Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Å være seg selv i grundenSkriv ut Utskrift

Om identitetsspørsmålet i Ibsens "Peer Gynt".

Karakter: 5-6 (VK2)

Bokmål - ResonnerendeForfatter:



Oppgave 2: Drøft identitetsspørsmålet i Henrik Ibsens Peer Gynt. Hva mener Ibsen om identitet, og hva vil det si ”Å være seg selv i grunden”?

 

Temaet i Henrik Ibsens stykke Peer Gynt er identitet. Hovedpersonen Peer gjennomgår en mengde forandringer i stykket, fra fattiggutt på landsbygda, via fredløs, kjøpmann, verdensborger og ”keiser” til gammel mann, før han finner seg selv i det han engang forlot. Ibsen gir aldri noe nøyaktig svar på hva det vil si å være seg selv, men vi finner en mengde antydninger i stykket. En ting vi kan tolke, er at det å være seg selv, er å oppfylle ”mesters mening” med deg. På Peers spørsmål om hvordan en kan vite hva mesters mening med en er, svarer knappestøperen at det bare er noe man aner.

 

Peer drives gjennom handlingen av to ønsker. Det ene er å bli keiser – han vil bli sett, anerkjent av verden, og triumfere over de som har sett ned på ham. I tillegg ønsker han å være seg selv. Men hvem er egentlig Peer? Gjennom stykket skifter han maske gang etter gang, alt ettersom hvilken rolle han skal spille. De fleste rollene fremstår som svært usympatiske. Peer lar seg tydelig forme av miljøet.

 

Vi møter ham i første akt som fattig, drukken løgnhals og sin mors store sorg. Hans eneste talent, - som følger ham gjennom hele stykket, er hans evne til å fortrylle sine tilhørere med sin fortellerkunst og sine eventyr. Han er sta – vil han ha noe, får han det stort sett. Som når han røver den kommende bruden (Ingrid) på Hegstad, og bærer henne til skogs. Han tar lite hensyn til sine medmenneskers følelser dersom de strider mot egne interesser. – Hva brudgommen, brudens far, eller Ingrid mener om saken er uinteressant. Han tar heller ikke fem øre for å vrake Ingrid når han er ferdig med henne.

 

I første akt møter vi også en person som skal få stor betydning for Peer senere; den rundt 15 år gamle Solveig. Hun og familien hennes er innflyttere i bygda og har ikke de samme motforestillingene mot Peer som alle andre. Solveig er spesiell, og Peer blir øyeblikkelig betatt av den uskyldige skikkelsen. Hun er svært from, ”har salmebok i kledet” og blir skremt av Peers pågående oppførsel, men samtidig ser hun noe i han som ingen andre ser. Mot sin vilje og oppdragelse finner hun noe i Peer som er verd å elske.

 

Da Peer stikker av med bruden og blir lyst fredløs, drar mor Åse opp i fjellet for å lete etter ham. Innflytterfolket følger sin ”kristenplikt” og blir med. Her får vi i en samtale mellom mor Åse og Solveig høre litt mer om Peers bakgrunn. Hans far drakk og sløste bort pengene de hadde på festligheter, og mor Åse brukte eventyr og sagn for å ta lille Peer og seg selv bort fra den vanskelige virkeligheten. Det er tydeligvis en av grunnene til Peers hyppige fantasiflukter.

 

Peer møter selveste Dovrekongens datter i fjellet, og ”forelsker” seg i henne. Inn i fjellet bærer det, for å be om kongens velsignelse til å gifte seg med henne. Her ser Peer også en mulighet til å oppfylle keiserdrømmen; som trollenes overhode, men først vil trollene sette han på prøve. For å få kongsdatteren må Peer fornekte sin opprinnelse og bli ett med trollene. Peer går villig med på alt, men da han i den siste prøven må gjennomgå en permanent forandring - noe han ikke kan gå tilbake på, trekker han seg. Han nekter å stenge alle dører bak seg – forandring skal skje på hans premisser.

 

Peer lærer i Dovregubbens hall at den eneste forskjellen på troll og mann er at mennene sier ”vær deg selv” og trollene sier ”vær deg selv nok”. Trollenes egoisme er (dessverre) noe Peer har mye av.

 

Han redder seg ut fra de rasende trollene takket være Solveigs ringing med kirkeklokker, og dette er slett ikke den siste gangen hun redder ham. Utenfor møter han Bøygen, et merkelig vesen som er en gjenspeiling av Peers tankesett. ”Gå utenom sa bøygen”, og Peer så gjør. Gjennom hele livet tar han minste motstands vei og stikker av når ting blir vanskelig.

 

I tredje akt møter vi en fredløs Peer. Han må nå for første gang jobbe for å overleve, bygge hus, skaffe mat og klær. Han drømmer seg fremdeles bort, men nå forbanner han løgnen og virkelighetsflukten. Han ønsker å forandre seg selv, men vet ikke hvordan han skal begynne. Plutselig skjer det noe som får alt å si for Peers skjebne. Solveig kommer til ham, hun har løst seg fra alt og alle for å være hos Peer. Hennes kjærlighet er uforbeholden og ren, og har i seg mulighet for frelse. Men Peer stikker nok en gang av, og etter å ha besøkt moren på dødsleiet drar han ut i verden.

 

I fjerde akt har vi hoppet 40 år frem i tid, og Peer har blitt en middelaldrende mann. Han har skaffet seg penger på diverse handel, og har kommet langt. Venner har han tilsynelatende fått, men disse svikter ham og stikker av med alt han eier. Han står atter en gang på bar bakke, men tydeligvis uten å ha lært av sine handlinger, og keiserdrømmen er enda ikke slukket. Peer reiser gjennom ørkenen og ender i Kairo, der han møter en herre ved navn Begriffenfelt og krones som keiser i dårekisten (galehuset) i Kairo med ordene ”fornuften er død, leve Peer Gynt!” Denne scenen er et paradoks. Samtidig som Peer endelig får oppfylt sin keiserdrøm møter han også bunnen.

 

Han drar tilslutt tilbake til Norge, og vi ser at han ikke har lært noe av sine mange feil. Tvert imot, hans egoisme når nye høyder idet han nekter å ofre seg for å redde en annen mann med kone og barn når skipet går under. Han blir eneste overlevende (”man dør ei midt i femte akt”).

 

Tilbake i bygda møter han noen av sine fortidsspøkelser og også en figur ved navn Knappestøperen. Peer skal støpes om, han har ikke oppfylt mesterens mening for seg, og har heller ikke vært seg selv. Peer setter, for å si det mildt, ikke særlig pris på disse anklagene – hvis det er noen som har vært seg selv, så er det ham! Men som Dovregubben sier da de treffes igjen: han har skrevet trollenes nok bak øret og levd deretter. Peer må nå finne ut om, og i så fall hvor og når, han har vært seg selv. Men dersom man ser tilbake på livet hans finner man kun en masse roller, og intet egentlig selv. Knappestøperen dukker opp ved hver korsvei og forlanger vitneprov dersom Peer skal slippe unna støpeskjeen. Han må finne noen som kan bevitne at han på en eller annen måte har gjort nok gode gjerninger til å slippe inn i himmelen, eller nok ondt til å slippe inn i helvete.

 

Først ved tredje korsvei lærer Peer endelig av sine feil. Han ser den gamle hytta si i det fjerne, og for første gang går han rett igjennom i stedet for utenom. Etter omtrent 60 år innser han at det var dette han skulle gjort hele tiden. Solveig møter ham utenfor, hun har ventet på ham all denne tiden. Peer spør henne desperat om hun vet hvor og når han var seg selv fullt og helt, og Solveig svarer: ”I min tro, mitt håp og min kjærlighet.” Peer gjenfødes i hennes armer, og vi skjønner at mesters mening for Peer var å være hos Solveig.

 

Jeg forstår det slik at Ibsen mener at for å være seg selv, må man oppfylle den skjebne som er bestemt for en. Peers skjebne finnes hos den selvoppfordrende og elskende Solveig. Det skal ta 60 år for ham å forstå dette, fordi han alltid ”går utenom”. Det å finne seg selv har alltid vært et viktig tema for menneskene, og det er minst like aktuelt i dag, som på Ibsens tid. Peer er en opprører, han passer ikke inn i det lille bygdesamfunnet, der gudfryktighet, arbeidsvilje og tradisjoner er viktige. På en annen side passer han ikke inn noe annet sted heller, og hans visjoner blir møtt med skepsis og motvilje.

 

Om han er gal eller genial er ikke godt og si, men selv føler han seg misforstått. Han må stadig skifte roller i sine evige forsøk på å bli akseptert, og tillater seg ikke å stille spørsmål om dette egentlig er lurt. Han blir sviktet av sine medmennesker igjen og igjen, og hans motvilje mot omverden vokser stadig. Hans keiserdrøm blir oppfylt og knust i Kairo, der han tvinges til å erkjenne at de eneste undersåttene han noensinne vil få, er gale.

 

Peer lever etter trollenes motto; ”vær deg selv nok”. Egoismen er en av de mest fremtredende egenskapene hans. Solveig er den eneste som får ham til å legge bort sine egne behov og tenke på andre. Han forlot Solveig i troen på at hun ville få det bedre uten ham, og innså ikke sitt eget behov for å være hos henne. Jeg tror Peer innerst inne elsker Solveig, men ettersom han er vant til svik, våger han ikke å innrømme dette for seg selv. Hva hvis hun også svikter ham? Men Solveig svikter ikke. Hun venter på Peer ”både vinter og vår”, og er trofast.

 

Han oppfyller sin skjebne idet han faller i armene på den han elsker, og som elsker ham. Hos Solveig er Peer på det eneste stedet han ikke trenger å spille roller. Hun får frem det beste i ham fordi hun ser det gode i ham, og han kan være seg selv.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish