerne fra tidlig morgen til sen ettermiddag, på Screenwriters Oslo, et kontorfellesskap for manusforfattere som han selv var med og startet opp i 1998. Han bruker ofte Internett som bibliotek, og gjør selv grundig research før han skriver en bok. Han noterer og leser det han kommer over av ting han mener og tror kan komme til å være til nytte i skrivingen, og blir inspirert av det folk rundt han sier og gjør.

 

Han mener humor er mer enn bare et virkemiddel, det er et livssyn. ”Humoren holder meningsløsheten og det absurde på en armlengdes avstand”. Erlend Loe skriver ikke om seg selv, men har litt av seg selv i alle bøkene. Hovedpersonen i ”Tatt av Kvinnen” sier han at er ca 25 % av han selv, slik han var for ti år siden, hovedpersonen i ”Naiv.Super” er 30-35 % av han selv, og i ”L” er 45 % om han selv. Loe liker å skrive i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, der ingen kan vite hva som er virkelige erfaringer eller oppspinn. ”Løgn er et herlig virkemiddel som mange bruker for sjelden”.

 

Det Loe liker ved skriving, er at man ikke kan jukse. Det tar akkurat den tiden den trenger, og ikke noe mindre. Det er bare å stresse ned. Han kan ikke skjønne hvordan noen forfattere kan klare å skrive en bok i året, fast. Loe skriver forskjellige sjangere og tekster for ikke å bli lei, og for å lære. Han liker å måtte tenke på forskjellige måter til forskjellige formål.

 

Loe fascineres av mennesket. Hvordan man lever sammen, og snakker sammen, det vakre i det å være menneske. Han skriver om de helt basic tingene i livet, om materialismen og overfladiskhet. Rett og slett om det å være menneske, på godt og vondt. ”Man kan leve sammen med andre, men det betyr som regel bare ved siden av”.

 

 

Bibliografi

 

Bøker:

  • 1993: Tatt av kvinnen
  • 1994: Maria & José
  • 1994: Fisken
  • 1995: Kurt blir grusom
  • 1996: Den store røde hunden
  • 1996: Naiv.Super.
  • 1997: Sa Mor (Hal Sirowitz)
  • 1998: Sa terapeuten min (Hal Sirowitz)
  • 1999: L
  • 2001 Fakta om Finland
  • 2001 Kurt3 (3 Kurt-fortellinger i en bok)
  • 2003 Kurt koker i hodet
  • 2004 Doppler

Filmer/filmmanus:

  • 2000: Detektor
  • 1999: Latex (superkort miniserie på NRK)
  • 1995: Moonchild (kortfilm på Den Danske Filmskole)
  • 1995: Jacobs liste (opplysningsfiksjonsfilm om klamydia, laget for dansk helsevesen)

 

Kilder

 

http://tekst.aftenposten.no/forfindeks/fi.cgi?fiart+AFT2004+AFT200410010015&

http://www.kjentfolk.no/forfattere/loe/

http://www.cappelen.no/main/forfatter.aspx?f=7055

http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/loeerlen.htm

http://www.dagbladet.no/forfatter/erlend_loe.html

http://propaganda.net/skoleside/2233.shtml


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish