Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fra venn til uvennSkriv ut Utskrift
Historie om tre venner.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det svir i munnen og stikker i hjertet.

”jævla bastard!” Hun behøver ikke å si det en gang, jeg vet at det er det hun mener. Hvordan klarte hun å skifte mening så for? Kanskje hun alltid har tenkt sånn. Vi var bestevenner, men jeg var vel ikke ”kul” nok.

 

Tre gode venner. Da bare vet du at noe kommer til å skje, det er skjebnebestemt det.

”Alle gode ting er tre”, men ikke når det gjelder venner. Det er alltid sjalusi der, sjalusien vil sitte bak et hjørne og vente på byttet sitt. Og noen ganger vil den angripe byttet sitt så voldsomt at byttet ikke vil vite bedre enn p stole på sjalusien, for det er jo alt byttet ser. ”Spis eller bli spist!”, og i dett tilfellet blir byttet spist.

 

Ingvild og Caroline var mine bestevenner, du behøvde ikke å være kjempe-smart for å skjønne at det ikke gikk så bra mellom de to. Jeg måtte nærmest tvinge begge to til at vi skulle finne på noe alle tre. Det gikk fint en stund, til Caroline besteme seg for at nå, ja nå skulle hun være kul!

 

Kanskje ikke den beste måten hun gjorde det på, men jeg er ikke her for å dømme, jeg her for å fortelle. Hva som er urettferdig eller rettferdig får du vurdere selv etter du har lest.

 

La oss starte med meg. 15 år gammel og tynn, men ser jeg meg selv i speilet vil jeg beskrive med selv som; tynn, stor mage, langt livløst hår, underlig hudfarge. Noen ganger gult og noen ganger beige, helt formløs og det verste av alt er at jeg har ”bart”. Ikke akkurat sånn jeg vil se ut. Er det noen som skal gå for mitt svakeste punkt må det bli dn hårveksten jeg har over leppene, eller som jeg kaller det ”barten”. Ikke et vakkert syn...

 

Jeg har fått meg selv til å tro at det er på grunn av utseende jeg ikke får en kjæreste. Jeg er rett og slett for stygg til at en gutt vil ha meg. Muligheten for at det er personligheten min de ikke vil har, er for fælt å tenke på, det gjør for vondt. Tanken på at personligheten min er verre enn utseende mitt er nesten uutholdelig.

Jeg så hvordan jentene i klassen ble klådd på, og de lot guttene gjør det!

”Er dette lov!?”, tenkte jeg , men jeg er ikke dum, jentene bestemte dette selv. Men lar du tenåringsgutter klå på deg, vil det ikke bli den siste gangen de gjør. Etter det blir du stemplet som en ”hore”. Men det er prisen du må betale for å være kul. Ikke helt etter min smak, men funker visst for noen.

 

Man skulle nesten tro at de likte å bli klådd på, men de gråter i skjul. Eller ikke akkurat i skjul, de viser det til alle jentene som om de venter at vi skal synes synd på dem. Hvorfor skal jeg synes synd på dem? Er det virkelig noen å synes synd på?

 

De voksne snakker om konsekvener, er ikke dette ett av de konsekvensene nab får hvis man selv gjør ”ALT!” for å være kul? Men har de gjort så mye ut av det uten en gang å stille seg selv spørsmålet: ”Er dette kult?”. Jeg vet ikke. Synes du?

 

Har det blitt en trend blant ungdommene på denne skolen å være rasistiske? Er det kult at en fra klassen min kommer bort til meg og holder en sprittusj mot pannen min og sier : ” Hvordan skriver man neger?” ? Da er det vel ikke det rette tidspunktet å tenke at han er dum, siden har ikke vet hvordan man skriver neger. Jeg ser ikke noen grunn til å lure meg selv, jeg vet like mye som de andre at det handler om å drite ut folk, ho flere nerder du driter ut, jo kulerer blir du. Og klarer du å fornærme en utlending, får du bonuspoeng.

 

Men så var det da, jeg er jo ikke en ordentlig utlending en gang. Det kommer stunder der jeg nesten ikke vet hva eller hvem jeg er, men når jeg tenker slit føler jeg at jeg beskylder mamma og pappa for at ekteskapet deres var/er en fæl ting, men det gjør jeg virkelig ikke! Familien min betyr mye for meg, jeg forteller alt til dem. Og at folk klarer å si ”drittforeldre” skjønner jeg ikke. For på slutten er det de som vil være der for meg.

 

Også var det Caroline. Vi hadde så mye til felles. Til og med lykketallet vårt var likt. Det er det som skremmer meg mest. Hvis hun og jeg var så like, og jeg misliker henne så mye som jeg gjør, burde ikke jeg mislike meg selv like sterkt da?

 

Jeg var kjempeglad i henne. Hun var aldri grei mot ingvild, men det brydde ikke meg, hun var grei mot meg.

 

Mye sjalusi var ute og gikk når det gjaldt Caroline. Og det hendte ofte at hun ble overfalt av den. Og da ble hun så blind at jeg nesten hadde lyst til å slåe henne helseløs, bare for å få vekk sjalusien. Men det ordnet seg. Vi fant alltid en måte å bli venner på. Det vonde hun hadde sagt var nå glemt.

 

Hun var sta, og det gjorde meg bitter at jeg var like sta, og på grunn av denne staheten oppsto det mange problemer. Vi hadde mange småkrangler. Men jeg turte aldri å ta den ordentlige praten, det var alltid bare: ”greit.” eller ”unnskyld”, og så var det over.

 

Flere ganger spurte hun om jeg ville sove ho henne, og jeg gjorde det, kanskje en gang i måneden. Problemet var at jeg ikke klarte å sove over hos andre, det var skummelt, ganske flaut å innrømme, men sant er det. Men jeg sov hos henne for å ikke miste henne som en venn, jeg visste selv at vennskapet ikke ville vare lenge hvis bare hun sov hos meg og ikke jeg hos henne.

 

Og en dag fortalte hun dette til meg, hadde hun fortalt det på en ordentlig måte ville jeg kanskje tatt det bedre. Men å si det på den måten var bare slemt, det skjønner jeg nå.

”Jeg vil ikke sove hos def, jeg har ikke lyst! Og søsteren din, hun er skikkelig plagsom! Sorry ass, men hun er lissom overalt.”

 

Hvordan skal man ta til seg det?

Skal man i det hele tatt ta det til seg?

 

Jeg følte meg som møkk, å få høre noe sånt noe var ikke lett for meg. Og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke kunne fortelle søsteren min det, hun ville aldri skjønt det, hun var jo bare syv år gammel.

 

Men jeg fortsatte å sove hos henne, det hun hadde sagt, var gjemt bort inne i meg.

 

Men det var ikke bare Caroline som var problemet, det var foreldrene henne også. Det var noe annet ved dem. De så ikke direkte på meg og sa det, men jeg så det i øynene deres. Det høre sikker latterlig ut for de som ike har følt det samme, de norske som ikke har vært utlendinger i et annet land. De føler kanskje at de har like mye rett til å snakke om det so vi utlendinger har, men det er der de tar feil. Jeg kunne aldr snakket om hvor fælt det er med narkotika, det er fælt, ja, jeg vet det, men jeg har ikke erfaringen. Jeg vet ikke hvordan abstinensenen er. Men mobbing kan jeg snakke om, det er noe jeg har opplevd, å bli ertet for at moren min snakker gebrokkent, eller at jeg er en neger, ja, det er noe jeg fullt og helt kan snakke om.

 

Jeg er en mentalt sterk person, jeg er mine egne meninger som jeg står for, men diskriminering og rasisme knekker meg, og når jeg først er knekt, er det ikke lett å fikse det igjen.

 

Jeg fortalte mine dypeste og innertse følelser til Caroline og Ingvild. Det jeg hatet mest med meg selv, delte jeg med dem. Jeg ville aldri drømt at noen av dem ville slå det tilbake på meg og bruke det som en spøk. Ingen fortjente det. Hun tålte ikke at noen spøkte med henne om utseende hennes, men hun hadde nok samvittighet til å lage en spesiell sant til bestevenninnen sin, nemlig meg:

”Kom så skal du se på kjæresten min, BusteBARTEpinn, BusteBARTEpinn osv...”

 

Ikke nok med at hun kagde den men hun sang den høyt foran mange, og ikke var kicket nok for henne, hun gikk for et større publikum denne gangen. Hun valgte seg en god plass, rettet øynene mot meg, passet på at jeg var der og så på, så sang hun, der på skoleplassen, foran alle menneskene. Men det verste av alt var at jeg bare sto der og så på. Jeg var blitt ydmyket av min bestevenn, alle ord var slått ut av munnen på meg, de bare svirret i hode og det eneste jeg klarte å presse ut var en liten og skrøpelig latter.

”Le eller bli ledd av ” tenke jeg hele tiden. Så jeg lom lo av smerte, det gjore så vondt. At hun noen gang kunne tenke på å gjøre det mot meg.

 

Jeg visste hva hennes svakeste punkt var, men jeg kunne aldri finne på å bruke det i mot henne.

 

Begeret i hodet mitt ble fullere, ikke bare en dråpe var sluppet nedi denne gange, men et stort glass toømt oppi, og det var bare snakk om tide før det rant over.

 

Så skjedde det, jeg sprakk, året etter denne sangen. Hun sa noe som virkelig fikk det til å renne over.

 

”Liker Ingvild, Pål?”

Jeg sa : ”Nei, hun flørter ikke med han heller, jeg kjenne og hun ville aldri gjort det mot det, siden du liker han. De bare prater, de sitter jo tross alt ved siden av hverandre.”

”Ja, men ingen liker Ingvild vet du. Hun tror hun er så utrolig mye bedre enn andre fordi hun er så smart.”

Der sto hun, og slang frem så mye dritt om Ingvild som hun bare kunne.

 

Jeg var lei, og Ingvild var bestevennen min, og aldri i livet om jeg ville stå der en gang til å høre om hvor urettferdig Caroline hadde blitt behandlet, av både meg og Ingvild, og hvor mye alle hatet Ingvild. Hvem er hun som tror at hun har rett til å snakke for ”alle”?

 

Nå rant det ikke vare over, men det kokte også, det stoppet ikke heller. Jeg klarte ujje p stoppe å prate, ordene bare fosset ut av meg, men jeg var bevisst på å ikke si noen stygge ord om henne. Jeg fortalte at jeg ikke ville være venn med henne lenger, at hun misforsto meg ofte og at alt jeg hørte fra henne bare var klaging. Sånn var begynnelsen på slutten for meg og Caroline. Etter at vennskapet var slutt, følte hun vel at det er var greit å kommentere ting, greit å kalle meg for neger, for jeg er jo tross alt en ”bastard”. Det sved da og det svir enda.

 

Hun skiftet synet på meg, jeg var ikke lenger en vanlig person, jeg var fremmed for henne, så derfor syntes hun det var riktig å hakke på meg. Og det fikk henne nærmere ”de kule”.

 

Jeg satt der når hun sat at jeg var en nesten neger, det var måten hun sa det på som såret meg. Jeg kunne ikke unngå å høre det, jeg satt en meter foran henne og hun sa det ikke lavt.

 

Ordene såret meg veldig, jeg følte at jeg måtte fortelle det til noen, så jeg fortalte det til læreren. Det er ikke vondt ment, og jeg håper virkelig ikke at hun blir fornærmet av dette, men å fortelle noe jeg har fortalt videre til de det hanldet om, var en dum ting å gjøre.jeg liker denne læreren, men dette sviktet meg.

 

Ut av denne samtalene de hadde, ble det et jente møte. De tok opp det med at jeg hadde saft at Caroline hadde kalt meg for en neger. Med de, mener jeg Caroline og hennes nye venninne Trine. Caroline fikk et utrbudd og begynte å skrike om at jeg løy, hun løp ut døren, og en av venninne hennes gav oss den beskjeden om at caroline nå satt på gangen skjelvende og gråt.

 

Alles øyner ble rettet mot meg og de sluttet ikke å klage på meg. Den dagen fikk jeg vite at jeg egentlig ikke er så perfekt som jeg trodde, at jeg faktisk kan høre feil en gang i blant, det var meg det var noe galt med, og det er ikke så ille å bli kalt for neger.

 

Så hva er det som er urettferdig eller rettferdig? Er det rettferdig å bli kalt for neger og deretter bli hakket på?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish