Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Universet Erlend LoeSkriv ut Utskrift

Et særemne om Erlend Loe. Sammenligner universene i bøkene Tatt av Kvinnen, Fakta om Finland, Doppler og Naiv.Super.

Karakter: 5

Bokmål - SæremneForfatter: Anonym

Innholdsliste

Innledning

Erlend Loe

Tatt av Kvinnen

naiv.Super

Fakta om Finland

Doppler

Likheter

Universet

Oppsummering

Konklusjon

Kildehenvisninger

 

 

Forord

Dette særemnet om Erlend Loe er et arbeid som er utarbeidet over fire måneder, der store deler av arbeidet har gått til å tolke og finne karakteristikker ved oppbyggingen i de forskjellige universene Loe presenterer oss i sine romaner, fra Tatt av Kvinnen til Doppler.

 

 

Innledning

Dette her vel vært gjort før. Det at en elev ved en byskole i Trondheim har skrevet særemnet om Erlend Loe’s litteratur. Ok. Men så er det vel også få norske forfattere som fanger dagens unges følelse av å leve i en ”ferdig” verden, der vår eneste oppgave er å vedlikeholde strukturer og male veggene med tidsriktige nye farger og former.

 

Da jeg bestemmte meg for denne oppgaven var jeg fra før ganske godt kjent med Loe’s litteratur, og hadde derfor sett de spesielle omgivelsene han maler rundt sine karakterer, eller snarere hvordan karakterene opplever en veldig ordinær ommgivelse. Med dette i bakhodet ville jeg derfor se på hvordan Loe bruker settinger til å forsterke viktige budskaper gjennom bøkene side. Jeg ville se på hvordan disse universene endret seg fra hans debut, Tatt av kvinnen, og frem til hans nyeste verk, Doppler.

 

Er det en bevisst forandring i universene, for å forsterke karakterene, eller vokser karakterene til å se annerledes på universet? Hva temaet i Loes romaner er, er også noe jeg vil se nærmere på i denne oppgaven.

 

For å finne et best mulig svar på dette har jeg benyttet meg av diverse uttalelser og publikasjoner i tilknyttning til litteraturen. Jeg har også dannet meg et eget bilde av dette ved å gå gjennom en rekke av Loes romaner, Tatt av kvinnen(93), Navi.Super(96) og Doppler(04). Jeg vil også trekke inn elementer fra Fakta om Finland(01), som jeg var igjenom kort tid før særemnet startet.

 

 

Erlend Loe

Erlend Loe er født og oppvokst i Trondheim. Han er utdannet  Cand.mag, med grunnfag folkeminnevitenskap, mellomfag filmvitenskap og mellomfag litteraturvitenskap. Han har senere også tatt en manuskriptforfatter-utdannelse ved Den Danske Filmskole i Kjøbenhavn.

 

Loe var aldri bestemt på å bli forfatter, selv om han tidlig viste at det var skrive han ville. Og skrive har han gjort, og er nå belønnet med flere priser, strålende kritikker og ikke minst med det at han kanskje er den norske forfatteren flest norsk ungdom kjenner til og har lest.

 

Loe debuterte i 93, med romanen Tatt av kvinnen, men slo først igjenom med kultromanen naiv.Super. Senere har han skrevet flere barnebøker og romaner, og flere filmmanus, deriblandt Detektor, som ble en umiddelbar publikumssukksess da den kom på kino i 2000.

 

 

Bokutgivelser

2004: Doppler

2003: Kurt koker i hodet

2001: Kurt3 (3 Kurt-fortellinger i en bok)

2001: Fakta om Finland

1999: L

1998: Oversettelse av ”Sa terapeuten min” (Hal Sirowitz)

1997: Oversettelse av ”Sa Mor” (Hal Sirowitz)

1996: Naiv Super.

1996: Den store røde hunden

1995: Kurt blir grusom

1994: Fisken

1994: Maria & José                                                                                      

1993: Tatt av kvinnen

 

 

Filmmanus

2002: Folk flest bor i Kina

2000: Detektor

1999: Latex (miniserie på NRK)

1995: Moonchild (kortfilm på Den Danske Filmskole)

1995: Jacobs liste (opplysningsfiksjonsfilm om klamydia, laget for dansk helsevesen)

 

 

Priser

  • Bokhandlerprisen 1999
  • Cappelen-prisen 1997
  • Kulturdepartementets barnebokpris
  • Trondheim Kommunes kulturpris 2002

Som følge av at han tilhører generasjon x, har også Erlend et syn på tilværelsen som i stadig økende grad treffer og appelerer til unge og ungdom, at vi lever i en ferdigstillt verden. Et sammfund som kun trenger finjustering og vedlikehold. Og her kommer Erlend stadig med treffende tanker og bemerkinger. Kanskje ikke mest i bøkene jeg har tatt for meg, men i boken L, går Erlend rundt med en trang til å bygge noe, eller gjøre noe som ikke har vært gjort før. Dette gjør han interessent for unge lesere. Dette gjør at vi lett kan identifisere oss med bøkene.

 

Kjønnsrollemønsteret er også et gjengående tema i bøkene hans, og særlig framtredene i Tatt av kvinnen. Som en reaksjon på 60 og 70-tallets kvinnesaks kamp, skriver Loe om daffe tøffelhelter og dominerende kvinner. Dog dette er en vinkling som er svært forskjellig fra bok til bok. I ”L” er det for eksempel hovedpersonen som går etter en jente for å få fatt på hennes far’s penger.

 

 

Tatt av kvinnen

Den første boken Loe skrev, Tatt av kvinnen, ble ikke noe umiddelbar salgssuksess, til tross for gode omtaler. De store massene oppdaget først denne boken etter at stormen rundt naiv.Super hadde lagt seg, og Erlend Loe var blitt mer av et merkenavn.

 

Handlingsreferat

"1) Det var på den tiden hun begynte å komme oftere.

 Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg

 ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, om

 hvor godt det er bare å være alene..."

 

Slik begynner Erlend’s første roman. Og jenta som omtales er Marianne, som er hovedpersonens store fokus gjennom hele boka. Hun begynner, som starten indikerer, at hun er godt på vei med å feste grepet om hovedpersonen, som vi aldri lærer å kjenne navnet til. Hun hadde bare kommet en kveld, ut av intet for alt vi vet, og begynner så å okmme oftere og oftere. Hun vil at han skal være forelsket i henne, og er hele tiden veldig interisert i å få fatt på følelsene hans. Men det er det eneste hun bryr seg om, om han er forelsket i hennne. Ellers handler hennes liv mest om seg selv og det som har hendt henne. Vi får innblikk i hvordan hovedpersonen ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til henne, at han ikke tør være like ærlig og direkte som henne. Noe som snart fører til at hun flytter inn hos ham. Hun drar med seg en forferdelig kremgul kommode. Denne blir indirekte, og ubevisst for hovedpersonen selv, symbolet på hvor lite han synes hun passer inn i livet og leiligheten hans.

 

Han begynner å gå i svømmehallen for å få litt alene-tid. Et sted han etterhvert bruker mer og mer tid.

 

Når han noe senere mister jobben ser Marianne det som en gylden mulighet til å dra på ferie, på interrail. Så det gjør de, for når Marianne har bestemmt seg for noe, eller føler på seg at noe er riktig, så er det slik, uavhengig av hva hovedpersonen synes eller tenker. De drar på måfå nedover europa, og tar pauser der de føler for det, før de til slutt ender opp på en gjestegård i Frankrike. Her blir de fort kjent med et svensk par som bor i nærheten, og de får ta inn der. Marianne blir fort bestevenninde med fruen i huset, som også heter Marianne, og ønsker å bli værende en stund, selv om hovedpersonen gjør det klart at han ikke ønsker å bli værende særlig lenge. Han drar så videre alene, og oppholder seg en kort tid i ”en by som er passelig stor”, før han drar hjem.

 

Når Marianne omsider også kommer fortsetter forholdet som før, intill Mariannne får jobb. Det er en stilling som førskolelærer på en liten øy. Hun flytter dit og de to skriver hverandre ofte, helt til Marianne plutselig blir veldig dårlig til å svare. Hun er avvisende på telefonen og hovedpersonen bestemmer seg for å dra ut og besøke henne. Der sitter Tor på Mariannes hybel, de er vist kjærester, og hovepersonen drar hjem.

 

Han er deprimert og har kjærlighetssorg, men begraver den ved å dra på utdrikkningslag til en slektning av naboen. Her møter han Lollik, som han bruker, i hovedsak for å hevne seg på Marianne. De to drar ut til Marianne, hans hensikt er å gni det i trynet til Marianne, men uten særlig hell, og det ender med at han ber Lollik ”dra til helvete!”.

 

Tilbake i byen kommmer Marianne tilbake, ikke krypende, men tilbake. De blir sammen igjen, til tross for at Marianne er gravid med Tor.

 

Boken ender slik:

”300) Og midt på natten våknet jeg.

 Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal

 leve mitt liv er meg.”

 

Komposisjon

Boken byggd opp av 300 ”kapitler”, men det minner mer om litt grove avsnitt, idet det finnes ca 2 kapitler på hver side, der sidene tilsvarer 1/3 A4.

 

Hele boken er skrevet i 1.person, der hoveddelen av handlingen uttrykkes gjennom dialog og beskrivelse, mens vi får et mer personlig malt bilde gjennom hovedpersonens tanker og refleksjoner, ofte veldig detaljerte og bestående av mange bilder og symboler.

 

Den dramatiske oppbyggingen i boken er rimelig klassisk, men med et par små, vellykkede, modifiaksjoner. Spennningskurven er meget tradisjonell, men den brå og oppsiktsvekkende slutten viker noe fra den klassiske dramaturgien. Men dette er, i mine øyne, et av de beste grepene i boken. Den åpner for egne tanker, den er uventet og får leseren til å lure på om boken virkelig kan ende slik, noe som fører til tankegang og refleksjon hos leseren. Det at man skal tenke gjennnom sin egen tilværelse tror jeg er et av Loes mål med boken, og er forøvrig temaet i flere av hans verker, deriblandt Fakta om Finland og Doppler.

 

Et virkemiddel som flittig brukes gjennnom boken er kontrasten. Her er vel kontrasten mellom jeg-personen og Marianne den aller tydeligste, i at hun er en bestemmt dominerende person og han er en ubestemmt tøffelhelt. Kontrasten mellom Lollik og Marianne er også meget markant, og er med på å forsterke jeg-personens trang til et oppgjør med Marianne. Lollik er i seg selv en minst like stor kontrast mot jeg-personen som Marianne, men har de trekkene Marianne mangler, og blir derfor et naturlig ”pause”-forhold for hovedpersonen.

 

Personkarakteristikk

Jeg-personen i boka, som også er fortelleren, er en ung mann på mellom 25 og 30år. Han arbeider som alt-mulig-mann i en bedrift, en jobb det virker som han bare har beholt fra studietiden. Han er en rolig, noe tilbakeholden kar, som for en dominerende kvinne som Marianne er veldig lett og kontrollere, noe hun gjør med den største enkelhet.

 

Vi får intrykk av at han har vokst opp i en kjernefamilie, idet han minnes gode julefeiringer med familien. Han er jevnt over en ganske gjennomsnittlig mann i tyveårene, som de fleste vil finne det enkelt å identifisere seg med.

 

Et karaktertrekk ved han er at han søker, strekekr seg ut og leter etter noe. Han vet ikke helt hva han søker eller hvorfor han gjør det, men han føler hele tiden at han e på utkikk etter noe. Han nevner det aldri, men vi merker det i forholdet til Marianne, der han til stadighet søker bekreftelse på forholdet deres. Videre, i Frankrike, dukker symbolet på dette opp, gjennom et ilde han kjøper. Her er det en figur som prøver å fange en kjempediger blå klump med en mye mindre håv. Og vi kan se på dette som han selv, at han har dårlir redskap eller grunnlag til å finne seg selv i den situasjonen han er i med Marianne. Det at han må gjøre andre ting enn hva han vil, fordi Mariannne fortrenger hans tanker og ønsker. Men boken ender som kjent med at han finner seg en større håv...

 

Universet

Universet er veldig egosentrisk, vi er hovedpersonen, og alt annet får vi vite gjennom han. Universet ommfatter folk han omgir seg med og noen få steder han jevnlig besøker eller som er av annen betydning for han.

 

Marianne er den nest mest selvfølgelige karakteren i han univers, etter han selv, og hun er nesten den som styrer det som skjer i hans univers. Hun er hans nærmeste gjennom hele boken, og påvirker i stor grad hva han foretar seg.

 

Glenn er hans badstue-kompis. Han er den , rolige og ”normale” kompisen hans. En slags god engel på skulderen han kan konsultere dersom han er i tvil om noe (der Marianne er den onde djevelen).

 

Foreldrene med den bekymrede moren er det stabile, og han har et meget godt forhold til dem, selv om han synes moren bekymrer seg for mye.

 

Faren til Marianne er den irrasionelle som hovedpersonen vil at skal forstå det at han tar hånd om datteren hans. Han er ytterpunktet av Mariannes bedrevitende oppførsel.

 

Obersten de tar inn hos i Frankrike er en slags bestefar-figur som hovedpersonen blir fasinert over, men ikke bundet til. Dette gjør at han får en avstand til historiene hans og fasinasjonen blir dermed mindre. Obersten har imiddlertid en forståelse som får innvirkning på hovedpersonens valg om å dra videre uten Marianne.

 

Oberstens Kone, Marianne, har liten direkte påvirkning på hovedpersonen, men hjelper han med å forstå at Marianne ikke har ham som hovedfokus, hverken på reisen eller i livet. Dette fordi hans Marianne bruker mer tid med Oberstens Marianne enn med han.

 

Det legges lite vekt på de forskjellige stedene i livet hans. Leiligheten og svømmehallen er nesten de eneste stedene av betydning. Her blir leiligheten rakst et bilde på han selv. Hvordan han blir invadert og overkjørt av Marianne, som vi finner igjen i den kremgule kommoden hun drar med seg. Han hater denne fra første dag. Og det ender med at ha stadig oftere rømmer til sin ”seg selv”-plass, som er svammehallen, hvor han til en viss grad får avreagert. Her er det også han treffer sin ”gode samvittighet”, Glenn, og svømmehallen blir derfor den ultimate plass for å finne sammenhenger og ro, og han benytter seg derfor av den oftere og oftere.

 

Utover i boken ser vi at universet går fra å være en nogenlunde stabil tilværelse, der han får avreagert ettersom spenningen i hjemmet bygger seg opp, noe som holder livet på skinner. Når han imiddlertid mister jobben og de bestemmer seg for å dra på interrail svekkes denne balansen kraftig, idet han hele tiden må følge og føye Marianne. Men også her finner han måter å avreagere på, først i form av at han kjøper bildet av strekmannen med hov. Videre finner han mye ro i bare å se på dette bildet. Men vi ser mer og mer at det bygegr seg noe opp idet han mer enn før prøver å motsi Marianne, sier at han vil noe annet eller at hun tar feil, men det ender fortsatt med at hun får det siste ordet. I Frankrike finner han igjen et svømmebasseng han kan benytte seg av, noe som roer han for en stund, men som etterhvert viser seg ikke å være tilstrekkelig, idet han her har ”publikum” i obersten, og her finne singen Glenn. Dette fører til en liten topp for han, som fører til at han reiser videre uten Marianne. Her hører vi ikke mer om maleriet eller svømembassenger, ikke før han er vel hjemmeog Marianne også returnerer. Han begynner å gå i svømmehallen igjen, men slutter idet Marianne flytter ut på ei øy for å undervise. Da han finner ut at hun har en affære med Tor, drar han på utdrikkningslag, blir skikkelig full og plukker med seg Lollik hjem.

 

Rekken av avreaksjoner slutter ikke før kapittel 300

”300) Og midt på natten våknet jeg.

  Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal

  leve mitt liv er meg.”

 

Oppsummering

Boken tar for seg temaet å finne seg selv i samfundet vi lever i, med nye kjønnsroller og stadig høyere krav til det ”å være noen”. Den bearbeider temaet med en  humoristisk måte, men er samtidig alvorlig gjennom hele boken. Og kanskje er det dette som gjør at boken har oppnådd den klutstatusen den har, at den tar opp et dagligdags og vanskelig tema og gjør det humoristisk men skikklig.

 

 

Naiv.Super

Naiv.Super står som min klare favoritt blandt norske verker jeg har lest. Ingen over, ingen ved siden. Utgitt i 96, møtt med strålende kritikker og ble umiddelbart en salgsuksess. Dette markerte Loes store gjennombrudd, og han gjorde seg her raskt bemerket blandt ungdommen.

 

Den enkle måten boken er skrevet på, kombinert med treffende humor hele veien, gjør denne boken elsket av en hel generasjon.

 

Handlingsreferat

”Jeg har to venner. En god og en dårlig. Og så har jeg min bror. Han er kanskje ikke like sympatisk som meg, men han er ok.”

 

Boken begynner i jeg-personens bursdagsselskap hjemme hos hans foreldre, her bestememr han og broren seg for å spille krokket, et spill som hovedpersonen taper. Dette er dråpen som får hele hans eksistens til å gå i stå. Han setter seg ned og gråter og synes livet mangler mål og mening. Broren klarer ikke helt og trøste han, men det umiddelbare sammenbruddet roer seg noe ned. Han får så tilbud om å flytte inn i brorens leilighet mens broren er bortreist en måneds tid. Dette takker han ja til, og benytter anledningen til å si opp alle avtaler og forpliktelser i livet sitt, inkludert studiene og hybelen sin. Her lager han sin første liste.

 

(Jeg har)

”-En god venn

-En dårlig venn

-En bror (i Afrika?)

-Foreldre

-Besteforeldre

-Et stort studielån

-En Cand.mag.-grad

-Et fotoapparat

-En håndfull (lånte) penger

-Et par nesten nye joggesko”

 

Han fortsetter å skrive slike lister utover boken, som et mål på sin eksistens og sin tilværelse. Han skriver også faxer til Kim, den gode vennen, siden han bor på ei øy og jobber som meteorolog der. Kim sender flere faxer enn jeg-personen, men han synes det er greit. Han prøver å leve så enkelt som mulig, men sliter stadig med tid. Dette rokker hans eksistens, og dette klarer han ikke å innrette seg etter.

 

” Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid.”

 

For å avreagere kjøper han en rød ball. Denne kaster han mot en vegg i bakgården og tar så imot den når den kommer tilbake. Dette gjør han lenge, og ganske ofte. Han trenger det for å få utlignet balansen i livet sitt til en viss grad.

 

En dag han står slik og kaster kommer Børre, en 5-åring som bor i naboleiligheten. De to blir raskt kjent, og ved en senere anledning, da Børre’s far må besøke sin syke mor på sykehuset blir Børre igjen hos Jeg-personen. Dette faller sammen med at broren har best ham om å kjøpe en bil for ham, slik at alt er klart til han kommer hjem igjen fra Amerika. Dette synes hovedpersonen er spennende, selv om han er en smule skuffet over at broren var i Amerika og ikke i Afrika. Det er liksom ikke like spennende der.

 

Hovedpersonen og Børre finner så en fin bil. En volvo. Denne drar de ut med for å prøvekjøre, og på denne turen treffer hovedpersonen Lise. Hun er storesøsteren til ei jente Børre skal kjøpe noen småting av, han fant en lappe på nærbutikken med liste over ting hun ville selge. Hovedpersonen synes lise er søt, men gjør ikke noe mere med det ved dette besøket.

 

Tilbake i leiligheten fortsetter han sin tilværelse, han leser en bok av professoren Paul. En bok om tid. Denne forstyrrer personen ytterligere, og han innser etterhvert at ballen ikke strekker til. Det ender med at han kjøper et bankebrett. Han banker i timesvis.

 

Etter en lang runde med bankebrettet kom hovedpersonen frem til at han måtte foreta seg noe. Gjøre et grep for å få orden i tilværelsen. Med dette som motivasjon dro han og kjøpte volvoen han hadde bestemt seg for, og kjørte ut til Lises hus. Men hun bodde i byen, og hadde bare vært på besøk den dagen han var der med Børre. Han fikk nummeret hennes og ringte henne og ba henne ut på en kaffe. De begynnte å treffes oftere.

 

På grunn av dette kvier hovedpersonen seg da broren inviterer han til å komme å besøke han i NewYork. Broren har invitert han fordi han mener jeg-personen vil ha godt av å skifte miljø, få sett verden. Men kan kvier seg som sagt, mest på grunn av Lise. Hn føler han begynner å få til en balanse i sin eksistens.Men Lise overtaler han til sliutt til å dra, hun ser også at det kan være godt for han.

 

Inntrykket NewYork har på hovedpersonen er enormt. I løpet av besøket ser han masse nye ting. Store bygninger. Folk som gjør rare uvanlige ting, og folk som ikke gjør noe. Han ser så mye, så mange, og så store ting, at han begynner å føle seg ubetydelig. Tanken om at verden ikke avhenger av han, og at han kan slippe ned skuldrene og være seg selv. Ingen bryr seg.

 

Dette blir en åpenbaring for hovedpersonen. Boken slutter så med følgende tankerekkke fra flyturen hjem.

 

”Når jeg kommer hjem vil jeg kjøpe meg en sykkelhjelm.Og jeg vil ringe Lise og fortelle

henne at jeg syns livet er litt som en reise, og at jeg kanskje, men bare kanskje, er en

kjernekar.”

 

Komposisjon

Teksten er enkelt oppbygd, men benytter seg av flere grep som øker leselysten og leseopplevelsen. Alt med unntak av det første kapitelet er kronologisk opplagt. Det første kapittelet er et tilbakeblikk på det øyeblikket alt gikk i grus hjemme i hagen, etter hans tap i krokketkampen. Kapittlene er forholdsvis korte, men har hvert et tema som er beskrevet i tittelen, for eksempel ”Heis”, ”Dyrene” og ”Lille kattepus”. Disse refererer til ting som har stor betydning for hovedpersonen i kapittelet vi skal til å lese.

 

Dramaturgisk følger denne boken den klassiske modellen til det fulle. En brå og raskt fengende begynnelse, så nedtoning til en rolig oppbyggende mellomdel fram til det store klimakset da han bestemmer seg for å dra til Amerika, for så å få en noe nedtonet avsluttning, med en litten oppsving de siste sidene. Dette gjør at leseren med en gang fanges i fortellingen og så følger på hele veien med en higen etter å vite hvordan det går, for så å få payoff i klimakset og en liten ekstra payoff de siste sidene. En nøye utprøvd og særdeles vellykket metode å bygge opp påde litteratur og film på, og benyttes derfor i det aller meste som produseres for tiden.

 

Fortellerteknisk er dette imiddlertid en frisk og spenstig bok. Her brukes det mange sterke og meget effektfulle grep. Det mest omtalte og mest tydelige er Loes korte setninger. Disse er lett å finne også i Tatt av kvinnen, men gjør seg ikke bemerket før i naiv.Super. Disse benyttes med to hensikter. Den ene er å bygge karakteren til jeg-personen. Han fremstilles gjennom dette språket som enkel, uten mange ”store” problemer i tankene. Et uavansert språk, som et barn.

 

Det andre grepet er ikke like tydelig ved første kikk, men ikke mindre effektfullt. Han bruker nemlig et meget mer avansert språk, med vanskeligere ord og lengre setninger, når han opplever ro og harmoni. De korte setningene derimot benyttes når karakteren kjeder seg, føler uro eller føler seg deprimert. Han orker ikke lage lengre setninger. Dette skaper en kontrast som fremhever han humørsvingninger, og som til enhver tid forteller oss hvordan hovedpersonen føler seg i en gitt setting.

 

Handlingen i boken blir forøvrig gjengitt gjennom en fortellende jeg-person. Han forteller oss til enhver tid sine tanker og følelser, samt hva han og andre sier. Her benyttes altså indirekte tale, og det benyttes mye. Det gir en spesiell leseropplevelse som føyer seg inn i rekken av detaljer og grep som er gjort for å forsterke bokens budskap.

 

Et annet slikt grep er hovedpersonens trang til å skrive lister.

 

”Dette er ting jeg mener aldri burde animeres i reklamesammenheng.

-Kjeks og rødvarer

-Melkeprodukter

-Sjokolade

-Kjøttvarer

-Fiskeprodukter

-Vaskemidler (og oppvaskhansker)

-Egg

-Frukt og grønnsaker-klokker”

 

Dette er en ganske typisk liste hovedpersonen har laget. Den tar utgangspunkt i noe han liker eller misliker, og ramer opp alt han vet som faller under samme kategori. En annen liste var ”Dyr jeg har sett”, denne lagde også Børre (og Børre’s far), og det ble en liten konkuranse.

Disse listene er et forsøk fra hovedpersonens side på å få system på ting i livet. Han liker lister fordi de er ærlige og fordi han kan lage lister over nesten alt.

 

Broren synes ikke noe om listene hans. Han er heller ikke noe fan av bankebrettet hans. Broren er i første del av boken en kontrast til hvoedpersonen. Han er voksen, balansert, mindre sympatisk (ifølge jeg-personen) og han liker ikke lister eller bankebrett. Hen er det meste jeg-personen ikke er, og står som en kontrast til hovedpersonen. En kontrast som forsterker det at jeg-personen ikke har orden på livet sitt. Det at han mangler noe, noe broren har. Dette er perspektiv, og det er dette jeg-personen får under New York turen. Etter turen er broren en kjærnekar, og minst like sympatisk som jeg-personen. Og han liker bankebrettet.

 

En annen kontrast i hovedpersonens liv er tid og rom. En kontrast som kommer opp i stort sett alle omtaler jeg finner om naiv.Super. Selv ser jeg ikke tid og rom som en side av samme sak, selv om relativitetsteorien sier det. Men grunnen til at dette trekket blir så hyppig nevnt er betydningen det har for hovedpersonen. Han er så godt som tapt i tanker om tid. Det er tanken om tid, om den eksisterer eller ikke, som er det store spørsmålet i livet hans. Og det er her kontrasten ligger. I betydningen de to tingene har for hovedpersonen, der den ene er han helt likegyldig, og den andre fører han langt ned i kjelleren.

 

Her er det imiddlertid vi ser den største utviklingen hos hovedpersonen. Og dette er bokens hovedtema, jeg-personens forhold til tid, hvordan han takler den og hvordan han til slutt overkommer frykten for den.

 

Til og begynne med er alt helt fint, han har bursdag og spiller krokket. Men så faller alt i grus, og tid blir et problem. Han begraver seg i tanker om tid, og trenger en ball om et bankebrett for å komme over de værste kneikene. Så finner han Paul’s bok, og forvirrer seg lenger ned i sin tid’s depresjon. Men dette snus da han treffer Lise. Han sliter fortsatt med tid, men har nå en grunn til å komme seg ut oftere, og en mening i hverdagen. Intill han blir invitert til statene av sin bror. Både Lise og broren mener han vil få verdifullt perspektiv av å dra, men han liker ikkke tanken på å reise fra hverdagen som endelig begynner å å mening. Han må igjen banke, men blir til slutt overtalt til å dra. Dette er et stort skritt for hovedpersonen, idet han tar et stort skritt i uvissheten, en uvisshet han frykter, og lenge har kjempet imot. Men han drar. Og i løpet av turen finner han noe uventet, nemlig perspektiv. Perspektiv på tid.

 

Dette gjør mye for hovedpersonen, og det gir han balanse og ro i tilværelsen. Følelsen av å være ubetydelig i den store byen New York gav ham harmoni. Dette gjennoppretter den normale følelsen av helhet som karakteren har savnet, og han ser frem til å fortsette hverdagen hjemme.

 

Boken har også en undertone, et budskap som forteller oss at vi skal sette pris på de enke tingene i livet, og ikke tenke for mye på eller bekympre oss for de store tingene. I en komplisert verden kan det å banke pinner kan være en fin måte å få avreagert på, så lenge man har perspektivene iorden.

 

Personkarakteristikk

Hovedkarakteren i denne romanen er en helt vanlig mann som ganske enkelt har møtt veggen, mistet motet og skjønner ikke helt hva hans hensikt er i verden. Han liker enkle ting, baller, bankebrett, sykkelen sin og Lise. Hans problem henger sammen med at han søker etter hvem han er. Han har vært student lenge, og slik jeg forstår det har han studert litt på måfå, uten noe klart mål. Han sier opp alle forpliktelser for å finne ut av hvem han er og hva hans plass i verden er. Karakteren utvikler seg mye gjennom boken.

Broren, er ifølge jeg-personen, mindre sympatisk enn han selv. Men det er nettop broren som til syvende og sist drar han ut av leiligheten for å vise han verden. Dette er grepet som fører hovedpersonen tilbake på rett spor, og han innser etterhvert at broren er minst like sympatisk som han selv.

 

Kim er en god venn som i boken fungerer som en alltid positiv person som alltid prøver å få sin positive holdning til å smitte over på jeg-personen. Han er en hovedpersonen får tilbakemeldinger fra, når han fakser ut tankene sine. Han er også stort sett den eneste hovedpersonen har særlig kontakt med i førsta halvdel av boken.

 

Hans dårlige venn er et energi-sluk for hovedpersonen, og han blir utmattet av å treffe han, Han krever konstant oppmerksomhet, og er sælig lite sympatisk. Han skryter av jenter han har vært med, og snakker ufoint om dem. Dette gjør jeg-personen utmattet og ubalansert.

 

Foreldrene har han er godt forhold til, selv om vi ikke hører mye om dem eller fra dem. Han er glad i minner fra barndommen, og der er de en viktig del. Barndommen er viktig for jeg-personen. Han har liten lyst til å bli voksen.

 

Lise. Lise er søt, snill, omtenksom, flink og søt enda en gang. Hun får fram det litt voksnere i hovedpersonen, men han er forelsket som en unge. Han krever ganske lite, og er kjempeglad for at han har en jente å være glad i. Hun gir han mening i hverdagen.

 

Paul er den flinke og allvitende i boken. Han er på en måte litt som gud. Han er en Jeg-personen vender seg mot når han er lengst nede. Til han stiller hovedpersonen store spørsmål til sin eksistens, og her leter han etter svar.

 

Univers

I denne boken er universet mer egosentrisk enn i noen av de andre bøkene. Denne boken handler om jeg-personen, og stort sett bare han. Her spiller de andre virkelig bare biroller, mer eller mindre betydelige sådan, men fortsatt bare biroller.

 

Vi oppfatter hele universet gjennnom jeg-personen, som er fortelleren i boka. Vi får derfor alt farget på hans måte, og sett med hans perspektiv. Vi får beskrevet tanker og følelser. Gjenstander han bemerker seg, men omgivelsene gir han oss lite informasjon om. Det er de små tingene som utgjør virkeligheten til jeg-personen i hele den første delen av boken. Dette endrer seg imiddlertid med karakteren selv, på samme måte som lengden på setningene sier noe om humøret hans, sier miljøbeskrivelsene noe om perspektivet hans. For miljøbeskrivelsene øker i detalj og omfang, ettersom karakteren føler seg sikkrere på seg selv. Her ser vi altså klart at karakteren er med å forme universet som formiddles til leseren, og at dette har direkte linjer til hans sinnstilstand.

 

Oppsummering

Naiv.Super er en meget spesiell bok for mange, idet den ommhandler et enkelt tema og er skrevet for å treffe en stor målgruppe. Den er humoristisk men fortsatt alvorlig. Tar opp et tungt tema på en latterlig lett og enkel måte, og gjør med det temaet mye mer tilgjengelig for lesere som vanligvis ikke ville brydd seg med slike tanker.

 

Dette er en bok generasjonen som ikke leser.

 

 

Fakta om Finland (kort)

Fakta om Finland kommer som en naturlig oppfølger i serien jeg-personer som tilfeldig treffer jenta i sitt liv og får det godt sammen med henne, til tross for omstendighetene. Den har mange av de samme ingrediensene som de andre bøkene, men er blitt noe voksnere.

 

Den har fått en noe annen mottagelse enn sine forgjengere, i at pressens begeistring var dempet og at kritikerne i mindre grad hadde noe å si.

 

Handlingsreferat

”Jeg Drømmer om vann igjen. Drømmer at vannet er på meg og i meg og rundt meg, og at det flyter og flommer og drypper, og jeg har hørt at det å drømme om vann betyr forandring og hver gang jeg drømmer om vann tenker jeg; satan, forandring nå igjen. Skal det aldri ta slutt?”

 

Slik begynner altså Loe’s fjerde roman, Fakta om Finland. Den handler om en brosjyremaker, som gjennom boken har som oppgave å utforme en brosjyre om Finland, som skal lokke norske turister til landet.

 

Boken begynner den morgenen jeg personen skal i første møte med den Finske ambasaden, som skal intervjue han før han får brosjyre-jobben. Han er noe sent ute, og når han kommer ut finner han at bilen hans er borte, stjålet tenker han. Han tar så taxi til ambasaden, der han lirer av seg sin gode kjennskap til Finland, a han har en bestemor derifra, fine minner han har sammen med henne. Han kjenner også kulturen og språket tilstrekkelig godt. Noe som alt er løgner. Han har ingen bestemor der, og vet i bunn og grunn lite om landet, han har ikke engang vært der.

 

Når han kommer hjem finner han ut at bilen, for tredje år på rad, er blitt tauet bort av falcken i forbindelse med gatefejingen før 17.mai feiringen. Dette ergrer han veldig mye, men han kommer over det når han drar for å hente bilen igjen. På Falck treffer han ei jente, som vi bare blir kjent med som ”søsteren”. Dette fordi hun har en lillebror som heter Bim, som også blir en stor del av boken etterhvert. Han forelsker seg umiddelbart i søsteren, noe som fører til at han feilparkerer og får tauet bilen sin igjen allerede samme kveld.

 

De to blir raskt bode venner, og vel så det. Men broren blir som sagt også en viktig del av boken. Han har nemlig lest i overkant mye i gamle ættesagaer, og blitt involvert med en gruppe nynazister. Dette fører til at jeg-personen og søsteren ved flere anledninger må ut og lete etter han, og hente han hjem.

 

Utover boken er det veldig lite som skjer, men hovedpersonen jobber jevnt med å samle fakta om Finland, selv om dette går noe langsomt. Jeg-personen tar seg også et navn, som et ledd i å bygge et forhold med Bim. Dette navnet er ”Njål”, som han har tatt ifra Njålssagaen, som også Bim har lest, opptil flere ganger. Dette gjør at Bim ser litt opp til Jeg-personen, og de utvikler etterhvert et litt far sønn fohold, men Njål oppfører seg selvsagt ikke like autoritær og bestemmende, idet han ikke vil benytte seg av autoritet han ikke har.

 

Dette forholdet til tross, stikker Bim av i siste halvdel av boken. Han har dratt sammen med nynazistene og befinner seg på ei fiskerhytte nederst i Gaula. Han har ringt hjem for å fortelle hvor han er, tydelig redd i stemmen. Njål (jeg-personen) blir da sendt for å redde han derifra, noe som forsåvidt går problemfritt, men som betyr mye for Bim.

 

Boken slutter med at Jeg-personen løper i stafett, han løper sammen med søsteren på falck’s stafettlag. De vinner ikke, men slår iallefall den finske ambasaden. Når de kommer hjem har Bim’s kamerater funnet ham i Jeg-personens leilighet, og satt fyr på den. Bim har kommet seg ut, det har ikke notatene til Finland brosjyren.

 

”Det er en velsignet brann. Det er den beste brannen jeg har hatt.”

 

Personkarakteristikk

Jeg-personen, også kjent under aliaset Njål, er en klassisk Loe karakter, som er i en voksen og ryddig del av livet sitt. Kanske 30 år, og er etablert med leilighet og faste holdepunkter i livet, men han jobber som freelance som brosjyremaker. Men han er kanskje en smule mer skitten enn Loe’s tidligere karakterer, men han har den samme ”gi faen”holdningen til ting han misliker. Vann plager hovedpersonen, vann symboliserer forandring, hovedpersonen er redd forandring. Han søker etter noe. Og finner det gjennom en åpenbaring på siste side. Han finner ikke noe, men legger ensomheten bak seg og får en tilværelse med Bim og søsteren.

 

Søsteren er en søt, snill, sympatisk, hardt-arbeidende jente, som hovedpersonen forelsker seg i umiddelbart. Hun ofrer studiene for lillebroren som hun må jobbe for å brødfø. Hun blir en person hovedpersonen kan forholde seg til å være sammen, noe han ikke har for mange av. De føler seg trygge sammen.

 

Bim sliter med nynazistiske kompiser. Han trenger mye oppdragelse og en sterk skikkelse å se opp til. Hovedpersonen får denne rollen, og dette gjør at han blir noe mer ansvarlig, og prøver å ta hånd om Bim. Og det er på grunn av Bim at leiligheten blir brent ned og hovedpersonen finner det han har letet etter.

 

Univers

Igjen dreier ting seg om hovedkarakteren, men på en ny måte. Her får vi forklart større sammenhenger og ikke bare ting hovedpersonen opplever der og da. Dette gir boken mer kjøtt og fylde, men gjør den ikke nødvendigvis spenstigere av den grunn.

 

Birollene spiller en større rolle enn før, noe som tar fokusen litt bort fra jeg-eprsonen til tider. Det legges også mye større vekt på omgivelsene i denne boken, miljøer og settinger. Den gir inntrykk av et mer moderne, voksent menneske. Og utviklingen i hovedpersonen tengne mye ved hjelp av nye syn på miljøene. Dette er det som i størst grad skiller denne boken fra Erlend Loes andre romaner.

 

Oppsummering

En voksen Erlend Loe bok. En bok som ikke ble huiet opp av anmeldere og ikke slaktet av kritikerene. Et voksnere miljø, med forpliktelser og voksne problemer. Boken er ikke lenger en bok for generasjon X, men for en større målgruppe.

 

Erlend Loe humoren er med å løfte boken, men her er hovedpersonen (desverre) blitt voksen.

 

 

Doppler

Loes siste bok, Doppler, ommhandler hans kanskje mest opprørske karakter, Andreas Doppler. Boken er en etterlengtet tilbakevending til Loes karakteristiske opprørskarakterer, og har blitt meget godt mottatt. Den har en alvorlig undertone, tar opp ordentlige temaer og takler dem på enkle, naive og humoristiske måter.

 

Handlingsreferat

”Min far er død.

Og i går tok jeg en elg av dage.

Hva kan jeg si.”

 

Ja, hva kan jeg si. Loes kanskje mest usannsynlige roman så langt, og kansje den med det sterkeste budskapet. Historien begynner med at Doppler har drept en elg. Etter måneder i skogen har han drept en elg. Han hadde lenge levd av bær i skogen, og frossenmat han hadde vært å hentet seg hjemme hos folk i nabolaget når de var bortreist. Nå var frosten kommet, og de husene med enkles tilgang til mat hadde skaffet seg alarm. Sulten som han var, utarbeidet han en plan for hvordan han skulle drepe den. Det han ikke forutser når han nedlegger sitt bytte er at elgen han nettop har drept, har en kalv. Denne kalven begynner i forvirringen å følge Doppler overalt han drar. Den blir hans bestevenn.

 

Doppler har flyttet til skogen etter å ha fått nok av mennesker. Han hater mennnesker, men har likevel lagt en kone og to barn, en god jobb og en formidabel økonomisk situasjon bak seg for å bo i skogen. Det gikk opp for han en dag han var ute og syklet slik han pleide, men syklet seg av. Han slo seg kraftig, og ble liggende lenge å tenke, ogg det gikk opp for han at han ikke kunne fortsette tilværelsen slik han gjorde nå. Og uten videre varsel flyttet han ut i skogen, der ahn altså levde av landet, og skogens naboer.

 

Dette er hans opprør og hans oppgjør mot sammfundet, økonomien og menneskene. Han hadde alltid vært flink på skole, i jobb, i ekteskap, som far og i alt annet. Han hevder selv at dette var hans forbannelse. Han ville leve et enklere liv, der ingen krevde flinkhet av han, der han bare kunne gjøre det han følte for, og greie seg med det. Og dette var akkuat det han gjorde i skogen. Han gjorde ingenting, bare nok til å leve.

 

Videre i boken blir han kjent med en av de han tidligere har vært og hentet mat hos. Vedkommende fanger ham idet Doppler prøver å stjele en diger toblerone-sjokkolade fra kjøkkenet hans. Herr Düsseldorf, er pensjonert og bruker all sin frotid på å bygge en scene fra 2.verdenskrig, i scala 1:20, på stuen sin. Til minne om hans far som døde akkurat der, og på akkurat det klokkeslettet modellen er en kopi av. Han er en ensom og melankolsk-deprimert mann. Og et merkelig vennskap utviklier seg mellom dem. Doppler stjeler alikevel sjokoladen, uten at dette gjør noen forskjell for Düsseldorf.

 

Doppler’s kone er (forståelig nok) noe fortvilet over mannens oppførsel, og krever etterhvert at han kommer hjem, noe han nekter, men kommer alikevel hjemmom for å passe barna og huset når hun skal på langhelg med noen venninder. Han har ikke noe valg. Den andre natten får han uventet besøk. En innbruddstyv komemr for å hente stereoanlegget deres, men blir naturligvis stoppet av Doppler, som forøvrig tar godt imot ham, tilbyr ham kaffe (med noe sterkt i), og de to setter seg ned for en prat. De utveksler erfaringer om sammfundet og livet, og det ender med at Doppler gir ham DVD-spilelren og DVD-samlingen deres, for å kompansere for tapte arbeidsinntekter som følge av praten deres. De respekterer hverandre, og noen måneder senere finenr Doppler en julepresang fra Roger, som tyven heter, utenfor teltet sitt i skogen. En dirk, uten at denne får videre betydnign i denne boka. Dog dette er et tydelig opplegg for en senere payoff, som jeg venter meg i neste bok (en tekst etter siste side anntyder en oppfølger).

 

Doppler er rett gjennom en merkelig karakter, som har mange særegenheter. Han er den klassiske søkeren som Erlend har skrevet om helt siden Tatt av kvinnen, men søker han noe han kun kan finne gjennom isolasjon og egeninnsats. Han ønsker seg tilbake til naturalhusholdningen, og bytteøkonomien. Han får liten støtte for det han driver med, men støtte fra folk som Düsseldorf, Roger og butikkeieren på Ica hjelper han godt på vei. Et av hans andre særtrekk er hans grunnleggende behov for et par enkle ting, blandt annnet Skummetmelk.

 

Skummmet melk er, ifølge Doppler ”det ypperste av hva menneskeheten så langt har klart å oppnå.”. Han har inngått en avtale med denne butikkeieren om at han skal sette ut en viss mengde melk til han et par ganger i uken. Dette betaler Doppler med elgkjøtt. En seier for Doppler og bytteøkonomien.

 

Som nevnt ble han godt kjent med Düsseldorf, den modellbyggende pensjonisten. Og det er nettop hans hengivelse i dette modellprosjektet, som hangjør for å ære sin far, som fører til et vendepunkt for hovedpersonen. Han ønsker også å hedre sin far, som hadde gått bort bare kort tid før fallet på sykkelen og hans inntreden i skogen. Han skal bygge en totempel, en veldig stor en.

 

Byggingen av denne totempelen tar hele siste halvdel av boken, og handler om det enkle. Den er for hovedpersonen et oppgjør med sin far, som aldri gjorde noe spesielt av seg. Han mener han ikke kjente sin far, men vil hedre han for den han var. Som et symbol på at filnkhet ikke betyr noe reiser han en totempel over sin udugelige far.

 

Under byggingen får han høre at konen er gravid. Hun har termin midt i mai, og da har han med å komme hjem, da må han være ferdig med dette tullet. Han sier ”grei skuring”, uten å mene det. Han drar ikke hjem til slutt, men reiser totempelen, og drar videre. Inn i skogen, sammen med elgkalven Bongo og sønnen Gregus, som var i barnehagealder og bodde hos ham i teltet, den siste måneden. De drar uten klare mål, bare at de ikkke vil vende tilbake til sivilisasjonen enda.

 

”Dette er et felttog. Vi er soldater som skal kjempe til siste mann.

Mot flinkheten. Mot dummheten.

For det er krig der ute.

Det er krig.”

 

Komposisjon

Tilbake etter Fakta om Finland er den enkle fortellerstilen. Og boken er veldig lik naiv.Super i oppbygning, med unntak av kapitteloppbyggingen og de korte setningene. Boken er skrevet in medias res, og vi kommer innn i handlingen like etter at Doppler har drept Bongo’s mor. Kapittlene er veldig lange, og det er bare 4 kapittler i hele boken, hvert kapittel representerer en eller to måneder i skogen (boken begynner først etter et halvår i skogen). Men tar man bort kapittel-titlene i boken, sitter man igjenn med den samme strukturen som i naiv.super. nemlig 1,5 til 3 sider lange kapittler, som i Doppler deles opp med en linjes åpenrom (avsnitt markeres annerledes).

 

Måten plottet utspilles og presenteres på er også likt det i naiv.Super. Vi en usammenhengende start som forklares gjennom en halvside med utdyping som fortsatt er uten sammmenheng, før vi får et tilbakeblikk som setter det hele på plass. Videre utspiller boken sin handling, med små og store problemer og høydepunkter som hovedpersonen tar stilling til og vokser på, før vi nærmest får en åpenbaring helt på slutten og en veldig åpen slutt.

 

Måten språket brukes på i dennne boken er en voksen enkelhet. Hovedpersonen vet hva tilverelsen har og tilby, og han nyter den. Han forteller med lange, rolige og diskuterende setninger. Rettferdiggjør hele tiden seg selv ovenfor leseren, noe som gir et inntrykk av en usikkerhet hos hovedpersonen. Han vet vha han gjør og hva han vil, men vet det egentlig ikke likevel, og ikke helt hvorfor heller.

 

Det at han misliker mennesker er jo en ting, men utover boken møter vi flere karakterer han etterhvert får et forhold til, og som han nyter godt av på flere måter. Han liker imiddlertid ikke alle samtidig, og der tror jeg mye av hans forakt mot mennesker ligger. At han misliker ansamlinger av dem, ikke individene.

 

Utviklingen vi ser hos hovedpersonen er at han går fra å være ”flinke Doppler”, ”Doppler med kuken” og ”familie-Doppler” til å være ”Doppler”. Han vil ikke forholde seg andre, og i motsetning til i andre Loe-bøker snur ikke denne overbevisningen, den forsterkes. Og dette ender med at han tar med seg sønnen og drar videre inn i skogen.

 

En anmelder i VG skriver følgende:

 

”Først og sist er likevel «Doppler» en heidundrende oppvisning i korthogd skrivekunst og et

heroisk felttog mot flinkhetens tyranni. Det er håpløst og vi gir oss ikke!”

 

”Det er håpløst og vi gir oss ikke!”. Dette sitatet er en fantastik treffende beskrivelse av korstoget Doppler har gitt seg ut på, og er på en måte det han sier når han pakker sammen campen sin og drar lengre inn i skogen med Bongo og Gregus.

 

Personkarakteristikk

Doppler er en karakter som bryter alle bånd i søken på seg selv, og en ukomplisert tilværelse. Han setter pris på det enkle i livet, det ukompliserte. Han søker etter sine røtter, gjennom å bryte alle bånd og å komme i kontakt med naturen. Han danner bånd der han tror han får noe praktisk tilbake, men ender opp med å innse at han må finne seg selv uten andres hjelp, noe som leder til oppbruddet som markerer slutten.

 

Düsseldorf er en slik person. Han har stor innnvirkning på karakterein, idet han ser på han som en stor person, som et resultat av sammfundets ubarmhjertighet og som en forsyningskanal. Han blir et bilde på sammfundets ubarmhjertighet, og i så måte et bilde på hva Doppler forakter med sammfundet.

Bongo er elgen til Doppler, og er egentlig den ideelle kompis. Han sier aldri imot og er alltid enig. Han er alt mennesker ikke er.

 

Sønnen Gregus er for Doppler et problem, idet han er redd for at sønnen skal bli like ”besatt av flinkhet” som han selv var. Dette er grunnen til at han tar han med når han reiser til skogs. Gregus skal slippe å leve med et konstant prestasjonspess. Han skal få leve livet sitt etter egne verdier, slik Doppler prøver å få til i skogen.

 

Univers

Også alt i denne boken blir fortalt av og ommhandler i stor grad hovedpersonen. Men skiller seg fra de andre i at hovedpersonen også har sterk fokus på å redde sønnen fra hovedpersonens egen skjebne. Dette gjør at universet blir varmere, til tross for at dette er en historie med langt mindre nestekjærlighet og varme enn f.eks naiv.Super. Denne handler om Doppler, som på en veldig egoistisk måte slutter å bry seg om alle forpliktelser og kontakter i livet sitt. Dette kunne aldri jeg-personen på naiv.Super stadiet gjort, han har ikke dette i seg. Her har han imiddlertid fått nok. Nok av forventninger mennesker og forpliktelser, og bryter alle bånd tvert over. Her er det han som betyr noe, ikke alt annet.

 

Dette kommer fram i bokens univers ved at knappt et eneste ord går med til å beskrive skogen han bor i, vi får ikke engang vite om han bor i et telt eller en lavo. Universet i denne boken er jeg-personen og hans umiddelbare behov, som uttrykkes gjennnom bikarakterer eller rene beskrivelser av hovedpersonen’s seg selv.

 

Vi får to mijløer/gjenstander beskrevet, og disse er Düsseldorf’s modell av den tyske byen der hans far døde, og det er Doppler’s totempel. Grunnen til at disse får omtanke av hovedkarakteren er, at modellen til Düsseldorf betyr noe veldig stort for ham, en tanke/følelse som hovedpersonen gjennom å se denne omtanken, selv adopterer. Noe som fører til at han selv bygger totempelen.

 

Oppsummering

Loes siste bok er en ufatelig morsomm og humoristisk bok. Den er alvorlig på Loe’s egen ironiske måte, men er vanskeligere å fange enn hans tidligere romaner. Den har ikke noe klart oppgjør på slutten, og det er derfor vanskelig å lese Loes underliggende budskap i boken.

 

Kanskje har Loe videreført sin ”lag din egen slutt” tradisjon, i hvilket tilfelle det siste som blir skrevet i boken er

 

”To be continued”

 

Dette vil i så tilfelle gi boken en noe annen mening, men uten at dette ødelegger boken av den grunn.

 

 

Likheter

Det er mye som går igjen i Loes bøker, der de kanskje mest synlige ligger i språket og i hovedkarakterene. Der finner vi i begge tilfellene måter å gjøre ting på, som ofte er blitt karakterisert som en ”Loesk” måte å skrive på, eller en ”Loesk” karakter, noe som er et ganske kraftig vitnesbyrd på en enhetlig fortellerstil.

 

Det som karakteriserer den Loeske skrivestilener på mange måter språket vi finner i naiv.Super delt på to. Med dette mener jeg at Loe stort sett har den samme måten å bygge opp språk, kapittel, dramaturgi og miljøer på, bare i forskjellig grad. I Naiv.Super er det meste av dette tydeligere enn i de andre bøkene. Måten historien fortelles på er alltid den samme, og vi får her gjennom hovedpersonen fortalt hans tanker, følelser og hva han ser rundt seg (miljø beskrives alltid etter hovedpersonens sinnsstemning, og etter miljøets betydning videre). Med unntak av i naiv.Super får vi formiddlet endel av dialogen via replikker, mens resten (100% i naiv.Super) blir referert av hovedpersonen. Det siste gir oss et sterkere bilde av hvordan hovedpersonen oppfatter hva som blir sagt, fremfor hva som faktisk blir sagt. Dette er vel også grunnen til at denne teknikken benyttes ene og alene i naiv.Super, at hovedpersonen oppfatter mye annerledes enn det faktisk er, og det Loe vil beskrive for oss er hans sinnsstemning.

 

Måten Loe deler inn kapittlene er på overflaten forskjellig i alle bøkene. Tatt av kvinnen kaller nesten annenhvert avsnitt for et kapittel, naiv.Super har en tema-styrt kapittelinndeling, og har ca 3 sider lange kapittel. Fakta om Finland har ikke et eneste kapittel og man må finne seg et avsnitt om man skal legge fra seg boken. Doppler har 5 kapittler, der hvert kapittel representerer en eller to måneder i skogen. Hvorfor han gjør dette kan jeg ikke si for sikkert, idet jeg aldri fikk et svar på denne henvendelsen (prøvde å få et svar via mail). Den virkningen det imiddlertid hadde på meg, var at jeg måtte finne en ny måte å lese hver bok på, og at jeg ikke behandlet noen av bøkene på samme måte. Dette kan være et mål hos forfatteren idet han kan bruke mange like grep ellers i boken, uten at leseren merker det på samme måte i de forskjellige lesermodusene. Dette gjør også bøkene mer sepparerte, til tross for andre likheter.

 

Likevel er det en viss likhet i hvordan han bygger opp bøkene, og denne er veldig lik kapittlene i naiv.Super, at det er en temastyrt inndeling. Denne går igjenn i alle bøkene og gjør at han tar et skritt om gangen, og aldri blander sammen viktige hendelser. En ting av gangen. Noe som igjenn reflekterer den ellers simpistiske måten å skrive bøkene på, som vi også ser igjenn i språkbruken.

 

”Vi har kastet lenge.

Vi går lenger og lenger fra hverandre. Min bror har kjøpt

En veldig god frisbee. Den er tung og stabil. Av og til fø-

ler jeg at jeg kan kaste den hvor langt det skal være.

Nå kaster jeg.

Nå tar min bror imot.

Nå kaster min bror.

Nå tar jeg imot.”

 

Enkel beskrivelse, som ikke tar noe som en selvfølge. Erlend bruker språket til å fortelle noe om karakteren og hans sinnstemning. Dette gjør seg særlig gjeldende i naiv.Super der språket er enklere og mer ”naivt” eller i noen av de andre, og der lengden på setningene står i direkte sammenheng med karakterens sinnsstemning.

 

Teknikken med å beskrive sinnsstemningen med setningslengden er ikke i samme grad benyttet i de andre bøkene, men her er miljøbeskrivelsene en mye viktigere og flittig brukt kompensasjon for dette. Det er forøvrig ingen tvil om at veldig mye informasjon om hovedpersonenes velbehag og selvfølelse ligger i måten språket blir brukt, og formiddles i så måte ikke via tekst, slik ma tradisjonellt er vant med.

 

Loesk homor er også veldig karakteristisk. Og det som gjør at den skiller seg ut er at den formiddles gjennom en gjennomgående ironisk overtone, som i alle situasjoner setter situasjonen i et mer normalt perspektiv, og gir oss dermed et annet perspektiv på situasjonen. Det er hans måte å benytte dette på alle temaer, enkle og alvorlige, som er spesiellt, og det er kanskje det som har gitt Loe den statusen han har i dag.

 

Karakterene har også mye til felles. Hovedpersonene er forøvrig så like at Erlend selv har uttalt at hovedpersonene like godt kunne vært samme person i ulike stadier av livet. Dette utsagnet er veldig treffende, idet det forklarer likhetene men gjør oggså greie for ulikhetene, ved at de er i forskjellige stadier av livet sitt. Jeg tenker også på de forskjellige karakterene som en, der Andreas Doppler klart er den eldste. Njål (eller jeg-personen i Fakta om Finland) er noe yngre, mens karakterene i Tatt av kvinne og naiv.Super er yngst, dog for meg noe uklare når det kommer til ”alder”.

 

Karakteren er snill og god som et barn, og i så måte også litt for godtroende og naiv. Han vokser imiddlertid noe i det at uærligheten i ham vokser, da fra å være fraværende i naiv.Super til å være betydelig i Fakta om Finland. I Doppler er den også tilstede, men uæerligheten benyttes ikke på en like uærlig måte her, et trekk som gjør Doppler mer voksen og ansvarsfull.

 

Karakteren forakter forandring, og det han vil minst i verden er å vokse og å ta noe skritt fremover, noe som gjør seg gjeldende i alle Loes bøker. Vi kan sanse et hint om at karakterene ikke vil godta at de er blitt voksne.

 

Eks:

I naiv.Super vil ikke jeg-personen godta at han er blitt ansvarlig student. Han vil fortsette å være uansvarlig barn, og dropper derfor studiene, og søker etter lek og barndommelig enkelhet. Romanen ender med at han godtar sit nye stadie i livet.

 

I Doppler er karakteren kommet til det stadiet der han ikke lenger bare har små barn, men er blitt en familiefar. En mann med ansvar og forpliktelser i øst og vest. Han har det bra, men liker ikke dennne situasjonen med å være familiefar. Han bryter derfor alle bånd, og søker enkelheten, dette fordi han ikke kan gjøre ungdommene sine til barn igjenn, og han går derfor lengre her enn de andre karakterene. Konflikten i personens liv løser seg ikke på samme måte som de andre, men vi får fornemmelsen av at dette vil komme i neste bok, som han vagt lover skal komme.

 

En annen ting som går igjenn i hovedpersonens reise gjennom bøkene er hjelp av en bikarakter som blir viktigere og viktigere for ham utover boken. Bikarakteren er den som i bøkene gjør ham oppmerksom på hva det er som mangler eller er feil i tilværelsen sin. Disse kommer i forskjellige former i hver bok, men er desto viktigere. Det er for eksempel Marianne’s baby som vekker hovedpersonen i den første boken, det er Lise i naiv.Super, som presser han til å reise til New York. I Fakta om finland er det Bim og søsteren som får han til å innse hva for tilværelse han vil ha, og i Doppler er dette Gregus.

 

 

Det Loske univers

Loe virker å male karakterene inn i en ensom tilværelse, ommgitt av folk eller ikke, der karakteren er nødt til å tenke over sin eksistens, og ta stilling til livet sitt. Dette gir Erlend en mulighet til å formiddle flere ting gjennom samme bok, og han kan for eksempel ta opp temaer som kjønnsroller og livets ubetydelighet i en og samme bok.

 

Hans karakterer er de som maler disse universene, gjennom sitt syn på livet, hverdagen og andre problemstillinger de er konfrontert med. Dette gjør at de, ettersom de utvikler seg, maler forskjellige bilder av situasjoner som fra en tredjeperson’s synsvinkel er identiske. Og tonen og formen på universet reflekterer i så måte karakterens sinnsstemning.

 

 

Kildehenvisninger

 

Bøker

Tittel:             Tatt av kvinnen (Skoleutgaven)

Forfatter:         Erlend Loe

Forlag:            Cappelens

Utgivelselsår:   1993

 

Tittel:             naiv.Super

Forfatter:         Erlend Loe

Forlag:            Cappelens

Utgivelselsår:   1996

 

Tittel:             Fakta om Finland

Forfatter:         Erlend Loe

Forlag:            Cappelens

Utgivelselsår:   2001

 

Tittel:             Doppler

Forfatter:         Erlend Loe

Forlag:            Cappelens

Utgivelselsår:   2004

 

Internettkilder

Annmeldelser av samtlige bøker

http://www.vg.no

http://www.db.no

http://www.aftenposten.no

 

Forfatter og bokinformasjon

http://www.cappelen.no

http://www.kjentfolk.no/forfattere/loe/

 

Andre synsvinkler hentet fra webpubliserte særemner

http://www.daria.no

http://www.propaganda.net


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish