Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Språkhistorie på 1800-talletSkriv ut Utskrift
Hovedtrekk i den språkhistoriske utviklingen i Norge på 1800-tallet.
Bokmål - ArtikkelForfatter:



Da Norge i sin tid fikk sin egen grunnlov, nærmere bestemt i 1814, var det mange forfattere som så nødvendigheten for et eget skriftspråk. Tidligere hadde Norge ligget under dansk herredømme og hatt et dansk skriftspråk. Det danske språket var svært utbredt i de store byene. Det var her det vi i dag kaller datidens overklasse holdt til, og det var i stor grad disse som kunne skrive. Bygdene hadde sine egne dialekter, og her var det svært få som kunne kunsten å skrive. Noen kunne forstå å lese, men skrivingen falt svært vanskeligere. Kan hende skrivingen ble en del vanskeligere ettersom skriftspråket i Norge skulle være dansk. Folk syntes det danske skriftspråket var vanskelig, og stort bedre ble det ikke da Norge gikk i union med Sverige. Folk fryktet da en forsvensket versjon av talen og skriftspråket. Men heldigvis. Norge hadde sin egen stat. Vi styrte landet vårt selv, så svenskene gjorde ingen forsøk på inngrep i språket vårt. Vi forble dansk-norske.

 

I 1830 årene gjorde språkdebatten seg gjeldende. Et ønske om et nasjonalt kjennetegn sto høyt.

 

P.A. Munch ønsket et skriftspråk med utgangspunkt i én dialekt, i likhet med gammelnorsk. Dette ble det ingenting av. Hans forslag ble mer vurdert som bare et innspill i språkdebatten enn som et faktisk forslag.

 

Henrik Wergeland var en dikter som gjorde seg gjeldende i språkdebatten. Hans forslag var en fornorsking av dansken. Som dikter så han det som en nødvendighet å bruke norske ord og uttrykk i diktene sine. Dette var nødvendig for å kunne skildre norsk natur og et norsk liv. Han brukte dobbel konsonant i noen ord, noe som var stikk i strid med dansk rettskriving.

 

Ivar Aasen var den som skulle prege norsk skriftspråk mest av alle. Han var bondesønn, oppvokst i fattige kår på en gård på Sunnmøre. Ettersom han hadde lite med penger hadde han ikke råd til å utdanne seg. Han mottok tilbud fra mange kanter, folk som hadde sett hvilken fremragende mann han var. Han utnærmet seg allerede som liten. Derfor var det at folk ville hjelpe ham fram og opp i livet. Men Aasen avslo hver eneste gang. Han hadde hørt sitt kall. Han ville reise rundt i landet og samle informasjon om de forskjellige dialektene. Han ville gjøre en innsats for det norske skriftspråket.

 

Felles med Munch og Wergeland hadde Aasen et ønske om å skape et særeget norsk skriftspråk. Det skulle vise nasjonal identitet. Han så det som sin oppgave å skape et skriftspråk med utgangspunkt i det norske folks talemål. Ikke bare én dialekt som Munch ville, men alle landets dialekter. Hans rundreise i landet, og oppsamling av informasjon, endte opp i det skriftspråket vi i dag kaller ”nynorsk”.

 

Asbjørnsen og Moe har også sin del av æren av fornorskingen av det danske skriftspråket. Eventyrsamlingene deres hadde norske trekk i oppbygging av setningene, men rettskrivingen var dansk. Asbjørnsen og Moes utgivelser kan sammenlignes med Wergelands fornorsking.

 

Knud Knudsen var den andre som skulle prege det norske skriftspråket for ettertiden. Knudsen var lektor på en skole, og som lærer for barn som skulle lære seg å skrive det danske skriftspråket, så han hvor vanskelig det var å skrive noe helt annet enn barna hørte. Knudsen innså at det måtte være mye enklere å skrive ned det en faktisk hørte. Han ble tilhenger av det lydrette, eller det ortofone som det så fint heter. Med dette i tankene begynte han å utarbeide regler for hvordan man skulle skrive. Dette skulle, i likhet med Aasens skriftspråk, prege den norske rettskrivingen for all ettertid.

 

Aasen og Knudsen hadde ikke samme grunnprinsipper i fornorskingen. Aasen ville bygge videre på dialektene. Knudsen ville bygge videre på ”de dannedes” uttaler. De var enige om mange ting, men dette var et spørsmål som gjensto å svare på: hvem skulle de ta utgangspunkt i?

 

Aasen og Knudsen fulgte vel sikkert sine planer. Det er hvertfall helt sikkert at man etter dette kan kalle de for henholdsvis nynorskens og bokmålets fedre. Disse to mennenes innsats for det norske skriftspråket har gjort det slik at vi den dag i dag, over 150 år etter språkdebatten startet, sitter og skriver etter deres grunntanker. Vi har i dag et nokså lydrett skriftspråk, med unntak av noen ord og uttrykk som er hentet fra utlandet. Men Aasens og Knudsens jobb er så absolutt ferdig. I dag er det Norsk Språkråd som tar seg av endringer i skrivemåter.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish