Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Hvitt glitter mot grå asfaltSkriv ut Utskrift

Bidrag til novellekonkurranse for Nullvisjonen og skoleoppgave.

Karakter: 6

Bokmål - NovelleForfatter:



Flettet inn i tonene fra høy, dunkende musikk var den trillende latteren til en ung kvinne. Da døren inn til klubben åpnet seg, strømmet lyset ut og falt på den leende kvinnen og kjæresten hennes; de var på vei hjem, de hadde lyst til å dra tidlig fra festen.

 

Det var en slik sen høstkveld hvor regnet som hadde falt i løpet av dagen fortsatt lå tungt i lufta. Lyset fra gatelyktene fikk den våte asfalten til å glitre sammen med de blanke høstgule bladene som lå klistret til bakken. Det var kaldt også – da kvinnen lo høyt igjen av kjærestens vits, sto frostrøyken ut av den smilende munnen hennes, og så nesten ut til å bringe latteren hennes enda lenger ut i de mørke, tomme gatene.

 

I det hun strakte seg opp og ga den jevngamle unge mannen et kyss på kinnet, knitret det i småstein som ble presset mot den våte asfalten av de glatte sålene på støvlettene hennes. De var nye de; kvinnens støvletter. De var svarte, høyhælte og rakk henne nesten til knærne. De passet perfekt til den feststemte røde kjolen hennes, og når hun gikk, lagde de en god, klaprende lyd.

 

En forbipasserende som kanskje så dem ville muligens tenkt at de hadde drukket mye. At de kanskje var fulle og nå skulle ut og kjøre bil på sleipe, mørke veier. Den forbipasserende kunne ha hatt en hund som vedkommende var ute og luftet.

 

Og denne personen ville ha gått videre, og ikke sett etter alvoret eller sannheten i det hele. For verken kvinnen eller mannen hadde drukket mye. De hadde heller ikke tenkt å kjøre fort hjem for de hadde god tid og var i et særdeles godt humør.

 

Men tenk om det var noen andre der ute som dro tidligere fra festen, noen som hadde fått i seg alt for mye alkohol. Tenk om de befant seg der ute, på motorveien, i en bil med uforsvarlig høy fart.

 

Rett etter at den unge mannen startet bilen, satte han på radioen. Tonene fylte innsiden av kjøretøyet. Glad popmusikk tok nok en gang selskap med kvinnens latter. Hun kunne simpelthen ikke slutte å le, være glad. Det var så mye som satte henne i godt humør for tiden. De nye støvlettene hadde hun kjøpt som en premie til seg selv, unnet seg noe fint og nytt fordi alt gikk som på skinner.

 

Den unge kjæresten hennes begynte å synge med. Trommet fingrene mot rattet i takt med musikken. Hennes gode humør smittet ham alltid, smilet kledde henne så godt at han alltid ble oppmuntret av det. Sannheten var at han ikke helt visste hva hun støtt var så glad for; om hun bar på en hemmelighet eller ikke kunne han ikke se på henne.

 

De spilte sangen deres på radioen – den tåpelige kjærlighetssangen som de hadde hørt på den første ferien de hadde hatt til Syden. Men det hadde vært deres første ferie sammen. Sangen var ikke tåpelig for dem, den var et minne.

 

I det de svingte ut på motorveien var det ingen av dem som tenkte at hver gang de tok en kjøretur, utsatte de seg for en høy risiko. Hver eneste kjøretur kunne være deres siste. Det var ingen av dem som tenkte over det – de færreste bilførerne på veien den kvelden tenkte over det. De som var ute og kjørte i ruset tilstand den kvelden hadde i alle fall ingen slike tanker i hodet.

 

Kvinnen hadde et rolig smil om munnen da hun så ut av bilvinduet og hørte kjæresten synge lavt og rimelig falskt med sangene på radioen. Hun så autovernet fly forbi som en eneste sammenhengende grå strek, dekorert med kjegler av lys fra billyktene. Hun tenkte på at det var så mye hun skulle ha sagt til ham, så veldig mye.

 

I det minste én ting måtte hun få sagt før de kom hjem, tenkte hun, og la en hånd beskyttende over magen. Hun visste han kom til å bli kjempeglad når han fikk høre det.

 

Hadde de hatt en passasjer i baksetet ville de ikke tatt notis av vedkommende – de var for opptatt av sitt, av hverandre. Men denne passasjeren ville da sikkert ha tenkt sine tanker. For hva om veien var så glatt i den skarpe svingen at den unge mannen ikke klarte å holde bilen på veien. Tenk om de havnet i en skråning, bare fordi det ikke fantes noe autovern på akkurat det stedet, og rullet kast i kast nedover bakken. Tenk om bilen som kom i motgående kjørefelt hadde en fører påvirket av alkohol, og som ikke hadde kontroll over bilen i det hele tatt.

 

Det er ingen som tenker sånn. Verken kvinnen eller mannen tenkte slike tanker, på vei hjem i godt humør. Ingen av dem kunne vite at i det øyeblikket kvinnen snudde seg mot kjæresten, og åpnet munnen for å komme med den gledelige nyheten hun hadde båret på så lenge, møtte de en bil som svingte brått og uventet over i feil kjørefelt – og gjorde det hele svart, uhåndgripelig og livløst.

 

Den unge mannen våknet på sykehuset etter to dager i koma. Den første han så etter var kjæresten sin. Han vendte og vrengte på hodet så mye han kunne klare på grunn av smertene, for å se om han fikk et glimt av henne noe sted. Han ventet nesten å finne henne ved sin side, men hun var ikke der. I det han ble redd og kvalm, kom en kvinnelig lege inn. Hun kunne ikke jage bort frykten med det varme smilet sitt. Hun kunne heller ikke døyve noen av smertene han følte overalt i kroppen, eller frykten over at følelsen i beina var borte. Aller verst var smertene han fikk ved å vite at noe var så forferdelig, urettferdig galt. Han lå der i uvisshet.

 

Han prøvde å spørre etter kjæresten, men munnen var for tørr. Han prøvde igjen, men han kunne ikke finne stemmen sin. Da han prøvde for tredje gang, kom legen ham i forkjøpet. Med rolig, medfølende stemme fortalte hun ham hva som hadde skjedd, hvorfor han lå på sykehuset og hvor lenge han hadde ligget der.

 

Da han hørte det, fór et kjapt glimt gjennom hodet hans. Glasskår mot våt, grå asfalt. Kanskje han hadde vært ved bevisshet et sekund etter ulykken. Han kunne fortsatt høre sirener i det fjerne, kjenne lukten av bensin rive i neseborene.

 

Legen fortalte ham også at kjæresten hans ikke overlevde sammenstøtet med den andre bilen. Føreren og passasjeren i den møtende bilen klarte seg heller ikke; de hadde begge vært påvirket av alkohol og hadde høy promille i blodet.

 

Selv hadde han visstnok vært heldig. Heldig? Han snudde hodet vekk og stirret ut på den grå himmelen utenfor vinduet. Hvordan kunne han være heldig når hans kjære ikke hadde vært det? Han var ikke heldig – han hadde mistet henne. Familien hennes hadde mistet en datter, en søster, en tante, en kusine. Hva var heldig ved det hele? Legen skulle ha sagt dessverre i stedet.

 

Den unge mannen kjente varme tårer finne veien nedover kinnet hans og forsvinne delvis ned i puta og delvis inn i øret hans. Han hørte nesten ikke at legen spurte ham om det gikk bra. Han ville ikke høre.

 

Han fikk et brått glimt på netthinnen av kvinnen, hans kjæreste, i det hun kom hjem den dagen hun hadde kjøpt de nye støvlettene. Hun hadde tatt dem på seg i stua og snurret rundt på parketten, slått ut med hendene og smilt spørrende mot ham.

”Hva syns du?” hadde hun spurt forventningsfullt. Hun hadde vært så fornøyd med det kjøpet. Ordene ga en forferdelig gjenklang inne i hodet hans.

”Jeg er så lei for det,” sa legen varsomt. ”Går det bra?”

For et dumt spørsmål – gikk det bra? Trodde hun han hadde det fint nå?

”Nei,” svarte han lavt, og kjente tårene komme hyppigere og mer nådeløst.

Han så en måke bedrive kunstflyving utenfor sykehusvinduet. Den ble nesten helt borte mot den grå himmelen.

”Nei,” gjentok han stille.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish